Til dere med barn..

[Arkana]

Det var egentlig overraskende naturlig. Alt bare faller på plass, og å stå opp om natten for å mate ungen eller bruke ettermiddagene på å leke framfor å late seg foran PC'en, bleieskift, bruke tre ganger så lang tid på å komme seg ut av huset osv kommer av seg selv uten at man tenker over det. Jeg tar meg selv i å ha tanker som at i fjor var vi bare to og nå er vi foreldre, eller hvor underlig det er at vi faktisk har laget ham selv og at han har vokst inni meg. Men som sagt, den overveldende følelsen er at alt er så naturlig og greit.

Og så skjedde det jo egentlig ikke så plutselig heller da. Man har jo først snakket om å få barn, brukt en eller flere måneder på å lage barnet, gått gravid, planlagt og forberedt i 9 måneder og så en (gjerne lang) fødsel. Det er ikke noe som helst "plutselig" med å få barn egentlig.

[Gjest Gjest_knøttet_*]

Jeg var nok litt naiv og visste ikke hva jeg gikk til da vi fikk vårt første barn. Jeg trodde å ha baby var mye kos, litt slit og veldig koselig. Der tok jeg feil.

Fødselen var hard og vond, selv om jeg tror jeg hadde en veldig fin fødsel tross alt. Da jeg fikk babyen lagt opp til meg var det en utrolig følelse, var utrolig rørt og tror jeg hadde tårer i øynene. Samtidig var det veldig merkelig, dette var ungen vår, ungen vi hadde lagd om som hadde vært i magen min i 9 måneder! Han var så liten og hjelpesløs, og utrolig nydelig. :rødme:

Barselperioden var veldig tung. Vi slet med ammingen, hverken babyen eller jeg fikk det til, han gråt mye, hadde gulsott og jeg hadde barseltårer til tusen i tillegg til at jeg følte meg komplett mislykket pga jeg ikke fikk til ammingen. Det hjalp nok ikke på at hormonene herjet i kroppen og jeg følte meg innestengt på sykehuset siden vi ikke fikk lov til å dra hjem før etter 5 dager pga babyen ikke fikk i seg nok mat. Jeg var et vrak, mildt sagt.

Det ble litt bedre da vi kom hjem, men jeg følte meg veldig usikker. "Kan jeg gjøre dette?", "Blir dette feil?", "Gjør jeg riktig nå?", "tenk om han ikke får i seg nok mat!", "tenk om noe er galt med han!" og mange andre ting bekymret jeg meg stadig for. Nattesøvnen var ikke mye å skryte av i begynnelsen, babyen skrek mye og våknet ofte for amming, noe jeg syntes var et slit, spesielt på natta. Jeg var veldig stresset, hvis babyen gråt stresset jeg fryktelig med å ta han opp med engang, og tenkte ofte at nå har vi det gående- nå slutter han ikke på evigheter. Skulle ønske jeg var like tålmodig som mannen min var, hadde jeg greid det så hadde det nok gått mye bedre. Babyen vår nektet å sove andre steder enn i vogna mens den var i bevegelse, eller fanget til enten meg eller pappaen i begynnelsen, utenom om natta for da sov han faktisk i senga si. Det var utrolig slitsomt å bli brukt som seng på dagtid, men samtidig koselig å ha en god, varm klump som sov på brystet mitt.

Morsfølelsen kom ganske tidlig, og den har bare blitt større og større for hver dag som har gått, heldigvis. Det ble enklere å ha barn jo eldre han ble også, selv om alle aldre har sin sjarm. Jeg syntes det var utrolig mye strev å få han til å spise fast føde, samtidig som jeg gledet meg til han kunne være mindre avhengig av puppen. Jeg følte meg veldig låst til hjemmet fordi babyen ikke tok flaske (neste baby skal vi lære opp med flaske i tillegg til ammingen så tidlig som mulig!) og da kunne jeg ikke gå ut og være ute i lengre enn maks tre timer om gangen pga babyen måtte ha mat. Selve stellingen, badingen, påkledning og andre ting kom ganske naturlig, overraskende nok. Fra ett-årsalder og fremdeles så er gutten vår skikkelig pappagutt, noe som er litt sårende for meg siden man hører om alle barna som er mammdalter ...

