Gjest Gjest Skrevet 12. november 2009 #21 Skrevet 12. november 2009 Jeg leser litt at det er snakk om kjønnsroller her, ikke nødvendigvis materielle ting..? Er spørsmålet egentlig om han er mann nok? I den forstand at han påtar seg de "gammeldagse" oppgavene menn hadde (har?) for at du skal kunne være hjemmemamma (husmor) Jeg kan i så fall relatere meg litt til det, fordi jeg er ikke sterk nok til å være likestilt. Dele 50% på utgifter, arbeismenge, skifte dekk selv, pusse opp med en arm og gå fra barnet mitt 12 timer før det er 6 mnd. Jeg makter ikke å leve slik og følgelig har vi et gammeldags kjønnsrollemønster i vår familie. Jeg er svært heldig med mann som tjener bra nok for to, er handy og "kan alt" og som trives med fordelingen vi har.
*Numi* Skrevet 12. november 2009 #22 Skrevet 12. november 2009 Jeg tror ikke at jeg kommer til å dumpe kjæresten min. Han er så fantastisk god mot meg, jeg har aldri opplevd lignende. Han sier hele tiden at han føler seg heldig som har funnet en som meg, med min bakgrunn, ambisjoner og utseende, som likevel vil ha ham. Han kommer fra et vanlig hjem. Jeg synes virkelig ikke at du bør dumpe kjæresten din. Men det slår meg ut fra det du sier at det virker som du setter deg selv og din familie høyere enn ham i status. "Han kommer fra et vanlig hjem" ? Og du kommer selv fra et uvanlig flott et da? I et forhold er det nesten nødvendig at man ser på hverandre som likeverdige uavhengig av sosial bakgrunn. Det virker det ikke som du gjør.
Gjest Gjest_Marianne_* Skrevet 12. november 2009 #23 Skrevet 12. november 2009 Dette blir et samlet svar til flere debattanter: Ja, kjæresten min er utrolig kjekk, men det var ikke derfor jeg valgte ham. Første gang jeg møtte han, ble vi sittende å snakke sammen natten lang hos en venninne. Vi datet lenge før han i det hele tatt hintet om at vi skulle ha sex. Vi innledet forholdet da han bodde et stykke unna. Det holdt sterkt og nå er vi vel inne i andre året sammen. Jeg ser ikke ned på kjæresten min, overhodet ikke. "Vanlig" hjem var ikke negativt ment, jeg burde vel heller ha skrevet "et hjem med vanlig økonomi". Men jeg tror at han har urealistiske forventninger til et familieliv. På den ene siden, han vil IKKE gi opp egen karriere og stille opp femti prosent for sine barn, på den andre siden ønsker han at jeg skal jobbe redusert som hans mor (snakk om 70/80-prosent-stilling) og ha overskudd til å følge opp ungene. Jeg vil ikke si hva jeg jobber som her, i frykt for å bli gjenkjent, men jeg har et yrke som kombineres dårlig med familieliv, om man ikke velger å gjøre det om til en konsulentjobb. Konsulentjobber er som kjent usikre. Han snakker like stort om meg om at han vil at barna skal vokse opp i et romslig hus, godt nabolag etc.etc.etc. For å gjøre en ting klart, ingen diamanter i verden kan veie opp for det han gir meg. Det er ikke det jeg ønsker! Men jeg ønsker å ha anledning til å være hjemme sammen med ungene (vi er enige om at vi vil ha tre) til de er 3-4 år gamle, iallfall. Jeg kan gjerne leve med færre kleskjøp og mindre venninneshopping, det er ikke det, men jeg ser ikke for meg at den store kabalen går rundt. Vi er begge opptatt av å reise, og vil at våre barn skal ha anledning til dette. Vi har begge tilbrakt mange somre på språkreise, sånt er ikke gratis. Vi er begge eks-idrettsutøvere (jeg ga meg pga. kneskade da jeg var 19), han har aldri hevdet seg så mye, men han har gjort det bra. Hva om ungene ønsker å følge i våre fotspor? Jeg har en bror som har trent alpint på toppnivå her i landet i flere år. Det krever som regel at en av foreldrene har anledning til/råd til å ta fri for å følge ham på samlinger. Jepp, jeg vet, det kan være at jeg tar ALLE problemer på forskudd. Men er det ikke det som er greit å gjøre før man går enda dypere inn i noe? Å vurdere om man kan leve med det, slik at man ikke sitter igjen og tenker "dette burde jeg ha forstått