Slitsomt med barn?

[Leanne]

Jeg synes ikke det er slitsomt med barn.

Jeg jobber 80% fri en dag i uka, mannen jobber 100%...

Barna og jeg går til barnehagen sammen, jeg jobber i samme barnehage som de er. Når jeg er ferdig på jobb går vi hjem. Barna på 2,5 og 5 er flinke til å underholde seg selv. De leker ofte fint sammen på et av barne rommene eller i stua...

Ellers er det også stas å hjelpe til med husarbeid.. Eldste jenta kan helt fint henge opp en klesvask alene, og hun er sååå stolt når hun er ferdig Så jeg får jo god hjelp! De MÅ også rydde etter seg hver kveld før barne tv. Det er ikke jeg som leker, ikke mine leker så det får de holde styr på selv... Viktig læring for senere i livet..

Ingen av barna er med på noe idrett eller aktiviteter etter barnehagen, da jeg vil vente til de begynner på skolen. De er aktive nok i barnehagen og på turer i helgene... Jeg prioriterer foreløbig min egen trening, hvor barna kan leke på treningssenterets lekerom.

Vi planlegger middagene for en uke av gangen og handler inn for uken som kommer på lørdag, og fyller på med litt div onsdag/torsdag. Når man vet hva man skal lage til middag og alt er i hus går ting så mye lettere

Jeg prøver å oppdra mine barn til å bli trygge, sosiale og pliktoppfyllende.. De har allerede ansvar for rydding noe som fungerer utmerket. Eldste jenta på 5 er ofte den som husker hva som må taes med av ting til barnehagen (nye votter da de ble våte i går osv..) Hun kan også være alene hjemme i 1-2 timer, så lenge hun får låne en mobil så hun kan ringe meg eller jeg henne..

[Gjest Gjest]

Ja, sier som pom: I dag er det jo meningen at begge foreldrene skal jobbe fulltid, ha barna så lite som mulig i barnehage, være sosiale og stille opp for venner og familie på samme måte som "før barn".

Det er desverre også en kjensgjerning at det som oftest er kvinnene som tar majoriteten av husarbeidet, selv om de jobber fullt.

Så det er nok ikke barna i seg selv som gjør det slitsomt, men en kombinasjon av alle kravene man møter.

Dette er LØGN! Undersøkelser viser at menn har 20 minutter mindre fritid i snitt hver dag når man legger sammen jobb og husarbeid. MEnn GJØR MEST! SLUTT Å SYT!

[Gjest Coarvi]

Og hvorfor klager enkelte mer i dag, enn oldemor med 14 barn gjorde? Vil tro at hun hadde det mye mer slitsomt enn alle mødre i dag, selv om dette var heldagsjobb for oldemor.

Hva vet egentlig du om at oldemor ikke klagde? Det finnes mange måter å la klagingen ens få utløp på, og det er ikke alltid positivt med de som har holdt klagene sine inne. Å få utløp for sin frustrasjon er faktisk ikke så negativt som du vil ha det til.

Farmora mi var ei dame som hadde all grunn til å klage. Om hun faktisk gjorde det, verbalt, vet jeg ikke. Dama fødte 8 barn, 3 av dem døde før de fylte 3, en var alvorlig syk hele livet og hun jobbet på småbruk sitt ved siden av. Hun klaget kanskje ikke da hun var ung, men gud som hun klagde da hun ble gammel. Ikke nødvendigvis ved å si rett ut "jeg hadde det så fælt", men ved å klandre de rundt seg (ved baksnakking, nedrakking og til tider utagere fysisk), som vokste opp i dag og fikk et mye lettere liv. Hun var ikke helt god på sine eldre dager altså, og det var ikke lett å vite om man skulle være redd henne eller synes synd i henne. Hun er langt fra den eneste jeg vet om som har det sånn.

Og det er klart. Jeg kommer til å få et mye bedre liv enn henne, og neppe være i nærheten av like sliten som hun har vært. Men jeg akter å klage de gangene jeg føler meg på bånn - jeg skal IKKE stenge følelsene mine inne slik mange andre dessverre har måttet gjøre.

