Til dere med barn..

[kræsj_pink]

Jeg har ikke barn selv og i den forbindelse så lurer jeg på hvordan det føles ut å faktisk få unge ut av magen og inn i hverdagen. Var det ikke rart?

Hvordan var det å kjøre til sykehuset uten en baby, og så plutselig har man med seg en helt ny baby hjem i bilen og bærer ungen inn i huset som før bare besto av 2 stk, og så er dere plutselig 3? Var det ikke litt surrealistisk?

Da du/dere sovnet første natten/nettene ungen var hjemme, og så våknet du, er det slik at du i de første sekundene rett etter du våknet glemte det litt og tenkte "ahh, en helt vanlig morgen..ja, hmm hva skal jeg finne på idag tro? oi,SHIT, JEG HAR JO EN BABY!!!" ?

Var det ikke rart å ha sin egen baby, den du selv har laget og som er totalt avhengig av deg? At det ikke lenger handlet om andres unger, men nå var det deg faktisk som må ta hele ansvaret! Er det skremmende? Panikk?

Vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden, men jeg prøver bare forestille meg hvor rart det hadde vært om jeg..JEG(!!!) hadde fått meg min egen baby liksom.. Merkelig tanke for meg.. haha

Endret 30. november 2009 av kræsj_pink

[Gjest Gjest]

Orker ikke helt å svare på alle spørsmålene dine siden jeg egentlig er på vei til sengs, det får jeg ordne i morgen eller noget. Men jeg kan fortelle deg at jeg hadde en ekstremt hard fødsel, her snakkes det om 47 timer og sugekopp løsningen til slutt. Ble klippet og sydd, og jadda... Så jeg var naturligvis utslitt i lange baner etter dette og sov som en stein om natta, det gjør dessverre min mann fra naturens side også. Så de gangene babyen skreik om natten og jeg halvvåknet i ørska av det, ba jeg mannen min om å gå ut og drepe katten som hele tiden vekket oss Tok meg rundt 6 sekunder å innse at wops, det var jo babyen min. Så kom jeg meg ut av senga og bort til vuggen og var mamma til barnet mitt, igjen Og så har vi eks antall historier om angst, og "jeg får ikke dette tiiiihikstiiil!" og det meste.. Jeg var bare 19 år da jeg ble mor, og hadde ikke et moderlig ben i kroppen før det skjedde, var en helt ny verden for meg. Heldigvis vokser man med oppgaven, uansett hvor utenkelig det er at man selv noen gang skulle klare å oppdra et barn, uten å ved et uhell ta livet av det eller glemme det et sted.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke barn selv og i den forbindelse så lurer jeg på hvordan det føles ut å faktisk få unge ut av magen og inn i hverdagen. Var det ikke rart?

Hvordan var det å kjøre til sykehuset uten en baby, og så plutselig har man med seg en helt ny baby hjem i bilen og bærer ungen inn i huset som før bare besto av 2 stk, og så er dere plutselig 3? Var det ikke litt surrealistisk?

Da du/dere sovnet første natten/nettene ungen var hjemme, og så våknet du, er det slik at du i de første sekundene rett etter du våknet glemte det litt og tenkte "ahh, en helt vanlig morgen..ja, hmm hva skal jeg finne på idag tro? oi,SHIT, JEG HAR JO EN BABY!!!" ?

Var det ikke rart å ha sin egen baby, den du selv har laget og som er totalt avhengig av deg? At det ikke lenger handlet om andres unger, men nå var det deg faktisk som må ta hele ansvaret! Er det skremmende? Panikk?

Vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden, men jeg prøver bare forestille meg hvor rart det hadde vært om jeg..JEG(!!!) hadde fått meg min egen baby liksom.. Merkelig tanke for meg.. haha

For å være ærlig var det helt for j**** vondt. Men det var glemt i det sekundet jeg hadde min førstefødte på magen. Sydde mye og revnet mer eller mindre helt, men det også glemte jeg

Når vi kom hjem gikk jeg fra å bo alene, være oppe til alle døgnets tider, sove lenge i helgene, ikke våkne av selv en bombe inne på soverommet til å legge meg når jeg fikk muligheten, stå opp sammen med fuglene, våkne av at sønnen bare snudde på hodet. Det var en utrolig forskjell.