før", eller enda verre, at han føler at han ikke gir meg nok. Sistnevnte er det jeg bekymrer meg mest for, at han føler at han ikke gir meg nok. Han har vært hjemme hos mine foreldre, han er rundt vennene mine, og han ser hvilken standard vi er vant til. Jeg vil ikke påstå at vi er utpreget snobbete, men vi har en bakgrunn, og jeg nekter å skjemme meg over den. Jeg tenker ikke at jeg er bedre av noen av den grunn, og all ære til de mødrene som klarer å jobbe fulltid/redusert og å ta vare på barn. Jeg synes at du skriver mye klokt, Igrosny. Jeg har vel alltid trodd at jeg kunne få en mann som min far. Han er på mange måter drømmemannen. Satset alt, startet for seg selv (men prioriterte også familie og jobbet mye hjemmefra). Jeg og min søster lå aldri hjemme alene med feber før vi var 15-16. Mor eller far tok seg alltid fri. Det var ikke det at vi trengte det de siste årene, men muligheten til å bli tatt vare på og å få omsorg, betyr mye for en tenåring. Tilbake til min far: Jeg skjønner at alle menn med god inntekt ikke er slik. Det er en grunn til at jeg endte opp med min nåværende. Jeg tror at de tankene og verdiene han har, gjør meg tryggere enn mange som tenker at de kan få seg ny, ung dame om 10-15 år, hvis alt ikke går på skinner. Jeg har ikke noe ønske om å forandre kjæresten min. Jeg elsker han fordi han er den han er. Det jeg spør meg om, er om det er rett av meg - for begges del - å innlede noe dypere, når jeg VET at jeg sitter med disse tankene. Min barndom og oppvekst har preget meg. Hva om han merker det, og det får ham til å føle seg mindreverdig? En ting er iallfall sikkert, det blir ikke mine venner, eller min familie, som får meg til å "dumpe# ham. Han sier at han kan gi meg alt, det tror jeg så meget gjerne. Han er villig til å gjøre alt for meg. Han kjemper for forhold og verdier som han har tro på. Jeg vet at dette er en mangelvare blant menn i dag. Derfor er jeg så redd for å la ham gå.
Gjest Gjest_Marianne_* Skrevet 12. november 2009 #24 Skrevet 12. november 2009 Jeg leser litt at det er snakk om kjønnsroller her, ikke nødvendigvis materielle ting..? Er spørsmålet egentlig om han er mann nok? I den forstand at han påtar seg de "gammeldagse" oppgavene menn hadde (har?) for at du skal kunne være hjemmemamma (husmor) Jeg kan i så fall relatere meg litt til det, fordi jeg er ikke sterk nok til å være likestilt. Dele 50% på utgifter, arbeismenge, skifte dekk selv, pusse opp med en arm og gå fra barnet mitt 12 timer før det er 6 mnd. Jeg makter ikke å leve slik og følgelig har vi et gammeldags kjønnsrollemønster i vår familie. Jeg er svært heldig med mann som tjener bra nok for to, er handy og "kan alt" og som trives med fordelingen vi har. Han er veldig handy. Han påtar seg alt av sånt, og er skikkelig macho (opptatt av trening, styrke etc). Tror kanskje at dette kommer av at han føler at han bør være "mann nok" på andre områder, ettersom han føler på at han ikke tjener like mye som kjærestene til venninnene mine. Jeg får vondt av ham når vi er sammen med dem, de snakker i vei om jobb (alle jobber innen finans) og han deltar i samtalen. Han er veldig oppegående, samfunnsengasjert og intelligent (kunne lett ha blitt lege, hvis han hadde villet), men jeg ser at selv om han deltar, og innspillene verdsettes på lik linje (han er SÅ kunnskapsrik), føler han seg mindreverdig. Jeg viser at jeg setter pris på ham ved å skryte mye. Fortelle om hvorfor jeg synes at han er bedre enn de eksene mine som satset alt på seg selv og karriere. Det får ham til å føle seg bra. Men jeg ser at han føler seg utenfor. Jeg tror at hvis jeg skal jobbe mye i det yrket jeg har nå (som krever overtid, innsats hele tiden etc.), så vil jeg ikke bli en god mor eller kjæreste. Jeg vil konstant være stresset. Enten må jeg finne noe annet/relatert å jobbe med, eller så må jeg bli konsulent, og det er mildt sagt usikkert med tanke på inntekter.