Så klaging trenger ikke være negativt. Vi klager mer i dag fordi det i dag er akseptert å snakke om følelsene sine, i tilleg til at vi møter et helt annet press i dag enn før. Det er ikke "bare" å prioritere annerledes heller, når man er oppvokst i et samfunn der det er viktig å prestere, å realisere seg selv og alle sine drømmer, å være en perfekt mor som leker med barna sine hver dag - denne kulturen er så innprentet i hodet mitt at jeg hvertfall ikke klarer å kutte den ut sånn uten videre selv om jeg skulle ønske det.

Det er når klaginga blir en selvoppfyllende profeti den begynner å bli farlig - og jeg tror ærlig talt at akkurat den type klagere fantes det nok av før også.

Men klart, det er alltids gøy å tro at "alt var bedre før", men mange eldre er nok ganske uenige i det...

[Gjest Gjest]

Jeg blir ikke sliten av barna, men alle "krav" som jeg føler blir stilt heletiden. Jeg har 6 barn og er hjemmeværende. Selv om jeg ellers er hjemme så har man ikke tid på ettermiddager til å rekke å være alle dem stedene man skulle ha vært. Det som sliter meg ut er kommentare fra andre foreldre som har 1-2 barn ,når man sier seg uenig i noe som har blitt vedtatt på foreldremøter som man har måttet ned prioritere for å gå på barnas aktivitet i stede.Spesiellt om foreldrene som møter bestemmer at alle foreldre skal betale penger til noe eller bestemme at alle barna skal være på 17 mai for å tjene penger til klassekassen. På et helt annet sted en der resten av familien skal være. Komentarene man da får er: Du måtte komme på møtet da og si hva du menete der. Så nå har jeg blitt så lei av all bestemmelse over mitt hode, at jeg av prinsipp ikke betaler en krone eller at barna deltar på slike ting. Man kan jo for pokker tjene penger til klassekasser andre dager en 17 mai.Så det er ikke barna som sliter meg ut men andre foreldre som åpenbart har for lite å gjøre.

SÅ TIL ALLE FRISKUSSER SOM HAR FOR LITE Å GJØRE!! GJØR JOBBEN SELV!!

[Gjest Gjest_P_*]

Jeg har lyst til å si noe om dette emnet, ikke for at jeg har så mye nytt å komme med, men fordi jeg også har forundret meg over dem som har det så slitsomt med ett barn at de ikke vil ha flere.

Jeg tror det er en slags forventning i samfunnet, eller kanskje bare hos oss mødre, om at livet skal være likedan etter barn som før barn. Man skal ha tid til trening, sosialt liv, skjønnhetspleie, ferier, kjærestetid og alt det der, i tillegg til jobb og en pedagogisk oppdragelse. Er det virkelig nødvendig med alt det der, sånn objektivt sett? Kan man ikke tenke seg et liv der ungdommen er over når barna kommer, sånn at man kan legge bort noe av det sosiale, noe av skjønnhetskravene og kanskje til og med noe av det pedagogisk riktige? Jeg mener, mye av det der pedagogiske er ikke for ungene, men for at vi selv kan sole oss i glansen av hvor vellykket vi er. Eller?

Jeg tror noe av løsningen her er at i gamle dager hadde ikke kvinner noe valg. Ungene kom bare, ingen kunne selv bestemme om de ville ha unger eller hvor mange som var nok. Noe av klagingen nå kommer vel av at muligheten er der til å ikke få mer enn en unge. Hvordan hadde det stilt seg om alle nabokjerringene hadde seks-åtte stykker, hadde man kunnet klage over dårlig tid med sin ene da? Når man med rimelig sannsynlighet kunne si at om fem år hadde man fire unger til?

Jeg bruker tenke på hun i min slekt som hadde fire bleiebarn samtidig. Ikke strøm, ikke innlagt vann. Bare tenk på den klesvasken! Bære vannet inn, vaske alle bleiene for hånd, bære ut det skitne vannet, skylle klærne i elva, henge til tørk. Gjenta hver bidige dag. Og dette i tillegg til fire større barn, fjøs og matstell.

