Dere med 7 eller flere barn..

[asterix]

Du kan jo spare noen kroner på å ta ut ungene av barnehagen. De har nok godt av å være der, men siden du er hjemmeværende er det ikke strengt nødvendig for dere å ha dem der.

TS har jo ikke barna i b.hagen.

[Rosalie]

TS har jo ikke barna i b.hagen.

Joda, to av dem tre dager i uken.

Endret 18. desember 2009 av Wadjet

[Gjest søster til 8]

TS, nå kommer jeg nok til å tråkke deg på tærne her. Beklager på forhånd.

Jeg er oppvokst i en familie på størrelse med din. Som nicket her tilsier har jeg åtte søsken.

Jeg hatet oppveksten min. Jeg hatet at jeg ikke fikk være i barnehage fordi mamma uansett var hjemme med unger. Jeg hatet at folk rundt oss så rart på oss når vi var noe sted. Jeg hatet å være nødt til å dele rom med to andre. Jeg hatet at foreldrene mine blanda navnene våre og de gjerne sa 4-5 navn hver gang de skulle si noe til en av oss. Jeg hatet at vi hadde dårlig råd. Jeg hatet at foreldrene mine aldri hadde tid til å følge opp hver enkelt. Jeg hatet at jeg ikke kunne ha noe som helst i fred. Jeg hatet at vi ble talt opp før vi reiste noe sted. Jeg hatet at jeg ble minst bemerket i flokken.

Fra jeg var 9-10 drømte jeg om å flytte ut. Jeg flyttet da jeg var 17.

Jeg hater fortsatt mye ved oppveksten min. Det som er verst for meg nå er at når jeg fikk en så dårlig oppfølging var det ingen som fikk med seg at jeg utviklet spiseforstyrrelser og depresjoner. Det var ingen som kunne ta tak i mobbeproblemet ved skolen jeg gikk på. Hadde det ikke vært for at vi flyttet da jeg var 13 hadde jeg ikke levd lenger i dag.

Poenget mitt er at det er ikke forsvarlig å få så mange unger. Uansett hvor mye du ønsker dem. Det forholdet jeg har til oppveksten min deles av flere av mine søsken.

[asterix]

Joda, to av dem tre dager i uken.

Etter en finkjemming av tråden fant jeg også det. Beklager.

Enig i at det er penger å spare på å ikke ha dem i b.hage ja.

[asterix]

TS, nå kommer jeg nok til å tråkke deg på tærne her. Beklager på forhånd.

Jeg er oppvokst i en familie på størrelse med din. Som nicket her tilsier har jeg åtte søsken.

Jeg hatet oppveksten min. Jeg hatet at jeg ikke fikk være i barnehage fordi mamma uansett var hjemme med unger. Jeg hatet at folk rundt oss så rart på oss når vi var noe sted. Jeg hatet å være nødt til å dele rom med to andre. Jeg hatet at foreldrene mine blanda navnene våre og de gjerne sa 4-5 navn hver gang de skulle si noe til en av oss. Jeg hatet at vi hadde dårlig råd. Jeg hatet at foreldrene mine aldri hadde tid til å følge opp hver enkelt. Jeg hatet at jeg ikke kunne ha noe som helst i fred. Jeg hatet at vi ble talt opp før vi reiste noe sted. Jeg hatet at jeg ble minst bemerket i flokken.

Fra jeg var 9-10 drømte jeg om å flytte ut. Jeg flyttet da jeg var 17.

Jeg hater fortsatt mye ved oppveksten min. Det som er verst for meg nå er at når jeg fikk en så dårlig oppfølging var det ingen som fikk med seg at jeg utviklet spiseforstyrrelser og depresjoner. Det var ingen som kunne ta tak i mobbeproblemet ved skolen jeg gikk på. Hadde det ikke vært for at vi flyttet da jeg var 13 hadde jeg ikke levd lenger i dag.

Poenget mitt er at det er ikke forsvarlig å få så mange unger. Uansett hvor mye du ønsker dem. Det forholdet jeg har til oppveksten min deles av flere av mine søsken.

