Deprimert storebror

[aline]

Det som vel er viktig, er vel at han hadde gjort NOE for å bli bedre. Vet jo selvsagt ikke hva han har prøvd før og hva han gjør idag, det vet kanskje ikke TS heller?

Men jeg hadde også blitt rimelig irritabel over en som bare klaget og kjeftet på alle rundt seg for å ha skadet ham, også gjør ikke vedkommende noe for å forbedre sin egen situasjon, og bruker "ingenting kan hjelpe meg" som unnskyldning. .. for det ER en unnskyldning, vil man, så tror jeg faktisk man kan overvinne det aller meste.

[Sissan]

Men er det alltid slik at man har tilgang på denne viljen, pågangsmotet til å ta seg ut av noe som virker uoverkommelig? Eller kan viljen vøre/oppleves utilgjengelig fordi man har mange tunge depressive tanker? Er det slik at man alltid bare kan "ta seg sammen og søke hjelp" eller finnes det tilstander der løsningen ikke ligger så opp i dagen for den det gjelder som for de som ser på utenfra?

Er det slik at det er en unnskyldning, dersom personen som sier dette virkelig ikke klarer å se noen utvei? Vil noen VELGE å gå gjennom livet i mørket, og samtidig se at det finnes alternativ? Jeg tror ikke det.

Og jeg tror ikke at det å irritere seg over andres manglende evne til å søke hjelp løser noe som helst. Det er egen irritasjon, eget ønske om noe fra den andre personen - kanskje slippe dårlig samvittighet - kanskje ønsket om å bli tatt vare på av storebror - kanskje noe helt annet, som kommer til uttrykk. Ikke omsorg for den som sitter der inne i mørket og har det så svart at vedkommende ikke klarer annet enn å føle på urettferdigheten som rammet.

Jeg syns forøvrig tipset om bøker - selvhjelp e.l. er godt. Men det er vanskelig å finne noe som treffer kanskje - bør en god rådgiver til der. Det finnes vanvittig mange "selvhjelpsbøker" der ute.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Hei igjen,

Som aline sier, det er irriterende at han sitter og klager der over at absolutt ingenting fungerer (han hadde flydd i værs om jeg hadde våget å nevne selvhjelpsbøker, for "ingenting hjelper" i følge ham)...

Jeg viser ikke denne irritasjonen ovenfor ham, men det blir så mye jeg holder igjen at jeg må få det ut på andre måter, andre måter enn å spy det utover ham - for det er det siste jeg vil.

Sissan, hvor utrolig det enn virker, så tror jeg faktisk (og ikke bare jeg, men hele familien) at broren min har valgt å leve et liv i mørke. Ellers hadde han gjort noe for lenge siden.

Psykolog er muligens ikke det rette for ham, nei, men vi som kjenner ham vet hvor følsom han er og hvor stort behov han egentlig har for å snakke med andre om problemene sine, så alt i alt tror vi at pyskolog er det beste alternativet for ham, men det hjelper jo fint lite når han selv ikke gjør noe for å engasjere seg... Det er som om en bryter i hodet hans (som det ikke går an å slå av) står konstant på full styrke og retter all hatet mot moren vår... Denne bryteren har han vel opparbeidet gjennom årene. Han er typen som holder alt inne i seg eller reagerer laaaaaaangt i ettertid av en hendelse. Og da mener jeg langt, gjerne flere år etterpå. Han husker selv de små tingene, de tingene som ingen av oss andre husker, de problemene som for lengst ble gjemt og glemt. Han henger seg gjerne opp i såkalte "filleting", som min far en gang sa.

Nei, vi vet egentlig overhodet ingenting hva han har prøvd eller hva han gjør nå, men vi har en anelse. Vi hører ting nå og da, han forteller det selv faktisk. Dessuten kjenner vi ham.

Endret 22. desember 2009 av sunglasses

[Gjest Gjest_heidi_*]

Nå har jeg ikke lest alle svarene her, men må bare skrive en ting som slo meg. Dere har reagert forskjellig mot deres foreldre, og han har lagt mye skyld på sin oppvekst.

Han er 13 år ældre enn deg, og du kan ikke huske når han flyttet. Det er godt mulig at hans og din oppvekst har vore helt forskjellige.

Jeg kommer selv fra en trøblete familie, og hvordan jeg og mine ældre søsken ser på våres oppvekst og hvordan vi "opplever" våre foreldre er vidt forskjellig. Bare en tanke:)

[Sissan]

Jeg skal ikke prøve å overbevise deg mer sunglasses. Du har funnet en fortolkning som du trenger for å kunne leve med dette, som foreldrene dine har, og som broren din har.

De er ikke like, og det vil nok fortolkninger av livet aldri være.

Jeg ønsket bare at du skulle åpne deg litt for ideen om at han kanskje ikke er "skrudd sammen" slik som deg, og at det ikke er en selvfølge at man søker hjelp når man sliter. Mange mange mange gjør ikke det, din bror er ikke alene. Og det er ikke fordi de ikke gidder å bli bedre, eller ikke ønsker å leve et godt liv.

Det er fordi mørket er så stort og de ikke ser noen vei ut.

Du nevnte selv tidligere at du var redd for at han skulle ta livet sitt i blant. Det understøtter min teori om et mørke han ikke ser noen vei ut av.

Forøvrig finnes det nesten ikke noe mer støtende du kan gjøre mot et menneske enn å si at de bør gå til psykolog når de ikke ønsker det selv. dersom man ikke er åpen for ideen vil det bare være enda en fornærmelse, samt en bagatellisering av det de opplever er det virkelige problemet. At du og familien mener det er rett for ham, betyr ikke at det er sant. Kanskje vil han kun ha godt av å åpne seg for noen andre han stoler på og kjenner, mange vil ikke snakke om personlige og private ting med noen de ikke kjenner. Det syns jeg man skal ha respekt for.

Du er ikke ansvarlig for at han er i mørket nå. Ikke foreldrene dine heller, for nå er han voksen og må velge selv. Dere kan velge å være der for ham selv om det gjør dere vondt, eller dere kan velge å skygge unna. Men dere kan ikke velge at han skal velge å reparere seg selv. Dere må gjøre det dere må gjøre for å kunne leve med dere selv videre. Så enkelt og så vanskelig.

...og så er jeg veeeeldig enig med gjest 18:52, hans opplevelse er nok en helt annen enn din. Prøv å akseptere det, for din egen del. Ikke døm hans reaksjoner ut fra dine egne erfaringer.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Gjest_heidi: Takk for at du delte tanken din med oss.

Jeg prøver virkelig å forstå hvordan han har det, men når vi ikke får snakket ordentlig sammen, er det litt vanskelig...

Sissan, takk for et godt og utfyllende innlegg som fikk meg til å tenke litt.

Først vil jeg bare si at vi ikke har påpekt ovenfor ham at det eller det er det rette/beste for ham. Pappa har kanskje vært litt for brå ovenfor ham og nærmest tvunget ham til å gå til psykolog og søke hjelp, for å komme seg ut av "den møkka", som han selv sier. Jeg tror også foreldrene mine har vært for åpne ovenfor oss unger om alle detaljer omkring dette, noe som fører til enda større sinne hos meg... Men jeg er iallefall klar over det og kan gjøre noe med det, noe jeg har gjort - jeg har jo bedt foreldrene mine om å holde kjeft om alt det der... Mamma respekterer det, pappa gjør det ikke, så jeg hører fremdeles "åå, han er så håpløs!" eller "den møkkabroren din" eller liknende.

Jeg er inneforstått med at det ikke nødvendigvis fungerer for ham, men jeg hadde tydeligvis et større ønske om det enn jeg selv trodde.

Alt jeg ønsker, er bare at ting skal bli... nogenlunde normalt igjen, at jeg får en storebror som faktisk viser at han bryr seg og er interessert i meg. Jeg har liksom aldri hatt brødre som har brydd seg ordentlig om meg, bare et "går det bra?" en-to ganger i året. Jeg har lenge visst at broren min har slitt psykisk, men jeg innså ikke hvor alvorlig det var før helvetet brøt løs for et par år siden. Da spydde han ut all følelser som han hadde holdt inne i seg hele livet sitt. Jeg ble irritert på dette, for han har liksom preket for meg i alle år om at jeg må si i fra med en gang og stå på mitt. Han preket også om respekt for mine foreldre, han som kalte mamma for alle de stygge tingene og rettet all hatet mot foreldrene våre.

Jeg vil være der for ham, jeg er der for ham - det vet han. Men dersom han sier ting til meg som han har sagt tidligere, eller bare provoserer meg fordi han liker det (skjedd ofte, og ikke bare med meg), så gidder jeg bare ikke å ha noe med ham å gjøre. Det har jeg gitt beskjed om, men han forstår ikke det.

Endret 22. desember 2009 av sunglasses

[aline]

og, selv om jeg tidligere har irritert meg over folk som klager og legger skyld, og ikke gjør noe med sin egen situasjon, så er jeg helt enig med Sissan, jeg tror ikke noen bevisst velger å ha det så mørkt at man ikke ser en eneste løsning eller vei ut.

Man kan bli sint, fordi man selv har kommet dit at man ser mange muligheter, mange ting som bør eller kan prøves, og oppgitt fordi man jo ihvertfall må gjøre NOE!!

Men man er ikke alltid klar for å jobbe, og jeg tror det også er mulig å sitte litt fast i mørket, at det blir så mørkt at man ikke helt vet hvordan og om det er mulig å komme seg opp.

Spesiellt når man vet at han ser sine problemer, og man ser at det er mange som prøver forskjellige ting for å komme seg videre.. spesiellt da tror jeg det kan være vanskelig å skjønne at han ikke gjør noe. Men han er vel da ikke der hvor han ser det sånn, dessverre.

[Gjest Gjest_sunglasses]

og, selv om jeg tidligere har irritert meg over folk som klager og legger skyld, og ikke gjør noe med sin egen situasjon, så er jeg helt enig med Sissan, jeg tror ikke noen bevisst velger å ha det så mørkt at man ikke ser en eneste løsning eller vei ut.

Man kan bli sint, fordi man selv har kommet dit at man ser mange muligheter, mange ting som bør eller kan prøves, og oppgitt fordi man jo ihvertfall må gjøre NOE!!

Men man er ikke alltid klar for å jobbe, og jeg tror det også er mulig å sitte litt fast i mørket, at det blir så mørkt at man ikke helt vet hvordan og om det er mulig å komme seg opp.

Spesiellt når man vet at han ser sine problemer, og man ser at det er mange som prøver forskjellige ting for å komme seg videre.. spesiellt da tror jeg det kan være vanskelig å skjønne at han ikke gjør noe. Men han er vel da ikke der hvor han ser det sånn, dessverre.

Ja... Godt skrevet.

Jeg tror ikke han er der hvor han ser det sånn, men jeg håper - for hans del - at han kommer dit en dag.

Jeg vet nå at man ikke velger å sitte der i mørket, men av og til føles det som om han liker det. Jeg husker en gang at han sa til meg, mens han faktisk lo, at han ofte likte å sette på skikkelig depressiv musikk, trekke for gardinene og sitte der i mørket mens han kjente hvor deprimert han ble. Det var skremmende for en femtenåring jente å høre.

Endret 22. desember 2009 av sunglasses

[Elle Melle]

Jeg har lenge visst at broren min har slitt psykisk, men jeg innså ikke hvor alvorlig det var før helvetet brøt løs for et par år siden. Da spydde han ut all følelser som han hadde holdt inne i seg hele livet sitt. Jeg ble irritert på dette, for han har liksom preket for meg i alle år om at jeg må si i fra med en gang og stå på mitt. Han preket også om respekt for mine foreldre, han som kalte mamma for alle de stygge tingene og rettet all hatet mot foreldrene våre.

Broren din er ikke perfekt. Han har hatt det veldig, veldig vanskelig.

Det virker som om du synes det var galt av ham å fortelle alt om hva som var vanskelighetene for ham den gangen alt sprakk for ham. At han ikke gjorde det på "riktig" måte.

Hvorfor har ikke han rett til å reagere på den måten som er naturlig for ham? Han er/var tross alt ikke et stabilt og harmonisk og velreflektert menneske, han var en med oppdemmede fustrasjoner og mange vonde følelser han aldri hadde håndtert.

At han snakket til deg om å si i fra og å respektere foreldre, det var kanskje idealet hans, det som fikk ham til å holde munn så alt for lenge. Og så sprakk det og alt kom helt ukontrollert ut. Og det var det dessverre for ham, den følsome broren din, ingen som håndterte særlig bra. Ikke foreldrene dine og ikke han selv heller. Og ikke dere søsken som ikke tillater ham å ha gjort det på denne måten. Og det sliter han med ennå og han kommer ikke videre derfra.

Hvorfor er det riktigere å overse problemer, svelge kameler og være konfliktsky, enn å brøle ut sin fortvilelse?

Jeg tror du ville tjene på å si ting rett ut når du har kontakt med ham, og ikke si ting indirekte. Mest for din egen del egentlig, du virker som om du er veldig forsiktig av deg og ikke vil være konkret og ikke vil si ting direkte. Hvis broren din er helt motsatt (men kanskje oppdradd til å være som deg?) er det ikke så rart det er slitsomt og vanskelig å forholde seg til hverandre.

På meg virker det som om hele familien ikke tillater broren din retten til å ha de følelsene og reaksjonene som han har. Og det virker litt urettferdig egentlig.

Jeg har bare lyst til å si på slutten at jeg selvsagt ikke kjenner dere og dermed ikke egentlig vet hva jeg snakker om. Jeg kan ta helt feil og ikke skjønne det du har sagt. Og jeg skjønner at dette er akkurat like vanskelig for deg som for broren din, bare på en annen måte.

[Sissan]

Alt jeg ønsker, er bare at ting skal bli... nogenlunde normalt igjen, at jeg får en storebror som faktisk viser at han bryr seg og er interessert i meg. Jeg har liksom aldri hatt brødre som har brydd seg ordentlig om meg, bare et "går det bra?" en-to ganger i året.

Jeg syns dette er veldig bra skrevet. Jeg tror kilden til din frustrasjon ligger mye her. Du ønsker noen som skal bry seg og ta vare på deg. Etter hva du skriver her, har kanskje ingen av dere opplevd det fra foreldrene deres. Det er ikke rart dere ønsker dere det mer enn alt.

Jeg tror brødrene dine bryr seg om deg, jeg tror de viser det annerledes enn du skulle ønske. Din eldste bror har forsøkt å gi deg råd som skal gjøre at du går en annen vei enn han gjorde. Ikke vær sint på ham for det. Mellombroren din står sammen med deg i det som nesten virker som omsorgssvikt på det du skriver her. I allefall emosjonelt.

Brødrene dine har ikke overskudd og energi til å bry seg slik du vil. Ikke fordi de ikke er glad i deg, men fordi de har mer enn nok med å klare seg selv. Mye av sinnet ditt - som jeg syns er flott at du tar ut her i stedet for på bror - KAN komme av at du føler deg sviktet. Ikke bare av foreldrene dine, men av brødrene dine også. Og det er helt ok at du har det slik, det er helt forståelig at du har opplevd det som et svik.

Spørsmålet er om du nå - som voksen - kan legge den følelsen litt av deg, og prøve å ha forståelse for deres måte å takle ting på. Jeg tror det vil være veldig godt for deg selv om du klarer det.

Og følelsene dine er ikke feil, de er helt naturlige slik du har hatt det.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Tusen takk for svar igjen. Jeg fikk faktisk svar på sist mail, så nå sendte jeg nettopp et langt svar tilbake (som jeg brukte to timer på å forme) der jeg var ærlig og sa rett ut hva jeg følte omkring dette. Jeg nevnte også at jeg følte meg sviktet, men passet på å ikke beskylde ham for noen ting. Jeg understreket at jeg forstod at de måtte redde seg selv.

Elle Melle: du har rett i at jeg er forsiktig og varsom ovenfor broren min. Det er også moren vår, så det er kanskje ikke noe rart at jeg også har vært slik. Dette prøver jeg nå å endre på.

Broren min ga to ulike inntrykk: han ga f*en i om han "mistet meg" fordi han hadde mistet alt uansett, og at han ble glad for mailen (dette sa han direkte). Han takket for at jeg lyttet til ham tidligere samtidig som han sa at han gjerne lyttet til meg også. Hadde han ikke skrevet det, ville jeg neppe skrevet det lange svaret tilbake.

Jeg bad ham gi meg en pause også, slik at jeg får tid til å sanse de nye inntrykkene, for mens jeg skrev skjønte jeg flere ting, blant annet at han kanskje har rett om vår mor. Det er vondt å innse slikt, at mine foreldre faktisk er langt mer.... "slemme" enn jeg selv trodde i utgangspunktet. De er mine foreldre, jeg er glad i dem uten at jeg helt forstår hvorfor. Selv om jeg føler et enormt hat til dem til tider, spesielt min far på grunn av alt han gjorde mot meg, så trenger jeg dem...

Igjen, takk for svarene. En riktig god jul til dere!

Endret 23. desember 2009 av sunglasses

[Gjest gjest emma]

Jeg har ikke lest hele tråden, men som gjest Heidi sier, så er et gjerne litt forskjell på det å være førstemann og de som kommer etter.

Av egen erfaring så kan jeg si at det opplevdes veldig forskjellig hvordan mine foreldre oppdro meg som eldstemann og mine yngre søsken som er mye friere enn meg pga. mer "fri" oppvekst.

Det kan også være noe med at han allerede som 17åring flyttet hjemmefra! Kan det være han føler seg sviktet av foreldrene dine?

Jeg er mer tilgivende ovenfor mine egne foreldre etter at jeg fikk mine egne barn og ser hvor vanskelig det er å være oppdrager.

Jeg tenker først og fremst at din bror inderst inne må være veldig sår følelsesmessig siden han tar så avstand.

Kanskje ikke konstruktivt måten din bror håndterer situasjonen for sin egen del, det er ikke godt eller sunt å bære nag, det sliter en ut.. Men det er heller ikke lett å løse følelsesmessige sår..

Håper han/du/dere finner ut av det etterhvert.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Takk for innspill, gjest emma.

Ja, han føler seg veldig sår følelsesmessig. Han føler seg veldig sviktet, men det er han ikke alene om. Det er hans valg, noe vi bare må respektere. Foreldrene våre har dessverre problemer med å respektere dette, men jeg håper inderlig godt og vel at de får opp øynene sine - og det litt kvikt, ellers vil kanskje aldri ting løses opp.

Jeg fikk et godt og ærlig svar på den lange mailen jeg sendte til ham, så jeg tror at tonen løses opp litt nå. Han fortalte meg ærlig at han har vært så uheldig å få en av de dårlige psykologene som overhodet bare bryr seg om pengene som havner i lomma. Jeg syns det bare er så feil, men jeg håper at han ikke gir opp. Jeg var så heldig å få en flott psykolog på første forsøk.

Jeg venter noen dager med å svare slik at jeg får litt tid til å la ting synke inn. Og så er det julaften idag!

Igjen, god jul til dere alle! Tusen takk for innspill dere har kommet med, det har hjulpet mye.

Klem.

Endret 24. desember 2009 av sunglasses

[Gjest Gjest]

Nå skal jeg ikke dømme deg eller familien din, men jeg får inntrykk av at broren din prøver/ønsker å skvære opp direkte med dere men at dere ikke er åpne for det? At han heller vil snakke direkte med dere enn å bare snakke om situasjonen med en utenforstående. Kan det være noe i det?

[Gjest Middy]

Hei !

jeg vil bare fortelle jeg forstår akkurat hva du gjennomgår.

Faren min oppførte seg slik, fortsatt litt enda.

Han stengte alle ute, søsken, mor og oss barna.

Enste han gjorde var å jobbe, postkassa hadde han ikke vært i på flere månder. Pengeproblemer ble det ut av det.

jeg var den dritt dattera som ikke brydde seg en katta om han i det hele tatt. Noe jeg selvsagt gjorde.

Hver gang jeg prøvde å strekke ut en hjelpende hånd ble jeg føyset vekk.

Tilslutt bestemte jeg meg for å skrive en lang mail, hvordan jeg og familien følte det. Hvordan vi hadde det. Å at vi selvfølgelig savnet han å ønsket han tilbake.

Senere svarte han med tusen takk for at jeg hadde turt å skrive det. Det gikk lang tid å det gikk litt tilbake igjen i det samme sporet.

da broren til min far tok kontakt, sto plutselig på døren hans ble det andre saker.

Han øset ut med det han slet med, nå går han til en psykolog å tar dag for dag. Jeg ser store fremskritt nå.

Det er kanskje noe dere også burde gjøre.

Prøve å forstå, bare møte opp på døren og prøve å få noen svar.

Å ikke gi seg !!

For alle del, ikke møt alle sammen opp.

Han vil nok da føle seg ganske liten.

[Gjest brutal_mann]

Vel TS, jegkjenner meg igjen som din bror.

Jeg er vokst opp med en mor jeg bare håper dør snart. Det er eneste måten jeg kan få min frihet tilbake på 100%. Dernest har jeg både eldre og yngre søsken som på død og liv skal bry seg, når alt jeg ønsker er å være i fred. Min oppvekst er for preget av alt som har skjedd til at jeg noen som helst gang kan ha et virkelig nært forhold til dem. Og når de bryr seg og maser om hvordan jeg har det gjør de alt bare verre. Jeg VET hva som vil hjelpe for min del, men det er ting de ikke kan på noe som helst vis bidra med eller til. kan det hende at din bror befinner seg på samme stadiet?

[Gjest Gjest]

Vel TS, jegkjenner meg igjen som din bror.

Jeg er vokst opp med en mor jeg bare håper dør snart. Det er eneste måten jeg kan få min frihet tilbake på 100%. Dernest har jeg både eldre og yngre søsken som på død og liv skal bry seg, når alt jeg ønsker er å være i fred. Min oppvekst er for preget av alt som har skjedd til at jeg noen som helst gang kan ha et virkelig nært forhold til dem. Og når de bryr seg og maser om hvordan jeg har det gjør de alt bare verre. Jeg VET hva som vil hjelpe for min del, men det er ting de ikke kan på noe som helst vis bidra med eller til. kan det hende at din bror befinner seg på samme stadiet?

Men akkurat dette er så vanskelig! For man ønsker jo helst å ha kontakt med sin søster eller bror, og det er utrolig vondt når vedkommende stenger deg ute. Samtidig som jeg skjønner den deprimerte også siden jeg selv har vært på bunnen. Sukk, skakke værra enkelt.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Hei !

jeg vil bare fortelle jeg forstår akkurat hva du gjennomgår.

Faren min oppførte seg slik, fortsatt litt enda.

Han stengte alle ute, søsken, mor og oss barna.

Enste han gjorde var å jobbe, postkassa hadde han ikke vært i på flere månder. Pengeproblemer ble det ut av det.

jeg var den dritt dattera som ikke brydde seg en katta om han i det hele tatt. Noe jeg selvsagt gjorde.

Hver gang jeg prøvde å strekke ut en hjelpende hånd ble jeg føyset vekk.

Tilslutt bestemte jeg meg for å skrive en lang mail, hvordan jeg og familien følte det. Hvordan vi hadde det. Å at vi selvfølgelig savnet han å ønsket han tilbake.

Senere svarte han med tusen takk for at jeg hadde turt å skrive det. Det gikk lang tid å det gikk litt tilbake igjen i det samme sporet.

da broren til min far tok kontakt, sto plutselig på døren hans ble det andre saker.

Han øset ut med det han slet med, nå går han til en psykolog å tar dag for dag. Jeg ser store fremskritt nå.

Det er kanskje noe dere også burde gjøre.

Prøve å forstå, bare møte opp på døren og prøve å få noen svar.

Å ikke gi seg !!

For alle del, ikke møt alle sammen opp.

Han vil nok da føle seg ganske liten.

Takk for at du fortalte historien din.

Det å møte opp på døra til broren min er noe av det dummeste vi kan gjøre. Vi kjenner ham såpass. Jeg kan forstå det også, for hjemmet er noe av det tryggeste man har, det eneste man kjenner til. Bryter vi gjennom den barrerien, så vil han nekte å snakke med oss igjen - noensinne. Jeg hadde reagert på samme måte dersom jeg var i hans situasjon og fikk noen uvelkomne personer på døra. Det finnes andre ting vi kan gjøre, men problemet er at foreldrene mine ikke får ræva i gir og åpner øynene. Mamma kunne ha bukt med denne situasjonen for lengst dersom hun hadde turt å vise tenner og klør litt oftere. Hun er oppdratt til å være "snill pike" av en alkoholisert far og undertrykt mor, så jeg forstår at hun ikke greier det.

Vel TS, jegkjenner meg igjen som din bror.

Jeg er vokst opp med en mor jeg bare håper dør snart. Det er eneste måten jeg kan få min frihet tilbake på 100%. Dernest har jeg både eldre og yngre søsken som på død og liv skal bry seg, når alt jeg ønsker er å være i fred. Min oppvekst er for preget av alt som har skjedd til at jeg noen som helst gang kan ha et virkelig nært forhold til dem. Og når de bryr seg og maser om hvordan jeg har det gjør de alt bare verre. Jeg VET hva som vil hjelpe for min del, men det er ting de ikke kan på noe som helst vis bidra med eller til. kan det hende at din bror befinner seg på samme stadiet?

Det gjør meg vondt at du har det slik.

Det gjør også veldig vondt å tenke at min bror kanskje går rundt og tenker det samme som deg. Spesielt fordi vår mor absolutt ikke er en av de djevelkvinnene som de fleste menn snakker om. Dette har vår mellomste bror uttalt også, uten å velge side. Jeg prøver å ikke gjøre det også, for jeg kan faktisk forstå hvorfor broren min sier alle disse tingene om mamma (det jeg ikke forstår, er at han stadig kaller henne "jævla f*tte").

Men akkurat dette er så vanskelig! For man ønsker jo helst å ha kontakt med sin søster eller bror, og det er utrolig vondt når vedkommende stenger deg ute. Samtidig som jeg skjønner den deprimerte også siden jeg selv har vært på bunnen. Sukk, skakke værra enkelt.

Ja, det er helt for jævlig. Jeg har vært deprimert selv, så jeg kan forstå hvordan han har det, men så dypt deprimert og helt inne i mørket har jeg aldri vært. Jeg blir sett på som den sterkeste i familien da jeg alltid har kommet meg opp av møkka jeg har vært i. Dette er slitsomt, for da forventer og tror alle at jeg er den sterkeste i situasjoner som dette med broren min. Alle henvender seg til meg og ber meg om råd. Hvor jeg får styrken fra, aner jeg ikke, men jeg skulle ønske jeg kunne gi den til de som trenger det. Blant annet min bror.

[Gjest Gjest]

Synes han høres sterk ut jeg, som har holdt ut så mange år i smerte. Det er det ikke mange som gjør uten støtte fra sine nærmeste. Kanskje du bør gi han litt cred for det.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Tja, det er ikke styrke det handler om det der tror jeg. Heller fornektelse og fortrenging, det har han alltid vært veldig flink til.