bergans Skrevet 12. november 2009 #25 Skrevet 12. november 2009 Vel, jeg må ærlig innrømme at holdningen din Ts skremmer meg. Jeg tar lignende utdanning som din kjæreste (fullført BSc Hons nå, jobber med master neste år innen ernæring og idrettsfysiologi)og tanken på at jeg ikke er god nok og blir dumpet pga at jeg har valgt en retning som er viktig for meg (og resten av verden) er lite hyggelig. Og hovedgrunnen er at at han ikke tjener bra nok slik at dine drømmer om å gi evt unger alt de trenger av lego og pedagogisk riktig oppvekst ikke kan skje?! Jeg valgte bort plass på medisin fordi jeg ble helt vettaskremt av holdningene til de som tar den retningen. Og jeg innså at de to viktigste avgjørelsene et menneske tar ift til sin egen helse er hva de spiser og hvor fysisk aktive de er. To fagområder som leger kan null nada om (kan refere til studier om dette hvis ønskelig). Det kjæresetn din gjør er det som kalles preventativ medisin, og han har skjønt poenget, iom at han ikke har bestilt seg lungekreft og trener bort dia II så godt han kan. Vi diagnostiserer barn ned i 15-års alder med metabolske sykdommer og dia II idag, og hjerte-karsykdom er ansvarlig for 3/5 av alle dødsfall i den vestlige verden. Hadde jeg vært deg så hadde jeg hatt myyyyyyyyyyye større respekt for det han gjør og vordan han kan endre andres liv med sin utdanning. Tror også at du har opplevd for lite sykdom i familien. Min far er professor i sitt felt, og alle i familien har akademisk bakgrunn. Likevel så hjelper det lite når han sliter med MS og annen autoimmun sykdom. 10 års utdannelse og solid inntekt garanterer ingenting, selv om det kanskje kan virke slik for deg med din bakgrunn. Min samboers far døde for dlere år siden av ALS, han også meget respektert og høyt utdannet. Din far kunne like gjerne ha blitt lam etter en random ulykke som ikke, og da hadde din barndom blitt annerledes. Den hadde ikke trengt å bli mindre lykkelig eller fylt med mindre gode minner, men den hadde lært deg et annet sett av verdier. Pris deg heller lykkelig for at du tross alt har funnet en som har guts nok til å følge hjertet sitt, bli noe viktig og ikke følge statusjaget pga andres illusjon om at en halv mill i året garanterer lykke på alle plan. Klarer du ikke det så synes jeg han fortjener bedre.
Gjest Gjest_Marianne_* Skrevet 12. november 2009 #26 Skrevet 12. november 2009 Vel, jeg må ærlig innrømme at holdningen din Ts skremmer meg. Jeg tar lignende utdanning som din kjæreste (fullført BSc Hons nå, jobber med master neste år innen ernæring og idrettsfysiologi)og tanken på at jeg ikke er god nok og blir dumpet pga at jeg har valgt en retning som er viktig for meg (og resten av verden) er lite hyggelig. Og hovedgrunnen er at at han ikke tjener bra nok slik at dine drømmer om å gi evt unger alt de trenger av lego og pedagogisk riktig oppvekst ikke kan skje?! Takk for dette svaret. Utifra det du skriver, er du veldig lik min kjæreste. Han har også så mange tanker om HVORFOR han valgte den utdanning han begynte på og hvilken innsats de med deres fagkompetanse gjør. Jeg vet ikke hvilket kjønn du er (det er forsåvidt irrelevant), men det er ikke det at jeg ikke er stolt av ham. Han er som jeg har sagt før en fantastisk mann, på alle plan. Jeg er bare så redd for at spriket mellom våre verdier skal ende opp med å gjøre oss ulykkelige. At han ikke skal føle seg god nok, at jeg skal føle at jeg går glipp av noe med mine barn. Jeg ser overhodet IKKE ned på de som velger et yrke de brenner for. Jeg synes at det blir feil av deg å spekulere i om min familie har opplevd sykdom. Ikke fysisk, nei, men jeg har tanter og kusiner som har slitt psykisk. For øvrig en helt annen historie.