Når en velger å få barn er det selvfølgelig veldig viktig at en hele tiden vurderer nøye om man har kapasitet til det antallet barn man har. Antall i seg selv er ikke hovedfaktoren i forhold til om barna får en bra oppvekst mener jeg, men foreldrenes kapasitet i forhold til antall. Enkelte takler ikke å ha ett barn, mens andre fint takler 10 uten at det går ut over kvaliteten på barnas oppvekst. Man må kjenne sin egen begrensning enten den går ved 0 barn eller 10.

[Gjest Gjest]

Når en velger å få barn er det selvfølgelig veldig viktig at en hele tiden vurderer nøye om man har kapasitet til det antallet barn man har. Antall i seg selv er ikke hovedfaktoren i forhold til om barna får en bra oppvekst mener jeg, men foreldrenes kapasitet i forhold til antall. Enkelte takler ikke å ha ett barn, mens andre fint takler 10 uten at det går ut over kvaliteten på barnas oppvekst. Man må kjenne sin egen begrensning enten den går ved 0 barn eller 10.

Jeg er uenig i at antallet ikke har noen betydning. Døgnet har bare 24t og dette skal deles på antall unger. I tillegg går det mye mer tid til klesvask, mer tid til matlaging, osv. Synes det høres koselig ut med en stor barneflokk, men skjønner veldig godt innlegget til henne med 8 søsken.

[asterix]

Jeg er uenig i at antallet ikke har noen betydning. Døgnet har bare 24t og dette skal deles på antall unger. I tillegg går det mye mer tid til klesvask, mer tid til matlaging, osv. Synes det høres koselig ut med en stor barneflokk, men skjønner veldig godt innlegget til henne med 8 søsken.

Hvorfor skulle det gå så mye mer tid til klesvask og matlagning osv? Man har da vaskemaskin, komfyr og oppvaskmaskin osv. Man sitter jo ikke og ser på at vaskemaskina vasker, og med litt større panner og kjeler opptar det jo ikke spesielt mye mer av kokkens tid å lage maten. Når man har flere barn så gjør man jo også en del ting sammen med flere barn samtidig og de gjør ting sammen med hverandre uten far og mor. Fikk i hvert fall selv straks mer alenetid med hvert barn da vi fikk mer enn 2 barn siden de andre da hadde selskap i hverandre mens man gjorde ting med ett barn.

[Gjest Gjest]

Hvorfor skulle det gå så mye mer tid til klesvask og matlagning osv? Man har da vaskemaskin, komfyr og oppvaskmaskin osv. Man sitter jo ikke og ser på at vaskemaskina vasker, og med litt større panner og kjeler opptar det jo ikke spesielt mye mer av kokkens tid å lage maten. Når man har flere barn så gjør man jo også en del ting sammen med flere barn samtidig og de gjør ting sammen med hverandre uten far og mor. Fikk i hvert fall selv straks mer alenetid med hvert barn da vi fikk mer enn 2 barn siden de andre da hadde selskap i hverandre mens man gjorde ting med ett barn.

Gammel tråd, men det første jeg tenker på er dette foretaket som tydeligvis ikke er lønnsomt. TS sier også at det er mye gjeld der. Skal man drive et foretak og få det til å gå rundt krever det mye arbeid, det holder nok ikke å stikke innom av og til. Jeg skjønner at det blir dårlig råd når man kun har en inntekt og er 9 i familien. Har ikke noe annet tips en å være generellt sparsom.

[Lucia]

Hvorfor skulle det gå så mye mer tid til klesvask og matlagning osv? Man har da vaskemaskin, komfyr og oppvaskmaskin osv. Man sitter jo ikke og ser på at vaskemaskina vasker, og med litt større panner og kjeler opptar det jo ikke spesielt mye mer av kokkens tid å lage maten. Når man har flere barn så gjør man jo også en del ting sammen med flere barn samtidig og de gjør ting sammen med hverandre uten far og mor. Fikk i hvert fall selv straks mer alenetid med hvert barn da vi fikk mer enn 2 barn siden de andre da hadde selskap i hverandre mens man gjorde ting med ett barn.

