Dere med 7 eller flere barn..

[snartmammatil6]

TS, nå kommer jeg nok til å tråkke deg på tærne her. Beklager på forhånd.

Jeg er oppvokst i en familie på størrelse med din. Som nicket her tilsier har jeg åtte søsken.

Jeg hatet oppveksten min. Jeg hatet at jeg ikke fikk være i barnehage fordi mamma uansett var hjemme med unger. Jeg hatet at folk rundt oss så rart på oss når vi var noe sted. Jeg hatet å være nødt til å dele rom med to andre. Jeg hatet at foreldrene mine blanda navnene våre og de gjerne sa 4-5 navn hver gang de skulle si noe til en av oss. Jeg hatet at vi hadde dårlig råd. Jeg hatet at foreldrene mine aldri hadde tid til å følge opp hver enkelt. Jeg hatet at jeg ikke kunne ha noe som helst i fred. Jeg hatet at vi ble talt opp før vi reiste noe sted. Jeg hatet at jeg ble minst bemerket i flokken.

Fra jeg var 9-10 drømte jeg om å flytte ut. Jeg flyttet da jeg var 17.

Jeg hater fortsatt mye ved oppveksten min. Det som er verst for meg nå er at når jeg fikk en så dårlig oppfølging var det ingen som fikk med seg at jeg utviklet spiseforstyrrelser og depresjoner. Det var ingen som kunne ta tak i mobbeproblemet ved skolen jeg gikk på. Hadde det ikke vært for at vi flyttet da jeg var 13 hadde jeg ikke levd lenger i dag.

Poenget mitt er at det er ikke forsvarlig å få så mange unger. Uansett hvor mye du ønsker dem. Det forholdet jeg har til oppveksten min deles av flere av mine søsken.

Det var da voldsomt til generalisering? Basert på din erfaring er det ikke forsvarlig å få så mange barn? Mine barn GÅR i barnehagen, 3 dager i uken, akkurat passe til at de får leke og danne det nettverket de har behov for. Selv var i tre barn, og vi hadde heller ikke allverdens med penger. Foreldrene mine hadde hobbyer og aktiviteter som gjorde at de ikke tilbragte veldig mye tid sammen med oss. For meg er barna våre et naturlig valg. Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe(kanskje bortsett fra nok inntekt) Jeg har veldig vondt av de probleme du har hatt, men kan du vite om du ikke hadde fått dem uansett? Det stiller jeg meg tvilende til. Jeg diskuterer disse problemstillingene jevnlig med våre elste barn, og de sier ofte at venner av dem bemerker at de er heldige som får være så mye sammen med foreldrene sine. De har så langt fått prøve seg på de fritidsaktivitene de har hatt lyst til

Denne tråden var IKKE en "burde jeg ha fått syv barn" tråd, for svaret på det sier seg selv, for meg. At det er uenighet om dette, ser jeg jo helt klart

Det jeg spurte etter var råd til hvordan man kan utnytte de ressursene man har maksimalt, for jeg innser at det bare kommer til å bli dyrere

Vår kontakt med helsestasjonen har vært en evig bekrleftelse på at det dere "know it all" ere, og da tenker jeg ikke i første rekke på du som svarte som jeg siterer her, her aaalt for kjapt ute med generaliseringene deres

Vi har aldri fått noe annet enn de beste skussmål derfra. De har uttalt at barna våre viser en trygghet, både på seg selv og på omgivelsene, som er sjeldent i dagens samfunn. De fire som vi har på skolen er alle sammen blant de beste i sine klasser.

Konklusjonen deres at det skulle være kul umulig å være gode foreldre hvis man har mange barn, printer jeg ut og fyrer opp i ovnen med. :gjeiper:

[snartmammatil6]

Hva skal dere med 7 unger? Får dere faktisk tid til alle sammen?

Det sier eg vel selv at vi får. Ellers hadde vi ikke fått 7 barn

Vi har pleid å ha en dag i mnd der vi gjør noe sammen, bare jeg og mannen min.

Vi har vært sammen i over 14 år og har et samliv som jeg ikke kan forestille meg at kunne vært noe bedre.

Det høres flåsete ut, et skikkelig"onsdagsfilmen på TVN" sitat, he he

Men det er faktisk sant.