Men det som forundret meg aller mest var første dagen på barsel. Sønnen min lå inne på fellesstua og gråt, noe en haug andre babyer gjorde også. Men jeg kjente igjen hans gråt uten å ha hørt den før. Det var vel noe av det mest spesielle jeg har opplevd

Faktisk var det helt naturlig at han var der fra den dagen vi kom hjem. Eneste gangen jeg glemte meg litt var den gangen jeg var kommet 50 meter fra butikken før jeg husket at jeg hadde hatt med ham, men det var første gang vi var i butikken da...

[Gjest Gjest_P_*]

Jo, det var merkelig å plutselig ha en levende unge i stedet for en kul som skulle bli en.

Ikke merkelig på en dårlig måte, men det tok noen dager/uker med førstemann før det var helt naturlig for meg. Jeg var på full fart ut at huset for å gå på kiosken en kveld barnet sov.

Å ha babyen med hjem var veldig koselig, litt som å være nyforelsket. Vi var veldig fokusert på den lille, samtidig som den ikke helt passet inn i huset. Surrealistisk var det ikke, vi var jo forberedt så det holdt, men det tok noen dager før det var naturlig at vuggen sto der og badet var overtatt av babyting. Før babyen kom føltes det som å leke dukkestue når vi satte opp stellebord osv.

Jeg opplevde ingen panikk med at det var min unge osv. Jeg hadde jo forberedt meg gjennom graviditeten og visste sånn omtrent hva som ville komme. Overraskelsen kom da jeg innså at dette faktisk er et eget menneske som jeg måtte bli kjent med. Men jeg hadde ønsket barn og kjente ingen panikk eller redsel.

Etter de første ukene var det blitt så naturlig at å glemme babyen blir omtrent som å glemme sin egen albue. Du trenger liksom ikke tenke over at du skal huske det. Bare at denne albuen har egen vilje og er ganske høylytt.

Jeg var kanskje heldig, for ungen var ønsket og jeg var forberedt. Noen lano-reklame var det ikke, men gulp og ammeproblemer og nattevåk tok jeg som selvsagt. Selv om det var stritt innimellom og jeg vurderte å legge babyen på balkongen så jeg skulle få sove.

Det som ikke kan forklares men må oppleves er kjærligheten man får til denne bittelille skrikhalsen. Nyforelskelse blandet med en intens trang til omsorg.

[Gjest jo]

Ungen kom ut av meg og ble slengt opp på brystet mitt med en gang. Litt sånn.. *pekefinger pirker borti*.. så ble barnet tatt med ut en liten tur for en vask & stell. Da det kom tilbake fikk jeg holde det litt.. Ikke noe sånn overveldende morskjærlighet men mer en nysgjerrighet. Hadde ingen problemer med å la far holde barnet de neste 45 minuttene mens jeg ble sydd, spiste og tok en dusj..

Ting var litt surrealistisk den første tiden.. Uansett hvor mye man planlegger.. kan ikke alt planlegges. Å ha baby var mye mer psykisk slitsomt de første ukene enn jeg hadde trodd. Bare det å oppleve at man ikke har tid til å vaske gulvet gjorde noe med meg som jeg ikke helt skjønner hvorfor den dag i dag. Jeg hater jo egentlig å vaske gulv, men to uker etter fødselen var jeg desperat etter å få gjort det, men fikk aldri tid.

Jeg sov veldig lett før fødsel og sover enda lettere etter.. Men det rare er at om jeg sover med ryggen til barnet, sover jeg tyngre og våkner færre ganger enn om jeg sover med ansiktet mot det. Og jeg visste at det var en baby i rommet. Den gråt.

Sånn ellers i dagliglivet glemte vi den lille i bilen en gang.. Det gikk 15 minutter før vi husket at vi faktisk var foreldre og løp tilbake..