Jeg må faktisk si meg uenig i at antall ikke har noe å si for bvor mye oppmerksomhet foreldre gir hvert enkelt barn. Hvis begge foreldre jobber 100 prosent (som du skisserer), sier det seg selv (det er rett og slett grunnleggende logistikk) at foreldre med to barn har mer tid til oppfølging, enn de som har seks-sju å ta seg av. Som du sier; ja, alderen gjør nok at de avlaster deg etter hvert, men det å gjøre ting sammen med foreldre og søsken, er ikke det samme som alenetid med foreldre.

Du kan sikkert argumentere med at dette også handler om foreldres prioriteringer. Nå tråkker jeg sikkert flere på føttene her, (men det får bare være), men jeg synes faktisk at de foreldrene som bruker all sin tid på barn går glipp av noe. Hva med foreldrenes alenetid etc.? Jeg husker at mine foreldre alltid var blidere etter å ha vært sosiale en kveld. Jeg mener dessuten at det er sunt å ha et liv, utenfor/uavhengig av familien.

Jeg vet også at jeg ville følt meg mindre "unik" dersom jeg hadde fem-seks søsken. Jeg har ingen søstre, så jeg er mine foreldres eneste datter. Broren min er deres eneste sønn. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har en søster, for å si det sånn. For ikke å snakke om tre eller fire. Jeg har ei venninne som har tre søsken. Hun har flere ganger innrømt at hun ønsket hun var enebarn, selv om hun er glad i søsknene sine. Foreldrene hennes er veldig ressurssterke, men som hun sier; det er sjelden de kan sette seg ned i flere kvelder og bare snakke med henne.

For å bruke meg selv som eksempel. Jeg var alvorlig psykisk syk noen år i tenårene. Slet med depresjoner og alvorlige spiseforstyrrelser. Det krevde MASSE, enormt MASSE oppfølging av mamma og pappa. Mamma føler fremdeles at hun glemte lillebroren min i perioder, selv om de har fått skryt av alle fagfolk for å inkludere og "å se" ham. Mamma innrømmer likevel at det er krevende når et barn tar så mye tid og oppmerksomhet. Tenk om jeg hadde hatt fire søsken... de hadde neppe hatt kapasitet til å følge meg opp så godt. Og det er nettopp den gode oppfølgingen og støtten som fikk meg ut av problemene. (Min sykdom var faktisk så alvorlig at de måtte ta seg tid til å snakke med meg flere timer hver dag. Jeg trengte å bli sett, og det ble jeg).

Foreldre med mange barn kan si mye, men sykdom kan ingen forutse. Ingen hadde trodd at jeg skulle bli så alvorlig psykisk syk på et eller annet tidspunkt. Og skal man tro statistikkene, er det svært stor sannsynlighet for at minst én i en familie på seks, blir rammet av sykdom enten psykisk eller fysisk. (Er det ikke hver tredje nordmann som utvikler psykiske problemer, og hver fjerde som får kreft?)

Som i TS tilfelle kan man heller ikke forutse det økonomiske. Hennes situasjon endret seg tydeligvis drastisk i løpet av ett år. Det sier seg selv at man kan bli syk, ufør, eller at det skjer andre uforutsette ting som gjør at man mister jobben i perioder. Da må man kunne leve.

Joda, foreldre med flere barn, er sikkert flinke foreldre. Men jeg må være ærlig å innrømme at jeg lurer på om de tenker på hvordan hvert enkelt barn føler det. Selvfølgelig vil man ikke velge bort søsken når man først har fått dem, men av mine bekjente med mange søsken, har det ofte hendt at de har rømt til meg, hvor mamma var hjemmeværende og hadde masse tid til å se andre. Det hadde ikke deres mødre, til tross for at de var hjemmeværende, de også.

Edit: Jeg tenker også på når barna blir eldre og stifter familie. Da blir det litt av en logistikk å få jule-og nyttårsfeiringer til å gå opp. Hva om barna bosetter seg på ulike steder i landet, og tid sammen med barnebarn? Kom gjerne med argumenter om at dette er indviduelt, men statistisk sett, om foreldrene har samme utgangspunkt, skal det mer til for at de har større økonomisk mulighet og tid til å besøke to barn ofte, framfor fem-seks.

Endret 18. desember 2009 av Lucia

[Gjest Gjest]

Hvorfor skulle det gå så mye mer tid til klesvask og matlagning osv? Man har da vaskemaskin, komfyr og oppvaskmaskin osv. Man sitter jo ikke og ser på at vaskemaskina vasker, og med litt større panner og kjeler opptar det jo ikke spesielt mye mer av kokkens tid å lage maten. Når man har flere barn så gjør man jo også en del ting sammen med flere barn samtidig og de gjør ting sammen med hverandre uten far og mor. Fikk i hvert fall selv straks mer alenetid med hvert barn da vi fikk mer enn 2 barn siden de andre da hadde selskap i hverandre mens man gjorde ting med ett barn.

Helighet, det skal ikke mye logistikk til å skjønne at med seks barn er det mange flere maskiner som skal settes på, mange flere klær som skal brettes og legges på plass. Mye mer mat som skal handles inn, og større prosjoner som skal tilberdes. Det tar faktisk mye lenger tid å koke opp 5 liter suppe, enn 1,5:-)

I tillegg vil ofte barna på ulike fritidsaktiviteter, det krever ofte at foreldre deltar på dugnader, i styrer osv. Så kan du jo argumentere med at barna kan gå på samme ting, og det blir jo ofte sånn, fordi foreldrene ikke har kapasitet til å følge opp 6 forskjellige. Men men det er opptil den enkelte hvordan man vil ha det:-)

[asterix]

Helighet, det skal ikke mye logistikk til å skjønne at med seks barn er det mange flere maskiner som skal settes på, mange flere klær som skal brettes og legges på plass. Mye mer mat som skal handles inn, og større prosjoner som skal tilberdes. Det tar faktisk mye lenger tid å koke opp 5 liter suppe, enn 1,5:-)

I tillegg vil ofte barna på ulike fritidsaktiviteter, det krever ofte at foreldre deltar på dugnader, i styrer osv. Så kan du jo argumentere med at barna kan gå på samme ting, og det blir jo ofte sånn, fordi foreldrene ikke har kapasitet til å følge opp 6 forskjellige. Men men det er opptil den enkelte hvordan man vil ha det:-)

Nå vet jeg ikke hvor ofte du har vasket for mange eller laget mat til mange, men min erfaring er i hvertfall at det ikke tar så voldsomt mye mer tid. I forhold til fritidsaktiviteter så må jo logistikken planlegges, men det lar seg jo fint gjøre å få til å gå opp.

[asterix]

Jeg må faktisk si meg uenig i at antall ikke har noe å si for bvor mye oppmerksomhet foreldre gir hvert enkelt barn. Hvis begge foreldre jobber 100 prosent (som du skisserer), sier det seg selv (det er rett og slett grunnleggende logistikk) at foreldre med to barn har mer tid til oppfølging, enn de som har seks-sju å ta seg av. Som du sier; ja, alderen gjør nok at de avlaster deg etter hvert, men det å gjøre ting sammen med foreldre og søsken, er ikke det samme som alenetid med foreldre.

Du kan sikkert argumentere med at dette også handler om foreldres prioriteringer. Nå tråkker jeg sikkert flere på føttene her, (men det får bare være), men jeg synes faktisk at de foreldrene som bruker all sin tid på barn går glipp av noe. Hva med foreldrenes alenetid etc.? Jeg husker at mine foreldre alltid var blidere etter å ha vært sosiale en kveld. Jeg mener dessuten at det er sunt å ha et liv, utenfor/uavhengig av familien.