[Gjest Gjest]

TS, nå kommer jeg nok til å tråkke deg på tærne her. Beklager på forhånd.

Jeg er oppvokst i en familie på størrelse med din. Som nicket her tilsier har jeg åtte søsken.

Jeg hatet oppveksten min. Jeg hatet at jeg ikke fikk være i barnehage fordi mamma uansett var hjemme med unger. Jeg hatet at folk rundt oss så rart på oss når vi var noe sted. Jeg hatet å være nødt til å dele rom med to andre. Jeg hatet at foreldrene mine blanda navnene våre og de gjerne sa 4-5 navn hver gang de skulle si noe til en av oss. Jeg hatet at vi hadde dårlig råd. Jeg hatet at foreldrene mine aldri hadde tid til å følge opp hver enkelt. Jeg hatet at jeg ikke kunne ha noe som helst i fred. Jeg hatet at vi ble talt opp før vi reiste noe sted. Jeg hatet at jeg ble minst bemerket i flokken.

Fra jeg var 9-10 drømte jeg om å flytte ut. Jeg flyttet da jeg var 17.

Jeg hater fortsatt mye ved oppveksten min. Det som er verst for meg nå er at når jeg fikk en så dårlig oppfølging var det ingen som fikk med seg at jeg utviklet spiseforstyrrelser og depresjoner. Det var ingen som kunne ta tak i mobbeproblemet ved skolen jeg gikk på. Hadde det ikke vært for at vi flyttet da jeg var 13 hadde jeg ikke levd lenger i dag.

Poenget mitt er at det er ikke forsvarlig å få så mange unger. Uansett hvor mye du ønsker dem. Det forholdet jeg har til oppveksten min deles av flere av mine søsken.

Jeg er selv nummer 2 i en søskenflokk på 6 og i tillegg eneste jente.

Ingen av oss delte rom, vi hadde hvert vårt. Alenetid med foreldrene våre hadde vi også.

Som eneste jente kunne jeg vel klagd på mye. Jeg måtte hjelpe til med en god del inklusiv matlaging, henting og bringing i barnehage etc etc. Å måtte hente og levere 2 av mine brødre i barnehagen etter at jeg hadde begynt på skolen gjorde meg aldeles ingenting. Skulle jeg være med noen hjem etter skolen, fikk jeg aldri bebreidelser når jeg sa at jeg skulle det og ikke kunne ta med mine brødre hjem.

Å hjelpe til med matlagingen har vel gjort meg til den jeg er i dag, ettersom jeg tok kokkeutdannelsen akkurat som min mor.

Ingen av oss søsknene har noe negativt å si om vår oppvekst. Vel bortsett fra bror nr 5 da, som fikk mye kjeft for sine krumspring og pøbestreker ( vel fortjent).

Enkelte foreldre er uegnede som foreldre uavhengig om de har 1 eller 8 barn. Desverre tror jeg nok dine kommer inn under denne kategorien.

Vi er som sagt 6, 5 av oss har tunge dobbeltnavn og bare tvillingene har blitt forvekslet noen ganger. Vi pleier å fleipe litt med at yngstemann har ett enkelt navn, foreldrene våre var nok tom for dumme ideer da han skulle døpes.

Flust med penger hadde vi vel aldri, men vi greide oss stort sett greit. Og som mine foreldre pleier å si planlegging, planlegging og mer planlegging var alt som skulle til.

[Gjest Gjest_Mia_*]

Jeg vet også at jeg ville følt meg mindre "unik" dersom jeg hadde fem-seks søsken. Jeg har ingen søstre, så jeg er mine foreldres eneste datter. Broren min er deres eneste sønn. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har en søster, for å si det sånn. For ikke å snakke om tre eller fire. Jeg har ei venninne som har tre søsken. Hun har flere ganger innrømt at hun ønsket hun var enebarn, selv om hun er glad i søsknene sine. Foreldrene hennes er veldig ressurssterke, men som hun sier; det er sjelden de kan sette seg ned i flere kvelder og bare snakke med henne.

Oi, tenk på hvor forferdeligt de som er to søsken har det, når de er søstre. Det skulle ikke vært lov.

