*Numi* Skrevet 12. november 2009 #41 Skrevet 12. november 2009 Menn som tjener dårlig er bare såååååååååå lite attraktivt. Lite kan veie opp for det. Tydeligvis. Samboeren min har en gjennomsnittlig lønn og jeg er student, men vi klarer oss da for det. Tror til og med vi skulle klart å fått barn og fortsatt leve greit. Ikke luksus, kanskje, men velger et godt forhold over luksus når som helst!
Gjest Gjest Skrevet 12. november 2009 #42 Skrevet 12. november 2009 Er ikke ernæringsstudier "bra" nok? For det første er det ett av de få studiene som krver over 60 studiepoeng for å komme inn på. Bare medisin og jornulastikk som er høyere. For det andre er det et interessant fag (som jeg selv studerer) og med en mastergrad kan du velge og vrake i jobber på sykehus eller selvstendig næringsdrivende. Javel, så vil man kanskje (som offentlig ansatt på sykehus) ikke tjene mer enn 4-500 tusen i året (som privat er det jo ingen grenser for hvor mye man tjene hvis man er flink og ambisiøs), men jeg må bare poengtere hvor JÆVLIG glad jeg er for at jeg har funnet ei dame som ikke er som deg. At det i det hele tatt går an å tenke på den måten du gjør er patetisk. Jeg kommer selv i fra en familie med en far som er sivilingeniør, og som pga sine oppfinnsomme evner har tjent seg søkk rik (mange titalls millioner i banken), jeg har vokst opp med et 600kvm hus, 300kvm hytte, jaguar, ferrari i garasjen og raske motorsykler, 45fots båt og årlige turer til utlandet. Men jeg vokste for faen opp! Da jeg ble 19 flyttet jeg hjemmefra og har siden da levd et fattigmannsliv. Jeg har backpacka uten penger, eid biler som faller i fra hverandre mens jeg kjører og bodd på 12kvm i flere år. Nå bor jeg med min kjære på 64kvm på sthanshaugen, og jeg er lykkelig over å kunne studere det jeg elsker og være sammen med den jeg elsker. Jeg trenger da vel for faen ikke noe stort hus, fancy bil eller masse penger. Hvem bryr seg? Hva er greia? Være "god" nok for familien din? Voks opp. Hvem bryr seg hva de mener. Jeg vet jeg kommer til å arve rundt 80 millioner når faren min dør. Men jeg har ellerede attestert bort 78 av millionene til veledighet. Jeg beholder 2 millioner som skal sikre oss et sted og bo, thats is. For et jævla samfunn vi lever i. Anbefaler TS å lese noe, eller oppleve noe, se verden, og innse at hennes verdier er helt meningsløse. Provoserende.
Gjest Gjest Skrevet 12. november 2009 #43 Skrevet 12. november 2009 TS: JA; det du beskriver er et problem. Dere må finne en eller annen løsning slik at både inntekter og fritid til barna og husarbeid alt går opp i opp og at dere begge blir fornøyde. MEN; det er ikke slik at det å finne en mann å dele liv og familie med kun er snakk om å definere seg hva man ønsker, og så plukke dette ut av en katalog. Du har funnet nøyaktig ett bittelite problem med din kandidat, tror du at du vil klare å bytte ut denne med en lik-men-forbedret versjon, som har alle de samme fantastiske kvalitene, som du er oppriktig glad i og som kan være en flott far for dine barn, men som i tillegg tjener litt bedre? Til ettertanke 1: Er det ikke et sunnhetstegn at dette er din største bekymring i dette forholdet? Til ettertanke 2: Hva slags dame er det meningen at denne karen skal ende opp med, hvis han tydeligvis ikke er god nok for deg? Er det ikke greit for deg å lempe litt på noen ikke-kritiske deler av hvordan du har sett for deg livet ditt for at dere skal kunne støtte og glede hverandre resten av livet? Til ettertanke 3: Det som faktisk blir et problem i mange familier, både for foreldre og barn, er disfunksjonelle forhold og foreldre som ikke er oppriktige glad i hverandre.