Jeg vet også at jeg ville følt meg mindre "unik" dersom jeg hadde fem-seks søsken. Jeg har ingen søstre, så jeg er mine foreldres eneste datter. Broren min er deres eneste sønn. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har en søster, for å si det sånn. For ikke å snakke om tre eller fire. Jeg har ei venninne som har tre søsken. Hun har flere ganger innrømt at hun ønsket hun var enebarn, selv om hun er glad i søsknene sine. Foreldrene hennes er veldig ressurssterke, men som hun sier; det er sjelden de kan sette seg ned i flere kvelder og bare snakke med henne.

For å bruke meg selv som eksempel. Jeg var alvorlig psykisk syk noen år i tenårene. Slet med depresjoner og alvorlige spiseforstyrrelser. Det krevde MASSE, enormt MASSE oppfølging av mamma og pappa. Mamma føler fremdeles at hun glemte lillebroren min i perioder, selv om de har fått skryt av alle fagfolk for å inkludere og "å se" ham. Mamma innrømmer likevel at det er krevende når et barn tar så mye tid og oppmerksomhet. Tenk om jeg hadde hatt fire søsken... de hadde neppe hatt kapasitet til å følge meg opp så godt. Og det er nettopp den gode oppfølgingen og støtten som fikk meg ut av problemene. (Min sykdom var faktisk så alvorlig at de måtte ta seg tid til å snakke med meg flere timer hver dag. Jeg trengte å bli sett, og det ble jeg).

Foreldre med mange barn kan si mye, men sykdom kan ingen forutse. Ingen hadde trodd at jeg skulle bli så alvorlig psykisk syk på et eller annet tidspunkt. Og skal man tro statistikkene, er det svært stor sannsynlighet for at minst én i en familie på seks, blir rammet av sykdom enten psykisk eller fysisk. (Er det ikke hver tredje nordmann som utvikler psykiske problemer, og hver fjerde som får kreft?)

Som i TS tilfelle kan man heller ikke forutse det økonomiske. Hennes situasjon endret seg tydeligvis drastisk i løpet av ett år. Det sier seg selv at man kan bli syk, ufør, eller at det skjer andre uforutsette ting som gjør at man mister jobben i perioder. Da må man kunne leve.

Joda, foreldre med flere barn, er sikkert flinke foreldre. Men jeg må være ærlig å innrømme at jeg lurer på om de tenker på hvordan hvert enkelt barn føler det. Selvfølgelig vil man ikke velge bort søsken når man først har fått dem, men av mine bekjente med mange søsken, har det ofte hendt at de har rømt til meg, hvor mamma var hjemmeværende og hadde masse tid til å se andre. Det hadde ikke deres mødre, til tross for at de var hjemmeværende, de også.

Edit: Jeg tenker også på når barna blir eldre og stifter familie. Da blir det litt av en logistikk å få jule-og nyttårsfeiringer til å gå opp. Hva om barna bosetter seg på ulike steder i landet, og tid sammen med barnebarn? Kom gjerne med argumenter om at dette er indviduelt, men statistisk sett, om foreldrene har samme utgangspunkt, skal det mer til for at de har større økonomisk mulighet og tid til å besøke to barn ofte, framfor fem-seks.

Her tar du din egen erfaring med psykiske problemer og ekstraordinære ønske om å føle deg "unik" og gjør det til noe allmenngyldig fordi du tror at det er noe "alle" føler. Jeg er selv en av 4 søsken og har alltid følt meg unik, nettopp fordi jeg følte meg annerledes enn søsknene mine. Siden jeg ikke hadde særlig gode foreldre er jeg vanvittig glad for at jeg slapp å vokse opp alene med dem. Mannen min er en av 7 søsken og stortrivdes med å ha så mange søsken. To ulike situasjoner, men vi var altså begge svært glade for å ha søsken.

Du nevner faren for alvorlig sykdom som en grunn til å ha få barn. Selv ser jeg det helt motsatt. Spesielt om det er alvorlig sykdom inne i bildet er det en ressurs å ha mange nære rundt seg. Da mannen min var tenåring fikk han kreft og for han var i hvert fall det å ha mange søsken positivt i en slik vanskelig situasjon.