Jeg tror ikke stress var problemet hennes, men kronisk utmattelse og søvnunderskudd de luxe.

[Caramba]

Både mamma og mormor syntes da det var slitsomt å ha småbarn i sin tid.... Mormor uttalte til min mor i fortvilelse en gang at "jeg ville heller hatt 10 gutter en deg". Mamma var vist et ganske kreativt, og ikke minst bortskjemt barn, yngst av fem brødre, he he.... Mormor var supersøt, da, og sto på fra morgen til kveld, husker jeg.

Mamma fikk oss tre småtrollene ganske tett og har mange historier om hvor sliten hun kunne være innimelom. Hun var også en moderne mamma som jobbet fullt, drev med politikk og hadde tre barn.

Ikke sikkert folk var mindre sliten før, selv om det var lenge siden de hadde småbarn. Tiden mildner kanskje følelsen av tretthet våre foreldre kjente da vi var små? Mamma har hvertfal glemt utrolig mye, men det kommer tilbake til henne når hun ser meg bakse med tvillinger

Alikevel tror jeg kanskje at arbeidslivet er litt tøffere nå en før, dermed er det et maratonløp å kombinere jobb og småunger noen ganger.

Endret 11. november 2009 av Caramba

[Gjest Gjest_Karen_*]

Jeg gjetter også på at mange barn i gamle dager ble overlatt mer til seg selv og sin egen fantasi, mammaene lå ikke på magen og bygde lego frem til ungene la seg, de holdt mer på med hvert sitt. Men nå har vi ikke hjerte til sånt, vi varter opp hvert minste ynk og vink. (For vår egen del, altså. Fordi vi er så opptatt av at det varer så kort, den tiden de trenger oss.)

Antall fritidsaktiviteter og henting og bringing har jo også økt, sies det.

Det kommer jo an på hvor langt tilbake man går, men allerede mine foreldre kom fra en mye strengere "barn skal ikke høres"-oppdragelse enn det vi er vant med.

Dette er kjernen i dette, tror jeg.

Har hatt en lang diskusjon med en som driver butikk med mange ansatte. Et stort antall av dagens unge er blitt noen sytete og håpløse arbeidstakere, de er ikke vant til å bli stilt krav til, de har blitt dullet og lekt med av foreldrene fra de var ørsmå. De unge som fremdeles er under utdanning ser ut til å mene at hele landets næringsliv sitter og holder pusten til de skal ut i jobb og "redde verden".

Pga dårlig samvittighet så overøser vi ungene våre med leker, penger og diller med dem. Det er slutt på tiden da ungene løp ute og fant på leker selv.

Min mor dullet aldri med oss, hun var tilstede hjemme - men vi foretrakk å være ute med venner og leke.

[Gjest Gjest]

Jeg lurer litt på hvor denne oppfatningen om at den eldre garde ikke klaget kommer fra. Det er stikk i strid med hva jeg opplever, ihvertfall. Mine besteforeldre tyter meg ørene full med "Da VI var unge hadde vi ikke ditten og datten, og måtte gå timesvis i tre meter snø for å gå i butikken for å handle mat til ungene, og nei og uff og oi og gid". Klaging, klaging, klaging, og surmuling og misunnelse på alt vi har i dag som de ikke hadde og hvor myyye verre de hadde det.

[Gjest imli]

For det første er jeg enig med dem som skriver at folk klaget før også. For det gjorde de. Og ikke minst i ettertid

Men som flere påpeker - de hadde ikke noe valg. Det fantes ikke annen prevensjon enn å hoppe av i svingen, så man kunne skjelden bestemme hvor mange unger man ville ha. Abort var ulovlig. Det fantes ingen trygdeordninger, i alle fall ikke før etter 2. verdenskrig. Man måtte klare seg selv i større grad, samfunnet tok ikke vare på dem som falt utenfor.

