Har TO mirakler i magen!

[Caramba]

Jeg kan skrive under på at det er STOR forskjell på tvilling og enlingesvangerskap, siden jeg har prøvd begge deler. I mitt første (enlinge) svangerskap så var jeg supersprek, husker jeg løp etter bussen da jeg hadde noen uker igjen til termin, gikk turer, malte gangen hjemme i niende mnd og jobbet 100% frem til permisjonen.

I tvillingsvangerskapet var jeg også i god form til å være tvillinger, men fra uke 25-28 var jeg omtrent like stor som jeg var ved fødselen til nummer 1. Jeg merket at jeg ikke kunne gå fort, jeg måtte ta pauser i trapper, jeg måtte sove en blund på dagtid, all løfting var utelukket og var generellt veldig tung i kroppen. Etter uke 30 følte jeg meg nesten handikappet, da alt måtte foregå i rolig tempo, selv om jeg ikke hadde bekkenløsning.

Jeg har forøvrig også en søster som klager over hvor fæle svangerskap og fødsler hun nhar hatt, mens jeg har hatt det så enkelt.... Men hun skjønte at jeg hadde det tungt på slutten, selv om hun nok mente at hun hadde hatt det like ille..... :gjeiper:

Nei, bare slapp av og ikke bry deg om hva andre mener. De har ikke prøvd å ha to der inne heller, kanskje....

[Småkjekset]

35 uker

De får holde seg inne til du har vært på ul på søndag slik at fødselen ikke starter uten at du vet hvordan ting blir helt sikkert.

[Gjest Iril]

Jeg har forøvrig også en søster som klager over hvor fæle svangerskap og fødsler hun nhar hatt, mens jeg har hatt det så enkelt.... Men hun skjønte at jeg hadde det tungt på slutten, selv om hun nok mente at hun hadde hatt det like ille..... :gjeiper:

Men du vet jo faktisk ikke om hennes var verre.. Selvsagt er det forskjell på det å gå gravide med en og det og gå gravide med to, men det er også stor forskjell på svangerskap generelt.

Jeg er gravid med en, og har knapt nok begynt svangerskapet mitt. Likevel hadde jeg aldri i verden klart å løpe etter bussen, jeg kan knapt nok gå og hente posten, pga. bekkenløsning. Og sånn har det vært fra uke 8.

I tillegg har jeg spydd opp ALT jeg har spist, fre uke 6 og frem til nå har jeg gått ned over 10 kg. Når jeg ikke spiser står jeg og brekker meg og brekker meg, til jeg får så vondt i magen at må tvinge ned noe vann for å ha noe å kaste opp igjen.

Og likevel hadde det aldri falt meg inn å si til noen at "mitt svangerskap er verre enn ditt", uansett hvor enkelt de tilsynelatende har det. For det vet man aldri. Smerter, slitenhet, ubehag osv osv er subjektive opplevelser uten noen måleenhet. Det kan godt være folk som i mine øyne har langt lettere svangerskap enn meg likevel opplever det verre.

Og alle har rett til å klage når de føler ting er tungt.

Endret 17. juni 2010 av Iril

[Susan Sto Helit]

Håper du nå ligger på sofaen og ruger og at alt er fint!

Jeg klarer ikke å fatte at du overlever med to der inne engang. (Var ikke begge over snittet store også?)

Hos meg er det mer enn slitsomt nok med en i magen. Det er absolutt ikke plass til mer, og jeg føler virkelig presset både oppover og nedover...

Men jeg klager stort sett lite til folk IRL. (Bortsett fra mannen, som får høre det meste.)

Så jeg tror veldig mange tror jeg har ett lett svangerskap, og er i superform.

Og på mange måter er jeg i fin form også... For jeg var i mye dårligere fysisk form sist.

Men da hadde jeg altså mer tydelige fysiske problemer.

Nå har jeg mer kvalme og halsbrann og vonde legger, og sånne ting som ikke folk ser utenpå.