I forhold til jule-og nyttårsfeiringer så ser du også situasjonen ut fra ditt eget liv. Alle har ikke tradisjon på å feire disse høytidene sammen og vil derfor ikke behøve å forholde seg til slik "logistikk" uansett hvor mange eller få de er i storfamilien. Når det gjelder kontakt med barn og barnebarn så er det jo bare et spørsmål om planlegging for å få det til. Det blir jo ikke dyrere eller vanskeligere for den enkelte familie å besøke besteforeldrene selv om man har flere søsken rundt om. For barnebarna er det jo også er godt å ha mange søskenbarn man kan ha kontakt med.

Som du skjønner ser jeg for min del på det å ha mange barn som et absolutt pluss.

[Gjest Gjest]

Hva skal dere med 7 unger? Får dere faktisk tid til alle sammen?

[Gjest Gjest_Nelly_*]

For meg virker det helt galskap å ha 8 barn.

Skjønner poenget med å ha flere nære, men for meg ville 3 barn helt klart fylt dette (har to barn selv). Det sier seg jo selv at hvis foreldrene jobber 7/8 barn som skal følges opp med lekser, følges opp på aktiviteter og foreldrene skal stille opp på møte/dugnader osv så går ikke dette opp! Det er i allefall ikke mulig å få ordentlig tid til barna ved siden av. Og ikke minst det kan ikke være mulig å ha ordentlig tid til seg selv eller voksentid med mannen.

Og jeg synes ikke søsken kan erstatte foreldre!

[asterix]

For meg virker det helt galskap å ha 8 barn.

Skjønner poenget med å ha flere nære, men for meg ville 3 barn helt klart fylt dette (har to barn selv). Det sier seg jo selv at hvis foreldrene jobber 7/8 barn som skal følges opp med lekser, følges opp på aktiviteter og foreldrene skal stille opp på møte/dugnader osv så går ikke dette opp! Det er i allefall ikke mulig å få ordentlig tid til barna ved siden av. Og ikke minst det kan ikke være mulig å ha ordentlig tid til seg selv eller voksentid med mannen.

Og jeg synes ikke søsken kan erstatte foreldre!

Selvfølgelig skal ikke søsken erstatte foreldre og det behøver de da heller på ingen måte gjøre selv om de har mer enn 1-2 søsken. Saken er at de fleste som kun har 1 -2 barn ser ut til å ha helt urealistiske forestillinger om hvordan det er å ha flere barn.

Det å bevisst og frivillig velge å ha mange barn i vår tid er noe helt annet enn det var/er å ende opp med mange barn fordi man ikke har tilgang til, eller av religiøse grunner f.eks ikke kan bruke prevensjon, eller de som bevisstløst "lar det stå til" av andre grunner.

Når noen tar et bevisst og gjennomtenkt valg i forhold til å få et barn til så har de jo allerede tenkt grundig gjennom om de har kapasitet til å følge både de de har fra før og det nye barnet godt opp på alle måter.

[Rosalie]

Asterix: Trådstarter har jo tydeligvis ikke det, da, siden de ikke skjønner hvordan de skal få det til å gå rundt økonomisk. men allikevel fortsetter de å yngle. Sjikkelig lite gjennomtenkt i min bok, ihvertfall. Og det går utover barna. Både ved at foreldrene antagelig må jobbe mye for å få det til å gå rundt slik at det blir mindre tid sammen med barna og at de vil ha en generelt mye dårligere økonomisk situasjon enn dem de vokser opp sammen med.

[asterix]

Asterix: Trådstarter har jo tydeligvis ikke det, da, siden de ikke skjønner hvordan de skal få det til å gå rundt økonomisk. men allikevel fortsetter de å yngle. Sjikkelig lite gjennomtenkt i min bok, ihvertfall. Og det går utover barna. Både ved at foreldrene antagelig må jobbe mye for å få det til å gå rundt slik at det blir mindre tid sammen med barna og at de vil ha en generelt mye dårligere økonomisk situasjon enn dem de vokser opp sammen med.

