Lei av å kjefte

[Gjest Gjest_gjest_*]

Er nok ikke av de mest tålmodige av meg, og litt lite søvn i det siste hjelper jo ikke heller. Har nok litt lett for å kjefte og heve stemmen når ikke 3-åringen hører etter ("Ikke snakke så høyt, mamma!" har jeg fått beskjed om). Men jeg har jo ikke lyst til å kjefte heller.

Hva gjør du for å bevare tålmodigheten?

[Gjest Gjest]

Det er det verste min fireåring sier/gjør, begynner å gråte og "ikke bråke, mamma" når tålmodigheten ikke strekker til.

*dårlig samvittighet*

Men som regel går det greit, huske på at man selv er voksen, et barn er et barn, ikke krangle med småunger etc. Jeg og mitt barn er så like også så vi vet hvor vi skal "angripe".

En treårings jobb (eller fireåring) er å teste grenser, teste foreldre, bryte seg utenfor de regler som er satt. Det er vår jobb som foreldre å ha klare grenser, men flytte dem etterhvert som barn klarer mer, forstår mer etc.

Ikke lett, gudhjelpe meg, en unge kan jo erte på seg gråstein, men man må bare prøve og prøve og prøve. Og så smeller det en dag og man fortsetter etterpå og prøve og prøve...

[Gjest Gjest_sunglasses]

Hva mener du med "og så smeller det en dag", Gjest...?

[Tante]

Jeg har veldig tro på at barn forstår mer enn vi antar og at det ikke bare går an, men er veldig viktig, at vi forklarer dem hva som skjer. Hvis du hever stemmen, og han sier "ikke bråke", vær et godt forbilde ved å faktisk si "unnskyld" og forklare ham at det ikke er meningen, men at du er sliten og derfor blir sånn

[Gjest Gjest]

Hva mener du med "og så smeller det en dag", Gjest...?

At jeg plutselig tar meg selv i å rope.

[Kjetil S.]

Å kjefte og smelle er en skikkelig uting uansett hvem det går ut over, men å stadig gjøre det mot en 3-åring er rimelig uakseptabelt.

Er det slik du ønsker å lære ditt barn til å kommunisere?

Jeg vil tro ikke. Og det er du, som voksen, som har ansvaret her, og ingen unnskyldning om hva barnet kan finne på er god nok.

Kanskje kan det hjelpe med mer forutsigbarhet? Som å fortelle at om én time så skjer sånn og sånn - i morgen skal vi dét og dét osv.?

Barn har mye lettere for å akseptere ting de er blitt forberedt på enn det som for dem kommer som plutselig og uventet.

Også fungerer det ofte veldig bra å kunne hjelpe barnet til å skifte fokus i fra én uønsket ting og over i en annen. En aldri så liten manipulasjon fremfor kjefting og smelling. :-)

Om du er altfor sliten (og/eller frustrert) til å kunne behandle barnet ditt ordentlig så kune kanskje en sykemeldingsperiode el.l. være noe?

Vanskelig å komme med gode råd når man ikke kjenner til hele situasjonen, men det er du som må ta tak og å gjøre noe selv.

:-)

[Bråkebøtta]

Å kjefte og smelle er en skikkelig uting uansett hvem det går ut over, men å stadig gjøre det mot en 3-åring er rimelig uakseptabelt.

Er det slik du ønsker å lære ditt barn til å kommunisere?

Jeg vil tro ikke. Og det er du, som voksen, som har ansvaret her, og ingen unnskyldning om hva barnet kan finne på er god nok.

Kanskje kan det hjelpe med mer forutsigbarhet? Som å fortelle at om én time så skjer sånn og sånn - i morgen skal vi dét og dét osv.?

Barn har mye lettere for å akseptere ting de er blitt forberedt på enn det som for dem kommer som plutselig og uventet.

Også fungerer det ofte veldig bra å kunne hjelpe barnet til å skifte fokus i fra én uønsket ting og over i en annen. En aldri så liten manipulasjon fremfor kjefting og smelling. :-)

Om du er altfor sliten (og/eller frustrert) til å kunne behandle barnet ditt ordentlig så kune kanskje en sykemeldingsperiode el.l. være noe?

Vanskelig å komme med gode råd når man ikke kjenner til hele situasjonen, men det er du som må ta tak og å gjøre noe selv.

:-)

Syns dette er et rimelig nedlatende svar. Tror nok de aller fleste har ropt til sine barn, om det er en eller flere ganger. Ja, det er en uting, men jeg tror neppe det gjør noen skade om det ikke er den vanlige formen å kommunisere på.

Å fortelle et lite barn at i morgen skal vi gjøre det og det, er også rimelig søkt, da de færreste har evner til å fatte slike begreper.