Det er rart å ha egen baby. Men gøyere ettersom dem vokser til..

-Og fascinerende å følge et menneskets utvikling fra nyfødt til voksen..

[Gjest imli]

Jeg følte ingenting da mitt første barn ble født. Ingenting. Ikke glede, ikke forventning, ingenting. Det var bare en helt vanlig dag. Det første jeg tenkte da han kom ut av meg var: Hvis de tar ham fra meg nå, så gjør det meg ingenting.

Så så flott opplevelse var det...

Morsfølelsen kom etterhvert, med det tok tid.

[Gjest Purple Haze]

Jeg var ung mamma, bare så vidt 20 år. Var utrolig godt forberedt, hadde lest alt jeg kom over. Sjokket var derfor stort da ingenting ble som jeg hadde lest. Spesielt fødselen. Fikk svangerskapsforgiftning og barn som måtte tas med tang, var noe jeg ikke hadde hørt om en gang. Hoppet over det kapittelet i boka, for det skjer jo ikke meg

Morsfølelsen kom ganske fort, selv om jeg var utslitt etter en lang og hard fødsel.

Og jeg husker at jeg koste meg glugg i hjel da han var baby. Kunne sitte og snuse på han, og nøt det.

Gikk veldig opp i barnet, og tror han ble nærmest overstimulert. Men jeg var aldri overbeskyttende. Han fikk utfordre seg.

Og jeg ville gjerne hatt nr 2 veldig fort, men far ville vente, så det ble 4 år i mellom.

Jøss, nå ble jeg rent nostalgisk her. Det er tross alt snart 22 år siden jeg ble mamma for første gang

[Hedda-78]

Det første jeg utbrøt da babyen ble født og jordmor løftet ham opp slik at jeg så ham, var et overrasket "En baby??" "Eh, ja" sa jordmora....

Jeg fikk heller ikke den store morskjærligheten i starten, det tok sin tid. Det tok noen dager etter fødselen før han gikk fra å være "en baby" til "MIN baby". De første dagene syntes jeg at alle andre babyer egentlig var like søte som min, men etter hvert syntes jeg at jeg var kjempeheldig som hadde fått en så søt baby, alle de andre var jo egentlig ikke noe søte....

Jeg tenkte aldri på at vi plutselig gikk fra å være to til å være tre. Det var jo ikke en voksen person til som kom, det var et lite vesen som verken kunne bevege seg eller uttrykke seg noe særlig. Huset ble liksom ikke "fullt" selv om vi plutselig var en ekstra i husholdningen.

De to første døgnene etter hjemkomst fra barsel var litt spennende. Skulle jeg klare å holde liv i dette nurket? Skulle JEG være hovedansvarlig for at nurket fikk nok mat? Hvorfor fikk vi ikke med noen bruksanvisning og feilsøkingsskjema fra sykehuset??

Trøblet litt med amminga på barsel, og var bekymret for om vi skulle få det til alene, uten hjelp. Men etter to døgn hjemme, konstaterte jeg at babyen spiste og sov og bæsjet, og var i fin form. Hvis ungen ikke hadde fått i seg nok melk, hadde han ikke vært i så fin form, og hadde sikkert skreket mye. Konklusjon: dette får jeg jo til!

Det var aldri noe problem å våkne og lure på "hva skal jeg finne på i dag. Åja, jeg har jo en baby". Det var jo ungen som gjorde at jeg våknet, går ikke an å glemme at du har en unge når du våkner av barnegråt... Hvis jeg våknet av meg selv, var stort sett tanken "Hvorfor våknet jeg nå, han gråter ikke. Har han sluttet å puste?"

Har aldri glemt ungen noe sted, men en gang gikk jeg litt langt bort fra vogna inne i en klesbutikk (orket ikke drasse med meg vogna mellom alle stativene, så jeg parkerte vogna ved kassa og gikk rundt). Plutselig kom jeg på at det kanskje var litt dumt å gå så langt unna veska mi, med lommebok og alt, noen kunne jo stjele den.... Gikk ikke så lenge før jeg tenkte "drit i lommeboka, kanskje jeg burde bekymre jeg mer for om noen tar babyen!"