Det som stadig blir gjennomgangstonen i tråder om det å ha mange barn er at det er umulig å ta seg av en stor familie på en god måte. Uttrykk som at det er galskap å ha 7-8 barn osv. Det poenget jeg ønsker å få fram er at det ikke er mer galskap å få 10 barn enn det er å få 1 om man faktisk har kapasitet til å ta seg av dem. Som jeg var inne på tidligere så er det ikke antallet barn som er poenget, men at man kun har så mange barn man greier ta seg av på en god måte, enten det da blir 0 eller 10.

For TS del kan det jo se ut til at det ikke har vært godt nok gjennomtenkt å få så mange barn som de har, men som sagt så betyr jo ikke det at det generelt er galskap å få mange barn.

[Gjest Gjest]

Det som stadig blir gjennomgangstonen i tråder om det å ha mange barn er at det er umulig å ta seg av en stor familie på en god måte. Uttrykk som at det er galskap å ha 7-8 barn osv. Det poenget jeg ønsker å få fram er at det ikke er mer galskap å få 10 barn enn det er å få 1 om man faktisk har kapasitet til å ta seg av dem. Som jeg var inne på tidligere så er det ikke antallet barn som er poenget, men at man kun har så mange barn man greier ta seg av på en god måte, enten det da blir 0 eller 10.

For TS del kan det jo se ut til at det ikke har vært godt nok gjennomtenkt å få så mange barn som de har, men som sagt så betyr jo ikke det at det generelt er galskap å få mange barn.

For min egen del kjenner jeg flest par med fler enn 4 barn, som IKKE klarer å få kabalen til å gå rundt enn de som klarer. De fleste er heller IKKE gjennomtenkte. Sorry. At du mener at noen foreldre har kapasitet til å ta seg av 10 unger får du stå for. Da kan man kanskje heller diskutere hva man legger i kvalitet i samspillet mellom foreldre - barn:-)

[Gjest CookieMonster]

Asterix: Trådstarter har jo tydeligvis ikke det, da, siden de ikke skjønner hvordan de skal få det til å gå rundt økonomisk. men allikevel fortsetter de å yngle. Sjikkelig lite gjennomtenkt i min bok, ihvertfall. Og det går utover barna. Både ved at foreldrene antagelig må jobbe mye for å få det til å gå rundt slik at det blir mindre tid sammen med barna og at de vil ha en generelt mye dårligere økonomisk situasjon enn dem de vokser opp sammen med.

Helt enig med deg.. Å få så mange unger er galskap! I dagens samfunn hvor stort sett begge må jobbe for at det skal gå rundt, så blir det å produsere så mange unger egoistisk. Hadde blitt gal om jeg skulle hatt 6-7 andre søsken. Er godt med litt alenetid med foreldre også, og det blir vanskelig med så mange barn. Og selvfølgelig blir det mye mer husarbeid å gjøre med så mange barn. Barna vil få mindre kvalitetstid med foreldrene sine, uten tvil. Hva skal dere med så mange barn egentlig?

Tips til deg ts: skaff deg en ordentlig jobb, få barna i barnhagen.

[Gjest alenemor]

Personlig har jeg aldri reflektert over om det er galskap med så mange barn.

Det eneste er at jeg synes synd på både voksne og barn i slike familier. Den beste vennen til min sønn har 8 søsken. Alle har sett på denne familien som både velholdne og rike med stort hus og god råd . Faren i huset tjente 800 000 i året og mor er hjemmeværende. De får et nytt barn slik omtrent annenhvert år. Og de har sett ned på litt mer "fattige" foreldre og alenemødre som meg.

Men hva skjer? Jo, firmaet til far går konkurs og alt de sitter igjen med er skyhøy gjeld. Nå forstår de godt at det ikke alltid er lett å få kabalen til å gå opp med barn. Dette har fått meg til å tenke på at slike familier er utrolig sårbare, for de er så mange. Og ting i livet kan (som man ser) fort snu. En av foreldrene kan for den saks skyld bli ufør. Man vet aldri...