Helt frem til babyen ble ca 15 måneder har jeg sett på mye av det som et ork og et strev. Jeg var redd for å være alene med han, ville ikke ha ansvaret for han alene på noen måte og mannen fikk ikke gå ut så lenge av gangen. Dette fordi jeg var redd for at babyen skulle gråte og jeg ikke skulle greie å trøste han. Jeg følte meg så hjelpesløs, frustrert og hadde et kaos inni meg hver gang han gråt. Hver gang mannen skulle noe slik at jeg måtte være alene hjemme med babyen grudde jeg meg, og ba han komme tilbake så fort han kunne. Det er fælt å tenke tilbake på at jeg gruet meg til å være alene med min egen unge ... Energien min var også veldig lav helt siden jeg fikk barn, noe den var tidligere også men det forverret seg da vi fikk baby. Jeg orket lite, hadde lite energi og mange ganger sank jeg gråtende sammen av utmattelse eller helt uten at jeg visste grunnen selv, jeg glemte å spise en periode- fikk i meg bare noen brødskiver i løpet av døgnet. Plutselig så endret det seg, jeg fikk mer energi, ble gladere, orket mer og stortrivdes alene med gutten vår. Min teori er at jeg hadde en veldig langvarig fødselsdepresjon. Håper ikke den kommer tilbake, for nå har jeg det kjempefint! Selv om det er slitsomt med småbarn så koser jeg meg med sønnen vår, og det er ikke noe problem å passe på han alene.

Hvordan er det nå når barna deres har blitt større?

Er det noen ganger dere bare ser på barna deres og tenker "herregud, jeg lagde deg inni magen min og nå er du her, selvstendig individ" type tanker?

At man ser på ungen sin og tenker fy fader så stolt jeg er av denne ungen, og så tøff han er når han er sint og står opp for seg selv og for en nydelig latter og smil og herlige små fingre og føtter

Liksom...?

Næh, vet ikke hva jeg er ute etter å spørre om, jeg er bare så nysgjerrig på hvordan det er å ha en egen unge og faktisk se at ungen vokser opp. 50% mine øyne, hår, gener og at uten meg så hadde ikke denne personen eksistert. For meg er det en merkelig tanke. Ungen er jo 50% meg selvom han er seg..

Nei nå babler jeg men..

Det tenker jeg ofte! Det er helt utrolig at vi har lagd denne fantastiske, lille gutten som er et helt eget, fantastisk individ med egne meninger! Den lille krabaten som engang var bitteliten og i magen min, kjente de små sparkene og kunne se de utenpå magen, og som engang var en liten, uskyldig, hjelpesløs baby. :rødme:

[Lilith]

Det er ikke noe som helst "plutselig" med å få barn egentlig.

Ne-ei ... man har jo tid til å forberede seg. Likevel var det stor forskjell på å ha baby i magen til å ha baby i armene, synes jeg. Det virket veldig plutselig og voldsomt for meg, selv om jeg jo hadde ventet på ungen i 9 mnd.

[angelou]

Jeg synes det er helt fantastisk å være mamma jeg, rett og slett. Det tok et par dager før jeg fikk morsfølelsen bare (rett etter fødsel ville jeg bare spise, dusje og sove...), og det har vært noen utrolige slitsomme to år med veldig lite søvn om natta (noe som egentlig går greit når man være hjemme og slappe av på dagen, når man begynner å jobbe igjen så er det UTROLIG slitsomt). Men den følelsen av å være en familie, av å vokse nærmere sambo og ikke minst få være mamma til den lille, utrolige gutten :rødme: Det er egentlig ganske ubeskrivelig, jeg hadde ALDRI sett for meg at det å være mamma skulle være sånn, det er mye bedre enn jeg hadde trodd, og jeg har lyst på maaaange barn

[Knøttet]

Ne-ei ... man har jo tid til å forberede seg. Likevel var det stor forskjell på å ha baby i magen til å ha baby i armene, synes jeg. Det virket veldig plutselig og voldsomt for meg, selv om jeg jo hadde ventet på ungen i 9 mnd.

Jeg er så enig! Selv om man har en lang (kan jo diskuteres, det er en stor omveltning i livet) ventetid så føltes det veldig plutselig for meg/oss. Èn dag er vi to i familien, vi er fri til å gjøre hva vi vil når vi vil, sove lenge og bare la humla suse. Neste dag er vi foreldre! Klart vi har fått forberedet oss til det, men det er en veldig stor omveltning på bare ett døgn.Plutselig er man selv og partneren ikke like viktig, det er den lille babyens behov som står i fokus, hele døgnet. Søvnløshet, gråting, tidsklemma ++.

For øvrig er det "godt" å lese at vi er så forskjellige på hvordan det føltes å få et barn, alle har visst opplevd det forskjellig virker det som.