Har TO mirakler i magen!

[Becky1]

Tenker på deg og lurer på hvordan det går

[Zia]

Håper det går bra med deg og mini'ene, Tinio

Og regner med at Haukeland tok til vettet Det MÅ de jo bare ha gjort!

[Gjest Invicta]

Tenker på dere!

[Tinio]

Takk for all omtanke!

Jeg har blitt mamma til to nydelige gull! :rødme:

50 cm, 2730 g

47 cm, 2570 g

Vannet gikk plutselig søndag ettermiddag, men jeg fikk keisersnitt sta som vi var. Skal skrive fødselshistorien senere!

[Pupsilure]

Gratulerer!!!

[Zia]

NEIMEN!!!! Gratulerer så mye!! :strix:

Så supre nyheter!! Gleder meg til å høre mer!

[Becky1]

Så fantastisk! *tårer i øynene". Gratulerer så mye . Også så store de er. Jeg veide som sagt bare litt over 2000 g. Så godt at du fikk keisersnitt . Fint du stod på krava. Gleder meg til å høre mer når du har tid til å fortelle . Det føles virkelig ikke lenge siden du fortalte at du var gravid

[Gjest Iril]

Ååååååeh! Gratulerer såååå masse!!

[Neytiri]

OMG jeg hadde virkelig på følelsen at du hadde blitt mamma, gratulerer så utrolig mye

Utrolig bra at du fikk KS, og du nå har 2 gulli hendene!

Kooooos deg masse med tiden fremover

[Gjest luremegpå]

Gratulerer!!!

Hadde på Følelsen at du hadde født ja, siden det var så stille her inne! Jeg er ikke den som er her inne mest, men guri så kjekt å lese!

Tenk nå er det gjort.

Du fikk Keisersnitt, og to nydelige bebisser!

Lykke til fremover til deg og dine

[Susan Sto Helit]

Gratulerer med to nydelige små!

Enda godt du fikk kriget deg til KS i siste liten!

Vi får vel høre mer når dere kommer dere litt inn i hverdagen igjen.

[Gjest Smaragd]

Gratulerer så mye Tinio!

Du er kjempeheldig!

Kos deg mye i lykkerusen, og så gleder vi oss til å høre mer om søndagens hendelser senere

[Gjest Invicta]

Gratulerer med to små nurk! :strix:

Gleder meg til å høre historien, er glad for at du fikk keisersnitt

[Nilla]

Gratulerer så utrolig mye, Tinio!

Vet ikke om jeg har skrevet her før, men jeg har vært innom og sniklest en del. Ville ikke bekymre deg med tickerene mine.

Så fantastisk at alt tilsynelatende gikk deres vei til slutt! Kan bare slutte meg til resten her når det gjelder Haukelands holdning til planlagt KS. Det går bare ikke an!

Uansett, nå er du tvillingmor til to nydelige små, nyt hvert et øyeblikk!!!

Endret 2. juli 2010 av Nilla

[cypress]

Gratulerer så mye med de to gullebarna!! Håper dere alle har det fint!! Gleder meg til å lese fødselshistorien!!

[Caramba]

Gratulerer med to store og fine tvillinger. Håper du har et fint opphoold på barsel og at dere koser derer med gullene deres. Stor klem

[Småkjekset]

Gratulerer så mye

Gleder emg til å høre mer fra den nye tilværelsen deres

[honning]

Gratulerer så mye, Tinio!!

Her virker det hvertfall som at alt gikk bra, og veldig godt at dere var sta og fikk keisersnitt

Kos dere masse med de to søte små

[Tinio]

Tusen takk for alle gratulasjoner!

Som sagt gikk vannet forrige søndags ettermiddag, og jeg var helt ifra meg for dette skulle jo IKKE skje før samtalen med sykehuset. Mannen fikk roet meg ned og ringt føden, jeg måtte jo ta meg sammen og komme meg til sykehuset. Allerede før vi hadde fått satt oss i bilen kom riene, med bare et par minutters mellomrom og de ble raskt sterkere og sterkere.

På sykehuset ble vi sendt rett inn på ei fødestue, og det strømmet en haug med folk inn, barneleger, fødselsleger, jordmødre og jeg vet ikke hva. Mannen var veldig klar på at vi ønsket keisersnitt, og heldigvis hadde vi med oss søknaden fra fødselslegen jeg har gått hos og brevet jeg hadde skrevet til å ta med meg på samtalen. Fødselslegene gikk ut for å diskutere, imens sjekket en jordmor åpningen, men den var bare en cm. Da legene kom inn igjen sa de at det var ingen grunn til å gjennomføre keisersnitt selv om tvilling 1 lå i sete, så ene legen (en sur franskmann) sa jeg måtte forklare hvorfor jeg ønsket det. Jeg greide ikke si stort før jeg begynte å gråte, og mannen sa at det var jo derfor jeg hadde skrevet det brevet, fordi jeg ikke kom til å greie å snakke for meg.

Franskmannen sa da at dette var jo en veldig komplisert fødsel, så om jeg hadde så panikk at jeg ikke ville greie å samarbeide så var ikke det bra. Husker ikke helt hva som ble sagt videre, men jeg tenkte hvertfall at nå måtte jeg benytte sjansen og vise hvor redd jeg var. Så jeg hylgrein og nesten hyperventilerte og ba sårt om at de ikke måtte tvinge meg. Da fant de heldigvis til slutt ut at det måtte bli keisersnitt. Men mannen måtte være med franskmannen ut på gangen og be om unnskyldning fordi han hadde sagt "ser du ikke hvor fælt dette er for henne, du må da ha et hjerte selv om er lege". Er det mulig sier jeg bare, synes ikke det var noe å kreve en unnskyldning for! Mannen var jo helt fortvilet stakkar, jeg var jo hysterisk.

Men med en gang jeg ble trillet ut til operasjonsstuen ble jeg rolig, og jeg følte meg veldig trygg og ivaretatt. Egentlig var hele greia en absurd opplevelse, det krydde av mennesker i grønne klær og alle skulle håndhilse på meg. De løftet meg over på operasjonsbordet og ved siden av stod det en snill dame som passet veldig godt på meg. Så skulle de sette epidural på meg, noe jeg ikke hadde sett så veldig frem til. De hjalp meg opp i sittende stilling og jeg fikk beskjed om å skyte ut ryggen som en sint katt (veldig enkelt med den digre monstermagen min), og så fikk jeg lokalbedøvelse. Riene kom i ett sett, og nå var de veldig sterke men den snille damen holdt rundt meg og klemte hånden min og sa at nå ville alt bli bedre, og at jeg måtte prøve å sitte helt stille. Så kjente jeg nåla i ryggen, det var veldig ubehagelig, men absolutt ikke så ille som jeg hadde trodd. Det bredte seg en varme nedover i beina, og jeg ble lagt ned igjen. Jeg kjente ingenting av riene lengre, det var så deilig at jeg nesten sovnet. Så fikk jeg alt mulig slags drypp i armene, og det ble satt opp en skjerm forran ansiktet mitt så jeg ikke kunne se at de opererte. Det ble det satt inn urinkateter, men det kjente jeg ikke noenting av.

Endelig kom mannen inn i hvit legefrakk, han hadde måttet vente utenfor til jeg var ferdig bedøvd. Jeg kjente de styrte litt med magen min, og jeg trodde de bare drev å vasket den enda, men de var visst godt i gang med å operere. Plutselig hørte jeg et skrik, det var veslejenta som kom ut og jeg fikk et lite glimt av henne før de bar henne inn i et annet rom. Rett etterpå kom det enda et skrik, og lillegutt ble løftet bort til kinnet mitt så jeg fikk gitt han en klem før de tok han med. Jeg gråt av glede, endelig var babyene kommet trygt ut. Mannen fikk gå inn og se på dem, mens jeg ble sydd igjen. Husker at jeg var veldig utålmodig og syntes det var veldig kjedelig å ligge der. Så ble jeg veldig kvalm og måtte nesten kaste opp, men da fikk jeg noe kvalmestillende i dryppet som hjalp veldig. Så kom de med barna inn til meg, mannen bærte den ene. De var så nydelige! :rødme:

Etter det ble jeg kjørt på oppvåkningen, og jeg tok en kikk på magen min på veien. Turte nesten ikke se, jeg var sikker på at den var full av strekkmerker og hang ned på knærne, men den var faktisk ikke så verst, det var bare bittelitt lyse strekkmerker akkurat rundt navlen. For første gang på mange måneder kunne jeg endelig puste ordentlig, det var kjempedeilig med god plass til lungene igjen.

Mannen satt en del sammen med meg på oppvåkningen, og babyene kom også innom en tur og jeg fikk dem på brystet, men de var ikke særlig interessert i puppen enda. Så måtte mannen reise hjem, og jeg ble kjørt ned på barselavdelingen og inn på et dobbeltrom. Jeg hadde ikke tvillingene inne med meg den første natten, for jeg følte at jeg trengte å få sove litt. Men de kom inn tidlig neste morgen. Det var den mest behagelige natten jeg hadde hatt på månedsvis, endelig fikk jeg puste og jeg kunne ligge godt. Jeg følte meg så lett, og alt vannet jeg hadde hatt i kroppen i det siste begynte å forsvinne, posen til urinkateteret måtte tømmes hele tiden. Beina ble tynnere og tynnere for hver time, og sakte men sikkert begynte jeg å kjenne igjen kroppen min. Jeg veide over 72 kg rett før fødselen, nå veier jeg bare 52 kg, så det har nok vært enorme mengder vann jeg har drasset på.

Oppholdet på barsel var ikke så kjempekoselig, det var slitsomt å bo på dobbeltrom, og mange av pleierne var meget spesielle for å si det sånn, selv om noen også var kjempehyggelige og dyktige. Barna var ikke interessert i å die de første par dagene, så de fikk melk med kopp. Jeg pumpet for harde livet for å få igang melkeproduksjonen og det tok sin tid, men nå begynner det å bli mye bedre. Etterhvert begynte barna å suge litt også, de på sykehuset sa de kom til å bli mye flinkere etterhvert når de blir større og sterkere. Vi måtte gå over fra kopp til tåteflaske tredje dagen, for barna trengte mer melk for hver dag og det var så mye søling med kopp. Femte dagen fikk vi endelig reise hjem, og det var jeg kjempeglad for, for jeg hadde ikke holdt ut på sykehuset så mye lengre.

Hjemme har det vært veldig travelt, de må ha en bestemt mengde melk hver tredje time døgnet rundt (om natten også) helt til de kommer over 2800 g. Det tar mye tid, så det blir ikke mye søvn på meg og mannen. Jeg må lage til flasker, amme litt for at de skal få øve seg, mate de med flaske, deretter pumpe meg. De er fortsatt små og svake, så det er veldig vanskelig å holde de våken til de har fått i seg all maten de skal ha. Når vi er ferdig og har ryddet unna etter måltidet er det gjerne bare 1 1/2 time til neste måltid igjen, og det er den tiden vi har til å sove, spise eller dusje. Jeg gleder meg virkelig til de bikker 2800 g og håper vi får til ammingen fort, da blir det litt mindre stress med disse måltidene.

Men uansett, det er helt fantastisk å være mamma til disse to nydelige små!

Nå må jeg få i meg noe mat før neste økt, vekten min bare raser nedover og det er ikke så bra. Har aldri vært så tynn som jeg er nå, dette svangerskapet har virkelig vært tidenes slankekur.

[Neytiri]

Sitter her med enorm hormon utbrudd for en fantastisk historie, du fikk det du ønsket til slutt, og du har to fantastisk små babiser :rødme:

mange varme og lykke lykke til fremover.

Håper du får tid innimellom å oppdatere oss litt da