For å bruke meg selv som eksempel. Jeg var alvorlig psykisk syk noen år i tenårene. Slet med depresjoner og alvorlige spiseforstyrrelser. Det krevde MASSE, enormt MASSE oppfølging av mamma og pappa. Mamma føler fremdeles at hun glemte lillebroren min i perioder, selv om de har fått skryt av alle fagfolk for å inkludere og "å se" ham. Mamma innrømmer likevel at det er krevende når et barn tar så mye tid og oppmerksomhet. Tenk om jeg hadde hatt fire søsken... de hadde neppe hatt kapasitet til å følge meg opp så godt. Og det er nettopp den gode oppfølgingen og støtten som fikk meg ut av problemene. (Min sykdom var faktisk så alvorlig at de måtte ta seg tid til å snakke med meg flere timer hver dag. Jeg trengte å bli sett, og det ble jeg).

Ja, og så veldig mange barn det er som blir så alvorlig syke som du.

Foreldre med mange barn kan si mye, men sykdom kan ingen forutse. Ingen hadde trodd at jeg skulle bli så alvorlig psykisk syk på et eller annet tidspunkt. Og skal man tro statistikkene, er det svært stor sannsynlighet for at minst én i en familie på seks, blir rammet av sykdom enten psykisk eller fysisk. (Er det ikke hver tredje nordmann som utvikler psykiske problemer, og hver fjerde som får kreft?)

Det bør igrunn ikke være lov med mer en ett barn i hver familie, da lever alle lykkelig og friske resten av livet.

Edit: Jeg tenker også på når barna blir eldre og stifter familie. Da blir det litt av en logistikk å få jule-og nyttårsfeiringer til å gå opp. Hva om barna bosetter seg på ulike steder i landet, og tid sammen med barnebarn? Kom gjerne med argumenter om at dette er indviduelt, men statistisk sett, om foreldrene har samme utgangspunkt, skal det mer til for at de har større økonomisk mulighet og tid til å besøke to barn ofte, framfor fem-seks.

Hehe, får en ikke større problemer en det der, skulle det vel være greit for de fleste oppegående å ordne.

Du kan ikke være så veldig gammel, hele innlegget ditt vitner om en veldig ung jente, eller en som er veldig umoden.

Det viser også at ingen har godt av å være så til de grader midtpunkt i familien.

[Gjest Gjest]

Da har jeg funnet ut hvem TS er, og til det er det kun å si følgende, med så mange barn bør du sporenstreks sakffe deg en mer stabil inntekt!

[Gjest Gjest]

Da har jeg funnet ut hvem TS er, og til det er det kun å si følgende, med så mange barn bør du sporenstreks sakffe deg en mer stabil inntekt!

Hun har jo faktisk forklart hvorfor det er vanskelig å skaffe seg en annen inntekt... Og helledussen, spiller det noen rolle hvem TS er? Hvis du ikke har noe mer saklig å komme med, burde du kanskje la være?

TS: det er mange gode sparetips på Forbruker og økonomi-forumet.

Alltid følg med i tilbudsaviser og hamstre billige matvarer der du kan. Følg med på prisene i de ulike butikkene og lær deg hva som er billigst og best på hvilke butikker. Rema, Kiwi og Rimi har kommet best ut i avistestene i det siste, Meny og Eurospar har knallgode tilbud innimellom. Kjøp klær på salg. Kutt der dere kan, f.eks. er faktisk ikke TV-kanaler nødvendig om man har DVD-spiller og internett. Ta barna med på sparingen. Forklar hvorfor ting kanskje blir litt trangt fremover. Jeg tviler på at de har vondt av det, vil heller tro at de vokser på det og lærer av det. Lykke til, jeg heier på deg!

[Gjest strykebrett]

Det er mye vegetarmat basert på grønnsaker, bønner, linser eller kikerter som er mye billigere å lage enn mat med kjøtt. Kanskje du kan innføre en eller to vegetardager i uka?

Det er også en del å spare på å bruke biblioteket flittig for å låne bøker og filmer i stedet for å kjøpe eller leie.

Det var egentlig de tingene jeg kom på med en gang, skal si fra hvis jeg kommer på noe mer.