Faen ta deg, drittunge!

[Gjest Gjest]

.. Å brølt til ham!

Jeg er 29 år, vært i forhold med min 12 år gamle kjæreste siden jeg var 23. Da jeg kom inn i forholdet, hadde han en sønn på 10 år. Nå er denne 16 år gammel. Helt siden jeg kom med i bildet har han mislikt meg, STERKT. Uten overdrivelse. Kaldt meg stygge ord, bannet til meg. Spyttet ut maten jeg laget til ham, kastet klær og ting jeg kjøpte. Takket ikke for gaver eller presanger. Jeg er ikke grunnen til at foreldrene som var gift skilte seg, jeg traff mannen bare en uke etter ferdig endt skilsmisse. Vi tok det ekstremt forsiktig i begynnelsen, jeg ble ikke en gang introdusert for barnet før det hadde gått 1 år og vi ble sammen skikkelig. Jeg flyttet inn 1 år etter at vi gjorde forholdet offisielt, og da startet 'krigen' mot meg for fullt.

Ikke fikk jeg si god natt eller lese, ikke fikk jeg være i rommet når lekser ble gjort, og ville han på badet mens jeg var der, så gud benåde for et ramaskrik det ble. Jeg har ikke gjort noe for å fortjene dette her i så mange år, helt bra begynnelsen så gikk jeg på "stemors" kurs hos familievernkontoret. Frivillig stilte jeg opp der til samtaletimer om hvordan man skal takle slike situasjoner, jeg var jo så ung og ville det beste for oss alle. Et halvt år der hjalp ikke, senere kom vi tilbake alle 3. Far ble bedt om å ta mer tak i barnet, og være mer på min side, men den mannen min er nok litt tafatt av seg, for det skjedde ikke så ofte..

Eksempler på hva det kan være er at når jeg laget kjøttkakemiddag fra bunnen, så spyttet stesønnen ut maten på gulvet, deiset en full tallerken i disken og masjerte ut med de ordene At dette smakte dritt. Jeg ble veldig såret, gikk etter han som da var blitt 13 år, og prøvde å forklare at SLIKT gjør man da bare ikke! Han ba meg komme meg til helvete ut og slengte igjen døren. Jeg gikk til mannen min og sa at jeg syns dette er ufattelig slitsomt, og sårende, jeg ville han skulle ta gutten for seg og forklare ham at jeg er også en voksen i huset, jeg fortjener respekt, og aksept jeg også. Han svarte "husk at han er tenåring, jeg skal snakke med ham i kveld". Så bar det tilbake til kontoret etter et kyss. Jeg tror rett og slett ikke han ser de små tingene.

Det ER sårende for meg når jeg tilbyr meg å lese nattahistorier, og får til svar "mamma leser finere enn deg!". Det er sårende når min mat blir spist med grimaser, mens min manns mat går ned på høykant. Han liker maten min, helt til han finner ut det er min. Det er sårende når jeg har trålet et kjøpesenter en hel dag for å finne de kuleste skateskoene, den tøffeste jakka, eller den kuleste cd'en. Jeg gleder meg til å gi gavene, men får lavmælte svar, ingen takk. Min mann sier "du må jo si takk til ******!" "ja, takk da..." er svaret. Mens når lekekameratene kommer så er det hoy og skrik om hvor fine gaver gutten har fått. Kameratene hans er høflige, de spør pent om de kan få ta av godterier, eller juice, og jeg sier at for all del, det er de bare velkomne til. Gutten sier sjelden noe slikt, han tar bare for seg.