Elisabeth82 Skrevet 12. november 2009 #27 Skrevet 12. november 2009 Ok, jeg har ikke noe behov for å høre at jeg er overfladisk, tro meg, jeg vet at tankegangen kan være vanskelig å forstå. For å gjøre en lang historie kort: Jeg kommer fra en godt over gjennomsnittet ressurssterk familie. Min far er utdannet innen økonomi, min mor er lege og besteforeldre på begge sider "sitter bra i det" økonomisk. Da jeg og min yngre søster var små, var min mor hjemmeværende til begge begynte på ungdomsskolen. Nå jobber hun femti prosent. Dette har gitt meg mange fine opplevelser og minner som jeg ønsker å videreføre til mine barn den dagen jeg får det. Selv om jeg har god utdanning og kommer til å få en bra jobb når jeg er ferdig utdannet, er jeg huslig av meg. Jeg liker å bake, rydde og "skjemme bort" kjæresten min. Jeg har alltid tenkt at den dagen jeg gifter meg og får barn, kommer jeg til å gjøre som min mor. Nå har det seg da sånn at denne gutten jeg har funnet meg, studerer ernæring på siste året. Han begynte å studere det fordi han er interessert i trening og helse (overhodet ingen femi fyr). Vi har verdens beste kjemi, vi kan snakke om alt med hverandre og begge har tro på at det kommer til å bli oss. MEN, jeg ser at han ikke kan gi meg den økonomiske stabiliteten jeg ønsker. For ham er det uaktuelt å trappe ned på jobb og dele ansvar for familie, det vil dermed si at jeg vil være nødt til å jobbe fulltid for at vi skal leve greit. Jeg kommer nemlig til å tjene betraktelig bedre enn ham. Mine foreldre er åpne og imøtekommende og har gode verdier, men jeg må innrømme at både de, og mine venner, er skeptiske til ham. Dette fordi de vet hva som er viktig for meg og hva jeg ønsker her i livet. Det første min far sa da jeg fortalte om han var "De tjener ikke spesielt bra." Mine venner kommenterte også dette. Jeg er en jente som aldri har hatt problemer med å få oppegående menn til å innlede forhold til meg, så tanken om at det finnes noen der ute som også kan gi meg det familielivet jeg vil ha, gnager i bakhodet. Jeg får så dårlig samvittighet. Jeg er glad i ham, og synes at vi har det veldig bra. Men, barndommen min og de verdiene jeg har vokst opp med, har mye å si for meg. Jeg vil gi mine barn de samme opplevelsene og like mye tid som min mor gav meg. Jeg er overhodet ingen golddigger (familien kan eventuelt hjelpe oss økonomisk), men det ønsker ikke han. Jeg får sikkert mye pepper nå, men det får jeg bare tåle. Til informasjon: Jeg er fullstendig klar over at vi lever i 2009. Men jeg synes like fullt at en av oss bør ta seg tid til ungene, dette av egne erfaringer. Han ønsker ikke å gjøre det (vil jobbe med det han er utdannet som) og mener at vi bør klare begge deler. Jadda, vi klarer det sikkert, spørsmålet er, er det slik jeg ønsker å leve? Konstant i tidsklemma... Jeg vet ikke Du har all rett til å mene dette. Kan en mann ikke imøtekomme krav du føler er ekstremt viktige for deg, går du etter en som kan gi deg det du vil ha. Det er ditt liv og du skal tross alt leve resten av ditt liv med den mannen du velger (forhåpentligvis). Hvis den du er sammen ikke kan gi deg hva du vil ha fra en mann kan dette føre til at både du og han får et ulykkelig liv. Finn deg en du er fornøyd ,ed og la han finne ei som er fornøyd med ham.