Gjest Gjest Skrevet 12. november 2009 #44 Skrevet 12. november 2009 Kort oppfølgning: Setter ikke helt pris på hvordan folk skal gå rett til angrep og bli provoserte her. TS virker både reflektert og fornuftig og hun stiller et godt spørsmål. Det er bra å tenke over ting som det her før man kaster seg hodestups ut i forhold-med-barn. Det er ingenting patetisk over spørsmålene du stiller. Jeg synes det er merkelig at de tingene du beskriver både skal være såpass viktige og til og med avgjørende for deg, men det er i siste rekke opp til nettopp deg.
*appifany* Skrevet 12. november 2009 #45 Skrevet 12. november 2009 Mannen du elsker er i ferd med å fullføre en respektabel utdanning innenfor et felt som interesserer ham, og du vurderer å dumpe ham fordi han ikke tjener nok når du skal være hjemme med barna deres? Hvor lite er det egentlig snakk om at han kommer til å tjene? Hva om du ikke kan få barn? Hva om han ikke kan få barn? Jeg syns også det er merkelig at en far først og fremst er opptatt av at han ikke kommer til å ha "topplønn". Er han ikke mer interessert i at denne mannen kan bli en god ektemann for datteren hans og en god far til eventuelle barnebarn? Hadde han vært arbeidssky og lat så hadde jeg forstått, men så lenge han utdanner seg og tar sikte på et yrke han er interessert i så må vel det være bra? Men løsningen er vel at du dumper han og modellerer livet ditt sammen med en mann som pappan din syns har rett yrke, slik at du kan leve etter malen du har laget, i det rette huset i det rette strøket. Gudd løkk! Hvis ikke det er en bra verdi, så vet ikke jeg. Kanskje du og burde tenke på at han kanskje blir en god far og et godt forbilde for barnet deres?
Teriyaki Skrevet 13. november 2009 #46 Skrevet 13. november 2009 Tja...Jeg er i alle fall glad for at jeg har andre verdier enn ts. Skulle gjerne vært rik og hatt en masse penger, men for meg er det mye mer viktig å leve lykkelig med kjæresten min og eventuelle barn i framtiden.
Gjest Gjest_Marianne_* Skrevet 13. november 2009 #47 Skrevet 13. november 2009 Jeg skjønner at jeg har klart å provosere noen. Vil bare presisere at hvis noen hadde tatt seg tid til å LESE innleggene mine ordentlig, hadde de forstått at jeg overhodet ikke krever masse tid til venninneshopping, diamantringer, etc. Som nevnt i et tidligere innlegg har både jeg og min kjære drevet med idrett på høyt nivå. Det krever tid, oppfølging, og ikke minst, økonomiske ressurser. Ikke minst dersom det er snakk om en idrett som krever dyrt utstyr som f.eks alpint eller riding. Det er også snakk om at jeg vil ha et hus/rekkehus i et fredelig nabolag der barna mine vokser opp. Jeg ønsker at de skal ha mulighet til å ta med venner hjem, og at de skal kunne løpe utenfor døra.
*Numi* Skrevet 13. november 2009 #48 Skrevet 13. november 2009 Jeg skjønner at jeg har klart å provosere noen. Vil bare presisere at hvis noen hadde tatt seg tid til å LESE innleggene mine ordentlig, hadde de forstått at jeg overhodet ikke krever masse tid til venninneshopping, diamantringer, etc. Som nevnt i et tidligere innlegg har både jeg og min kjære drevet med idrett på høyt nivå. Det krever tid, oppfølging, og ikke minst, økonomiske ressurser. Ikke minst dersom det er snakk om en idrett som krever dyrt utstyr som f.eks alpint eller riding. Det er også snakk om at jeg vil ha et hus/rekkehus i et fredelig nabolag der barna mine vokser opp. Jeg ønsker at de skal ha mulighet til å ta med venner hjem, og at de skal kunne løpe utenfor døra. Det har da familier i slekta mi klart å få til uten å tjene et drøss med penger. Hvis ikke du må få det til i det flotteste strøket i Oslo da. Litt utenfor Oslo, eller i andre byer burde det ikke være et problem.