Forran fars fulle oppmerksomhet er han rene gullet! Hos mor er han 2 dager i måneden, hun bor på andre siden av landet, mange timer unna med fly. Hun valgte å flytte bort fra barnet og far når skilsmissen var endt, det var enda før jeg traff den lille familien på to. Mor har jeg aldri truffet, men vi har snakket på telefon. Det er ingen problemer mellom oss, hun vil bare vite at jeg tar meg godt av gutten hennes. Jeg har snakket med rådgivere på familievernkontoret som mener at gutten tok mors flytting svært hardt, og at han kan ha problemer med å knytte seg til en kvinne igjen, som forsørger og autoritet. Jeg elsker stesønnen, jeg prøver ikke å være en mor, jeg prøver å være snille ****** som er sammen med pappa. Som prøver å lage yndligsrettene hans, kjøpe pene gaver til jul, ta ham med på aktiviteter. Jeg sitter på første benk under fotballkamper, jeg hoyer og roper når han scorer. Når bandet spiller konserter er det jeg alene som kjøper 50 billetter og deler ut til hele familie og venner slik at han føler seg som en stjerne når det kom så mange.

Mannen min ser dette, hver kveld takker han meg, og sier hvor god jeg er. Jeg skulle ønske han hadde mer ryggrad og tid til å ta tak i dette, for jeg er så sliten. Jeg vet jeg er et godt menneske, jeg fortjener medmenneskelig respekt jeg også. Jeg ønsker ingenting fra stesønnen, enn at han en dag kommer til meg og sier "jeg setter så stor pris på alt du gjør for meg".

Dette ble et langt innlegg. Når jeg skrev tittelen så var jeg sint, frustrert, lei meg! Nå etter at jeg har skrivd alt dette, er jeg utrolig berørt av mine egne tanker og ord.. En dag, håper jeg på å få tilbake, en vakker dag.

Takk for at du leste mine tanker.

[Gjest Gjest]

Herregud.. Ikke min 12 år gamle kjæreste, 12 år ELDRE! Huff.. Beklager.

[Gjest Gjest]

jeg har ikke noen greie på barn egentlig, men kanskej du prøver for hardt? om han ikke spiser din mat, nei så gå sulten. Takker han ikke for gaver, så trenger han ikke få noen. Man kan ikke kjøpe deres aksept heller. Men man kan forlange at de oppfører seg som folk, avhengig av deres alder såklart. Men 13 år- da har man litt "vett i hodet". Kanskje han trenger å få høre at slikt ikke er akseptabelt?

[2010]

off, det hørtes sltsom ut....

er ikke hyggelig å få slike kommentarer, når du føler du gjør ALT for at ting skal bli bedre mellom dere.

Håper han blir litt mer voksen, og klarer å sette seg i DIN situasjon.. da kommer han nåkk til å takke deg skal du se.

[Sequax]

.. Å brølt til ham!

Jeg er 29 år, vært i forhold med min 12 år gamle kjæreste siden jeg var 23. Da jeg kom inn i forholdet, hadde han en sønn på 10 år. Nå er denne 16 år gammel. Helt siden jeg kom med i bildet har han mislikt meg, STERKT. Uten overdrivelse. Kaldt meg stygge ord, bannet til meg. Spyttet ut maten jeg laget til ham, kastet klær og ting jeg kjøpte. Takket ikke for gaver eller presanger. Jeg er ikke grunnen til at foreldrene som var gift skilte seg, jeg traff mannen bare en uke etter ferdig endt skilsmisse. Vi tok det ekstremt forsiktig i begynnelsen, jeg ble ikke en gang introdusert for barnet før det hadde gått 1 år og vi ble sammen skikkelig. Jeg flyttet inn 1 år etter at vi gjorde forholdet offisielt, og da startet 'krigen' mot meg for fullt.

Ikke fikk jeg si god natt eller lese, ikke fikk jeg være i rommet når lekser ble gjort, og ville han på badet mens jeg var der, så gud benåde for et ramaskrik det ble. Jeg har ikke gjort noe for å fortjene dette her i så mange år, helt bra begynnelsen så gikk jeg på "stemors" kurs hos familievernkontoret. Frivillig stilte jeg opp der til samtaletimer om hvordan man skal takle slike situasjoner, jeg var jo så ung og ville det beste for oss alle. Et halvt år der hjalp ikke, senere kom vi tilbake alle 3. Far ble bedt om å ta mer tak i barnet, og være mer på min side, men den mannen min er nok litt tafatt av seg, for det skjedde ikke så ofte..