Gjest XXena Skrevet 12. november 2009 #28 Skrevet 12. november 2009 Jeg synes at du bør snakke med kjæresten om det. Sånn jeg leser tråden virker det som om han har mange forventninger, men som du selv sier, ikke et helt realistisk bilde av hverdagen? Nå vet jeg ikke hvor mye ernæringsfyisologer tjener, men jeg vil anta at lønna ikke er den fetteste de første årene, i alle fall ikke om han jobber innen det offentlige. Hvis lønn er så viktig, finnes det da andre alternativer. Han kan starte for seg selv, han kan begynne å jobbe innen forskning o.l. Du sier at han vil gjøre alt for deg, men har du gitt uttrykk for hvor mye det vil bety å være hjemme med eventuelle barn? Moren min valgte på samme måte som din mor (hun har dog ikke høyere utdannelse) og min far er i samme gate som din. Jeg hadde samme oppvekst, en oppvekst som skal videreføres til mine barn. Han jeg er sammen med er på vei ut i et svært godt betalt yrke, jeg har en karriere som er bra betalt, og som lett kan kombineres med familieliv, så de problemene har vi heldigvis ikke møtt på (ennå). I motsetning til andre svarere, forstår jeg hvorfor venner og familie setter spørsmålstegn ved at denne fyren har andre verdier. Du sier at dette er noe som har vært viktig for deg lenge, da er det klart at de rundt vil være sikker på at du velger rett. Noen gjør det kanskje av ikke-fullt-så-edle hensikter, men se ikke bort ifra at mange (hvis dette er dine venner), mener det godt.
bergans Skrevet 12. november 2009 #29 Skrevet 12. november 2009 No offense, men dine tanter og kusiner har ikke oppdratt deg og var ikke dine forsørgere, så akkurat det kan ikke sammenlignes med å ha vokse opp med en far som til tider er lenket til rullestol og en mor med advanced OA. Ikke det at mitt tilfelle er unikt eller spesielt "vanskelig", men bare for å illustrere graden av utfordinger. Tror du ikke helt ser poenget mitt. Din familie har ut ifra det du skriver vært heldige og ikke opplevd de store sykdommene/ulykkene som når som helst kan snu opp ned på alt. Du forbinder inntekt og en imponerende CV med trygghet, men det er det ikke. Det er kun det på papiret og når alt annet går bra. Så det blir dermed helt feil for meg å satse alt på materiell sikkerhet og potensiell verdi når hele verden kan gå til pott neste dag. Og se for deg følgende; du følger instinktet (kurant nok det) og velger heller en som har rett CV og nok dineros til at du kan bli hjemmeværende i framtiden. Vil det garantere deg at dere fungerer sammen som par og evt foreldre, selv om dere materielt har nok til båt, to biler og cruise hver sommer? Nope. Ikke et gram. hadde det vært tilfelle så hadde det vært sabla enkelt å få skikk på skilsmissestatistikken. Å være sammen med ham du har nå garanterer heller ikke det, men han er glad i deg og høres ut som om han vil satse det han har på en framtid med deg. Og for meg så er det et bedre utgangspunkt enn høy nok inntekt som tilfredsstiller dine og din families forventninger og krav om høy nok sigarføring. Er du ikke glad "nok" i ham, og ikke helt vet om han er the one så er jo det en helt ærlig sak mellom dere. Men da fortjener han å vite det nå, og ikke x år senere.
Gjest Gjest Skrevet 12. november 2009 #30 Skrevet 12. november 2009 Jeg syns også det er merkelig at en far først og fremst er opptatt av at han ikke kommer til å ha "topplønn". Er han ikke mer interessert i at denne mannen kan bli en god ektemann for datteren hans og en god far til eventuelle barnebarn? Hadde han vært arbeidssky og lat så hadde jeg forstått, men så lenge han utdanner seg og tar sikte på et yrke han er interessert i så må vel det være bra? Men løsningen er vel at du dumper han og modellerer livet ditt sammen med en mann som pappan din syns har rett yrke, slik at du kan leve etter malen du har laget, i det rette huset i det rette strøket. Gudd løkk! Øhhhh, hva er det som er så rart med det? Jenta tjener tydeligvis mer enn han og faren vet vel at det blir hun som blir sittende igjen med mesteparten av husarbeidet og ansvar for barn også. Jeg skjønner godt at han trekker på skuldrene av det. Det hadde vært noe annet hvis hun ikke hadde gode lønnsutsikter. Han kjenner vel i tillegg datteren sin godt nok til å vite hvilket liv hun har behov for å leve.
