Vi har ulike verdier

[Gjest Gjest_Marianne_*]

Ok, jeg har ikke noe behov for å høre at jeg er overfladisk, tro meg, jeg vet at tankegangen kan være vanskelig å forstå.

For å gjøre en lang historie kort: Jeg kommer fra en godt over gjennomsnittet ressurssterk familie. Min far er utdannet innen økonomi, min mor er lege og besteforeldre på begge sider "sitter bra i det" økonomisk. Da jeg og min yngre søster var små, var min mor hjemmeværende til begge begynte på ungdomsskolen. Nå jobber hun femti prosent. Dette har gitt meg mange fine opplevelser og minner som jeg ønsker å videreføre til mine barn den dagen jeg får det.

Selv om jeg har god utdanning og kommer til å få en bra jobb når jeg er ferdig utdannet, er jeg huslig av meg. Jeg liker å bake, rydde og "skjemme bort" kjæresten min. Jeg har alltid tenkt at den dagen jeg gifter meg og får barn, kommer jeg til å gjøre som min mor. Nå har det seg da sånn at denne gutten jeg har funnet meg, studerer ernæring på siste året. Han begynte å studere det fordi han er interessert i trening og helse (overhodet ingen femi fyr). Vi har verdens beste kjemi, vi kan snakke om alt med hverandre og begge har tro på at det kommer til å bli oss. MEN, jeg ser at han ikke kan gi meg den økonomiske stabiliteten jeg ønsker. For ham er det uaktuelt å trappe ned på jobb og dele ansvar for familie, det vil dermed si at jeg vil være nødt til å jobbe fulltid for at vi skal leve greit. Jeg kommer nemlig til å tjene betraktelig bedre enn ham.

Mine foreldre er åpne og imøtekommende og har gode verdier, men jeg må innrømme at både de, og mine venner, er skeptiske til ham. Dette fordi de vet hva som er viktig for meg og hva jeg ønsker her i livet. Det første min far sa da jeg fortalte om han var "De tjener ikke spesielt bra." Mine venner kommenterte også dette. Jeg er en jente som aldri har hatt problemer med å få oppegående menn til å innlede forhold til meg, så tanken om at det finnes noen der ute som også kan gi meg det familielivet jeg vil ha, gnager i bakhodet.

Jeg får så dårlig samvittighet. Jeg er glad i ham, og synes at vi har det veldig bra. Men, barndommen min og de verdiene jeg har vokst opp med, har mye å si for meg. Jeg vil gi mine barn de samme opplevelsene og like mye tid som min mor gav meg. Jeg er overhodet ingen golddigger (familien kan eventuelt hjelpe oss økonomisk), men det ønsker ikke han. Jeg får sikkert mye pepper nå, men det får jeg bare tåle.

Til informasjon: Jeg er fullstendig klar over at vi lever i 2009. Men jeg synes like fullt at en av oss bør ta seg tid til ungene, dette av egne erfaringer. Han ønsker ikke å gjøre det (vil jobbe med det han er utdannet som) og mener at vi bør klare begge deler. Jadda, vi klarer det sikkert, spørsmålet er, er det slik jeg ønsker å leve? Konstant i tidsklemma... Jeg vet ikke

[Strawberrygirl]

Jeg syns det er fint at du vil velge å være hjemme med dine barn. Det er viktig for barn at foreldre har tid til dem og ser dem. Du sier at han du er sammen med ikke kan "gi" deg denne opplevelsen, og at du er i tvil om hva du ska gjøre..Har du tenkt at det går an å jobbe 50% stilling, og likevel være hjemme til når barna kommer hjem fra skolen?

[Rosalie]

Er jo bare å senke kravene til hvordan man skal ha det materalistisk, det!

For øvrig høres du overflatisk ut, ja. Du bør heller sette pris på at fyren din har valgt å følge drømmen sin.

[Gjest gjestdeluxe]

Dette har gitt meg mange fine opplevelser og minner som jeg ønsker å videreføre til mine barn den dagen jeg får det.

Jeg har alltid tenkt at den dagen jeg gifter meg og får barn, kommer jeg til å gjøre som min mor.

Nå har det seg da sånn at denne gutten jeg har funnet meg, studerer ernæring på siste året. Han begynte å studere det fordi han er interessert i trening og helse (overhodet ingen femi fyr). Vi har verdens beste kjemi, vi kan snakke om alt med hverandre og begge har tro på at det kommer til å bli oss.

MEN, jeg ser at han ikke kan gi meg den økonomiske stabiliteten jeg ønsker. For ham er det uaktuelt å trappe ned på jobb og dele ansvar for familie, det vil dermed si at jeg vil være nødt til å jobbe fulltid for at vi skal leve greit. Jeg kommer nemlig til å tjene betraktelig bedre enn ham.

Jeg får så dårlig samvittighet. Jeg er glad i ham, og synes at vi har det veldig bra. Men, barndommen min og de verdiene jeg har vokst opp med, har mye å si for meg. Jeg vil gi mine barn de samme opplevelsene og like mye tid som min mor gav meg.

Det er for så vidt en ærlig sak å ønske seg det du gjør, det er intet overrfladisk eller galt ved det.

Du står tydeligvis overfor et større veivalg, mellom hva du alltid har ønsket deg, i hvor stor grad du lar det være bestemmende for dine valg hva din familie og venner mener, og hvor stor og dyp tilknytningen er til kjæresten din.

Er han en du er villig til å fire på kravene for?

Ville du ha giftet deg med ham dersom han tjente mer?

Hvis det kun er pengene det står på, vel...det er en vurdering du bare må ta, ut fra hva du mener du kan leve med.

[Gjest Gjest]

kan du/dere senke leve-kravene deres?

Bo rimeligere, spise rimeligere, brukte klær etc til barna?

Om du ikke får være hjemme slik du ønsker vil dette gnage deg mer og mer og skape flid dere imellom tror jeg.

Jeg er hjemme og vi har senket kravene betraktelig etter at vi fikk barn. Men en viss inntekt må man jo ha.

Det er dette jeg ønsker så en mann som ikke ville gå med på det hadde ikke funget for meg.

Nå tjener ikke mannen fett, men ok, og jeg jobber kveld og litt helger for å spe på.

[I Grosny]

Jeg tror ikke du har regnet riktig. Du har ikke tallene ennå. Det er ikke sikkert at mannen din kommer til å tjene for lite. Dessuten begynner du å bli litt for gammel til å plukke de beste av gutta med inntektspotensiale. De beste har hatt kjæreste lenge før de ble 20, så skal du ha en med inntekt må du velge resirkulert. Det er sannsynligvis dårligere enn ferskvare. Gutter som har blitt dumpa, eller har vært utro eller noe. Eller kanskje de er noen sjalu jævler. Hvilken dame er dum nok til å dumpe en gullgutt? Og hva slags dame tror du de beste gutta har? Jeg tror ikke de har dame de vil bli kvitt.

Kvinner med høy inntekt er de som har dårligst utvalg av menn, og må ta til takke med ett veldig begrenset utvalg, hvis de krever at mannen skal matche dem på alle områder. Det er nesten umulig å finne noen som holder mål vedrørende alle kravspesifikasjoner. Jeg kjenner to supervakre damer på 50år!!!, som ikke klarer å finne mann som matcher dem.

Jeg mener at de kvinnene som tjener mest burde være såpass økonomisk sterke at de kunne leve lykkelig med en mann med middels lønn.

Endret 11. november 2009 av I Grosny

[I Grosny]

Du er nok glad i mannen din, men din kjærlighet stikker ikke dypere enn at du velger ham bort for en romsligere økonomi. Og jeg snakker om romsligere enn noe som i min målestokk er helt greit. Så egentlig bør du gi ham til ei dame som setter pris på ham. Jeg fikk akkurat personlig melding av ei dame her med gode verdier som kunne vært noe for ham. Som kan elske han. La han få ei dame som kan elske han fullt ut. Du skulle bare visst hvor godt det er å være sammen med noen man virkerlig ELSKER! Mannen din fortjener FULL KJÆRLIGHET, ikke sånn halvhjertet som han får nå, mens du venter på din millionær.

Send meg en PM med mailadressen til mannen din, så skal jeg sende den videre til ei herlig dame!

Hvor gammel er han!

Endret 11. november 2009 av I Grosny

[Kosemose]

Mannen du elsker er i ferd med å fullføre en respektabel utdanning innenfor et felt som interesserer ham, og du vurderer å dumpe ham fordi han ikke tjener nok når du skal være hjemme med barna deres?

Hvor lite er det egentlig snakk om at han kommer til å tjene?

Hva om du ikke kan få barn? Hva om han ikke kan få barn?

Jeg syns også det er merkelig at en far først og fremst er opptatt av at han ikke kommer til å ha "topplønn". Er han ikke mer interessert i at denne mannen kan bli en god ektemann for datteren hans og en god far til eventuelle barnebarn? Hadde han vært arbeidssky og lat så hadde jeg forstått, men så lenge han utdanner seg og tar sikte på et yrke han er interessert i så må vel det være bra?

Men løsningen er vel at du dumper han og modellerer livet ditt sammen med en mann som pappan din syns har rett yrke, slik at du kan leve etter malen du har laget, i det rette huset i det rette strøket. Gudd løkk!

[Gjest Simbelmynë]

Det går da virkelig an å ha et rikt og givende familieliv selv om man jobber! Mine foreldre har alltid jobbet full tid og jeg har masse gode minner fra min barndom, et godt forhold til min familie og har fått verdier jeg anser som gode og viktige fra dem. Og dersom du ønsker det er det nok ikke nødvendig å jobbe 100% hele tiden mens barna vokser opp, dersom du er villig til senke de materialistiske kravene en smule. Og dersom du ønsker at barna skal ha foreldrene mye hjemme kan du kanskje inngå en avtale om at mannen din også kan gå ned i stillingsprosent i viktige perioder for å gi dem den oppveksten. Det burde ikke være en selvfølge at det er akkurat du som må være hjemme med dem hele tiden. Med mindre du gjør det for deg selv, og ikke for barna.

[Gjest Gjest]

Jadda, vi klarer det sikkert, spørsmålet er, er det slik jeg ønsker å leve? Konstant i tidsklemma... Jeg vet ikke

Man kan ønske å leve hvordan man vil, men det er urettferdig at du stiller mannen ansvarlig for å gi deg det livet du ønsker, i stedet for selv å ta ansvar for å forsørge deg og dine barn.

[I Grosny]

Man kan ønske å leve hvordan man vil, men det er urettferdig at du stiller mannen ansvarlig for å gi deg det livet du ønsker, i stedet for selv å ta ansvar for å forsørge deg og dine barn.

Du spiller et høyt spill når du går for resirkulert millionær. Hvis han er litt sjarmør så risikerer du plutselig å bli alenemor med 3 barn mens du går gravid med nummer 4. Har du regnet på det?

[Gjest Gjest_Marianne_*]

Ok, hvor skal jeg begynne?

Jeg har ikke tenkt til å forsvare meg. Jeg vet at denne gutten er fantastisk på alle områder, og jeg føler meg som verdens lykkeligste sammen med ham. Vi levde i et avstandsforhold i over ett år, det viste at han virkelig stiller opp for meg. Jeg vet at han vil gjøre alt for meg. Han lever etter mottoet "det som er bra for en av oss, er bra for begge". På alle områder har jeg funnet drømmemannen. Jeg er litt yngre enn ham, så jeg vil si at jeg fremdeles er i en alder der jeg kan finne en som sitter bedre i det.

Jeg er en jente som er vant til å få det jeg vil ha. Dette er mitt tredje faste forhold, de to tidligere har vært med gutter som har studert mer "prestisjefytle" yrker. Jeg tror at jeg kunne ha funnet en slik igjen, men jeg er usikker på om vi vil ha den kjemien som jeg har med ham jeg er sammen med nå. Han vet hvordan vennene mine tenker og sier at han er redd for at jeg skal begynne å tenke på samme måte.

Jeg har såååå dårlig samvittighet for at jeg i det hele tatt tenker tanken. Den eneste unnskyldningen jeg har, er at jeg hadde en nydelig barndom og at jeg vil gi den samme til mine egne barn.

Den som angrep faren min: Det var det første han sa. Han sa mye annet om at det viktigste er at han er snill mot meg etc. etterpå. Men han tenker vel som mange med hans bakgrunn, at han håper at jeg får en mann som kan ta vare på meg på alle måter. Jeg tror ikke at jeg kommer til å dumpe kjæresten min. Han er så fantastisk god mot meg, jeg har aldri opplevd lignende. Han sier hele tiden at han føler seg heldig som har funnet en som meg, med min bakgrunn, ambisjoner og utseende, som likevel vil ha ham. Han kommer fra et vanlig hjem.

Han er dessuten like innstilt som meg på at vi skal bosette oss romselig i enebolig sentralt i øst. Jeg kan ikke forstå at dette skal være mulig basert på hans inntekt. Som jeg har skrevet før har jeg utrolig dårlig samvittighet for i det hele tatt å tenke slik. Jeg vet at dette er en nydelig gutt som vil gjøre alt for meg. Samme hva dere tror, så er jeg dypt og oppriktig glad i ham. Jeg skammer meg veldig over at jeg kan tenke slik.

[Gjest Gjest]

Sånn går det når du har valgt en fyr på bakgrunn av utseende. Vær helt ærlig, han er ganske kjekk og han trener 3/4 ganger i uken! Er det tilfeldig? Nei! Om du vil ha en som tjener mer, så må du velge en som tjener mer, så enkelt er det! Tjo, hei.

[Gjest Gjest]

Hva er viktigst? Kjemi og følelser?, eller penger som kan gi deg livstilen du ønsker?. Lykke til , håper du velger det du ønsker mest. Dersom du velger den siste så ikkje latt det være fordi foreldre og venner presset.

[I Grosny]

Du tenker på en måte som er naturlig for en kvinne. Du tenker på å få en mann som har økonomisk styrke til å forsørge kone og barn.

Jeg tror din nåværende mann er økonomisk sterk nok i massevis. At du feilkalkulerer. Du glemmer at du selv også vil ha litt inntekt.

Jeg hadde selv en behagelig oppvekst, og det hadde mine barn også. Innenfor mye trangere rammer enn du antyder. I rekkehus. Med gode naboer. I 4manns bolig i ett bygdesentrum vokste jeg opp. Barna løp ut og inn hos naboer. det var absolutt en idyll.

Min mor fikk aldri diamanter, og klær og parfymer var vel ikke akkurat oppsiktsvekkende. På lærerlønninger forsørget de en 6-personers famile. Mor var hjemmeværende i kanskje 7 år.

Jeg er helt sikker på at du kan kapre en økonomisk rikere mann, men jeg kan bare ikke forstå at du kan få en som kan gi deg et bedre liv. Så lenge dere vil ha en grei og ok økonomi, så er egentlig det lille ekstra i banken av mindre betydning. Du blir ikke lykkeligere av å kjøre Porsche enn å kjøre Polo. Man er lykkeligere i ett 4-roms rekkehus med en man elsker, enn i en 7-roms villa med en som er grei nok.

Å finne en man kan elske hele livet anser jeg for mye vanskeligere enn du tror. I Norge er det vanlig at forhold ryker etter 6 måneder eller 3 år. Det er en enorm risiko å skifte partner. Ser du en mann som skinner og blinker og utstråler rikdom, og tar han, så vil du etter ett par år innse om rikdommen er ekte eller falsk og om han er trofast eller en som knuller litt her og der, om han er redelig eller en luring. Er du virkerlig villig til å risikere det, og til å risikere alle uforutsette problemer. Sjalusi, svigermorproblemer, vold, psykisk sykdom ?

Hvis du hadde ant hvor nydelig oppvekst gjennomsnittsnordmenn flest har opplevd, så hadde du ikke tenkt tanken.

Det er forresten du som skal gifte deg, og leve med en mann, kanskje hele livet. Det er ikke foreldrene dine eller vennene dine. Tenk på deg selv, og ikke ta styring fra dem!

[Gjest Coarvi]

Du må jo bare prioritere - hva er viktigst for deg? Å kunne leve det livet du tror du ønsker, eller å leve livet med han? Å kunne bo i et flott, dyrt hus der begge jobber fulltid, eller med en annen mann som tjener godt (og du dermed slipper å jobbe), eller bo i et mindre, billigere hus med denne mannen slik at du kan få mer tid hjemme?

Jeg kan forstå dilemmaet ditt, har man et ønske om å være hjemmeværende mor er det ikke barebare å gi slipp på den tanken. Men du må innse at det å kunne være hjemmeværende mor faktisk betyr at du må ta noen valg, det er ikke noe alle kan gjøre uten å nedprioritere noe annet. Din mor var heldig, hun fant en mann med god inntekt som kunne forsørge henne, men som hun samtidig elsket. Du har funnet en mann som sikkert kan forsørge deg og deres barn til en viss grad - hvis du er villig til å jobbe redusert - men da til en annen standard enn det du er vant til.

Hva du skal gjøre vet ikke jeg. Men husk at hvis du dropper denne gutten er det langt fra sikkert at du finner en ny gutt med god inntekt som du faktisk kommer til å elske. At du er ung og tiltrekker deg mange betyr ikke en forbanna døyt, beklager... At du er tiltrekkende betyr dessverre ikke at du lettere vil finne den perfekte partner for deg. Det kan godt hende du gjør det, men det er ikke sikkert. Men det kan jo hende du vil være fornøyd likevel? Ikke fullt så sterk kjærlighet mellom deg og din fremtidige, men du blir i det minste forsørget...

Jeg personlig ville aldri droppet en mann fordi han tjente for lite (så lenge han faktisk jobbet). Det er for meg helt utenkelig å gjøre noe sånt. Jeg ønsker egentlig selv å slippe unna tidsklemma, å kunne jobbe redusert når jeg får barn, men siden min kjære ikke har den helt enorme lønna (og jeg, utifra min utdanning, forhåpentligvis får en god lønn) kommer jeg til å nedprioritere materielle ting hvis det blir nødvendig, for å få det til. Men så kommer jeg fra det du kaller et vanlig hjem (med en mor som var mye hjemmeværende, og en far med ikke så altfor god økonomi), så jeg ser ingen problemer med å fortsette livet på den måten JEG er vant til - å nedprioritere kostbare, materielle alternativer til fordel for andre ting. Jeg hadde tross alt en kjempeflott barndom jeg og...

[Gjest Gjest]

Jeg hadde også en strålende barndom, med en mor som var hjemmeværende til jeg var omtrent 10 år. 2 yngre søsken og enebolig med nok av plass i en middels stor norsk by.

Og faren vår hadde en helt A4 gjennomsnittslønns kontorjobb i et statlig firma.

Om du trenger en rik mann for å kunne være hjemme med barna, så er det fordi DU trenger for mange materielle goder - barna trenger dem absolutt ikke. En familie på 4 eller 5 kan helt fint leve på 250.000 i året hvis man bare går inn for det.

[I Grosny]

BAK ENHVER SUKSESSFULL MANN STÅR DET EN STERK KVINNE

Om din mann skal tjene lite eller mye penger er faktisk mye opp til deg, og hvilken innsats du gjør for å støtte opp han. Din nåværende mann har i kraft av sin styrke, skjønnhet, utstråling, kapasitet og intelligens potensiale til å bli velstående.

Min kjære er en sånn kvinne. Hun gjør ting, hjelper meg med kontakter og foreslår greier, som øker mitt inntektspotensiale. Ingen av hennes x-er tjente under en milllion, og det er ikke bare tilfeldig. Jeg tjener under en million pr dags dato, men så har jeg bare vært sammen med henne i et år.

En mann med god stilling kommer ikke dit gratis. Det forventes at han skal stille opp når som helst, kanskje reise mye. Kona gjør en jobb i kulissene, med representasjon og hjemmeoppgaver. Egentlig står kona som ett støtteapparat for hans yrkesutøvelse i ubetalt arbeid, uten pensjonsrettigheter.

Slike koner risikerer også noe. De risikerer å måtte forsake sin egen karriere, og sin egen pensjonsopptjening. De risikerer å bli den økonomisk svake part i ekteskapet , og risikerer å bli manipulert av sin mann fordi han ser at hun er svak økonomisk, og bruker dette i sitt interne maktspill.

Endret 12. november 2009 av I Grosny

[Rosalie]

I Grosny: Husk at slett ikke alle menn vil jobbe ræva av seg bare for økt prestisje og lønn. Akkurat som alle kvinner slett ikke ønsker å bli forsørget.

Selv hadde jeg en lykkelig barndom i et husbankhus på landet, med to foreldre i full jobb. Ja, min far var sågar anleggsarbeider i perioder, og borte lange perioderi strekk. vi hadde aldri mer penger enn vi trengte for å få hverdagen til å gå rundt, men jeg var ikke mindre lykkelig enn de som hadde hjemmeværende mor og somreiste til Syden to ganger i året.

På grunn av bakgrunnen min, har jeg lært å stå på egne ben og sørge for meg selv. Jeg har også lært at ingenting i livet kommer gratis.

Jeg jobber i et typisk mannsyrke mens mannen min jobber i et typisk kvinneyrke. Ergo tjener jeg en del mer enn han. Men det er da virkelig ikke noe problem! Vi er lykkelige i vår tre-romsleilighet i Oslo ytre øst, og regner med å få kjøpt oss rekkehus i samme strøket i løpet av få år.

[I Grosny]

Marianne, jeg har blitt slått opp med en gang. Jeg elsket dama, og tenkte at hvis hun hadde funnnet en bedre mann, så kunne jeg akseptere det. Men jeg trodde ikke det. Jeg mente at det var urealistisk, selv om jeg var usikker. Derfor ba jeg henne om å komme tilbake til meg. Et år senere forsto hun at hun hadde gjort en forferderlig feilvurdering og tabbe, og ville ha meg tilbake. Da var det forsent. Jeg hadde gått videre til en enda sterkere lykke.

Hvis din mann elsker deg, så vil han forstå deg og ønske deg lykke på den veien han ikke vil at du skal gå, dersom han er overbevist om at du får det bedre. Han vil også sørge. Tungt. Dersom han tror at du gjør feil valg (slik jeg tror), så vil han ha store problemer med å akseptere at du forlater han.