Gjest KateW Skrevet 13. november 2009 #49 Skrevet 13. november 2009 Vet du om du kan få barn? Kanskje du skulle tenke litt mer i øyeblikket, og ikke hypotisere for mye. Du vet hva du har, en fantastisk mann som elsker deg, men du vet ikke hva du kan få. Er du sikker på det du tror, men ikke vet du kan få, er bedre enn det du allerede har?
Rosalie Skrevet 13. november 2009 #50 Skrevet 13. november 2009 Man trenger ikke å komme fra en familie med hjemmeværende mor og mye over snittet god økonomi for å kunne drive med idrett på høyt nivå eller for å ha med venneer hjem.
I Grosny Skrevet 13. november 2009 #51 Skrevet 13. november 2009 Hva med å planlegge at barna heller kan få bli med på rimeligere idretter på et lavere nivå. Det kan være like morsomt og sunt. Glem hest. Ikke glem uorganiserte aktiviteter blant barna i nabolaget. Poenget med idrett er 1) å holde seg i ok form 2) å gjøre ting i et miljø med gode idrettsvenner. Å vinne er oppskrytt. Å satse på gull kan fort føre til belastningsskader, og ting vipper fra helsegevinst til slitasjeskader. Jeg tror at det beste helsemessig er å trene 2-3 dager i uka. Det finnes fantastisk fine billigidretter. Orientering anbefales. Det finnes flere orienteringsklubber med høy menneskelig standard på medlemmene. Du mangler egentlig trening i å leve godt på begrenset budsjett. Når du lærer det, så vil du se mange flere muligheter. Hvorfor kan ikke dere klare dere på lav inntekt, når de fleste andre gjør det? Jeg tror dere rett og slett ikke har prøvd det over tid. Det er greiere enn du tror. Det virker som om din frykt for svak økonomi er en slags frykt for noe ukjent og skummelt som du blåser opp til noe skumlere enn det egentlig er. Og det du ser på som lav inntekt er faktisk et nivå som ligger langt over vanlig inntekt. Det er et skjevt syn.
Gjest Coarvi Skrevet 13. november 2009 #52 Skrevet 13. november 2009 Som nevnt i et tidligere innlegg har både jeg og min kjære drevet med idrett på høyt nivå. Det krever tid, oppfølging, og ikke minst, økonomiske ressurser. Ikke minst dersom det er snakk om en idrett som krever dyrt utstyr som f.eks alpint eller riding. Akkurat det synes jeg virkelig blir litt for søkt å tenke på nå. Du kan ikke planlegge økonomien din nå utifra hva dine eventuelle barn skal drive på med av eventuelle idretter i en eventuell fremtid. Det får da være grenser til planlegging! Hva hvis du ikke får barn? Hva hvis barna dine hater idrett? Jeg kjenner nå flere som har gjort det veldig bra innen idretten, og de bodde ikke i Oslo eller i nærheten, de hadde foreldre som begge jobbet, og de hadde til og med ikke LITT rike foreldre en gang. Så merkelig... Som sagt før, jeg kan forstå tankegangen din, og synes ikke du er overfladisk som bekymrer deg over dette. Men jeg tror du tilegner penger mye mer "makt" enn hva som er nødvendig. Og så lurer jeg nå bare på en ting, av ren nysgjerrighet. Hvorfor har du valgt en utdanning som tydeligvis er så utrolig vanskelig å kombinere med familieliv (av den typen du ønsker), slik at du har blitt avhengig av en rik mann for å realisere drømmene dine?
Gjest Gjest_hei_* Skrevet 13. november 2009 #53 Skrevet 13. november 2009 Jeg har vist innlegget her til endel på jobben, mange ler som meg og andre blir provosert. La nå trådstarter jenten bruke sin energi på å bekymre seg. Hun sier han er en bra mann som hun elsker. Men ikke perfekt. Alle ønsker seg vel en kjæreste som er vakker, smart og søkk rik. Forskjellen er at de fleste mener det er en morsom drøm og slår seg til ro med en som gjør de lykklig. Noen som trådstarter er tydligvis programert til å tro gresset er grønnere på andre siden. Jeg er meget glad at jeg ikke har møtt noen som tråd starter i det virklige liv. Da hadde jeg ledd meg ihjel. Voks opp lille materialistiske jente. Btw, er nok av materalistiske gutter også så om hun blir dumtet for sitt tette syn på livet vil hun nok finne en fyr med bmw, suv og hytte i hemsedal som kan gjøre henne lykklig en liten stund.
CeeCee Skrevet 13. november 2009 #54 Skrevet 13. november 2009 Har ikke lest alle innleggene i debatten... Det er mye uforutsigbart som skjer her i livet. Selv om du finner mannen med det rette yrket og den rette lønna, kan selskapet gå konkurs, og hn kan miste jobben. Da må han kanskje klatre ned et par hakk og finne seg en jobb der han ikke tjener så bra som han gjorde før. Han kan bli skadet og ende opp med uføretrygd. Da faller hele din idylliske verden i grus, og det er DU som må stå for hovedinntekten i familien. Om du har småbarn eller ei, så har du faktisk ikke noe valg. Vil det bety at livet ditt blir mindre verdifullt og dere blir mindre lykkelige sammen som familie? Skal du dumpe han da, og finne ne annen mann med god inntekt? Penger er ikke alt!Det finnes mennesker som lever lykkelige og fullverdige liv, selv om de bare tjener 350 000 i året. Faktisk! Du kan fortsatt gi dine barn en lykkelig barndom, selv om du jobber. Hadde det ikke vært slik, hadde det vært svært, svært mange flere ulykkelige barn i verden. Det nytter ikke å planlegge livet i detaljer. Ja, man skal ha håp og drømmer, men la det bli med det. Ikke si "Jeg skal ha det sånn og sånn" men "Jeg håper jeg vil få det slik og slik" Da blir det ingen krise om ikke alt går som planlagt...
Gjest XXena Skrevet 13. november 2009 #55 Skrevet 13. november 2009 (endret) Jeg kan bare snakke for meg selv, men hvis man er oppvokst (og samtidig blir oppfostret med tanken) om at man har muligheter til å oppnå det beste, på bakgrunn av økonomi og tidsmessige ressurser, kan det være vanskelig, ja, til og med skremmende, å se for seg et liv uten dette. Jeg kommer selv fra en ressurssterk familie, og har aldri manglet materialistiske ting eller tid sammen med foreldrene mine. Da jeg flyttet ut og begynte å studere, bestemte de imidlertid at jeg skulle lære å leve på lavbudsjett. Altså, av studielån og pengene jeg tjente på relevant deltidsjobb, som de fleste andre studenter. Den erfaringen har gjort at jeg ser helt annerledes på å leve av begrensede ressurser enn jeg gjorde før. Da jeg var yngre så jeg bare begrensninger, nå ser jeg muligheter. Og jeg er veldig glad for at foreldrene mine har hatt innsikt nok til å tvinge på meg denne erfaringen. Nå er riktignok kjæresten min på vei ut i en godt betalt jobb, han kommer antakeligvis til å tjene mer enn meg (selv om jeg også kommer til å tjene bra), så det er ikke noe problem for oss. Jeg ville imidlertid aldri ha byttet ut kjæresten min om han plutselig skulle bestemme seg for å satse på et yrke som er lavere lønnet. Når det er sagt, hvem har rett til å dømme andre for det livet de velger å leve? Ja, jeg er enig i at det virker lite gjennomtenkt å dumpe noen utelukkende på grunn av manglende ressurser. Men se dere nå i speilet, folkens, det er tross alt en grunn til at dere falt for den dere er sammen med. Vakkert utseende, et spesielt talent, - det skal mer enn bare personlig kjemi til for å bli interessert i et annet menneske. Jeg har for eksempel en kamerat som har en "greie" for kreative damer. Han kunne aldri ha tenkt seg å bli sammen med ei dame som er økonom (for å ta et eksempel), fordi kreativitet er så viktig for ham, og han ønsker å leve sammen med ei som forstår det kreative spillerommet han trenger og har behov for. Gjør det ham overfladisk? Jeg velger å svare nei. Jeg mener at det er viktig å tenke gjennom hvilke egenskaper man ser etter i en partner, og vurdere om