[Tinio]

Jeg kan skrive under på at det er STOR forskjell på tvilling og enlingesvangerskap, siden jeg har prøvd begge deler. I mitt første (enlinge) svangerskap så var jeg supersprek, husker jeg løp etter bussen da jeg hadde noen uker igjen til termin, gikk turer, malte gangen hjemme i niende mnd og jobbet 100% frem til permisjonen.

I tvillingsvangerskapet var jeg også i god form til å være tvillinger, men fra uke 25-28 var jeg omtrent like stor som jeg var ved fødselen til nummer 1. Jeg merket at jeg ikke kunne gå fort, jeg måtte ta pauser i trapper, jeg måtte sove en blund på dagtid, all løfting var utelukket og var generellt veldig tung i kroppen. Etter uke 30 følte jeg meg nesten handikappet, da alt måtte foregå i rolig tempo, selv om jeg ikke hadde bekkenløsning.

Jeg har forøvrig også en søster som klager over hvor fæle svangerskap og fødsler hun nhar hatt, mens jeg har hatt det så enkelt.... Men hun skjønte at jeg hadde det tungt på slutten, selv om hun nok mente at hun hadde hatt det like ille..... :gjeiper:

Nei, bare slapp av og ikke bry deg om hva andre mener. De har ikke prøvd å ha to der inne heller, kanskje....

Ja det er nok stor forskjell, og jeg tror ikke folk er helt klar over hvor hardt det kan være før de har prøvd selv. Kollegaene mine skjønner ikke helt hvorfor jeg har blitt sykemeldt så tidlig, og en del av medstudentene mine skjønte ikke hvorfor jeg ikke har prøvd å ta siste eksamen som er nå i dag. Foreldrene mine har også presset på om at jeg måtte prøve å ta denne eksamenen, men det hadde ALDRI gått. Tror likevel moren min skjønte det etterhvert da de var her på besøk i mai og så hvordan jeg slet allerede da.

Handikappet etter uke 30 ja, samme her! Det er helt håpløst, mannen må dytte meg i ryggen når jeg skal reise meg eller snu meg jo. Jeg får helt sjokk når andre som er lengre på vei enn meg forteller at de jogger og går på lette fjellturer, hvordan er det mulig! Jeg greier ikke gå mer enn max 500 m nå, da er jeg så ødelagt at jeg nesten griner.

Folk sier jeg ikke er SÅ stor, derfor tror de det heller ikke kan være så tungt. Vel symfysemålet sier noe annet, tror det var som 47-48 uker på vei med enling da jordmor målte i går. Dessuten er det ikke bare det at det er tungt som er ille, kroppen gjør faktisk en dobbel så stor jobb med å gi næring og oksygen til to stykker og. Ikke rart man blir fort sliten og tungpustet. Puh!

Men du vet jo faktisk ikke om hennes var verre.. Selvsagt er det forskjell på det å gå gravide med en og det og gå gravide med to, men det er også stor forskjell på svangerskap generelt.

Jeg er gravid med en, og har knapt nok begynt svangerskapet mitt. Likevel hadde jeg aldri i verden klart å løpe etter bussen, jeg kan knapt nok gå og hente posten, pga. bekkenløsning. Og sånn har det vært fra uke 8.

I tillegg har jeg spydd opp ALT jeg har spist, fre uke 6 og frem til nå har jeg gått ned over 10 kg. Når jeg ikke spiser står jeg og brekker meg og brekker meg, til jeg får så vondt i magen at må tvinge ned noe vann for å ha noe å kaste opp igjen.

Og likevel hadde det aldri falt meg inn å si til noen at "mitt svangerskap er verre enn ditt", uansett hvor enkelt de tilsynelatende har det. For det vet man aldri. Smerter, slitenhet, ubehag osv osv er subjektive opplevelser uten noen måleenhet. Det kan godt være folk som i mine øyne har langt lettere svangerskap enn meg likevel opplever det verre.