I Grosny Skrevet 12. november 2009 #31 Skrevet 12. november 2009 Marianne, du er så ung at du egentlig ikke har gjennomgått de prøvelser og motganger som skal til for å bli gammel og klok. Du støtter deg i stor grad på dine foreldre og venners erfaringer, og nå også på kvinneguidedebattanters erfaringer. Jeg tror du gjorde noe riktig, når du fulgte din egen magefølelse, ditt eget hjerte og dine egne vurderinger og valgte en mann som du har det godt med nå. Du må etterhvert lære deg å stole mer på deg selv. Tenke selv. For meg så lever du i en økonomisk verden som jeg ikke har erfaring med, men også en økonomisk verden som tilhører en knøttliten elite på verdensbasis. For mange en litt fjern eventyrverden. Denne verdenen er ikke bare positiv. Jeg synes at vennene dine har usympatiske holdninger i og med at de ser ned på mannen din av økonomiske årsaker. Jeg forstår ikke deres verdier, fordi i mitt verdigrunnlag, så står helse og kjærlighet aller øverst. Bergans har et poeng når hun sier at de kunnskapene han tilegner seg om kosthold og trening med mere er gull verdt. Helse er den største verdien i Norske familier. De voksne sine helse, og barna sin helse. Din mann er spisskompetent i forhold til de verdiene som virkerlig betyr noe. Og han elsker deg! Han elsker deg som du er, selv om du kommer fra et miljø som de fleste anser for litt umodent og virkerlighetsfjern. Til tross for at dine foreldre og venner ser ned på han. Han er sterk nok til å stå imot dette trykket fordi han elsker deg! Han er sterk nok for deg. Hvis dine foreldre er kravstore og vanskelige, så er det vanskelig å se for seg at de vil akseptere en annen og rikere mann. Den andre mannen har muligens helt andre feil og mangler. Men det er ikke foreldrene dine som skal leve med mannen din. Det er du! Og du må selv , i samarbeid med din mann, styre din familie og ditt liv.
Gjest KateW Skrevet 12. november 2009 #32 Skrevet 12. november 2009 Jeg ble alene da jeg fortsatt var svært ung. Men jeg fant ikke noen andre fort av den grunn. Jeg er oppegående, attraktiv og smart. Dersom du går rundt og tror at du kan dumpe din nåværende kjæreste med bakgrunn i verdier, og at du raskt kommer til å finne en ny, så er ikke det sikkert. Tror det er lurt av deg å tenke gjennom disse tingene, det betyr ikke at jeg er enig med deg.
Gjest Gjest Skrevet 12. november 2009 #33 Skrevet 12. november 2009 Og se for deg følgende; du følger instinktet (kurant nok det) og velger heller en som har rett CV og nok dineros til at du kan bli hjemmeværende i framtiden. Vil det garantere deg at dere fungerer sammen som par og evt foreldre, selv om dere materielt har nok til båt, to biler og cruise hver sommer? Nope. Ikke et gram. hadde det vært tilfelle så hadde det vært sabla enkelt å få skikk på skilsmissestatistikken. Å være sammen med ham du har nå garanterer heller ikke det, men han er glad i deg og høres ut som om han vil satse det han har på en framtid med deg. Og for meg så er det et bedre utgangspunkt enn høy nok inntekt som tilfredsstiller dine og din families forventninger og krav om høy nok sigarføring. Er du ikke glad "nok" i ham, og ikke helt vet om han er the one så er jo det en helt ærlig sak mellom dere. Men da fortjener han å vite det nå, og ikke x år senere. Økonomi har mye å si for om man har det trygt. Har man god jobb med gode sykelønnsordninger = sikkerhet også etter sykdom.
Gjest Simbelmynë Skrevet 12. november 2009 #34 Skrevet 12. november 2009 Jeg ser ikke egentlig at dere har så veldig forskellige verdier? Dere vil jo egentlig mye av det samme med fremtiden. Problemet er at du er avhengig av at noen andre skal tjene lassevis av penger for deg for å gjennomføre din fremtidsvisjon. Det er et dårlig utgangspunkt. Med de kravene du stiller blir du neppe fornøyd uansett. Jeg synes det er temmelig idiotisk å dumpe en fyr på dette grunnlaget. Jeg hadde forsøkt å ta en samtale med ham om hvor viktig det er for deg å gi barna dine en barndom lignende din, og kommet frem til noe begge kan leve med. Kanskje må du jobbe mer enn du ideelt ønsker og kanskje må han jobbe mindre enn han ideelt ønsker. Og kanskje må dere leve med en litt lavere materiell standard enn dere har sett for dere. Dersom han vil ha en fremtid for deg kan han ikke uten videre avskrive det som uaktuelt. Du tenker på en måte som er naturlig for en kvinne. Du tenker på å få en mann som har økonomisk styrke til å forsørge kone og barn. Hva er jeg og alle mine venninner som ønsker å forsørge oss selv? Unaturlige? Jeg kjenner jeg blir irritert når folk skal fortelle kvinner hva som er naturlig for dem å foretrekke og ikke. Jeg møter tydeligvis ikke på så mange av disse naturlige damene for de aller fleste jeg kjenner kunne aldri tenke seg å bli totalt avhengig av en mann slik ts vil. Og ikke velger de partnere etter pengesekken heller. Mulig jeg henger i en meget naturstridig gjeng, hva vet jeg.
Gjest Gjest Skrevet 12. november 2009 #35 Skrevet 12. november 2009 Det første du bør tenke på er jo om du ønsker deg barn generellt eller om du ønsker deg hans barn. Mannen min er ikke sikker på om han vil ha barn, men jeg kunne aldri gått fra han likevel fordi jeg ikke kan se for meg å skulle få barn med noen andre. Det er jo barna til mannen min jeg ønsker, og ikke barn med noen andre. Får jeg ikke de med ham så får jeg ikke barn. Hvordan føler du? Hvor knyttet er du til denne mannen? Om han er mannen i ditt liv bør du kunne fire på ganske mange krav og likevel være lykkelig. Økonomi kommer i andre rekke om han virkelig er mannen i ditt liv og det er hans barn du ønsker å få. Mange klarer seg fint med en alenemor, som ikke jobber. Mange klarer seg fint med en inntekt, du kan jobbe 50% og da kan dere tjene mer enn det en del andre familier lever på. Du er vannt til gode kår, er det disse gode kårene som er det viktigste i livet eller er det å være sammen med kjæresten din? Om det å være med kjæresten din ikke er det viktigste, så er han ikke den rette for deg. Du hadde ikke følt det på den måten om han var den rette for deg. Da kunne du ikke sett for deg et liv uten ham. Så gå først inn i deg selv og kjenn etter på hva du faktisk føler for ham. Hva annet kan han tilføre barna deres enn økonomi feks? Hvordan vil han kunne være en annerledes far enn en som tjente godt menn som kanskje ikke var like kjærligo g sunn? Er du sikker på at du finner en mann som blir en bedre far enn ham OG som tjener mer enn ham? En god far vinner over økonomi. Du kan nok finne deg en mann som gir deg den økonomiske situasjonen som du er vannt til hjemmenfra, men er du sikker på at du samtidig finner en som elsker deg som det denne mannen gjør? Er du villig til å ta sjansen på å finne en som er sterkere økonomisk, men som kanskje ikke er en god mann og far når allt kommer til alt? Hva kommer du da til å sitte tilbake og tenke? Så ja, kjenn etter hva du egentlig føler for mannen din. Er det hans barn du vil ha? Hva vil han kunne tiføre utenom økonomi? Kan det veie opp? Om svaret er nei, så er svaret nei. Er svaret ja må du begynne en omprioritering av din økonomi og tenke på andre boalternativer, feriealternativer etc for fremtiden.
Gjest Gorgonzola Skrevet 12. november 2009 #36 Skrevet 12. november 2009 Du har all rett til å mene dette. Kan en mann ikke imøtekomme krav du føler er ekstremt viktige for deg, går du etter en som kan gi deg det du vil ha. Det er ditt liv og du skal tross alt leve resten av ditt liv med den mannen du velger (forhåpentligvis). Hvis den du er sammen ikke kan gi deg hva du vil ha fra en mann kan dette føre til at både du og han får et ulykkelig liv. Finn deg en du er fornøyd ,ed og la han finne ei som er fornøyd med ham. Hæ? Og jeg som mente TS var overfladisk! Å velge seg en mulig partner er vel strengt tatt noe mer komplekst enn som om du går butikken og titter i hyllene slik dette innlegget indikerer. Tilbake til TS. Ja, jeg synes du fremstår som overfladisk og ikke minst usikker og passiv her. Hva foreldrene dine og venner mener om dette synes jeg du ikke skal vektlegge slik du gjør. Hadde han vært på skråplanet skulle det bare mangle at noen tok deg til side og advarte deg. På meg virker det som om du forventer/ønsker deg en mann som tjener såpass godt at du, med din etterhvert godt betalte jobb, kan redusere stillingsprosenten din for å prioritere unger en periode. Du aksepterer hans innstilling til at han ikke vil ofre noe særlig i en mulig småbarnsperiode. Oppsummert blir hele opplegget her like solid som en halvbra amerikansk dramaserie uten rotfeste eller særlig troverdighet. Du skylder kjæresten din å være ærlig med ham på tankene dine, det er ihvertfall ryddig og troverdig.
Gjest Gjest_Marianne_* Skrevet 12. november 2009 #37 Skrevet 12. november 2009 Jeg må si at jeg synes det er morsomt at noen (særlig menn) kaller meg overfladisk. Er det overfladisk å ville gi barna de mulighetene jeg selv har hatt? I så fall foretrekker jeg å være overfladisk. Det er ingen som har sagt at jeg ikke skal bidra til å forsørge ham/oss. I årene før vi får barn vil jeg tjene betraktelig bedre enn ham, noe som kommer ham til gode, siden han, som vi sier, deler alt. Jeg er enig i at holdningene mine hadde virket overfladiske HVIS jeg insisterte på at jeg ville gjøre dette fordi at jeg skulle slippe å jobbe. For min del må han gjerne ta den delen av ansvaret, men han ønsker ikke det. Han har valgt et fag han brenner for, og han vil jobbe med det. Jeg ønsker bare at barna skal ha noen som er der for dem til de er 3-4 år gamle. Når vi i tillegg ønsker oss 3- 4 barn, sier det seg selv at det kan bli noen år. Jeg VET at denne mannen er så bra på mange områder at jeg neppe kommer til å finne en som matcher meg likegodt. Løsningen er vel å ta en grundig diskusjon for å få klarhet i HVORDAN han tenker. Han snakker om å kjøpe seg inn hos meg, med et sånt mål i sikte, er det greit å _vite_ at det blir oss to iallfall. Takk for alle råd og betraktninger, det verdsettes.
Gjest Gjest Skrevet 12. november 2009 #38 Skrevet 12. november 2009 Det som slår meg som urettferdig er at han kan si at han ikke vil trappe ned, men likevel ser han for seg det samme livet. Hvorfor skal dama godta å ha fullt opp med både jobb og barn hvis han ikke er villig til å omprioritere? Noen som har svart i denne tråden er så dobbeltmoralske at det blir latterlig.
*Numi* Skrevet 12. november 2009 #39 Skrevet 12. november 2009 Jeg må si at jeg synes det er morsomt at noen (særlig menn) kaller meg overfladisk. Er det overfladisk å ville gi barna de mulighetene jeg selv har hatt? I så fall foretrekker jeg å være overfladisk. Det er ingen som har sagt at jeg ikke skal bidra til å forsørge ham/oss. Men han tjener vel ikke sååå dårlig? Så om du vil være hjemme med barna er det vel mulighet for å jobbe 50% eller liknende når barna begynner i barnehage/begynner på skole? Eller det er kanskje sånn at du helst ikke vil at de skal gå i barnehage? Men uansett. Har dere begge ambisjoner om å dele livet sammen, så regner jeg med at det løser seg med sånne ting også.
Gjest Gjest Skrevet 12. november 2009 #40 Skrevet 12. november 2009 Men han tjener vel ikke sååå dårlig? Menn som tjener dårlig er bare såååååååååå lite attraktivt. Lite kan veie opp for det.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå