Vi lever IKKE i et velferdssamfunn

[Gjest Gjest]

Vel, jeg er av den oppfatning av at satsene er høye nok.

Jeg er helt enig i at behandlingstiden er for lang, at det er for dårlig kommunikasjon mellom de ulike avdelingene og at det kan være vanskelig for brukerene å få oversikt over hva de har rett på, hva de kan ha rett på og hva de trenger av dokumentasjon og skjemaer for å søke på de ulike tingene. Dette bør helt klart gjøres noe med.

Men, at satsene er for små er jeg altså ikke enig i. Økes satsene noe særlig så mister man insentivet for å jobbe, og vi ønsker at flest mulig skal være ute i jobb og forsørge seg selv. Man bør faktisk være takknemlig for at vi lever i et samfunn hvor de som ikke kan eller vil jobbe faktisk får penger av staten til å ha tak over hodet og mat på bordet. Langt fra alle land gir tilsvarende til sine borgere.

Og TS sitt eksempel med den narkomane mannen med en stor hund som sitter i et kaldt hus? Hadde det egentlig hjulpet å gi han særlig mye mer penger? Da hadde det vel bare gått mer til dop. Hadde han droppet narkoen og kvittet seg med hunden (som sikkert koster like mye å "drive" som det hadde kostet han å varme opp huset sitt) så hadde han gjerne ikke hatt det så ille økonomisk.

Jeg skjønner at det ikke er så enkelt å slutte med dop, og hunden er sikkert vedig viktig for han sosialt sett - men det er ikke så enkelt at mer penger ville ha hjulpet han nevneverdig heller.

[Hanselot]

En sosialklient som er singel og uten barn får i min kommune dekt husleie opp til 4000 i tillegg til ca 4500 kr i livsopphold.

Det er mer enn jeg hadde da jeg studerte og jeg hadde da både mat og klær. Sett sånt du.

Jeg hadde mer romslig økonomi når jeg studerte enn jeg har nå, bortsett fra juni måned da... og jeg er i full jobb.

Sett sånt du.

[babord]

Jeg hadde mer romslig økonomi når jeg studerte enn jeg har nå, bortsett fra juni måned da... og jeg er i full jobb.

Sett sånt du.

Jobber du 100% og får utbetalt mindre enn 8000 i mnd.? Det blir 53 kr. i timen etter skatt...da må det vel være mer gunstig å få seg en ufaglært jobb på rimi eller som assistent i barnehage, klesbutikk o.l.?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jobber du 100% og får utbetalt mindre enn 8000 i mnd.? Det blir 53 kr. i timen etter skatt...da må det vel være mer gunstig å få seg en ufaglært jobb på rimi eller som assistent i barnehage, klesbutikk o.l.?

Enig i at det høres litt knapt ut ja.

Men, husk at man må betale tilbake studielånet når man er i jobb. Selv betaler jeg ca 2000,- i mnd. på studielånet. I tillegg bor jeg ikke lengre i subsidiert studentbolig, må betale fullpris på buss i steden for studentpris og kan heller ikke benytte meg av rimelig treningstilbud i regi av samskipnaden.

Jeg vil likevel si at jeg lever bedre idag enn da jeg var student, men ser likevel at mine faste utgifter har økt en god del selv om ikke levestandarden har økt tilsvarende.

Jeg vil nok tro at svært mange studenter som lever på studielån og deltidsjobb har like mye penger mellom hendene som endel i lavlønnede yrker.

[Gjest Gjest]

Jobber du 100% og får utbetalt mindre enn 8000 i mnd.? Det blir 53 kr. i timen etter skatt...da må det vel være mer gunstig å få seg en ufaglært jobb på rimi eller som assistent i barnehage, klesbutikk o.l.?

Hvor romslig økonomi man har kommer ikke bare an på hva man får inn av penger. Det avhenger av hvor mye man får inn i forhold til hva som går ut.

Studenter får mange fordeler, som studenthybler (for de som er heldige og får plass, that is...), studentrabatter på buss/tog/båt, trening, kulturtilbud, tannlege, osv osv. Samt at man ikke betaler ned på lånet før etter at man er ferdig.

Jeg kjenner flere som fikk det trangere økonomisk da de begynte i jobb, til tross for at de fikk økte inntekter.