Jeg synes det er slitsomsomt å ha barn. Men det er ikke sånn at jeg går rundt og klager over det hele tiden. Tror ikke folk flest gjør det. At man kan få inntrykk av det her inne, er vel at folk føler for å "skrive av seg" litt frustrasjon. Enkelte dager kan man jo føle seg utslitt og synes det er ekstremt slitsomt, uansett om man har 1 eller 10 unger, mens andre dager er det ikke slitsomt i det hele tatt. Å ha en nyfødt/baby er i alle fall slitsomt, med lite søvn, skrik, bleieskift osv, i alle fall når man har flere barn fra før av. Det er også opplest og vedtatt i dag at barn ikke skal ligge alene og skrike, men tas opp med minste klynk. I gamle dager var det nok ikke slik

Jeg er i alle fall opptatt av at mine barn skal greie å underholde seg selv. Jeg synes ikke foreldre skal måtte underholde barna hele tida. De har godt av å kjede seg litt i blandt, og jeg tror heller ikke barn tar skade av å måtte sutre litt for seg selv noen ganger. Greit å lære dem at ikke folk kommer til unnsetning ved minste lyd, det er lærdom å ta med seg - vente på tur, være tålmodig og ta initiativ selv istedetfor å skrike om hjelp til hver minste ting.

[Gjest Gjest]

Det kan være fristende å sammenligne, men synes egentlig ikke det er ordentlig grunnlag for det. Samfunnet er helt annerledes oppbygd i dag, det stilles helt andre krav. Det er vel fastslått at stressnivåene er mye høyere nå enn før, fordi mange kvinner fremdeles er dobbelt- og trippelarbeidende. De skal bevege seg over en mye større radius enn før, da det meste foregikk i og rundt hjemmet. Den tiden vi sparer på tekniske hjelpemidler er mer enn brukt opp på moderne stress. Nå utelater jeg mannen her fordi tråden handler om kvinner, bare så det er sagt.

Men en annen ting som kanskje er vel så viktig. I "gamle dager," det vil si omtrent fra sekstiårene og bakover, hadde ikke kvinnen så mye valg. Heller ikke mange endringsmuligheter. Det var bare å finne seg i sin skjebne. Ordet "husmordop" (blant annet valium) har ikke dukket opp tilfeldig, da en del husmødre vantrivdes og løste problemet med beroligende midler eller alkohol. Jeg tror derfor at det godt kunne være like mange som strevde med ungene sine den gangen som nå.

Har du belegg for at kvinner i de årene brukte mere dop enn nå? Som valium og alkohol? ordet dop var ikke oppfunnet engang.

Polutsalg var ikke en selvfølge den gangen. Den vanlige kvinne var ikke på po.let heller. En annen ting er at vanlige arb.folk ike kunne ta seg råd til polet heller. Du får komme med en annen forklaring.

[Gjest Gjest]

I flere tråder ser jeg at mange gir uttrykk av at det er så fryktelig slitsomt med barn. Jeg kan forstå det hvis man har kollikbarn, kronisk syke barn, barn som ikke sover osv. Men barn uten sånn problematikk, er det virkelig så slitsomt?

Vår formødre hadde flere barn enn oss, og langt mindre tekniske hjelpemidler, det fantes ikke ferdigmat og mannen hjalp omtrent ikke til med barna.

Hvorfor er det så mye mer slitsomt i dag, når alt ligger til rette for at man egentlig har det så mye mer lettvint i hjemmet?

Det var slett ikke bedre før,men kansje enklere på mage vis. Man kastet ikke bort tid på pc,mobil,de færreste hadde en hustlf. Mine foreldre var i jobb begge to. Den yngste er født i 61. Da skaffet kvinner seg jobb som passet med mannens arbeidstid. Man hadde det man kalte husmorskift. enten det var i fiskeindustrien,sykehus eller hva det måtte være.

De gikk på jobben, eller tok bussen. Biler hadde de færreste.

D eldste passet de yngste. Ungene gikk på skolen på lørdagene også.

Ungene lærte seg å ta ansvar. Vi spiste middag da far kom hjem,vi var alene ca 2 timer etter mor dro.

Passet mindre søsken,hjalp til med husarbeide. Tok inn klær fra klessnoren og la de sammen.

Mor skrev handleliste,som ungene sørget for å ta med seg på butikken. I helgene jobbet hun,så da laget vi middag også.

Slik lærte vi hvordan mat skulle lages,hus holdes i orden,vi lærte hva maten kostet osv.

Mor laget opp mat for flere middager. Hun strikket til oss,hun sydde til oss.

At kvinner har det så slitsomt nå, er noe de legger opp til selv.

Det er feilprioriteringer. Ungene oppdrar de til egoister. De sjak kjøres hit og dit. Ungene slipper unna og ta ansvar hjemme.

Noen forteller at de betaler barna for å rydde rommene sine,gå ut i søpla. Er det slik en gjør for å få ansvarsbeviste unger?

Man kjøper maten ferdig, selv om en vet at god planlegging,så kan man lage maten selv,og et like fort.

[Gjest farge]

Vet ikke om dette er nevnt av andre, men var mye forventninger til mødre før, bare annerledes type forventninger. Har ofte hørt av min farmor hvordan klesvasken skulle være ute da og da, alt skulle gjøres til riktig tid og på riktig måte for at andre skulle se på kvinnen i familien som en god mor. Klaging ville bryte med dette og få andre til å se på henne som uegnet. Nå har man jo facebookstatuser og blogger på nettet...

[Cannavaro]

Jeg synes det har vært mange fine svar her, spesielt de som nettopp er opptatt av barna sine, og seg selv, samt kombinere dette. I utgangspunktet skal det ikke være særlig mye å klage over i dagens samfunn, og heller ikke i Norge for den saks skyld. Vi som er født her er pokker meg alle vinnere av lykkeloddet i livet, det vil jeg påstå !! Idag jobber jo begge foreldre stort sett, og man legger kabal for å få tiden til å rekke. Vi involverer oss mer i barna og er sikkert mer opptatt av dem idag enn før i tiden. Noen nevner "utstillingsvindu" og det stemmer nok hos mange, og det er veldig synd. Barn skal være opptatt med lek og moro mens de er små, deretter skal vi lære dem å ta ansvar og bli gradvis mer selvbevisste. Det gjør det enklere for dem å ta valg når de blir større. Å lære kjenne seg selv er en fin lærdom. I vår tid finnes både prevensjon og mulighet for abort. Det betyr at vi kan påvirke våre valg av barn i større grad enn før. Dette ansvaret må man vel være bevisst når man starter forplantningen av seg selv ? Det å ha 3-6 barn i dagens samfunn kan være svært krevende, det forstår vi, men det er vel eget valg, ikke sant ? Dersom vi skal lære våre barn om konsekvenser så må vi også forstå hva det er selv. Hva med oppofrelse ?? ansvarsbevissthet ? tenker man egentlig på det når man vil ha barn ? Fra mitt ståsted ser jeg foreldre som er både passive og aktive m.h.t barns interesser og oppdragelse, men har sjelden hørt om klaging fra foreldre ei i barnehage, skole eller idrett. Jeg tror nok de fleste med 1-3 barn klarer hverdagen rimelig bra og at det blir en myte om at det er MYE klaging. Derimot, hvordan vi oppdrar våre barn idag,jamført med tidligere er nok en helt annen diskusjon.

[Gjest farge]

Det fantes jo kvinner som syntes fødsel og småbarnperioden var tungt i gamle dager også. Min bestemor hadde en så traumatisk fødsel og så slitsomme småbarnsår at det bare ble med den ene ungen.

[Gjest Gjest]

Som firebarnsmamma synes jeg det som er mest slitsom er å forholde seg til samfunnets krav om hva alle barn har krav på. Og hva de ikke kan/bør gjøre. For eksempe, jeg hater barnebursdager. Kommer aldri til å lage barnebursdag av typen be inn 20 unger vi aldri har noe kontakt med ellers.

Andre mødre himler med øynene og synes synd i ungene mine for dette. Stakkars barn som har en slik mor!

Og akkurat dette tror jeg mange mammaer sliter med på mange vis, ikke bare med bursdagene.Det har aldri vært barna i seg selv som er så slitsomme...(vel, med noen unntak da)

Dessuten, barn før hadde faste arbeidsoppgaver i hjemmet fra de var ganske små. I dag er kravet til skole så strengt at foreldrene løper beina av seg for å sørge for at barna får det de har krav på i den sammenhengen.

[Leanne]

Som firebarnsmamma synes jeg det som er mest slitsom er å forholde seg til samfunnets krav om hva alle barn har krav på. Og hva de ikke kan/bør gjøre. For eksempe, jeg hater barnebursdager. Kommer aldri til å lage barnebursdag av typen be inn 20 unger vi aldri har noe kontakt med ellers.

Andre mødre himler med øynene og synes synd i ungene mine for dette. Stakkars barn som har en slik mor!

Og akkurat dette tror jeg mange mammaer sliter med på mange vis, ikke bare med bursdagene.Det har aldri vært barna i seg selv som er så slitsomme...(vel, med noen unntak da)

Dessuten, barn før hadde faste arbeidsoppgaver i hjemmet fra de var ganske små. I dag er kravet til skole så strengt at foreldrene løper beina av seg for å sørge for at barna får det de har krav på i den sammenhengen.

Nå har jo barna bare bursdag 1 gang i året da.. Så med mindre man har 12 unger så er dette en ganske sjelden "event"...

Datteren min har de siste to årene feiret bursdagen sin ute. Vi har vært i barnehagens uteområde, lånt lavvoen. Hatt bål, stekt pølser og pinnebrød over bålet. Barna fikk kakao og sjokoladekake.. Ellers lekte de og koste seg ute.. I fjor gikk de også litt på ski.. Var vel rundt 15 barn der. (2 av barna hadde med sine mødre som er mine venninner så vi var totalt 4 voksne som ordnet til da...

Slapp å vaske huset før, under og etter bursdagen

Det er nok mer de ukentlige aktivitetene som sliter på barn og foreldre. Allidrett, ballet, turn, fotball osv... 2-3 aktiviteter i uka per barn blir jo litt av en kabal når man har flere barn...

Synes ikke barnehagebarn har behov for et sånt tilbud, da de er aktive nok i barnehagen. Når de starter på skolen holder det med 1 aktivitet i uken.

Også er det jo lov å samarbeide med andre da, det virker som om at alle barn blir kjørt og hentet av sin mamma/pappa.. Da jeg var mindre byttet foreldrene mine må, fylte opp en bil og kjørte på trening en gang innimellom..

[Gjest Gjest]

Så klart er det slitsomt å ha barn. Det er jo egne individer som krever ganske så mye, og du vil aldri fullstendig kjenne dem.

I gamle dager var kvinner hjemme....

Jeg er ikke så gammel, men er den eneste av mine venner som valgte å være hjemme med barna. Og nå først er jeg på vei "ut" for å få meg utdannelse og så jobb. Alle mine venner har vært "ute" i mange mange år.

Likevel er det slitsomt med tenårings jente, tiåring og seksåring.

Det kan ingen legge skjul på. Men man lærer å leve med det og det blir den største delen av livet (mitt iallefall). Gleden av det hele veier mye mere.

[Caramba]

Da jeg var barn så var mamma mye borte i jobbsammenheng. Da kom det faktisk en husmorvikar til oss og stelte huset og laget middag til pappa og oss barna. Utrolig!!!! DET skulle jeg hatt tilgang på i dag. Kanskje ting var bedre før?

Før, når folk fikk tvillinger, feks, så fikk man også hjelp hjemme. I dag????? Glem det, her må man klare seg selv...

[Leanne]

Før, når folk fikk tvillinger, feks, så fikk man også hjelp hjemme. I dag????? Glem det, her må man klare seg selv...

Du skulle nok fått en til... Kjenner ei som fikk trillinger, kommunen betalte da en barnepleier for å være sammen med familien det første halv året... (noen timer hver dag.. ikke 24/7)

[Gjest glamora]

Vet ikke jeg, men tror min hjemmeværende mor syntes det var mer slitsomt med barn enn jeg som jobber synes. Har aldri følt at hun har hatt glede av barna sine, mer at det var et slit. Klart det er slitsomme stunder, men det er ikke sånn hele tiden. Så alt i alt syns jeg det er mer glede enn slit.