Eksempler på hva det kan være er at når jeg laget kjøttkakemiddag fra bunnen, så spyttet stesønnen ut maten på gulvet, deiset en full tallerken i disken og masjerte ut med de ordene At dette smakte dritt. Jeg ble veldig såret, gikk etter han som da var blitt 13 år, og prøvde å forklare at SLIKT gjør man da bare ikke! Han ba meg komme meg til helvete ut og slengte igjen døren. Jeg gikk til mannen min og sa at jeg syns dette er ufattelig slitsomt, og sårende, jeg ville han skulle ta gutten for seg og forklare ham at jeg er også en voksen i huset, jeg fortjener respekt, og aksept jeg også. Han svarte "husk at han er tenåring, jeg skal snakke med ham i kveld". Så bar det tilbake til kontoret etter et kyss. Jeg tror rett og slett ikke han ser de små tingene.

Det ER sårende for meg når jeg tilbyr meg å lese nattahistorier, og får til svar "mamma leser finere enn deg!". Det er sårende når min mat blir spist med grimaser, mens min manns mat går ned på høykant. Han liker maten min, helt til han finner ut det er min. Det er sårende når jeg har trålet et kjøpesenter en hel dag for å finne de kuleste skateskoene, den tøffeste jakka, eller den kuleste cd'en. Jeg gleder meg til å gi gavene, men får lavmælte svar, ingen takk. Min mann sier "du må jo si takk til ******!" "ja, takk da..." er svaret. Mens når lekekameratene kommer så er det hoy og skrik om hvor fine gaver gutten har fått. Kameratene hans er høflige, de spør pent om de kan få ta av godterier, eller juice, og jeg sier at for all del, det er de bare velkomne til. Gutten sier sjelden noe slikt, han tar bare for seg.

Forran fars fulle oppmerksomhet er han rene gullet! Hos mor er han 2 dager i måneden, hun bor på andre siden av landet, mange timer unna med fly. Hun valgte å flytte bort fra barnet og far når skilsmissen var endt, det var enda før jeg traff den lille familien på to. Mor har jeg aldri truffet, men vi har snakket på telefon. Det er ingen problemer mellom oss, hun vil bare vite at jeg tar meg godt av gutten hennes. Jeg har snakket med rådgivere på familievernkontoret som mener at gutten tok mors flytting svært hardt, og at han kan ha problemer med å knytte seg til en kvinne igjen, som forsørger og autoritet. Jeg elsker stesønnen, jeg prøver ikke å være en mor, jeg prøver å være snille ****** som er sammen med pappa. Som prøver å lage yndligsrettene hans, kjøpe pene gaver til jul, ta ham med på aktiviteter. Jeg sitter på første benk under fotballkamper, jeg hoyer og roper når han scorer. Når bandet spiller konserter er det jeg alene som kjøper 50 billetter og deler ut til hele familie og venner slik at han føler seg som en stjerne når det kom så mange.

Mannen min ser dette, hver kveld takker han meg, og sier hvor god jeg er. Jeg skulle ønske han hadde mer ryggrad og tid til å ta tak i dette, for jeg er så sliten. Jeg vet jeg er et godt menneske, jeg fortjener medmenneskelig respekt jeg også. Jeg ønsker ingenting fra stesønnen, enn at han en dag kommer til meg og sier "jeg setter så stor pris på alt du gjør for meg".

Dette ble et langt innlegg. Når jeg skrev tittelen så var jeg sint, frustrert, lei meg! Nå etter at jeg har skrivd alt dette, er jeg utrolig berørt av mine egne tanker og ord.. En dag, håper jeg på å få tilbake, en vakker dag.

Takk for at du leste mine tanker.

Høres ut som du har ditt å stri med...Men hvor gammel er mannen din ? Du skriver du er 29 år og har vært sammen med din 12 år gamle kjæreste siden du var 23 ? Regner med det var en aldri så liten skriveleif ?

Jeg syns det virker som om du er uhyre tålmodig med gutten, men kanskje det er på tide å sette foten ned og virkelig fortelle både far og sønn hvor landet ligger ?

[Sequax]

Hehe...ser du har redigert skriveleifen

[Gjest Gjest]

Høres ut som du har ditt å stri med...Men hvor gammel er mannen din ? Du skriver du er 29 år og har vært sammen med din 12 år gamle kjæreste siden du var 23 ? Regner med det var en aldri så liten skriveleif ?

Jeg syns det virker som om du er uhyre tålmodig med gutten, men kanskje det er på tide å sette foten ned og virkelig fortelle både far og sønn hvor landet ligger ?

Huff ja, klarte å skrive 12 år gamle fremfor 12 år eldre slik jeg egentlig burde. Kjæresten min er 41 år gammel.

Jeg burde kanskje det.. Men hvordan skal jeg gjøre det? Hele veien har jeg fått besked om å ta ting forsiktig, gradvis, ikke tvinge meg på, ikke prøve å overta noen rolle... Jeg har ikke peil, dette er det jeg har levd med i alle år.

Selvsagt, vi har jo hatt våre fine stunder, jeg og han alene noen ganger, men når dette er majoriteten i opplevelser, da får man litt nok.

[Lemming]

Høres ut som du har ditt å stri med...Men hvor gammel er mannen din ? Du skriver du er 29 år og har vært sammen med din 12 år gamle kjæreste siden du var 23 ? Regner med det var en aldri så liten skriveleif ?

Jeg syns det virker som om du er uhyre tålmodig med gutten, men kanskje det er på tide å sette foten ned og virkelig fortelle både far og sønn hvor landet ligger ?

Enig. Det høres ut som du har vært tålmodig lenge nok! På tide å sette foten ned og si at nok er nok.

[Sequax]

Huff ja, klarte å skrive 12 år gamle fremfor 12 år eldre slik jeg egentlig burde. Kjæresten min er 41 år gammel.

Jeg burde kanskje det.. Men hvordan skal jeg gjøre det? Hele veien har jeg fått besked om å ta ting forsiktig, gradvis, ikke tvinge meg på, ikke prøve å overta noen rolle... Jeg har ikke peil, dette er det jeg har levd med i alle år.

Selvsagt, vi har jo hatt våre fine stunder, jeg og han alene noen ganger, men når dette er majoriteten i opplevelser, da får man litt nok.

Jeg skjønner godt din fortvilelse! Du skriver at du har fått beskjed om å ta det forsiktig, men er dette en avgjørelse som også har ligget ditt hjerte nærmest ? Jeg tror du først og fremst skal høre på deg selv, og siden det absolutt ikke har fungert med den forsiktige framgangsmåten så er det kanskje på tide å prøve noe nytt ? Prøv å sette deg i respekt og vis at nå er det nok. Sett grenser for gutten, og om regler brytes får det konsekvenser. Lett for meg å sitte her og skrive om hva du bør gjøre, men lytt til deg selv og ta det derfra. Få faren til gutten til å backe deg opp i dine avgjørelser. Lykke til

[miss daisy]

jeg har ikke noen greie på barn egentlig, men kanskej du prøver for hardt? om han ikke spiser din mat, nei så gå sulten. Takker han ikke for gaver, så trenger han ikke få noen. Man kan ikke kjøpe deres aksept heller. Men man kan forlange at de oppfører seg som folk, avhengig av deres alder såklart. Men 13 år- da har man litt "vett i hodet". Kanskje han trenger å få høre at slikt ikke er akseptabelt?

Signerer for denne, jeg har selv barn og stedatter. Synes og det høres ut som du prøver for hardt, hvordan skal han lære at slik oppførsel ikke er akseptabel, når han får og får og får selv når han oppfører seg som en drittunge?! Synes du har tålt mye mer enn hva du burde, faren må komme på banen, at han aksepterer at hans sønn oppfører seg slik mot deg er totalt uakseptabelt.

Så lenge han da stilletiende aksepterer det, for det er jo det han gjør siden han ikke gjør noe med saken, hva lærer det hans sønn?!Hans sønn respekterer ikke deg fordi faren tillater det. Slutt å gi og gi, og få faren på banen, ellers blir det ingen bedring. Liker han ikke din mat / gaver, slutt å gi det. Vil og si at du må ikke ta det personlig, gutten ville oppført seg akkurat likt med hvemsomhelst annen stemor, så lenge faren tillater oppførselen.

Lykke til

[Mir]

Heisann

Ja dette hørtes utrolig vanskelig ut. Han er vel blitt opprørsk, og skal absolutt la deg få vite at du skal ikke føle deg godtatt av han. Du virker jo som en utrolig godhjertet og snill person, med mye tålmodighet. Kanskje det er her han spiller mest ? Kanskje han triller deg rundt fingeren, fordi han vet at han kan oppføre seg som dritt, og fremdeles er du grei. Kanskje det irriterer ham at du faktisk er så ålreit ? Fordi du skal jo egentlig ikke være det, siden du er sammen med pappaen hans, og ikke more hans.

Har du snakket med han selv ? Sagt at du blir litt lei deg, og du prøver å gjøre han glad, men hva som skal til for at det blir en ok situasjon i hjemmet ?

Det gjør det vel ikke bedre heller at han er 16.. Nei huff, vanskelig.

[Gjest Gjest]

Mye av problemet ligger nok i at mannen min ikke backer meg spesielt mye opp, skulle ønske han kunne gå forran med et skikkelig eksempel, så kunne jeg bare henge meg på, som en felles avgjørelse, lik som. Der må jeg nok hvertfall sette foten ned, og få far til å oppdra sin sønn selv skikkelig.

[Gjest Gjest]

Det har jo ikke hjulpet å være snill og kjekk de siste årene nei, og gutten er jo 16 år, snart 17 og så 18, en voksen mann om ikke lenge. Han må forstå og lære seg et og annet om respekt for andre, han kan jo ikke gå ut i verden med et slikt syn på saker og ting. Han snakker om å flytte på hybel nå som han går på VGS. Men siden skolen ligger 15-20 km unna, så får han ikke stipend til det. En periode forventet han at vi skulle betale hybel, og lommepenger. Jeg rakk ikke å åpne munnen før mannen kastet avisen i bordet og sa at det kunne han bare glemme.. Heldigvis! Den diskusjonen hadde jeg ikke likt å ta selv.

[Lemming]

Jeg tror også mye av problemet ligger i at mannen din ikke backer deg opp. Dette er en kamp som må være utrolig vanskelig å kjempe alene - uten hans støtte. Selv om han forteller deg at du gjør en god jobb, så hjelper ikke det i de daglige konfliktene eller situasjoner hvor ungen har dårlig adferd som ikke får konsekvenser..

Du må nok prate med mannen din og komme fram til en slags handlingsplan.

Et tips: Å prøve å endre all adferden hans plutselig kan bli vanskelig. En god fremgangsmåte er å ta én ting av gangen. Bli enig med mannen din om hva dere vil "plukke av han" først. F.eks dårlig oppførsel ved matbordet. Bli enig om et felles reaksjonsmønster og konsekvenser, og vær konsekvente!

Vær tydelige på hva som aksepteres og hva som ikke aksepteres. Forklar for gutten at dere vil ha slutt på "......", og hva konsekvensen blir dersom han ikke følger reglene. F.eks at han blir sendt fra matbordet om han ikke oppfører seg.

Når dere har oppnådd resultatene dere ønsker på ett område, tar dere fatt på neste, f.eks utakknemlighet for gaver han får.

Jeg vil også understreke det som flere andre har sagt: IKKE ta adferden personlig!! Han ville oppført seg nøyaktig likens uansett hvem det var. Det er ikke fordi han ikke liker deg, han bare demonstrerer.

Lykke til!

Endret 18. desember 2009 av Lemming

[Gjest Gjest]

Jeg prøver å tenke slik at det ikke er meg spesielt, tenker også at han hadde mislikt alle andre kvinner i mitt sted også. Men så tenker jeg at alle andre kvinner hadde vel slått foten i bakken for lengst og sagt at nok er nok. Jeg, min dumrian, har ikke kommet dit en gang. Ikke rart vi sitter her med en trassig tenåring, vi har jo ikke gjort noe for å hindre det. ELler det vil si, jeg prøvde, men jeg gjorde feil. Far vet hvordan, men gjorde ikke stor nok innsats. For en smørje. Tar til meg alle tanker og tips som kommer! Er så glad for at jeg får tips om å faktisk slutte å dulle med ham, og komme med skikkelige innspill, plukke av uvaner og straffe med konsekvens dersom han ikke oppfører seg etter reglene. Jeg har jo ingen erfaring med barn, i det hele tatt..

[jannamor]

Vil sende en stor Dette er utrolig vanskelig og jeg håper du skjønner at det ikke har noe med deg å gjøre!

Dette er mye tenåring, mye trass, mye innestengte følelser i forhold til bruddet.

Det eneste jeg kan se, som du ikke allerede gjør er å ta en samtale med han. Han er 16 år, det betyr at han må følge reglene, du bestemmer at dere skal snakke sammen, eller evt du skal snakke og han høre på.

Da ville jeg fortalt han at du akkurat som han er et menneske med følelser, du bor i huset og gjør alt du kan for han. Du elsker han og vil han alt det beste, men at du blir veldig sliten og såret av all motstanden han viser deg. Prøv å spill på hans lag og få han til å fortelle deg hvorfor han er sint, og hva du kan gjøre for å hjelpe på situasjonen.

Dette har vart i mange år nå, og mye er nok bare en gammel vane i en ond sirkel.

Mulig han mener du prøver for hardt, eller at han bare gjør det fordi "du er dust" eller en annen intetsigende ting.

Uansett så MÅ din mann TA TAK her. Han fortjener et litte balletak her altså. Spiller ingen rolle overhodet om han er tenåring eller ikke. Når han IKKE sier i fra, lar ting gå, er det det samme som å si at det sønnen her gjør er akseptert. Barn gjør som foreldrene gjør. Enkelt og greit. Dette er det aller aller viktigste. Evt få moren og faren sammen til å snakke om dette, og ta det opp med sønnen, for dette er manglende "oppdragelse" om du skjønner hva jeg mener, eller oppfølging da.

Synes du har gjort en kanonjobb, slik du beskriver det selv. Mange hadde nok eksplodert eller gitt opp for lenge lenge siden! STÅ PÅ!

[jannamor]

er også egentlig enig i at konekvens er bra, samme med å slutte å dulle og sette ned foten. Bestemme i eget hus, men ikke uten at spillereglene er forstått og godtatt. Frata ting og lage konsekvenser på noe som ikke er forstått vil virke mot sin hensikt.

hva med å spørre han hvilke regler han synes man skal ha og hvorfor? Ingen regler? Ja vel det betyr i ytterste konsekvens at du kan sette deg og drite i senga hans det, eller at ingen regler betyr at du ikke behøver å vaske klærne hans osv. Konsekvensen av anarki. Min erfaring med ungdommer er faktisk at de trenger rammer og strukturer og litt strenghet og tett oppfølging og overholding av regler. Og at de ønsker dette selv. De trenger og tillit under ansvar og ansvarliggjøring.

Så skal du skifte taktikk, ville jeg ha utformet reglene med ungdommen først! MED underskrift fra alle som skal følge de. Rammet inn på veggen!

Endret 18. desember 2009 av jannamor

[Gjest Gjest]

Har du sagt til gutten at du blir såret og lei deg når han behandler deg slik? Har du spurt om dere kan være venner?

Kansje et lite rykk i hjerterota er det som skal til.

[Bernardette]

Jeg har desverre ingen tips, men vil gi deg en klem og si at du høres ut som en alle tiders "stemor" og at jeg håper det blir bedre for deg med tiden. Det er nok innestengte følelser hos gutten som er grunnen til dette.

[Gjest Gjest]

Dette her er fars skyld og fars ansvar. Ikke mer å si om det.