Man må heller prøve å ta tak i seg selv, rett og slett lære seg å telle til ti, avlede barnet osv.

[Lemming]

Huff, jeg kjenner meg så godt igjen fra tidligere, når poden var 2-3 år. Særlig perioder der jeg var sliten hadde jeg lett for å kjefte og rope.

Å forberede barna kan etter min erfaring være lurt - særlig ting som er rett rundt hjørnet.

Da jeg studerte og hadde lange dager pleide jeg å la guttungen se på film når jeg lagde middag, for han var selv så sliten etter lang barnehagedag at han var sur og grinete. På en måte gjorde jeg jo meg selv en bjørnetjeneste, for om han var rolig under middaglagingen oppstod selvfølgelig en krangel for å få AV den filmen igjen når vi skulle spise.

Jeg syns iallefall det hjalp å stikke hodet ut i stua å si "nå skal jeg bare dekke bordet, SÅ skal vi spise. Da må vi skru av." Da kom det ihvertfall ikke plums på han at filmen plutselig ble slått av.

Det var jo ikke alltid dette hjalp, og han kunne likevel slå seg vrang ved matbordet. Det jeg fant mest effektivt og minst "kjeftete" var timeout-metoden. Både til matbord-krangelen og alt mulig annet.

Jeg teller til 5 inni meg, så sier jeg rolig at

"...... er ikke lov/kan du ikke gjøre/osv" og setter han på en fast plass.

"Kom tilbake når du kan.....(sitte ordentlig/....)"

Dette praktiserer jeg enda, og synes det er veldig effektivt.

[Gjest Eurodice]

Det jeg skal si nå, er jeg sikker på mange av dere ville halshugge meg for, men det får stå sin prøve.

Jeg skjønner ærlig talt ikke hva dere som har bare ett, høyden to friske barn syter for at dere er så slitne, har så mye å gjøre osv. osv. og hyler til barna deres. Jeg er klar over at en del er alene med barna eller har en mann som ikke gidder å ta sin tørn, men der det er normale forhold i hjemmet, skulle vel det meste gå ganske greitt.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Jeg mener det blir feil å rope til barna sine, men det er mest pga min egen erfaring. Mine foreldre, spesielt min far, skrek og ropte til meg hele oppveksten, nesten hele tiden. Dersom jeg ropte tilbake, slo han meg og skrek enda mer. Gikk som en sirkel hele oppveksten, til jeg kom meg vekk. Takk Gud for det.

[Lemming]

Det jeg skal si nå, er jeg sikker på mange av dere ville halshugge meg for, men det får stå sin prøve.

Jeg skjønner ærlig talt ikke hva dere som har bare ett, høyden to friske barn syter for at dere er så slitne, har så mye å gjøre osv. osv. og hyler til barna deres. Jeg er klar over at en del er alene med barna eller har en mann som ikke gidder å ta sin tørn, men der det er normale forhold i hjemmet, skulle vel det meste gå ganske greitt.

Jeg kan bare snakke for meg selv.

Poden gikk fra å ha både meg og to besteforeldre til disposisjon hele tiden, til å nesten ikke ha meg engang.

Jeg flyttet for å studere, og nærmest over natten var det ny bolig, ny barnehage, og han hadde plutselig bare én voksen istedenfor tre.

Lange dager i barnehagen gjorde at han var sliten, og når han endelig kom hjem måtte jeg lage middag og hadde ikke full oppmerksomhet mot han.

Selvsagt måtte jeg lage middag og gjøre husarbeid og alt daglig styr da han var mindre og, men da var det alltid en av oss som hadde tid til han.

Bare for ordensskyld kan jeg forklare at foreldrene mine sitt hus har 2 leilihgeter, så jeg og poden bodde i den ene og de i den andre. Vi var sammen med dem mesteparten av dagen da han var mindre.

Endret 21. desember 2009 av Lemming

[Harlekin]

Det jeg skal si nå, er jeg sikker på mange av dere ville halshugge meg for, men det får stå sin prøve.

Jeg skjønner ærlig talt ikke hva dere som har bare ett, høyden to friske barn syter for at dere er så slitne, har så mye å gjøre osv. osv. og hyler til barna deres. Jeg er klar over at en del er alene med barna eller har en mann som ikke gidder å ta sin tørn, men der det er normale forhold i hjemmet, skulle vel det meste gå ganske greitt.

Hva vet vel du om det? Er det ikke lov å være sliten og miste tålmodigheten av og til fordi om man har et friskt barn og er to om det? Alle har sitt å stri med, det finnes ingen perfekte hjem, perfekte barn eller perfekte foreldre.