[Gjest gjest31]

Hva med å "fiffe" seg opp og å finne en rik kavaler?

[Gjest Gjest_norah_*]

jeg har vokst opp i relativ fattigdom(definisjonen på fattigdom i rike land) som barn og ungdom, og har kjent på hvordan det er å virkelig være sulten.

jeg har også kjent på hvordan det er å falle utenfor alle rettigheter som kronisk syk, fordi jeg var student når dette skjedde.

fikk hverken studielån eller sosialhjelp.samtidig i denne perioden så var jeg sykemeldt med sykepenger i nesten ett år, jeg var på masse legetimer, og jeg fikk en operasjon. helt gratis!

jeg må fortsatt ha medisinsk behandling ti år etterpå, og da betaler jeg omtrent ingenting.

jeg vet at den dagen jeg kanskje får barn, så får jeg tett oppfølging av lege, og jeg trenger ikek tenke på forsikring elelr betaling når jeg evt skal føde.

hvis jeg trenger sykeopphold igjen, så kan jeg spasere rett ut av sykehuset. samme med aboslutt alle andre her i landet.

jeg har også fått gratis utdannelse.

i dag er jeg kanskje sosialt sett øvre middelklasse, og inntektsmessig middelklasse som nyutdannet. selvsagt er jeg veldig glad for det, men så har jeg gjort veldig mye for å komme dit også.

ikke bare det - men jeg kunne aldri ha fått det til uten velferdsstaten vi har som gir gratis utdannelse til alle.

jeg gadd altså ikke bruke tiden min på å krangle med Nav og resten av verden, og valgte å bruke energien på utdannelse, selv om det også krevde en vilje av stål for min del.

problemet er at slett ikke alle har viljen til å la være å leve på velferdsstaten uten skjellig grunn, og derfor må man legge opp til at slikt skal være midlertidig.

vi ser en kraftig økning av unge uføre. hvorfor er det slik? og er det langsiktig lurt å bygge opp et system så økonomisk gunstig at det ikke lønner seg å ha en vanlig jobb?

jeg tror mange er av den oppfattelse at "bare jeg jobber så hadde jeg levd fett". slik er det ikke i de fleste tilfeller.

jeg vil ha et bra system for de som virkelig trenger det, og betaler gledelig skatt for det.

men jeg ønsker samtidig ikke at det skal være lett å utnytte systemet.

hva er så løsningen for det?

hadde vært fint å se en løsning istedetfor utelukkende kritikk.

[Gjest gjest31]

jeg har vokst opp i relativ fattigdom(definisjonen på fattigdom i rike land) som barn og ungdom, og har kjent på hvordan det er å virkelig være sulten.

jeg har også kjent på hvordan det er å falle utenfor alle rettigheter som kronisk syk, fordi jeg var student når dette skjedde.

fikk hverken studielån eller sosialhjelp.samtidig i denne perioden så var jeg sykemeldt med sykepenger i nesten ett år, jeg var på masse legetimer, og jeg fikk en operasjon. helt gratis!

jeg må fortsatt ha medisinsk behandling ti år etterpå, og da betaler jeg omtrent ingenting.

jeg vet at den dagen jeg kanskje får barn, så får jeg tett oppfølging av lege, og jeg trenger ikek tenke på forsikring elelr betaling når jeg evt skal føde.

hvis jeg trenger sykeopphold igjen, så kan jeg spasere rett ut av sykehuset. samme med aboslutt alle andre her i landet.

jeg har også fått gratis utdannelse.

i dag er jeg kanskje sosialt sett øvre middelklasse, og inntektsmessig middelklasse som nyutdannet. selvsagt er jeg veldig glad for det, men så har jeg gjort veldig mye for å komme dit også.

ikke bare det - men jeg kunne aldri ha fått det til uten velferdsstaten vi har som gir gratis utdannelse til alle.

jeg gadd altså ikke bruke tiden min på å krangle med Nav og resten av verden, og valgte å bruke energien på utdannelse, selv om det også krevde en vilje av stål for min del.

problemet er at slett ikke alle har viljen til å la være å leve på velferdsstaten uten skjellig grunn, og derfor må man legge opp til at slikt skal være midlertidig.

vi ser en kraftig økning av unge uføre. hvorfor er det slik? og er det langsiktig lurt å bygge opp et system så økonomisk gunstig at det ikke lønner seg å ha en vanlig jobb?

jeg tror mange er av den oppfattelse at "bare jeg jobber så hadde jeg levd fett". slik er det ikke i de fleste tilfeller.

jeg vil ha et bra system for de som virkelig trenger det, og betaler gledelig skatt for det.

men jeg ønsker samtidig ikke at det skal være lett å utnytte systemet.

hva er så løsningen for det?

hadde vært fint å se en løsning istedetfor utelukkende kritikk.

Dette var meget bra og du får full støtt av en trofast AP velger.

[Gjest Marlo]

jeg har vokst opp i relativ fattigdom(definisjonen på fattigdom i rike land) som barn og ungdom, og har kjent på hvordan det er å virkelig være sulten.

Her og, hadde en alenemamma og en pappa som brukte alle pengene på seg selv. Hvor dyna frøys fast til veggen fordi vi ikke hadde råd til noe bedre sted å bo, og hvor jeg og mamma måtte dele en brødskive fordi det var alt vi hadde igjen den dagen.

jeg har også kjent på hvordan det er å falle utenfor alle rettigheter som kronisk syk, fordi jeg var student når dette skjedde.

Samme her. Jeg klarer ikke jobbe, og ja jeg får YA, men 8k pr mnd er ikke mye å leve for.

fikk hverken studielån eller sosialhjelp.samtidig i denne perioden så var jeg sykemeldt med sykepenger i nesten ett år, jeg var på masse legetimer, og jeg fikk en operasjon. helt gratis!

jeg må fortsatt ha medisinsk behandling ti år etterpå, og da betaler jeg omtrent ingenting.

Kan du fortelle meg hvordan du fikk det til? Jeg må betale 200kr pr legetime, betale for mine smertestillende og jeg måtte til og med betale når jeg brakk ankelen. Ikke grusomt høye priser, men 700kr pluss krykker ved ankelbruddet er mye penger når man allerede har så vidt så man klarer seg.

jeg har også fått gratis utdannelse.

Grunnskolen ja. Videre utdanning koster penger - iallefall når jeg tok utdanning. Bøker, kost og losji, og andre ting man trengte. Før skolen startet så måtte jeg kjøpe inn bøker for 5000kr, de hadde akkurat byttet ut alle bøkene på den linja, så brukte bøker var uaktuelt.

Når jeg tok min andre utdanning så måtte jeg ut med 80 tusen for å ta den.

jeg gadd altså ikke bruke tiden min på å krangle med Nav og resten av verden, og valgte å bruke energien på utdannelse, selv om det også krevde en vilje av stål for min del.

Kjempebra for deg! Beundrer mennesker som tar ansvar for sitt eget liv, men ... når man er kronisk syk og ikke kan jobbe, så er utdannelse verdt null fordi man ikke kan bruke den til noe

vi ser en kraftig økning av unge uføre. hvorfor er det slik? og er det langsiktig lurt å bygge opp et system så økonomisk gunstig at det ikke lønner seg å ha en vanlig jobb?

Man skal ikke sy puter under armene på de som ikke gidder å jobbe. Men de som er alvorlig og kronisk syke og som allerede er på varig ufør, burde få høyere satser til å leve for.

Veien til det punktet kan være som det er eller dårligere.

Tror man kan luke vekk en del unnasluntrere da.

[Kontormus]

Det var jeg som kom med eksempelet om narkisen og hunden hans. Men det spiller ingen rolle.

Jeg har også en nabo som er "rehabilitert" tung rusmisbruker. Hun har vært inne i systemet i så mange år at for henne fungerer det som det skal. Hun får de midlene hun trenger uten å måtte dokumentere for kreti og pleti.

Og det er et faktum at enkelte grupper slipper den utmattelsestesten som tilsynelatende vanlige folk må gjennom.

Det er ingen tvil om at vi har ytringsfrihet og et helsevesen som fungerer (som oftest), og hvis det gjør oss til et velferdsamfunn, så javel. Da har vi et velferdssamfunn, men da er det desto flauere at vi i det hele tatt har slike tilfeller som TS og mange med ham.

Sosialsatsene er (nesten) høye nok hvis det er snakk om at det er en midlertidig løsning. Men for mange er det ikke det, og må leve under dette tyrraniske regimet, også kalt NAV i mange år.

Vi trenger ikke ha det sånn, og eneste grunnen til at det forblir slik er at våre politikere (som representerer folkesjela) ikke kan forholde seg til slike saker på annet vis enn å hytte med pekefingeren og si "du må komme deg opp om morran, vettu". Og å gjøre noe med rusmiddelpolitikken, nei gud forby! Tenk om noen tror at vi bifaller rusmisbruk hvis vi oppretter sprøyterom. Og hva skal vi med disse egentlig, er det ikke bare å skjerpe seg da? Kutte det ut?

Ah... vi vasser i pottitter...

[Gjest Glør]

Sosialstønad er også midlertidig tiltak. Uføretrygd for de som er syke og dagenger for de som er arbeidsledige er mer enn sosialstønad.

Sosialstønad skal være ett midlertidig tiltak, men i praksis er det ikke slik for mange, siden andre støtteordninger ikke fanger dem opp. Gjennomsnittstid på sosialstønad er 23 måneder, og det er dokumentert at man får psykiske problemer av å gå mer enn 3-6 måneder på sosiale satser.

I boka "fattigdommens psykologi" har Kjell Underlid intervjuet 25 langstidsklienter, dvs de som har gått på stønad i mer enn 6 måneder. Av disse er snittiden 40 måneder, noen har gått så lenge som 240 måneder, dvs 20 år. Mange av disse menneskene har sykdommer som ikke lar dem jobbe, men som ikke gir grunnlag for uføretrygd.

Det er også ett problem at satsene for uføretrygd kan være så lave at man må søke om supplerende sosialstønad. Dette er en stor tileggsbelastning for de som er syke, og fører også til masse ekstra byråkrati, når pengene uansett kommer fra samme pengesekk.

En løsning ville være å heve minstesatsene på trygd og dagpenger såpass at en gjennomsnittlig husholdning vil få det samme som på sosialen. I tillegg burde man også heve sosialsatsen til det SIFO beregner at det koster å leve, dersom man må gå på sosialstønad i mer enn 6 måneder. Alle greier å leve for lite i en begrenset periode, men siden sosialsatsene skulle vært midlertidig har de ikke rom for kjøp av klær, møbler og andre langsiktige forbruksvarer utenom mat.

Og så lenge det faktisk er slik at enkelte må leve på sosialstønad i årevis nytter det ikke å sitte å diskutere ut fra at det ikke burde være sånn. Realiteten er at det skjer med mange, og derfor må vi også ha en løsning for dem. Enten må trygdesystemet eller sosialsatsene justeres, slik at vi unngår dette.

[Gjest Gjest_Thea_*]

Vel, jeg er av den oppfatning av at satsene er høye nok.

Jeg er helt enig i at behandlingstiden er for lang, at det er for dårlig kommunikasjon mellom de ulike avdelingene og at det kan være vanskelig for brukerene å få oversikt over hva de har rett på, hva de kan ha rett på og hva de trenger av dokumentasjon og skjemaer for å søke på de ulike tingene. Dette bør helt klart gjøres noe med.

Men, at satsene er for små er jeg altså ikke enig i.

Akkurat dette er jeg veldig enig i. Det som ofte oppleves som det største problemet, er den utmattende prosessen det er å finne ut hvilken type støtte en har krav på, hvor man henvender seg, og det å forholde seg til hele saksgangen. Ofte skiftes saksbehandler etterhvert, og kommunikasjonen er svært dårlig. Det burde virkelig være mulig å forenkle det hele slik at det ble forståelig for folk flest, og at det ikke tok resten av kreftene en har å kjempe med dette NAV-dyret.

[Gjest Gjest]

ØKE skattene som en sa et sted her ,er du gal?

Vi har høy nok skatt fra før.Hvis vi øker skatten så blir jo vi som jobber også fattigere.Hjelp til de som er syke/uføre og de som ikke har noen annen mulighet må vi selfølgelig ha.Men sosialhjelp til de som har et problem de er skyld i selv feks.spillegalskap og gjeld burde være midlertidig.Og heller prøve å hjelpe de til et bedre liv slik at de kan jobbe igjen.

[Gjest Gjest]

Har desverre ikke tid til og svare skikkelig nå..

Men det er håp, har du kun 0 kr i inntekt, så viser jeg til sosialtjenestelove § 5-1 og 5-2. du kan lese mer om de på lovdata.no

[Gjest Gjest_pasta_*]

Godt å se at Lowe's prinsipp fortsatt er praksis!

[Gjest Gjest]

En sosialklient som er singel og uten barn får i min kommune dekt husleie opp til 4000 i tillegg til ca 4500 kr i livsopphold.

Det er mer enn jeg hadde da jeg studerte og jeg hadde da både mat og klær. Sett sånt du.

Husleier pleier jo å være mye dyrere enn kr 4.000!! Hvor får de resten av husleien fra, om de ikke har inntektskilder?

[Gjest Gjest]

Øk sosialstønadssatsene med 60%, ta midlene fra oljepengene.

[Gjest Gjest]

Husleier pleier jo å være mye dyrere enn kr 4.000!! Hvor får de resten av husleien fra, om de ikke har inntektskilder?

De må vel ta litt av pengen de får til livsopphold til å betale husleie eller bo veldig lite og billig. Noen klarer seg på veldig lite, selv om det ikke er en bra situasjon å være i.

[Gjest javel]

og kvittet seg med hunden (som sikkert koster like mye å "drive" som det hadde kostet han å varme opp huset sitt) så hadde han gjerne ikke hatt det så ille økonomisk.

Jeg skjønner at det ikke er så enkelt å slutte med dop, og hunden er sikkert vedig viktig for han sosialt sett - men det er ikke så enkelt at mer penger ville ha hjulpet han nevneverdig heller

merkelig prinsipp-, fordi det antakelig ikke ville hjulpet, så skal man la være å gi hjelpen? lenge leve kynismen. hvem er du som setter deg til doms over om han skal kunne få lov til å beholde hunden sin? herlighet, skal folk som lever på sosialstønad dømmes over en hardere lest enn andre? er det noe hjemme hos deg du burde kunne unnvære??

kan hende hunden avgir varme nok til at han kan bruke mindre strøm og for å snu det hele på hodet...

[Gjest Gjest]

Husleier pleier jo å være mye dyrere enn kr 4.000!! Hvor får de resten av husleien fra, om de ikke har inntektskilder?

Noen steder er husleien 4000 for en hybelleilighet for en enslig person.

På de sosialkontorene jeg har jobbet har det blitt godkjent husleier opp til 7000 kr for en enslig. Det er kanskje litt spesielt. 6000 er ganske vanlig.

Strømutgiftene, ca 1000,- pr mnd.

Dersom vi tar utgansgspunkt i husleie på 6000 og livsopphold på 4500, blir den totale månedsutbetalingen 11500,-

Det er mange i full jobb som kommer likt ut økonomisk.

Dersom en person lever på sosialhjelp over tid, kan det ofte bli dekket utgifter til tannlege utenom. Det kan bli en god del penger.

I en del tilfeller kan også sosialkontoret dekke f.eks utgifter til ny vaskemaskin eller komfyr. Noen sosialkontor dekker til nytt, andre brukt.

Generelt synes jeg ikke stønadsnivået er for lavt. I noen tilfeller kan man nok spørre seg om det er for høyt.

Men så er det noen som kommer dårlig ut. DEet burde for eksempel ikke være slik at de som er innvilget uførestønad likevel må søke sosialstønad på grunn av lav utbetaling av trygd.

Det det først og fremst bør ryddes opp i, er de ulike stønadene og saksbehandlingstiden. Fra mars blir det en fellels ytelse for midlertidig ufør, rehabiliteringspenger, attføring og langvarig sykemelding. Kanskje det blir lettere å orientere seg da.

I min tid på sosialkontor har jeg møtt både dem som helt uforskylt har blitt sittende i en økonomisk klemme, og dem som det virker som går inn for å rote det mest mulig til. Alle saker er forskjellige.

Sammenlignet med andre land har vi ytelser for mange ulike situasjoner og høyt nivå på ytelsene.