Lei av å kjefte

[Shade]

Klart det er en forskjell på det, men det er kanskje ikke så langt mellom å miste roen en dag og til å gå over til daglig skriking og det som verre er...

Jeg vil si at det nesten ingen foreldre som "mister roen i blant" går over til daglig skriking eller verre.

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det men denne setningen passer: "Vis meg en forelder som aldri har mistet tålmodigheten, så skal jeg vise deg en helgen"

Til ts, Lemming skrev mye jeg er enig i. Særlig det med å forberede barna på middag/rydding/osv istednfor å plutselig komme å si "NÅ skal du ditt eller datt".

Ellers så er det litt vanskelig å komme med tips uten å vite hvilke situasjoner det blir problemer i

Endret 21. desember 2009 av Shade

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det jeg skal si nå, er jeg sikker på mange av dere ville halshugge meg for, men det får stå sin prøve.

Jeg skjønner ærlig talt ikke hva dere som har bare ett, høyden to friske barn syter for at dere er så slitne, har så mye å gjøre osv. osv. og hyler til barna deres. Jeg er klar over at en del er alene med barna eller har en mann som ikke gidder å ta sin tørn, men der det er normale forhold i hjemmet, skulle vel det meste gå ganske greitt.

Det forstår ikke jeg heller!!! Jeg har to barn med aspergerssyndrom, pluss to friske barn. Og jeg klarer alltid å holde meg rolig ovenfor barna mine. Og det er ikke slik at jeg er hjemmeværende heller, så vi har like stor tidsnød som alle andre.

Friske barn eller ikke friske, man gir seg selv ris bak ved å kjefte. La heller barnet ha faste grenser, så vil heller ikke barnet teste ut grensene sine hele tiden.

Noe jeg har lært av å ha barn med autisme, er at jeg selv gjør alt mye vanskeligere ved å kjefte. Nei, prøv heller å gi barnet positiv tilbakemelding ved god oppførsel. Også i form av klistremerker etc. Tell til ti inni deg, og ikke tillat deg selv å eksplodere.

[Gjest Eurodice]

Her var det ikke mye empati eller evne til å se ting fra andres perspektiv gitt. Jeg er student, har ingen barn enda, men er likevel utslått når helga kommer. 5 barn er IKKE den eneste gyldige årsaken til å bli sliten, det kan være UTALLIGE årsak du ikke vet noe om. To voksne på ett friskt barn kan for mange virke som en enkel og grei situasjon, men det finnes mange andre faktorer i livet: jobb, helse, familie, venner, penger.....

Du verden da, svært så hårsår du er. Jeg har vel like mye rett til å ha min mening som du har din. Alle som kjenner meg, vil si at jeg er både empatisk og omsorgsfull. De siste punktene du skriver, gjelder i høyeste grad meg også. Familie som var mer til bry enn til hjelp, nesten alltid i pengeknipe, mye syk, har holdt på å dø under to operasjoner. Skal jeg fortelle deg mer?

[Kjetil S.]

Syns dette er et rimelig nedlatende svar. Tror nok de aller fleste har ropt til sine barn, om det er en eller flere ganger. Ja, det er en uting, men jeg tror neppe det gjør noen skade om det ikke er den vanlige formen å kommunisere på.

Å fortelle et lite barn at i morgen skal vi gjøre det og det, er også rimelig søkt, da de færreste har evner til å fatte slike begreper.

Man må heller prøve å ta tak i seg selv, rett og slett lære seg å telle til ti, avlede barnet osv.

Om man har ett eller ti barn spiller liten rolle. Dersom man på daglig basis skriker til sitt, eller sine barn, sp er dette helt uakseptabelt. At det kan komme til å hende i fra tid til annen er noe helt annet.

Jeg sier det samme nok en gang; Det er som voksenperson at man har ansvaret for å oppføre seg korrekt. Alt annet blir bare dumme unnskyldninger som ikke kan ha rot i virkeligheten.

Trenger man mer ro så får man sørge for å få det ved en langtidssykemelding, og hjelper ikke det så trenger man avlastning i form av dagmamma eller besøkshjem eller noe.

Now, that's my opinion, for å si det på internasjonalen. :-)

[Gjest Gjest_hogwash_*]

Syns dette er et rimelig nedlatende svar. Tror nok de aller fleste har ropt til sine barn, om det er en eller flere ganger. Ja, det er en uting, men jeg tror neppe det gjør noen skade om det ikke er den vanlige formen å kommunisere på.

Njassj, jeg har fortsatt traumer pga. kjeftingen fra min mor, 20 år etter.

[Gjest Gjest]

Det jeg skal si nå, er jeg sikker på mange av dere ville halshugge meg for, men det får stå sin prøve.

Jeg skjønner ærlig talt ikke hva dere som har bare ett, høyden to friske barn syter for at dere er så slitne, har så mye å gjøre osv. osv. og hyler til barna deres. Jeg er klar over at en del er alene med barna eller har en mann som ikke gidder å ta sin tørn, men der det er normale forhold i hjemmet, skulle vel det meste gå ganske greitt.

Oisann, snakk om å sette seg på sin høye hest...

Når noen spør om støtte, råd og hjelp, og sier klart i fra om at de ikke ønsker å ha det slik, er det da ikke på tide å klatre ned fra hesten sin, og heller gi råd i stedet for å gi kritikk?

Til trådstarter:

Jeg skjønner at du ikke vil ha det slik, og endringer krever en del av deg.

Først av alt må du bli oppmerksom på når du mister kontrollen og begynner å kjefte... hva som gjør at du mister kontrollen, og hvorfor du kjefter?

Så må du begynne å snu trenden... fjerne deg fra situasjonen, roe deg ned. Lær deg teknikker som gjør at du beholder kontrollen.

Når du først har lært hvordan, går det lettere etterhvert.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er helt uakseptabelt å skrike både til barn og voksne. Dette mener jeg uansett hvor sliten man måtte være. Dere som skriker til barna deres, skriker dere til mannen/kona deres også? Skriker dere til foreldre og søsken? Til arbeidskolleger? Bruker ordet skrike i stedet for snakke høyt, det må være veldig høyt når barna reagerer på volumet.

Jeg mener det tyder på dårlig selvkontroll når man kjefter og snakker høyt til andre personer i frustrasjon. Jobber selv med ei av disse skrikepersonene, det er ikke særlig gøy. Pinlig å se på voksne folk som ikke klarer å beherske seg. Særlig ovenfor barn, sine egne barn. Det er lov å bli sint, men å kjefte med høy stemme ofte? Nei og nei.

[Gjest Tove O]

Ved å kjefte, brøle, "smelle" til et barn - oppnår man kun to ting; dårlig samvittighet hos en selv og frykt hos barnet.

Hadde vært interessant å vite om du ville brølt ut din frustrasjon dersom sjefen din ga deg en arbeidsoppgave du overhode ikke kunne tenke deg..

Å få barn er et valg, her følges med ansvar og plikter. Som forelder utøver man omsorg, kjærlighet, delaktighet, grensesetting for å skape trygghet og forutsigbarhet - sist men ikke minst er man rollemodell for barnet! Det er av "deg" barnet ser/hører hvordan man skal oppføre seg i ulike situasjoner..

Det finnes ulike typer overgrep, men overordnet fysisk og psykisk - ved å kjefte/brøle.. ut sin egen frustrasjon over et barn - vel, jeg kaller det et overgrep.

Er du sliten og trett.. gjør noen endringer i hverdagen, slik at du mestrer den viktigste oppgaven du har påtatt deg her i livet - nemlig være tilstede for og med ditt barn på en positiv måte som gir dere begge kvalitet! Det vil du glede deg av resten av livet

[Tante]

Du verden da, svært så hårsår du er. Jeg har vel like mye rett til å ha min mening som du har din. Alle som kjenner meg, vil si at jeg er både empatisk og omsorgsfull. De siste punktene du skriver, gjelder i høyeste grad meg også. Familie som var mer til bry enn til hjelp, nesten alltid i pengeknipe, mye syk, har holdt på å dø under to operasjoner. Skal jeg fortelle deg mer?

Nei, jeg trenger ikke å vite alt om deg. Ha akkurat de meningene du vil, men jeg reagerer på at du (som ser på deg selv som empatisk) ikke kan skjønne at folk med mindre enn to barn kan bli slitne, og derfor ga jeg deg min mening. Så vet vi hva den andre mener. Ferdig med saken.

Endret 22. desember 2009 av Tante

[Gjest Gjest]

Det jeg skal si nå, er jeg sikker på mange av dere ville halshugge meg for, men det får stå sin prøve.

Jeg skjønner ærlig talt ikke hva dere som har bare ett, høyden to friske barn syter for at dere er så slitne, har så mye å gjøre osv. osv. og hyler til barna deres. Jeg er klar over at en del er alene med barna eller har en mann som ikke gidder å ta sin tørn, men der det er normale forhold i hjemmet, skulle vel det meste gå ganske greitt.

Nå har ikke jeg lest denne tråden som en syte-jeg-er-så-sliten-tråd, men et spørsmål og en erfaringsutveksling om hvordan selv kunne styre seg bedre og være hyggeligere med barnet/barna sine.

Jeg har lest om mammaer som gjør så godt de kan, men dessverre ikke er perfekte til en hver tid. Noe du tydeligvis er.

Jeg har bare ett barn jeg dessverre av og til roper til. Ja, sikkert fordi jeg er sliten etter en lang dag. Jeg var sliten etter en lang dag før jeg fikk barn også. Enten fordi jeg hadde jobbet overtid, var presset eller sovet dårlig. Slike ting endrer seg ikke når man får barn, men når barnet har det på samme måte kan det bli utrivelig.

Forskjellen fra før man fikk barn var at man kunne krype opp i sofaen eller ta seg en spontan løpetur i skogen og ikke forholde seg til korrekte pedagogiske regler.

Det er min opplevelse. Ikke antall barn, men hverdagen.

Siden du mener man ikke får være sliten uten barn eller bare med ett eller to friske barn; når synes du det er lov å være hverdagssliten og som voksen være grinete og sur og trøtt?

[Gjest Gjest]

Jeg mener det blir feil å rope til barna sine, men det er mest pga min egen erfaring. Mine foreldre, spesielt min far, skrek og ropte til meg hele oppveksten, nesten hele tiden. Dersom jeg ropte tilbake, slo han meg og skrek enda mer. Gikk som en sirkel hele oppveksten, til jeg kom meg vekk. Takk Gud for det.

Det er mishandling og ikke at man av og til mister tålmodigheten og hever stemmen til barnet sitt. Synes det er usigelig trist for deg men har vel ikke så veldiog mye med ts sin problemstilling å gjøre.

[Gjest Gjest]

Her var det jæskla mange perfekte mammaer. Flott for dere, men jeg vet ikke om de nedlatende direkte og indirekte hurpekommentarene deres er så mye å skryte av.

Si meg dere som er så nedlatende; er dere det mot deres barn og deres menn og deres venner og deres arabeidskolleger også.

[Gjest TS]

Synd det ble en diskusjon om hvem det var mest synd på, det var ikke det jeg ville ha. Dere som har mange barn, både syke og friske, det er flott for dere at dere har det fint. Kanskje dere er mer tålmodige enn meg.

Og for dere som gjerne vil spore meg opp og melde meg til barnevernet; de fleste dagene er faktisk veldig bra, men så har du enkelte dager da det bare er sure miner fra lillemann og han absolutt ikke vil gjøre som jeg ber han om (som i går, var litt i frustrasjon jeg ba om tips). Hver gang jeg blir frustrert og hever stemmen får jeg dårlig samvittighet, derfor jeg vil ha tips for å bevare tålmodigheten. Kunne kanskje like gjerne kalt det for "lei av å mase", for ofte kommer det etter å ha spurt, gitt beskjed eller lokket mange ganger med eneste resultat at han gjør det stikk motsatte (eventuelt stikker av). Er klar over at det er typisk trassalder og grenser som skal testes.

Synes selv jeg er flink til å snakke om hva vi skal gjøre framover, både i morgen rett før leggetid og hva som skal skje i løpet av kort tid. En særlig typisk situasjon hvor jeg kan blir frustrert er påkledning (både inneklær når vi står opp og når yttertøy skal på for å gå til barnehagen). Rutinen er fast, så veldig mye mer varsel enn "nå skal vi bare spise ferdig frokost, så skal vi gå" synes jeg er vanskelig å gi. Gir han også litt tid til å fullføre det han holder på med, men en eller annen gang må vi nesten gå. Når det han holder på med er å løpe rundt istedenfor å komme og få hjelp til å få på klær, så får han ikke fullt så lang tid som hvis han holder på med noe, men jeg gir han litt tid uansett.

Har prøvd med både masse ros og klistremerker i belønning (og å snakke om morsomme ting vi skal gjøre senere på dagen). Klistremerker er han helt uinteressert i. Virker ikke som om ros heller er noe å trakte etter (men har ikke tenkt å slutte å rose likevel )

Så hvis vi kunne holde oss til tema, istedenfor å finne ut av hvem det er mest synd på (har forresten ikke klaget over at jeg er sliten, sier bare at det ikke hjelper på), for jeg kan da ikke være den eneste som har blitt frustert og hevet stemmen og fått dårlig samvittighet for det?

Forresten, Kjetil, er du lege? For da vil jeg gjerne bytte slik at du blir fastlegen min, så kan du jo bare sykmelde meg i hytt og vær. Jeg har for høy arbeidsmoral til å løpe til legen for en langtidssykmelding (på hvilket grunnlag, jeg er ikke syk) om ting blir vanskelig innimellom.

[Harlekin]

Utrolig så mange perfekte mennesker som finnes. Jeg har såpass selvinnsikt at jeg vet utmerket godt at jeg ikke er perfekt. Datteren min er ennå bare en baby, slik at problemstillingen ikke er reell for meg enda, men jeg utelukker ikke at jeg kommer til å bli sliten og miste tålmodigheten en gang i blant når hun blir større. Jeg tror ikke det gjør meg til en dårlig mor.

Dessuten, det er snakk om av og til i denne diskusjonen, ikke på daglig basis. Det er vesensforskjell på det.

[Gjest Ikke innlogget Jens]

Jeg trodde den vanskelige tiden med trass alder etc skulle vært ferdig når barna nærmet seg 5, men fyttikatta det er nå jeg syns det er slitsomt. 5 åringen min kan ha perioder hvor han absolutt ikke hører på meg, bare provoserer meg, hånler, gliser når jeg kjefter, og gjør alt han ikke skal, og ingenting han skal. Dette kan gå over flere dager i perioder. Jeg selv er i utgangspunktet verdens mest temperamentsfulle person, med null tålmodighet. Likevell klarer jeg å snakke rolig til ham i opptil flere dager, men til slutt sprekker jeg og, og da skal jeg love at han skvetter. Men, ærlig talt, vi er da bare mennesker vi også, og det får være måte på hvor mye man skal klare å ta!Ordentlig kjeft får han vell gjennomsnittlig 1 gang i måneden tenker jeg, og da mener jeg at det er vell fortjent!Tror ikke barn har vondt av å innimellom skvette litt og bli satt på plass.

[Urge]

Jeg tar forresten også gjerne imot tips om hvordan man kan unngå å mase og kjefte de få gangene man er ekstra sliten...

Har tatt meg i å ha lillegutten litt ekstra i barnehagen, og å låne han bort mye til besteforeldre i det siste... Tenker han har det bedre der enn hjemme hos mor med kort lunte...

Nå har jeg normalt veldig tålmodighet med han, men etter at jeg ble gravid, og kjempesliten hele tiden, så blir jeg fort utslitt av trass og sutring, og hever stemmen mer enn jeg normalt ville gjort.

Min eneste løsning så langt, har altså vært å fjerne meg selv fra situasjonen så ofte som mulig. Men det fører vel egentlig bare til at lillegutten er mer PÅ meg når jeg først er tilgjengelig... Og det hjelper egentlig ikke så mye.

Forhåpentligvis er jo dette kun en fase da, og vi voksne var jo dels forberedt på den. Bare ikke at tålmodigheten min skulle forsvinne ut vinduet med overskuddet...

[fink]

Flott at dette er noe du ønsker å gjøre noe med

Du sier ikke noe om HVA du kjefter over. Har barnet faktisk gjort noe galt, eller er du sliten og stressa og derfor har urimelig kort lunte?

Når du kjenner du mister fatningen: prøv å tenk over om dette faktisk er noe å bli sint over. "pick your battles". Er det egentlig såå farlig om ungen insisterer på å ha venstre sko på høyre fot osv. Ofte vil unger "gjøre selv". Såfremt det er mulig burde de få det.

Det er imidlertid viktig at du reflekterer over dette med en gang. Du må være konsekvent, ikke først si nei, og så ja når du merker at svaret ikke ble godt tatt imot.

Min oppfatning er at unger som får mye kjeft, ofte uten at de helt forstår hvorfor, kan få dårlig selvtillit og selvfølelse. Enkelte ganger mister vi fatningen, men vi skal ikke føle oss for gode til å si unnskyld til en 3-åring når vi innser at vi har vært urimelig.

[Gjest regine ii]

Slutt å diskuter med ungene!

Det er iallfall min erfaring at noen ting bare ER sånn. Hver dag skal man f.eks. kle på seg, og her har jeg aldri "giddet" diskutere. En tre-åring kan man ta på fanget og kle på (og nei, man trenger ikke bruke makt for det heller), det er ingen grunn til å lage drama ut av det.

Jeg er definitivt IKKE perfekt, og har (hatt) mine runder med kjefting - men det er 1) viktig å si unnskyld når en sjøl har vært urimelig (og det skjer....) og 2) forklare ungen (ihht. alder) hvorfor en blir så sint når slik og sånn. Og selvsagt - ros og kjærlighet i bøtter og spann, slik at ungen skjønner at kjefting/masing ikke er "normalen".

Likevel tror jeg at mye frustrasjon kan unngås ved å ikke legge opp til diskusjon i alle mulige og umulige sammenhenger. Et banalt eksempel er strømpebukse - barnet SKAL ha strømpebukse (uten diskusjon), men kan få velge farge på den selv, gjennomført ved at man legger fram 2 strømpebukser....

Min erfaring er at barn som hele tiden får valg (vil du ha mat, hva slags mat etc etc etc) blir mye mer "krevende" enn de som opplever at foreldre/de voksne tar styringen og ansvaret og fatter beslutninger. Ofte er det nemlig det det handler om - BARNET ønsker ikke selv å måtte velge alt mellom himmel og jord. Og et barn som slipper å velge hele tiden, blir også roligere og mindre "diskuterende" i andre sammenhenger.

Og til digresjonen i tråden: det er direkte usmakelig med denne trangen til å framheve at JEG i MIN situasjon har det VÆRST - uansett.

[Gjest Gjest]

Å skrike og kjefte på barn må unngås. Det er fullt forståelig at man føler for å sprekke og få ut det en føler inni seg også som voksen når man er sliten og sur, men skriking og kjefting er følelsesutbrudd som en voksen ikke skal bruke et lite barn til.

At hverdagen topper seg er noe som vil skje stadig vekk, enten man har 1 eller 5 barn. Da må man møte det på måter som virker, og som ikke skader barnet og relasjonen(skader i vid forstand, som maktmisbruk, skremming, disrespekt, at det vekker trass og såret stolthet i stedet for samarbeidsvilje hos barnet, dårlig forbilde, at det lærer barnet uhensiktsmessige måter å takle frustrasjoner og omgå problemer på uten å løse dem).

Vi har lett for å reagere intuitivt når vi er slitne, men det hjelper (for meg) å tenke på grensesettingssituasjonene som jobb der vi må være målrettet og ikke bare kan gjøre det som faller en inn, men det som er bevist fører fram til et resultat. For meg faller det mer naturlig kanskje fordi jeg har hatt jobber hvor grensesetting og veiledning og redusering av betydelig problematferd var hovedfokuset, og noe som ble jobbet systematisk med. Alle situasjoner ble systematisk analysert.

Noen momenter jeg tar videre i eget hjem:

1. Kartlegg hvilke situasjoner som ofte fører til konflikt/problematferd hos barn (og voksen!)

2. Eliminer triggerfaktorer som kan elimineres, f.eks sørge for at det er tid og rom for det som skal gjøres, at man tilrettelegger på forhånd, f.eks legger fram klær kvelden før i stedet for å krangle om hvilken bukse barnet skal ha på når man har dårlig tid, eller bytter om middag som trenger forberedelse til kveldsmat og tar noen raske skiver når man kommer hjem og alle er trette og sure, handle 1 gang i uka i stedet for å dra ungen på butikken hver dag etter barnehagen mens man ikke har en ide om hva man skal ha til middag og trasker hylle opp og hylle ned i håp om å bli inspirert, legge leksene til et gunstig tidspunkt ifht når formen er best på ettermiddagen osv.

3. Ha faste rutiner, f.eks rekkefølge i hva man gjør i et morgenstell eller kveldsstell, da glir det lettere fordi ungen er vant med det. Ikke leke når man holder på med prosedyren, men etterpå.

4. Rose og vise at man legger merke til all god og konstruktiv atferd fra barnet.

5. Hold dine sinte følelser utenfor i grensesettingssituasjoner. Fokuser på hvilken atferd fra deg som gir et resultat, både at barnet skal oppføre seg, og at barnet skal forstå og lære hvorfor noen typer oppførsel gjør det bedre for alle parter. Lar du deg trekke opp og skriker eller bruker vold/tvang, fokuserer barnet på deg i stedet på situasjonen og hva som er forventet av det, det kan bli utrygt og det kan lære seg å manipulere deg til å miste forstanden de dagene barnet er surt og foretrekker å provosere og få ut sine egne følelser.

6. Noter for deg selv oppdragelsesepisoder du har en god følelse for, de du ikke føler du får til, og hvordan de har virket der og da og senere når barnet kommer i samme situasjon. Finn mønstrene. Da lærer du hvordan du best kommuniserer med barnet ditt.

7. Ikke undergrav din autoritet ved å bestikke barnet.

8. Ros på en måte som gjør barnet oppmerksom på og stolt av sin egen mestring. Ikke på en måte som gjør at barnet føler at Du ble fornøyd med det, men at det selv føler at det fikk til en god samhandling eller gjorde noe bra. Feil ros kan gi barnet følelse av å bli dressert eller elsket bare på betingelse av at det presterer.

9. Ikke gå i fella og se på barnet som en hund som skal dresseres, men husk at det er en person og at du må ta hensyn til barnets preferanser og behov. Det kan bety at du må justere noen av kravene dine.

Prøv å ikke se episodene som ikke går bra som tapsprosjekter og kjøre deg ned i mislykkethetsfølelse. Tenk på dem som utfordringer og forbedringspotensiale, tenk hvordan du heller ville ha møtt situasjonen (eller eliminert triggerfaktoren), og håp at det snart kommer en ny situasjon hvor du kan trene deg til å bli bedre på å bli bedre.

(Dette innlegget skal ikke leses som at det sitter en her og får alt perfekt til. Vil bare dele noe som hjelper meg å holde fokus på hva det handler om, når hverdagsfrustrasjonene brenner under beina.)

[Gjest Gjest]

Wow...