Jeg mener det blir feil å rope til barna sine, men det er mest pga min egen erfaring. Mine foreldre, spesielt min far, skrek og ropte til meg hele oppveksten, nesten hele tiden. Dersom jeg ropte tilbake, slo han meg og skrek enda mer. Gikk som en sirkel hele oppveksten, til jeg kom meg vekk. Takk Gud for det.

De fleste mener det er feil å kjefte og rope ja, men foreldre er mennesker de også og gjør feil som alle andre. Så lenge man ber om unnskyldning og forklarer at mamma/pappa er sliten og ikke mente det, og de ikke skjer hele tiden, går det nok helt fint med ungene. Det er noe annet med regelrett mishandling.

[Gjest Gjest_sunglasses]

De fleste mener det er feil å kjefte og rope ja, men foreldre er mennesker de også og gjør feil som alle andre. Så lenge man ber om unnskyldning og forklarer at mamma/pappa er sliten og ikke mente det, og de ikke skjer hele tiden, går det nok helt fint med ungene. Det er noe annet med regelrett mishandling.

De gjorde aldri det. Ba aldri om unnskyldning eller forklarte meg hvor landet egentlig lå.

[Lemming]

De gjorde aldri det. Ba aldri om unnskyldning eller forklarte meg hvor landet egentlig lå.

Nei. Men da er vi inne på en helt annen diskusjon. Det er stor forskjell på å miste roen en dag og rope "HVOR MANGE GANGER MÅ JEG SI AT....." og på å daglig/regelmessig skrike, rope, og SLÅ barna sine.

[Harlekin]

De gjorde aldri det. Ba aldri om unnskyldning eller forklarte meg hvor landet egentlig lå.

Og da er det galt. Men det er ikke slik oppførsel som det handler om, men at mor/far noen ganger hever stemmen og kjefter, mens omgangstonen ellers er god.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Klart det er en forskjell på det, men det er kanskje ikke så langt mellom å miste roen en dag og til å gå over til daglig skriking og det som verre er...

Endret 21. desember 2009 av sunglasses

[Gjest Eurodice]

Hva vet vel du om det? Er det ikke lov å være sliten og miste tålmodigheten av og til fordi om man har et friskt barn og er to om det? Alle har sitt å stri med, det finnes ingen perfekte hjem, perfekte barn eller perfekte foreldre.

Jeg ble tidlig alene med fem barn og hadde fulltids arbeid i tillegg, eller om du vil se det omvendt. Derfor vet jeg litt om hvordan det er å være sliten. Derfor synes jeg at å ha bare ett barn må være himmerike i forhold og ikke noe å klage over.

[Lemming]

Men da er vi igjen inne på akkurat det. Man kan ikke måle andres "grief" opp mot sin egen. Jeg har aldri skjønt den tankegangen der.

Jeg kan jo bare snakke for meg, hvordan jeg opplever min hverdag med 1 barn. Jeg aner ikke hvordan det er å ha 5... Før jeg fikk barn syntes jeg hverdagen var slitsom, nå skjønner jeg ikke hva folk uten barn klager over. De har det jo så lett!

Man skal liksom ikke ha lov å synes at hverdagen er slitsom, fordi det finnes folk som har det mer slitsomt. Det vil alltids være noen som har det verre, og om man tenker på den måten kan man aldri plages med noe. Om du har knekt armen, er det alltids noen som har knekt både en arm og en fot. Det hjelper jo ikke deg. Du vil fortsatt synes at å ha en knekt arm er plagsomt og hemmer deg i hverdagen i forhold til hvordan du hadde det før... på en måte.

Skjønner dere hva jeg mener?

[Harlekin]

Jeg ble tidlig alene med fem barn og hadde fulltids arbeid i tillegg, eller om du vil se det omvendt. Derfor vet jeg litt om hvordan det er å være sliten. Derfor synes jeg at å ha bare ett barn må være himmerike i forhold og ikke noe å klage over.

Selv om du har opplevd å være alene med 5 barn, betyr ikke det at folk med ett barn ikke kan bli slitne ... Du vet bare om din situasjon, ikke andres.

Lemming sier det veldig bra

Endret 21. desember 2009 av Harlekin

[Tante]

Jeg ble tidlig alene med fem barn og hadde fulltids arbeid i tillegg, eller om du vil se det omvendt. Derfor vet jeg litt om hvordan det er å være sliten. Derfor synes jeg at å ha bare ett barn må være himmerike i forhold og ikke noe å klage over.

Her var det ikke mye empati eller evne til å se ting fra andres perspektiv gitt. Jeg er student, har ingen barn enda, men er likevel utslått når helga kommer. 5 barn er IKKE den eneste gyldige årsaken til å bli sliten, det kan være UTALLIGE årsak du ikke vet noe om. To voksne på ett friskt barn kan for mange virke som en enkel og grei situasjon, men det finnes mange andre faktorer i livet: jobb, helse, familie, venner, penger.....