de mulighetene (og begresningene) er sterkt nok til å basere et forhold på. Altfor mange tenker i feil rekkefølge, og finner ut av dette etter at de er gift og har fått to-tre barn. Jeg kan for eksempel si at jeg trenger en kjæreste som er sosial. Jeg kunne aldri ha bodd sammen med en gutt som satt hjemme HVER helg, og som ikke likte å være sammen med andre mennesker. Rett og slett fordi det å være sosial betyr mye for meg, og jeg elsker å tilbringe tid sammen med vennene mine. Jeg anser meg ikke som overfladisk fordi jeg tenker at han må ha de egenskapene for at et eventuelt forhold skal fungere. Hvordan man velger å prioritere, er opp til en selv. Men, som flere har påpekt; gresset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre sida av gjerdet. Man får aldri (i alle fall svært sjelden) i både pose og sekk. Flere påpeker at kjærlighet burde være nok... i en ideell verden hadde det vært det. Men når nesten halvparten av alle som gifter seg, ender opp med å skilles, sier det seg selv at det er mange andre ting som bør ligge i grunn også. Der mener jeg bestemt at likt verdisyn, syn på sex og interesser er essensielt. Edit: Endret et par skrivefeil... Endret 13. november 2009 av XXena
Gjest fisk Skrevet 13. november 2009 #56 Skrevet 13. november 2009 Hei denne tråden får meg til å tenke på en sang. "Det er problemer innad i høyre".
Gjest Coarvi Skrevet 13. november 2009 #57 Skrevet 13. november 2009 Xxena har noen gode poeng, synes jeg...
Gjest farge Skrevet 13. november 2009 #58 Skrevet 13. november 2009 Akkurat det synes jeg virkelig blir litt for søkt å tenke på nå. Du kan ikke planlegge økonomien din nå utifra hva dine eventuelle barn skal drive på med av eventuelle idretter i en eventuell fremtid. Det får da være grenser til planlegging! Hva hvis du ikke får barn? Hva hvis barna dine hater idrett? Jeg kjenner nå flere som har gjort det veldig bra innen idretten, og de bodde ikke i Oslo eller i nærheten, de hadde foreldre som begge jobbet, og de hadde til og med ikke LITT rike foreldre en gang. Så merkelig... Som sagt før, jeg kan forstå tankegangen din, og synes ikke du er overfladisk som bekymrer deg over dette. Men jeg tror du tilegner penger mye mer "makt" enn hva som er nødvendig. Og så lurer jeg nå bare på en ting, av ren nysgjerrighet. Hvorfor har du valgt en utdanning som tydeligvis er så utrolig vanskelig å kombinere med familieliv (av den typen du ønsker), slik at du har blitt avhengig av en rik mann for å realisere drømmene dine? Ja, hva om barna ikke liker idrett. Kanskje en liker å male, og en annen har adhd og den tredje er en bokorm? Hvis man får barn uten prøverør... Penger betyr en del, men man kan leve etter evne. Ts bekymrer seg veldig mye så jeg lurer på om hun har et snev av bekymringsangst. Hele fremtiden skal liksom planlegges... Jeg lurte også på hvilken utdanning ts tar, som gjør at hun må jobbe mye når hun planlegger minst tre barn. Hvorfor ikke satse på et yrke der man kan jobbe en del hjemmefra da? Det høres som ts befinner seg litt i en eventyrverden, der bare prinsen og halve kongeriket er bra nok. Det er viktig å tenke over hvilke mål man har, men man kan også revurdere tidligere mål. Barn i dag trenger faktisk å sosialiseres før de er 3-4 år. Gata er tom for småbarn fordi alle de andre barna er i barnehagen. Slik er det overalt. Bare se deg omkring. Starter dine barn i barnehagen når de er tre år, vil de kanskje føle seg helt fremmedgjorte. Men de trenger jo ikke gå fulltid i barnehagen, men slik jeg forstår det, vil du helst være hjemme med de i tre - fire år? Hvis du lever etter evne, vil du oppdage mye nytt og utvide dine kreative egenskaper. Du må kjenne etter hva du føler for mannen din. Elsker du han eller er du "bare" glad i han? Kan du leve uten han? Gå fra han om en måned? Du vet hva du har, men ikke hva du får. Det finnes utrolig mange tilsynelatende kjekke drittsekker der ute, i alle samfunnslag. Mange blir lege pga status og maktbegjær selv om de virker symptatiske utad. Det er viktig at du finner ut av dette, men gi deg selv tid til å kjenne på magefølelsen. Ikke lytt til familie og venner. Din mann og deres eventuelle fremtidige barn blir din nærmeste familie, og etterhvert som du blir eldre vil du se at du finner gode venner i alle samfunnslag. Lykke til. Du trenger ikke avgjøre hele fremtiden i dag.