Og alle har rett til å klage når de føler ting er tungt.

Du har nok helt rett Iril, alle svangerskap er forskjellig. Jeg hadde det ikke så aller verst i begynnelsen, hvertfall ikke når jeg var kommet meg forbi den kvalmen. Tenkte ofte at jeg hadde veldig fint med tanke på at jeg gikk med tvillinger.

Men nå på slutten er det helt grusomt, det må jeg bare si. Hadde ikke trodd det skulle bli så tøft.

Nå vet ikke jeg hvordan det var med søsteren til Caramba, men det som gjorde meg irritert på søsteren min var at hun påstod at jeg har det lettere nå enn det hun hadde hatt det. Og da hadde hun nettopp skrytt av hvor mye hun vandret rundt i byen da hun var høygravid ved termin.

Men grunnen til at familien min tror at jeg har det så fint er nok fordi jeg ikke tillater meg å klage så de hører det. Jeg er så takknemlig for at jeg har blitt gravid, for det er faktisk ingen selvfølge. Hadde jeg levd for 100 år siden, før de hadde funnet opp hormonmedisiner hadde jeg nok aldri kunne fått oppleve det å få barn. Jeg er kjempeheldig som faktisk får 2 stykker. Så når folk spør meg hvordan jeg har det så svarer jeg som oftest bare at det er litt tungt, men det går greit.

Jeg sitter ofte alene og griner fordi jeg har konstant vondt og er helt utmattet, men det er det ingen av de som vet. Ikke en gang mannen får med seg det.

[Tinio]

Håper du nå ligger på sofaen og ruger og at alt er fint!

Jeg klarer ikke å fatte at du overlever med to der inne engang. (Var ikke begge over snittet store også?)

Hos meg er det mer enn slitsomt nok med en i magen. Det er absolutt ikke plass til mer, og jeg føler virkelig presset både oppover og nedover...

Men jeg klager stort sett lite til folk IRL. (Bortsett fra mannen, som får høre det meste.)

Så jeg tror veldig mange tror jeg har ett lett svangerskap, og er i superform.

Og på mange måter er jeg i fin form også... For jeg var i mye dårligere fysisk form sist.

Men da hadde jeg altså mer tydelige fysiske problemer.

Nå har jeg mer kvalme og halsbrann og vonde legger, og sånne ting som ikke folk ser utenpå.

Jeg er godt plantet i sofaen vet du!

Joda, begge har vært over gjennomsnittet hele veien, og det er de fortsatt. Føler jeg blir presset i alle retninger jeg og, gutten ligger og buler ut på siden nå, nesten så han snart er kommet helt rundt til ryggen min.

I det siste har jeg trodd at jeg ikke har hatt kynnere lengre, men da jeg var med jordmor sa hun at jeg fikk 3 stykker bare på den tiden hun skulle se på magen min. Grunnen til at jeg ikke merker det sa hun var fordi at livmoren er så stram konstant pga at den er så stappfull, så når kynnerne kommer er det ikke noe særlig forskjell.

Jepp, det er nok slik det er! At hvis man ikke går rundt og klager til folk så tror de at man har det helt supert, sånn er det vel med alle.

[Gjest Iril]

Jeg sitter ofte alene og griner fordi jeg har konstant vondt og er helt utmattet, men det er det ingen av de som vet. Ikke en gang mannen får med seg det.

Det er du ikke alene om, jeg gjør også det. Sitter ofte på badet om morgen eller om natten, fordi jeg er så ekstremt sliten av å ikke få sove. Enten må jeg spy eller så bruker jeg en halvtime på å skifte stilling pga. bekkenet.

Men prøv å del litt mer med mannen din. Jeg måtte lære meg det, var så ekstremt redd for å være til bry eller klage for mye. For som du sier; det er jo ingen selvfølge at vi ble gravide noen av oss, og jeg er livredd for å virke utakknemlig.

Men som sagt, det er lov å klage, når man har noe å klage over!

[Susan Sto Helit]

Jeg synes du skal klage litt til mannen jeg... Så han får med seg at han må behandle deg litt mer "diva-aktig" enn vanlig!

Som, "idag er de små virkelig aktive altså, jeg er helt utslitt i kroppen, jeg..."

For så å be han gjøre en eller annen oppgave du normalt ville gjort, pluss hente noe til deg.

Det er jo en måte å få disse mennene delaktige i svangerskapet på...

Min mann får mye beskjed om hvor vondt jeg har i leggene, eller hvor stiv jeg er i bekkenet. Og at han må massere, for kanskje det hjelper litt... (Noen ganger gjør det det også.) Da får han liksom både høre at jeg har vondt, OG han får muligheten til å gjøre noe. Og det tror jeg han setter pris på.

Han sliter hvertfall mer med all klagingen over halsbrann og det at jeg ikke får sove av det. For da kan han ikke gjøre noe...

[Tinio]

Det er du ikke alene om, jeg gjør også det. Sitter ofte på badet om morgen eller om natten, fordi jeg er så ekstremt sliten av å ikke få sove. Enten må jeg spy eller så bruker jeg en halvtime på å skifte stilling pga. bekkenet.

Men prøv å del litt mer med mannen din. Jeg måtte lære meg det, var så ekstremt redd for å være til bry eller klage for mye. For som du sier; det er jo ingen selvfølge at vi ble gravide noen av oss, og jeg er livredd for å virke utakknemlig.

Men som sagt, det er lov å klage, når man har noe å klage over!

Ja det er akkurat det, vil ikke være utakknemlig og klage, men det er ikke så lett å være i strålende humør når kroppen verker og man er uvel hele tiden. Håper kvalmen din går over snart, alt blir så mye bedre da.

Jeg synes du skal klage litt til mannen jeg... Så han får med seg at han må behandle deg litt mer "diva-aktig" enn vanlig!

Som, "idag er de små virkelig aktive altså, jeg er helt utslitt i kroppen, jeg..."

For så å be han gjøre en eller annen oppgave du normalt ville gjort, pluss hente noe til deg.

Det er jo en måte å få disse mennene delaktige i svangerskapet på...

Min mann får mye beskjed om hvor vondt jeg har i leggene, eller hvor stiv jeg er i bekkenet. Og at han må massere, for kanskje det hjelper litt... (Noen ganger gjør det det også.) Da får han liksom både høre at jeg har vondt, OG han får muligheten til å gjøre noe. Og det tror jeg han setter pris på.

Han sliter hvertfall mer med all klagingen over halsbrann og det at jeg ikke får sove av det. For da kan han ikke gjøre noe...

Jeg ligger jo strak ut pga svangerskapsforgiftningen for tiden, så han må jo gjøre veldig mye stakkar. Får dårlig samvittighet jeg, først er han på jobb hele dagen, og så må han ta det meste av husarbeidet i tillegg. Men når det er sagt, så får han jo egentlig bare en smakebit på hvordan mange av oss damer har det til vanlig.

Denne mannen her skyr massasje og pleie som pesten, så der er det ikke mye hjelp å få. Alltid når jeg er dårlig spør han isteden hele tiden om han skal kjøpe noe til meg på butikken osv, selv om det ikke er akkurat det jeg trenger. Men dette er bare hans måte å hjelpe på.

[Tinio]

Det er du ikke alene om, jeg gjør også det. Sitter ofte på badet om morgen eller om natten, fordi jeg er så ekstremt sliten av å ikke få sove. Enten må jeg spy eller så bruker jeg en halvtime på å skifte stilling pga. bekkenet.

Men prøv å del litt mer med mannen din. Jeg måtte lære meg det, var så ekstremt redd for å være til bry eller klage for mye. For som du sier; det er jo ingen selvfølge at vi ble gravide noen av oss, og jeg er livredd for å virke utakknemlig.

Men som sagt, det er lov å klage, når man har noe å klage over!

Ja det er akkurat det, vil ikke være utakknemlig og klage, men det er ikke så lett å være i strålende humør når kroppen verker og man er uvel hele tiden. Håper kvalmen din går over snart, alt blir så mye bedre da.

Jeg synes du skal klage litt til mannen jeg... Så han får med seg at han må behandle deg litt mer "diva-aktig" enn vanlig!

Som, "idag er de små virkelig aktive altså, jeg er helt utslitt i kroppen, jeg..."

For så å be han gjøre en eller annen oppgave du normalt ville gjort, pluss hente noe til deg.

Det er jo en måte å få disse mennene delaktige i svangerskapet på...

Min mann får mye beskjed om hvor vondt jeg har i leggene, eller hvor stiv jeg er i bekkenet. Og at han må massere, for kanskje det hjelper litt... (Noen ganger gjør det det også.) Da får han liksom både høre at jeg har vondt, OG han får muligheten til å gjøre noe. Og det tror jeg han setter pris på.

Han sliter hvertfall mer med all klagingen over halsbrann og det at jeg ikke får sove av det. For da kan han ikke gjøre noe...

Jeg ligger jo strak ut pga svangerskapsforgiftningen for tiden, så han må jo gjøre veldig mye stakkar. Får dårlig samvittighet jeg, først er han på jobb hele dagen, og så må han ta det meste av husarbeidet i tillegg. Men når det er sagt, så får han jo egentlig bare en smakebit på hvordan mange av oss damer har det til vanlig.

Denne mannen her skyr massasje og pleie som pesten, så der er det ikke mye hjelp å få. Alltid når jeg er dårlig spør han isteden hele tiden om han skal kjøpe noe til meg på butikken osv, selv om det ikke er akkurat det jeg trenger. Men dette er bare hans måte å hjelpe på.

[Caramba]

Men du vet jo faktisk ikke om hennes var verre.. Selvsagt er det forskjell på det å gå gravide med en og det og gå gravide med to, men det er også stor forskjell på svangerskap generelt.

Jeg er gravid med en, og har knapt nok begynt svangerskapet mitt. Likevel hadde jeg aldri i verden klart å løpe etter bussen, jeg kan knapt nok gå og hente posten, pga. bekkenløsning. Og sånn har det vært fra uke 8.

I tillegg har jeg spydd opp ALT jeg har spist, fre uke 6 og frem til nå har jeg gått ned over 10 kg. Når jeg ikke spiser står jeg og brekker meg og brekker meg, til jeg får så vondt i magen at må tvinge ned noe vann for å ha noe å kaste opp igjen.

Og likevel hadde det aldri falt meg inn å si til noen at "mitt svangerskap er verre enn ditt", uansett hvor enkelt de tilsynelatende har det. For det vet man aldri. Smerter, slitenhet, ubehag osv osv er subjektive opplevelser uten noen måleenhet. Det kan godt være folk som i mine øyne har langt lettere svangerskap enn meg likevel opplever det verre.

Og alle har rett til å klage når de føler ting er tungt.

Klart man har rett til å klage og jeg vet at svangerskap med en kan være veldig tungt. Når det gjelder min kjære søster så er hun av typen som "alltid har det verre" uansett hva man snakker om, det gjelde seg nattevåk, sykdom, svangerskap osv osv. Hun mener seriøst at det er mer styr om natten med hennes ene datter en med mine to barn, selv om jeg faktisk ikke hadde hender eller bryst nok når begge hylte samtidlig klokken 03.00, 04.00, 05.00 osv osv. Hennes datter styrte også mye om natten, men hun kunne hvertfal ta henne på fanget og trøste henne uten å få dårlig samvtittighet fordi det var en baby til som var like fortvilet samtidig. Nåja, jeg har aldri giddet å argumentere så mye med henne, det er litt som å snakke til veggen (vi er egentlig verdens beste venner altså, men siden hun er størst så er hennes erfaringer også "verst" i hennes øyne )

Nå er ikke jeg heller typen som klager IRL. Når folk spurte hvordan formen var i svangerskapet så svarte jeg alltid at den var OK. Etter forholdene (to i magen) så var jeg ikke SÅ ille ute. Jeg kom meg jo rundt, selv om det gikk sakte, samt fikk ikke bekkenløsning som mange får med to stk.

Men Tino lurte på om det var forskjell på å ha to og en i magen, og for meg var forskjellen enorm, rett og slett

Endret 18. juni 2010 av Caramba

[Susan Sto Helit]

Klart man har rett til å klage og jeg vet at svangerskap med en kan være veldig tungt. Når det gjelder min kjære søster så er hun av typen som "alltid har det verre" uansett hva man snakker om, det gjelde seg nattevåk, sykdom, svangerskap osv osv. Hun mener seriøst at det er mer styr om natten med hennes ene datter en med mine to barn, selv om jeg faktisk ikke hadde hender eller bryst nok når begge hylte samtidlig klokken 03.00, 04.00, 05.00 osv osv. Hennes datter styrte også mye om natten, men hun kunne hvertfal ta henne på fanget og trøste henne uten å få dårlig samvtittighet fordi det var en baby til som var like fortvilet samtidig. Nåja, jeg har aldri giddet å argumentere så mye med henne, det er litt som å snakke til veggen (vi er egentlig verdens beste venner altså, men siden hun er størst så er hennes erfaringer også "verst" i hennes øyne )

Nå er ikke jeg heller typen som klager IRL. Når folk spurte hvordan formen var i svangerskapet så svarte jeg alltid at den var OK. Etter forholdene (to i magen) så var jeg ikke SÅ ille ute. Jeg kom meg jo rundt, selv om det gikk sakte, samt fikk ikke bekkenløsning som mange får med to stk.

Men Tino lurte på om det var forskjell på å ha to og en i magen, og for meg var forskjellen enorm, rett og slett

Jeg tror mye ligger der jeg. At ETTER FORHOLDENE så har man det ganske bra, og så svarer man på det.

Jeg tror definitivt det er tyngre på kroppen å være gravid med to, helt uten å ha forsøkt det.

Det blir jo mer vekt, mer plass som blir brukt, mer press på lunger, bekken, blære o.s.v...

I tillegg er det vel mer hormoner også? (Og det hjelper hvertfall ikke på!)

Jeg er "etter forholdene" i kjempeform. (Noe som betyr at jeg klarer hele 80% jobb, og det å være mamma hjemme.) Men det betyr ikke at jeg har det problemfritt.

Men det finnes mange som har det mye værre enn meg på samme stadium.

[Caramba]

Jeg tror mye ligger der jeg. At ETTER FORHOLDENE så har man det ganske bra, og så svarer man på det.

Jeg tror definitivt det er tyngre på kroppen å være gravid med to, helt uten å ha forsøkt det.

Det blir jo mer vekt, mer plass som blir brukt, mer press på lunger, bekken, blære o.s.v...

I tillegg er det vel mer hormoner også? (Og det hjelper hvertfall ikke på!)

Jeg er "etter forholdene" i kjempeform. (Noe som betyr at jeg klarer hele 80% jobb, og det å være mamma hjemme.) Men det betyr ikke at jeg har det problemfritt.

Men det finnes mange som har det mye værre enn meg på samme stadium.

Ja, ikke sant? Man vet jo at man er gravid og at formen er deretter... Da jeg fikk tvillingbeskjeden i uke 12 ble jeg veldig engstelig for hvordan svangerskapet skulle bli, jeg så omtrent for meg rullestol og sengeleie halveis. Dermed ble jeg gledelig overasket over at jeg holdt meg oppegående nesten hele veien, selv om det var tungt.

Alle svangerskap er tunge på slutten, tror nå jeg. En eller to, kroppen er virkelig i "full jobb" med å skape et lite menneske. Jeg synes du er kjempeflink som klarer 80% jobb, samt ha en liten en hjemme

Nå er det hvertfal ikke mange ukene igjen for hverken Tinio eller Susan. Hold ut

[Susan Sto Helit]

Vi satser på at Tinio får sine små før jeg får min! Jeg tåler garantert å gå lenger, selv om jeg føler meg lei.

Sansynligheten er vel også ganske stor for at tvillingene er klare for å møte verden tidligere enn nurket mitt.

[Tinio]

Hehe denne søsteren din høres veldig ut som min Caramba! Det kan bli litt slitsomt til tider ja.

Jeg også synes du er kjempeflink som fortsatt jobber 80% Susan, pluss at du er mamma, det er imponerende!

I natt har jeg faktisk fått sovet en del, kjenner at det gjør veldig godt for kroppen. Har jo selvfølgelig våknet noen ganger og vært oppe og ruslet litt, men har fått sove med en gang jeg har lagt meg igjen.

Men i 3 tiden i natt våknet jeg av at jeg lå og ropte "få denne ungen ut, få han ut nå!!" Jeg hadde store smerter høyt oppe i magen og ribbeina, og fikk ikke puste, da hadde gutten klatret kjempehøyt opp. Det var skikkelig vondt, men til slutt greide jeg å sette meg opp på sengekanten og da sank han litt ned heldigvis.

Tror ikke det bør gå så altfor langt tid før de kommer ut altså, jeg kommer til å bli kvalt snart.

Men de får ikke komme i morgen, for da er det MIN bursdag og den vil jeg ikke dele resten av livet nei!

[Susan Sto Helit]

Jeg er ikke FLINK! Jeg har faktisk passet på å ikke være "flik pike" dette svangerskapet!

Jeg er bare heldig, som er i forholdsvis god form, møter mye forståelse på jobb, og har en jobb som er lett å utføre, selv med stor og tung mage.

Dessuten har jeg en snill mann, som ser når jeg er sliten, og dermed tar lillegutten mye.

[Pupsilure]

Det må være forferdelig tungt med to inni der Syntes det sprenger nok med bare en jeg

Du får knipe godt igjen i morgen

[Becky1]

Synes alle dere med mye plager er utrolig sterke og flinke . Synes ikke dere skal være redde for at dere virker utakknemmlige. Har man vondt, så har man vondt. Da har man lov til å si det. Kvinner har lett for å bli "martyrer". Skal ikke vise at de er svake eller trenger hjelp. Vil ikke være til bry. "Flink-pike-syndromet" er nok veldig utbredt . Selv har jeg slitt mye med hodepine i løpet av livet.Det har vært helt uutholdelig til tider. Før var jeg redd for å stille krav til arbeidsplass, mann, familie o.l. Krav vil altså si at jeg krever å bli tatt hensyn til. Det lønner seg aldri å gå på akkord med seg selv. Det går bare utover en, nemlig deg. Hensynet kan være at man skal få lov til å ha vondt. Da kan man få lov til å gråte. Mannen trenger ikke gjøre annet enn å være der da, stryke litt på ryggen o.l. Det er ikke så mye som skal til alltid. Man trenger å føle at man ikke er i veien og det er greit.

Husk at det er helt greit at dere gråter, jenter. Det er helt greit å ha det vondt. Vis det til mennene deres og ta i mot trøst. Dere er superflinke som holder ut

Skjønner kjempegodt at du er bekymret for hastekeisetsnitt, Tinio. Bare fortsett å stå på krava. Synes du er kjempeflink og tøff som står i det. Viser gutten forresten finger'n på UL?

[Gjest Invicta]

Gratulerer med dagen!

:danser: :danser: :danser: :danser:

[Gjest Iril]

Gratulerer med dagen!