[helenaa]

Interesant å lese så ulike svar!

Det tok meg flere måneder før det egentlig gikk opp for meg at babyen som kom ut var den samme som hadde vært i magen. Veldig rart. Fødselen gikk nokså greit, og jeg følte ingen ting spesielt etterpå (bortsett fra at det var utrolig godt med mat!). Jeg er ikke helt sikker på om jeg har noen morsfølelse ennå, men den kom i alle fall ikke de første dagene!

Det var veldig koselig å komme hjem med babyen. Vi hadde gjort i stand med babyting flere uker før, så det var fint at det endelig kom en baby som hørte til dem. Men det tok lang tid før jeg kunne gå rolig forbi kjøkkenbordet med tåteflasker og smokker uten å tenke:"er dette virkelig mitt hus som er fullt av babyting?".

De første nettene (dvs. det første halve året) sov babyen sammen med meg, og det var helt umulig å glemme det. Det var våkentid mellom 12 og 3 om natta, og amming i timesvis døgnet igjennom. Ikkeno våkning om morgenen og følelsen av at alt var som før, altså.

Det er rart å ha egen baby, men det fungerer fint :-) Jeg kan ikke annet enn å tro at hormonene har gjort en god jobb, for på tross av lite søvn, hyling og diverse har jeg ikke blitt stressa. Bortsett fra noen ganger om natta, joda jeg må innrømme det. Men ikke sånn stressa at jeg har lurt på om jeg gjør noe galt. Mer sånn stressa at jeg har tenkt at barn er oppskrytt...

[Caramba]

Ja, det var surrealistisk og litt uvirkelig i starten. Jeg følte meg temmelig klønete de første ukene. Turte ikke bade ham før det var gått 2 uker for jeg var så redd for å drukne ham feks..... Og ingen på Ullevål hadde tid til å vise meg hvordan jeg skulle holde ham under bad. Heldigvis kom helsesøster på hjemmebesøk og viste meg triksene....

Hormonene raser og barseltårene triller. Verden blir snudd litt opp ned i starten, det er vanskelig å være 100% forberedt hvis man ikke er kjempevandt med barn fra før...

[~white lady~]

Da sønnene min ble født, så var det ikke kjærlighet jeg følte, men nysgjerrighet. Det første døgnet etter fødselen satt jeg omtrent bare og stirret på ham, tenkte "hvem er du?" telte fingrene hans, studerte ansiktstrekkene om og om igjen og funderte på hvem han lignet mest på av meg og faren..

Var heldig og fikk til ammingen helt fra begynnelsen av, men torde ikke skifte bleie eller bade han før jeg hadde sett samboeren min gjøre det et par ganger. Var redd for å miste han i gulvet!

Da vi reiste hjem føltes det som jeg stjal han ifra sykehuset, og da vi var vel inne i hus, husker jeg at jeg la den sovende babyen på sofaen, så meg rundt og tenkte "hva nå, da?"

Fikk aldri anledning til å glemme babyen min, det er så absolutt ikke sånn at man våkner opp etter en god natts søvn, gjesper og strekker på seg og lurer på hva man skal gjøre den dagen, før man plutselig innser at man har en baby i hus...

Om man i det hele tatt får noe søvn om nettene,så vil man uansett bli vekket av en sulten, skrikende baby før vekkerklokka ringer. Gjerne flere ganger. Min sønn måtte forresten bysses i søvn, ofte, lenge. Når han endelig sovnet og jeg kunne legge han ned, våknet han og vi var igang igjen. Det hendte jeg sovnet sittende med følelsesløse armer. Om jeg var så heldig at babyen min sov flere timer i strekk, så våknet jeg av melkespreng og vått laken...

[Gjest MrsC-ii]

Det var litt uvirkelig å sitte der med et barn som skulle være mitt. Ingen spesielle følelser av rosa lykke eller noe. Jeg husker at jeg på sykehuset registrerte at jeg hadde en unge som jeg skulle ta meg av, men ikke så mye mer.

Morsfølelsen kom mye senere, kanskje så mye som ett år etter. Da hadde ting roet seg med gode rutiner på plass og jeg hadde fått tilbake litt mer av meg selv og overskudd i hverdagen. Da var det mer tid til å kjenne på følelsene uten å være en hormonell og supertrøtt tidsinnstilt bombe

Men fortsatt kan jeg se på barnet å få en følelse av at jeg bare er en tante som passer det. Må være litt rar, jeg

[Gjest Gjest]

Mer sånn stressa at jeg har tenkt at barn er oppskrytt...

Det er det jeg tenker og... Jeg har ikke lyst på barn, men føler meg veldig annerledes for alle jenter jeg kjenner på min egen alder har enten fått barn eller er veldig, veldig opptatte av å få det... :-P

[mamma_mia]

Rett etter fødselen var overstått følte jeg bare en intens lettelse over at smertene var borte, og at babyen virket frisk og fin:) Husker det var helt utrolig å tenke på at JEG faktisk hadde FØDT et barn, tenk nå ville jeg på en måte aldri bli den samme gamle igjen Var 24 når jeg fikk mitt første barn.

Husker det var veldig spesielt å reise fra sykehuset med en baby ved vår siden, og spesielt å plutselig være 3 i huset. De første dagene var ganske uvirkelige på en måte, men det gikk seg fort til. Morsfølelsen kom ganske fort, men jeg følte meg litt klønete i starten. Samtidig gikk ting naturlig, morsinstinktet slo fort til.

Husker jeg var veldig stolt over å ha min egen lille baby, over å ha klart å komme gjennom en fødsel, over å bli mamma Og nå er den llle babyen min ei stor jente som fyller 4 år straks

[kræsj_pink]

Hvordan er det nå når barna deres har blitt større?

Er det noen ganger dere bare ser på barna deres og tenker "herregud, jeg lagde deg inni magen min og nå er du her, selvstendig individ" type tanker?

At man ser på ungen sin og tenker fy fader så stolt jeg er av denne ungen, og så tøff han er når han er sint og står opp for seg selv og for en nydelig latter og smil og herlige små fingre og føtter

Liksom...?

Næh, vet ikke hva jeg er ute etter å spørre om, jeg er bare så nysgjerrig på hvordan det er å ha en egen unge og faktisk se at ungen vokser opp. 50% mine øyne, hår, gener og at uten meg så hadde ikke denne personen eksistert. For meg er det en merkelig tanke. Ungen er jo 50% meg selvom han er seg..

Nei nå babler jeg men..

[Mohini]

Det var veldig rart å få ut frøkna, men morskjærligheten og morsinstinktet var på plass fra det øyeblikket hun kom ut.

Da vi kom hjem etter 2 dager på barsel og bilstolen med det lille nurket ble satt på gulvet i leiligheten, tenkte jeg bare "herregud, hva er det vi har gjort??".

Jeg var dritredd!

Heldigvis var det ingen grunn til bekymring, hun var en veldig rolig og lite krevende baby og jeg storkoste meg.

Alt gikk så naturlig, det føltes som om hun alltid hadde vært der.

Nå er hun 1 år og jeg tenker tilbake på et år som har vært fylt med gleder og stolthet fra en ende til en annen.

Jeg tar meg selv i å sitte å se på henne når hun leker og ler og hjertet blir fylt av en kjærlighet som jeg aldri trodde kunne eksistere. :rødme:

[ViljaH]

Jo, det var absolutt alt det du beskriver

Den første tiden var det litt vanskelig å ta innover seg at dette var VÅR baby. Det var greit å forholde seg til ham som baby, at han var i nærheten av oss og vi stelte ham og sånn. Men det var litt som at vi passet noen andres baby, å ta innover seg at han var vår var litt som å tenke på universet...

Vi glemte aldri at vi hadde han da, var riktig koselig å våkne opp å se den lille kroppen og tenke at han er her idag også

Det er ikke skremmende eller panikk, det er koselig og litt slitsomt. Og så føler vi et ansvar som henger over oss for å gi ham en god barndom, passe på ham for alt vondt, se til at han skikker seg som menneske, og generelt får det bra i både barndom og voksenliv! Det henger ikke veldig lavt over oss nå da han er så liten enda, men tror nok det vil merkes mer etterhvert.

Nå har vi hatt ham i 4 måneder, men jeg synes fortsatt det er rart at han er vår iblandt.. litt for utrolig til å være sant, og føler oss utrolig heldige som har fått ham..

Endret 10. desember 2009 av ViljaH

[Caramba]

Hvordan er det nå når barna deres har blitt større?

Er det noen ganger dere bare ser på barna deres og tenker "herregud, jeg lagde deg inni magen min og nå er du her, selvstendig individ" type tanker?

At man ser på ungen sin og tenker fy fader så stolt jeg er av denne ungen, og så tøff han er når han er sint og står opp for seg selv og for en nydelig latter og smil og herlige små fingre og føtter

Liksom...?

Næh, vet ikke hva jeg er ute etter å spørre om, jeg er bare så nysgjerrig på hvordan det er å ha en egen unge og faktisk se at ungen vokser opp. 50% mine øyne, hår, gener og at uten meg så hadde ikke denne personen eksistert. For meg er det en merkelig tanke. Ungen er jo 50% meg selvom han er seg..

Nei nå babler jeg men..

Ja, det er litt sånn som du tenker over. Noen ganger stopper jeg opp og bare undrer meg over 3-åringen min. Han sier så mye fint, har så mange tanker som gjør meg overasket over hvor selvstendig han har blitt. Han er tøff og sosial, han leker så fint med andre barn. Jeg kan virkelig undre meg mange ganger at jeg har skapt dette nye mennesket som er seg selv så fullt og helt.

Endret 11. desember 2009 av Caramba

[Lilith]

Alt du sier!

En ting var å gå gravid - det var merkelig nok. Men da ungen var ute! Det var sprøtt. Da vi kom hjem, var det litt sånn "men hvor er alle de voksne?" Skulle vi, drittungene, ta oss av en bitteliten, skjør baby? Hallo! Men det gikk jo fint

De første to-tre månedene synes jeg egentlig var mest strev. Amme, skifte bleie, sove, trille, spise ... Det ble ikke så mye kos, egentlig, og jeg rakk aldri å glemme at vi hadde en baby i hus! Men etterhvert ble jo ungen mer våken om dagen og sov mer om natta og det var lettere å få kontakt og tilbakemeldinger fra ham. Det var stas! Og da går det jo i ett med utviklingen. Utrolig spennende å følge med på alle fremskrittene.

Nå er sønnen min drøyt 16 mnd gammel, og jeg synes fremdeles det er helt merkelig at han er MIN unge. Et helt perfekt, lite menneske som er 50/50 av meg og mannen, og likevel 100% seg selv.

Nå venter vi en liten en til, og jeg er forferdelig spent på hvem det er som kommer til oss denne gangen!

[Gjest Mysticgirl]

Brukte 4 måneder for meg å få morsfølelse, for det var da hun begynte å sove litt om natta så jeg fikk tid til å kjenne på den følelsen. Før det hadde nettene og dagene bestått av mating, bleieskift og konstant skriking, så jeg rakk ikke annet enn å bare være sliten og ønske ungen langt vekk!

Hun hadde kolikk i 4 måneder og skrek mye, så jeg var så sliten så sliten og angret på at jeg fikk unge. Før jeg fikk henne lengtet jeg etter at hun skulle komme ut så jeg kunne kose med henne, gå turer med vognen og bare ha det hyggelig. Men alt ble ikke så rosenrødt og alt var et fryktelig slit, Jeg var ung mor, 19 år gammel og det var hardt å innse at jeg ikke fikk tid til å dusje, gå på do alene og gjøre det som var naturlig før.

Men heldigivs etterhvert kom morsfølelsen når jeg fikk sovet litt og kommet til meg selv igjen