Gjest Hahahhaa Skrevet 13. november 2009 #59 Skrevet 13. november 2009 Er ikke ernæringsstudier "bra" nok? For det første er det ett av de få studiene som krver over 60 studiepoeng for å komme inn på. Bare medisin og jornulastikk som er høyere. For det andre er det et interessant fag (som jeg selv studerer) og med en mastergrad kan du velge og vrake i jobber på sykehus eller selvstendig næringsdrivende. Javel, så vil man kanskje (som offentlig ansatt på sykehus) ikke tjene mer enn 4-500 tusen i året (som privat er det jo ingen grenser for hvor mye man tjene hvis man er flink og ambisiøs), men jeg må bare poengtere hvor JÆVLIG glad jeg er for at jeg har funnet ei dame som ikke er som deg. At det i det hele tatt går an å tenke på den måten du gjør er patetisk. Jeg kommer selv i fra en familie med en far som er sivilingeniør, og som pga sine oppfinnsomme evner har tjent seg søkk rik (mange titalls millioner i banken), jeg har vokst opp med et 600kvm hus, 300kvm hytte, jaguar, ferrari i garasjen og raske motorsykler, 45fots båt og årlige turer til utlandet. Men jeg vokste for faen opp! Da jeg ble 19 flyttet jeg hjemmefra og har siden da levd et fattigmannsliv. Jeg har backpacka uten penger, eid biler som faller i fra hverandre mens jeg kjører og bodd på 12kvm i flere år. Nå bor jeg med min kjære på 64kvm på sthanshaugen, og jeg er lykkelig over å kunne studere det jeg elsker og være sammen med den jeg elsker. Jeg trenger da vel for faen ikke noe stort hus, fancy bil eller masse penger. Hvem bryr seg? Hva er greia? Være "god" nok for familien din? Voks opp. Hvem bryr seg hva de mener. Jeg vet jeg kommer til å arve rundt 80 millioner når faren min dør. Men jeg har ellerede attestert bort 78 av millionene til veledighet. Jeg beholder 2 millioner som skal sikre oss et sted og bo, thats is. For et jævla samfunn vi lever i. Anbefaler TS å lese noe, eller oppleve noe, se verden, og innse at hennes verdier er helt meningsløse. Provoserende. Kjære deg, du er student, lever på 64kvm sammen med en person på ST.hanshaugen. Dessuten sier du selv at du setter av 2 mill til bolig. TS og hennes mann har kanskje ikke disse pengene. Det gjør ikke de med normal økonomi. Og hvordan kan du testamere bort penger du ikke har? Jeg tror du er et troll
Gjest Gjest_kristin_* Skrevet 13. november 2009 #60 Skrevet 13. november 2009 nei, en kan ikke forutsi hva som skjer her i livet, men en kan jo finne ut av om en klarer å leve med såkalt "normal" økonomi eller ikke hvis sånt er viktig.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå