Større aksept for at menn slår enn for at kvinner slår?

[Cuckold]

Kom over følgende bokanmeldelse av boken "Volden, horen og vennskapet":

http://www.bokavisen.no/pressemeldinger/20..._vennskapet.php

Boken stiller blant annet spørsmål som

• Hvorfor vekker det oppsikt at jenter utøver vold?

• Hvorfor synes koblingen mellom menn og vold å være mindre kontroversiell?

Her må jeg si jeg reagerer litt. For dette kjenner jeg meg ikke igjen i. Er det virkelig slik at det er mer aksept for at menn slår enn for at kvinner slår? I den verden jeg kjenner er det helt omvendt:

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article312085.ece

Mens kvinner er like voldelige som menn, er det menns vold som oppfattes som et alvorlig problem. Mira Craig kan skryte av at hun slår kjæresten og selv om enkelte har reagert på dette er det likevel ingenting sammenliknet med det som ville møtt en mann som hadde sittet på TV og sagt det samme.

Dette henger nok sammen med at vi tar for gitt at en mann kan forsvare seg slik at han har mindre grunn til å være redd en voldelig partner. Og det er greit nok, jeg ser det nok langt på vei slik selv. Men det betyr jo i hvert fall at det er helt feil å hevde at det er større aksept for at menn utøver vold.

[Gjest Iah]

I parforhold har du nok rett. Men når det gjelder generell voldsutøvelse vekker det nok mye mer oppsikt at en kvinne har vært involvert i en slåsskamp på byen, enn at en mann har vært det.

[Cuckold]

I parforhold har du nok rett. Men når det gjelder generell voldsutøvelse vekker det nok mye mer oppsikt at en kvinne har vært involvert i en slåsskamp på byen, enn at en mann har vært det.

Jo, men jeg tror ikke man kan si catfights oppfattes som mer avorlige enn gutteslagsmål. Tvert imot. Når jentene slåss tror jeg folk slapper mer av og tar det som ren underholdning, noe som sikkert henger sammen med at faren for at en av partene skal få livstruende skader eller ende på legevakten er vesentlig mindre.

Vi lever dessuten i en kultur der det bare er ansett som kult at jenter har temperament. Det er ikke lenger noe ideal for kvinnen å være stille og beskjeden og holde seg i bakgrunnen. Og godt er det. Men da er det jo ikke akkurat noen grunn til å klage på at jenter ikke har lov å være aggressive. Det er jo kult for en jente å være aggressiv, mens gutter pent får holde igjen.

[Gjest dritkult]

Jo, men jeg tror ikke man kan si catfights oppfattes som mer avorlige enn gutteslagsmål. Tvert imot. Når jentene slåss tror jeg folk slapper mer av og tar det som ren underholdning, noe som sikkert henger sammen med at faren for at en av partene skal få livstruende skader eller ende på legevakten er vesentlig mindre.

Vi lever dessuten i en kultur der det bare er ansett som kult at jenter har temperament. Det er ikke lenger noe ideal for kvinnen å være stille og beskjeden og holde seg i bakgrunnen. Og godt er det. Men da er det jo ikke akkurat noen grunn til å klage på at jenter ikke har lov å være aggressive. Det er jo kult for en jente å være aggressiv, mens gutter pent får holde igjen.

Skjønner hva du sier, men personlig så syns jeg ikke vold er spesielt kult uansett hva slags kjønn som står for volden. Vold som forsvar når andre bruker vold mot deg blir noe annet, men vold for å være kul er helt lavmål for meg.

[Cuckold]

Skjønner hva du sier, men personlig så syns jeg ikke vold er spesielt kult uansett hva slags kjønn som står for volden. Vold som forsvar når andre bruker vold mot deg blir noe annet, men vold for å være kul er helt lavmål for meg.

Det kan jeg være enig i, og jeg vet ærlig talt ikke om det er så mange jenter som er voldelige bare for å være kule. Men jeg vil påstå at det er større aksept for kvinnelig vold.

[Ella_Grey]

Kom over følgende bokanmeldelse av boken "Volden, horen og vennskapet":

http://www.bokavisen.no/pressemeldinger/20..._vennskapet.php

Boken stiller blant annet spørsmål som

• Hvorfor vekker det oppsikt at jenter utøver vold?

• Hvorfor synes koblingen mellom menn og vold å være mindre kontroversiell?

Her må jeg si jeg reagerer litt. For dette kjenner jeg meg ikke igjen i. Er det virkelig slik at det er mer aksept for at menn slår enn for at kvinner slår?

Nja, jeg syns det er både og. Det er langt vanligere at menn slåss på byen enn av kvinner gjør det. Og da mener jeg virkelig slåss, og ikke bare lugger og klapper til hverandre.

Det vekker langt mer oppsikt hvis ei jente kommer med en sprukket leppe, og sier at hun var i slåsskamp enn hvis en gutt gjør det. Sånn opplever iallefall jeg det.

Stereotypen er at kvinner blir utsatt for vold ikke at de utøver den.

Menn har jo i alle år løst konflikter ved hjelp av vold, så sånn sett er det jo ikke noe 'nytt' og kontroversielt. Mens kvinner heller har drevet mer med utfrysning og baksnakking, derfor er det noe nytt at jenter er blitt mer voldelig.

[Cuckold]

Nja, jeg syns det er både og. Det er langt vanligere at menn slåss på byen enn av kvinner gjør det. Og da mener jeg virkelig slåss, og ikke bare lugger og klapper til hverandre.

Det vekker langt mer oppsikt hvis ei jente kommer med en sprukket leppe, og sier at hun var i slåsskamp enn hvis en gutt gjør det. Sånn opplever iallefall jeg det.

Stereotypen er at kvinner blir utsatt for vold ikke at de utøver den.

Menn har jo i alle år løst konflikter ved hjelp av vold, så sånn sett er det jo ikke noe 'nytt' og kontroversielt. Mens kvinner heller har drevet mer med utfrysning og baksnakking, derfor er det noe nytt at jenter er blitt mer voldelig.

Det er kanskje vanligere at gutter slåss på byen, men det betyr ikke at man synes catfights er alvorligere enn slåsskamper mellom gutter.

At det går hardere for seg når guttene slåss har vel litt med både styrke og størrelse å gjøre. Det betyr ikke at det ikke er vold det jentene driver med. Bare at den gir mindre alvorlige skader.

Men nettopp derfor tror jeg også folk ser på den kvinnelige volden med mindre fordømmelse. Og det er egentlig ikke så rart. Mitt poeng er bare at det ikke finnes noen grunn til å påstå at den kvinnelige volden er mer tabu. Tvert imot. Vi synes det er mindre å ta på vei for.

Jeg synes dette blir et mislykket forsøk på å innta offerrollen på en arena der jentene slett ikke er diskriminert.

[Gjest Gjest]

Det er vel forholdsvis liten aksept for grov vold fra noe kjønn, får en tro.

Din siste link viser til en undersøkelse som teller med furting, kjefting og skriking som vold, andre teller med seksuell avvisning også. For å ta en klisje, vil det si at dersom min mann ikke løfter en finger i huset og jeg etter gjentatte forsøk på å få rettferdighet innimellom har en utblåsning og kaller ham en egoist og snur ryggen til ham i sengen noen dager, er jeg en voldsutøver. Jeg kan ikke se at noen er tjent med et så utvannet voldsbegrep.

Lette voldshandlinger som ørefik, klyp eller dask mot brystkassen, er nok mer akseptert hos kvinner enn hos menn. Kvinners vold ligger oftest i denne kategorien, og jeg tror at en større andel av både menn og kvinner heller til å se dette som emosjonelle utbrudd, eller affektiv vold. Menn forventes å ha mer kontroll over sine følelser.

Grov vold fra kvinner er nok mer tabubelagt, både den som har stort skadepotensiale, og den som er direkte instrumentell, nemlig vold for å tvinge gjennom sin vilje gjennom trusler og fysisk skade.

Det vekker endelig nok oppsikt når en kvinne klipper av mannens penis, eller myrder ham ved å sette fyr på sengen han sover i. Dersom kvinner begynte å drepe menn i sjalusi og som hevn i samme omfang som menn gjør det overfor kvinner, hadde det blitt ramaskrik.

Kvinners vold er likevel ikke harmløs selv der det er snakk om medisinsk beskjedne konsekvenser. Selvbilder brytes ned av gjentatte krenkelser, forhold ryker, det skapes stress og forventninger om uforutsigbare angrep, barn blir vitner til vold og lærer maktesløshet og å plukke voldelige partnere, osv osv. Og det kan gå inflasjon i volden, med økende alvorlighetsgrad.

En venn av meg ble utsatt for vold i sitt forhold, til tider hvor han måtte forsvare seg fysisk ved å holde henne fast for å ikke bli skadet selv. Hun er en flott person mot alle andre, men mellom dem hadde hennes grenser for hva en gjør mot andre, blitt borte, og hun utfoldet seg tildels ganske fritt når hun var provosert over ett eller annet. Det var vanskelig å forholde seg til, for meg var det fremmed at et så oppegående menneske kunne være så destruktiv mot sin nærmeste, uten å innse problemet og søke hjelp utenfra. At det var en kvinne, gjorde det vanskeligere enn om mønsteret hadde fulgt fordommene. Jeg har også kun ved ett tilfelle opplevd at kvinnelig partnervold har vært et tema blant venninnene mine, og det var etter en episode hvor en venninne kom over et par i bekjentskapskretsen vår idet hun klappet til ham. Det snakkes for lite om kvinnelig partnervold, og det blir derfor noe fjernt for oss som ikke bedriver den. Dersom kvinner hadde vært flinkere til å flagge holdninger om at vold er respektløst og uakseptabelt, ville det kanskje gjort at flere kvinner stilte spørsmålstegn ved egen atferd og prøvde å komme ut av volden. Men for å øke bevisstheten om dette må nok flere menn stå frem om at de mobbes, terroriseres og blir fysisk trakkassert og slått hjemme. Jeg er normalt samfunnsinteressert, men opplever flere venners erfaringer som overraskende. Vi trenger mer informasjon om hva som foregår i hjemmene.

[Cuckold]

Det er vel forholdsvis liten aksept for grov vold fra noe kjønn, får en tro.

Ja, det er sant.

Din siste link viser til en undersøkelse som teller med furting, kjefting og skriking som vold, andre teller med seksuell avvisning også. For å ta en klisje, vil det si at dersom min mann ikke løfter en finger i huset og jeg etter gjentatte forsøk på å få rettferdighet innimellom har en utblåsning og kaller ham en egoist og snur ryggen til ham i sengen noen dager, er jeg en voldsutøver. Jeg kan ikke se at noen er tjent med et så utvannet voldsbegrep.

Det kan jeg være enig i.

Lette voldshandlinger som ørefik, klyp eller dask mot brystkassen, er nok mer akseptert hos kvinner enn hos menn. Kvinners vold ligger oftest i denne kategorien, og jeg tror at en større andel av både menn og kvinner heller til å se dette som emosjonelle utbrudd, eller affektiv vold. Menn forventes å ha mer kontroll over sine følelser.

Grov vold fra kvinner er nok mer tabubelagt, både den som har stort skadepotensiale, og den som er direkte instrumentell, nemlig vold for å tvinge gjennom sin vilje gjennom trusler og fysisk skade.

Dette er den påstanden i boken jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i. Menn som slår kone og barn er virkelig ikke akseptert eller forstått på noen som helst måte. Jeg tror ikke det er noen grunn til å hevde at kvinners vold mot egne barn oppfattes som mer alvorlig enn menns.

Det vekker endelig nok oppsikt når en kvinne klipper av mannens penis, eller myrder ham ved å sette fyr på sengen han sover i. Dersom kvinner begynte å drepe menn i sjalusi og som hevn i samme omfang som menn gjør det overfor kvinner, hadde det blitt ramaskrik.

Det vekker da også berettiget oppsikt hver gang det skjer et såkalt æresdrap. Jeg synes ikke godt man kan påstå at samfunnet ser med større forståelse på dette enn på kvinner som dreper i affekt. Det blir like store overskrifter i avisen når en kvinne blir drept, i hvert fall i vår del av verden.

Kvinners vold er likevel ikke harmløs selv der det er snakk om medisinsk beskjedne konsekvenser. Selvbilder brytes ned av gjentatte krenkelser, forhold ryker, det skapes stress og forventninger om uforutsigbare angrep, barn blir vitner til vold og lærer maktesløshet og å plukke voldelige partnere, osv osv. Og det kan gå inflasjon i volden, med økende alvorlighetsgrad.

En venn av meg ble utsatt for vold i sitt forhold, til tider hvor han måtte forsvare seg fysisk ved å holde henne fast for å ikke bli skadet selv. Hun er en flott person mot alle andre, men mellom dem hadde hennes grenser for hva en gjør mot andre, blitt borte, og hun utfoldet seg tildels ganske fritt når hun var provosert over ett eller annet. Det var vanskelig å forholde seg til, for meg var det fremmed at et så oppegående menneske kunne være så destruktiv mot sin nærmeste, uten å innse problemet og søke hjelp utenfra. At det var en kvinne, gjorde det vanskeligere enn om mønsteret hadde fulgt fordommene. Jeg har også kun ved ett tilfelle opplevd at kvinnelig partnervold har vært et tema blant venninnene mine, og det var etter en episode hvor en venninne kom over et par i bekjentskapskretsen vår idet hun klappet til ham. Det snakkes for lite om kvinnelig partnervold, og det blir derfor noe fjernt for oss som ikke bedriver den. Dersom kvinner hadde vært flinkere til å flagge holdninger om at vold er respektløst og uakseptabelt, ville det kanskje gjort at flere kvinner stilte spørsmålstegn ved egen atferd og prøvde å komme ut av volden. Men for å øke bevisstheten om dette må nok flere menn stå frem om at de mobbes, terroriseres og blir fysisk trakkassert og slått hjemme. Jeg er normalt samfunnsinteressert, men opplever flere venners erfaringer som overraskende. Vi trenger mer informasjon om hva som foregår i hjemmene.

Jeg er enig i at hjem der kvinnen utøver vold i hjemmet bør oppsøke hjelp, spesielt dersom det er fare for at barna rammes av volden. Men det blir på et vis en annen debatt. Det er ikke slik at jeg beklager meg over at kvinner er så voldelige, det jeg reagerte på er at man fremstiller det som at samfunnet reagerer hardere på kvinnevold. Det tror jeg ikke det er noen grunn til å hevde.

[Gjest Gjest]

Dette er den påstanden i boken jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i. Menn som slår kone og barn er virkelig ikke akseptert eller forstått på noen som helst måte. Jeg tror ikke det er noen grunn til å hevde at kvinners vold mot egne barn oppfattes som mer alvorlig enn menns.

Akseptert og forstått er feil, men det regnes som "vanlig". Ikke vanlig i normal forstand, men som en relativt vanlig hendelse i nyhetsbildet, altså på landsbasis. Hvor mange blir egentlig sjokkerte i dag over at ni av ti drepte kvinner er tatt av dage av partner eller ekspartner? Vi har hørt om partner- og barnedrap før. Eller "famiietragedier" som det gjerne bortforklares som. Igjen og igjen.

Drap passer med det bildet folk har av "mannen". "Mannen" i hermetegn fordi "mannen" i denne sammenhengen er noe helt annet enn en selv om en er mann, eller menn i familie, omgangskrets og på jobben.

Tilsvarende er det mer forenlig med våre oppsummerte forestillinger om "kvinnen" at hun legger sin nyfødte i en plastpose i en container, men ikke at hun dreper sin 5-åring med gjentatte knivstikk, eller torturerer 8-åringen seksuelt. De siste to rammes av tabuet om kvinner som voldsutøvere, babydrapet har vi allerede forståelsesrammer for og mange erfaringer med historier om. Uten å vite at hun ikke har gjort det med kaldt blod, antar vi at det ble begått i øyeblikkets fortvilelse, at moren har fødselspsykose osv. Før moren er identifisert og avhørt, har vi antagelser om at det er en ekte tragedie bak, og ikke egoisme i sin grusomste form.

Når du hører at en kvinne har drept sin far med knivstikk, hva er din første tanken om årsaken da? Er du som gjennomsnittet, vil jeg tro at det første du tenker kan være at det ligger en incesthistorie bak.

Det vekker da også berettiget oppsikt hver gang det skjer et såkalt æresdrap. Jeg synes ikke godt man kan påstå at samfunnet ser med større forståelse på dette enn på kvinner som dreper i affekt. Det blir like store overskrifter i avisen når en kvinne blir drept, i hvert fall i vår del av verden.

Det vekker oppmerksomhet, men det vekker ikke overraskelse. Overraskelsen kommer naturligvis hvis man kjente til vedkommende, men at det skjer æresdrap er noe folk forlengst har inkorperert i sine forestillinger om hvordan verden fungerer.

Den dagen en muslimsk mor dreper sin datter for å ha flørtet med klassekameraten, kommer det til å vekke overraskelse igjen, fordi det er utenfor hva vi er vant til å høre.

Menns vold sammenfaller med en gjengs oppfatning om at menn lett tyr til vold, og fører til redusert respekt for mannskjønnet.

Mens den vanlige kvinnen i gata aldri blir uglesett fordi enkelte kvinner dreper sitt nyfødte barn, eller noen kvinner mishandler mann og barn. Hun blir tildelt kollektiv skyld for en rekke andre uretter hun ikke har begått, men ikke andre kvinners vold. Fordi vold er utypisk for kvinner. Mer typisk for menn. Og enda mer typisk for menn av visse etnisiteter/sosiodemografiske bakgrunner. For alle disse gruppene er det mest typisk å ikke begå grov vold, men det er knapt noe tabu over at en muslimsk afrikaner begår en voldtekt, mens det er stort tabu når en kvinne har forgrepet seg.

[Cuckold]

Takk for et uvanlig godt og reflektert svar.

Dette er den påstanden i boken jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i. Menn som slår kone og barn er virkelig ikke akseptert eller forstått på noen som helst måte. Jeg tror ikke det er noen grunn til å hevde at kvinners vold mot egne barn oppfattes som mer alvorlig enn menns.

Akseptert og forstått er feil, men det regnes som "vanlig". Ikke vanlig i normal forstand, men som en relativt vanlig hendelse i nyhetsbildet, altså på landsbasis. Hvor mange blir egentlig sjokkerte i dag over at ni av ti drepte kvinner er tatt av dage av partner eller ekspartner? Vi har hørt om partner- og barnedrap før. Eller "famiietragedier" som det gjerne bortforklares som. Igjen og igjen.

Drap passer med det bildet folk har av "mannen". "Mannen" i hermetegn fordi "mannen" i denne sammenhengen er noe helt annet enn en selv om en er mann, eller menn i familie, omgangskrets og på jobben.

Tilsvarende er det mer forenlig med våre oppsummerte forestillinger om "kvinnen" at hun legger sin nyfødte i en plastpose i en container, men ikke at hun dreper sin 5-åring med gjentatte knivstikk, eller torturerer 8-åringen seksuelt. De siste to rammes av tabuet om kvinner som voldsutøvere, babydrapet har vi allerede forståelsesrammer for og mange erfaringer med historier om. Uten å vite at hun ikke har gjort det med kaldt blod, antar vi at det ble begått i øyeblikkets fortvilelse, at moren har fødselspsykose osv. Før moren er identifisert og avhørt, har vi antagelser om at det er en ekte tragedie bak, og ikke egoisme i sin grusomste form.

Når du hører at en kvinne har drept sin far med knivstikk, hva er din første tanken om årsaken da? Er du som gjennomsnittet, vil jeg tro at det første du tenker kan være at det ligger en incesthistorie bak.

Ja, men jeg vil nok også tenke at det ligger en forhistorie til grunn om en sønn dreper sin far. Tanken på incest er ikke så fjern der heller. Eventuelt langvarig mishandling gjennom barndommen. Og selv i tilfeller der menn dreper andre menn i fylla tenker jeg gjerne at dette er en person som må ha hatt spesielle problemer med aggresjon, gjerne knyttet til rusproblemer. Det er altså ikke slik at vanlige menn slår; menn som slår bærer et bestemt stigma og befinner seg på mange måter utenfor det gode selskap. Mitt poeng er at voldelige menn ikke har noen høyere status enn voldelige kvinner. Du får ikke mer forståelse og respekt som voldelig mann enn som voldelig kvinne.

Det vekker da også berettiget oppsikt hver gang det skjer et såkalt æresdrap. Jeg synes ikke godt man kan påstå at samfunnet ser med større forståelse på dette enn på kvinner som dreper i affekt. Det blir like store overskrifter i avisen når en kvinne blir drept, i hvert fall i vår del av verden.

Det vekker oppmerksomhet, men det vekker ikke overraskelse. Overraskelsen kommer naturligvis hvis man kjente til vedkommende, men at det skjer æresdrap er noe folk forlengst har inkorperert i sine forestillinger om hvordan verden fungerer.

Den dagen en muslimsk mor dreper sin datter for å ha flørtet med klassekameraten, kommer det til å vekke overraskelse igjen, fordi det er utenfor hva vi er vant til å høre.

Menns vold sammenfaller med en gjengs oppfatning om at menn lett tyr til vold, og fører til redusert respekt for mannskjønnet.

Mens den vanlige kvinnen i gata aldri blir uglesett fordi enkelte kvinner dreper sitt nyfødte barn, eller noen kvinner mishandler mann og barn. Hun blir tildelt kollektiv skyld for en rekke andre uretter hun ikke har begått, men ikke andre kvinners vold. Fordi vold er utypisk for kvinner. Mer typisk for menn. Og enda mer typisk for menn av visse etnisiteter/sosiodemografiske bakgrunner. For alle disse gruppene er det mest typisk å ikke begå grov vold, men det er knapt noe tabu over at en muslimsk afrikaner begår en voldtekt, mens det er stort tabu når en kvinne har forgrepet seg.

Her begynner vi å nærme oss hverandre. For jeg er med på at vi i praksis faktisk tar lettere på kvinners vold. Menn regnes som mer voldelige, og den kvinnelige volden er ikke mer tabu, den er mer stilltiende akseptert. Noe som nok henger sammen med at den sjeldnere har fatalt utfall. Så menns vold er ikke mer akseptert, men anses faktisk som et større problem, noe den antagelig også må sies å være. Nettopp fordi menn har mer kraft i slagene og større evne til å påføre alvorlig skade.

Gruppen menn som tilhører den voldelige outcast er større enn den tilsvarende gruppen kvinner. Men tror ikke det er riktig å si at disse mennene er mer respektert. Og potensialet for vold ligger i begge kjønn, slik at vi også når det er nødvendig forventer at en kvinne vil ty til vold for å forsvare sitt barn, sin familie eller sitt land:

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/comm..._Caravaggio.jpg

Judith Beheading Holofernes, Caravaggio

Endret 4. november 2009 av Cuckold

[Gjest Gjest]

Hvis en mann banker kona regelmessig synes folk det er grusomt, men vi har hørt det så mange ganger før at vi blir ikke så overrasket lengere. Vi tenker for en drittsekk

Men hvis en dame banker mannen regelmessig så kan vi ikke tro at det er sant. Hvordan kan det gå ann tenker vi da. Vi tenker hva er det som er galt siden hun gjør det?

[Gjest Gjest]

Kom over følgende bokanmeldelse av boken "Volden, horen og vennskapet":

http://www.bokavisen.no/pressemeldinger/20..._vennskapet.php

Boken stiller blant annet spørsmål som

• Hvorfor vekker det oppsikt at jenter utøver vold?

• Hvorfor synes koblingen mellom menn og vold å være mindre kontroversiell?

Her må jeg si jeg reagerer litt. For dette kjenner jeg meg ikke igjen i. Er det virkelig slik at det er mer aksept for at menn slår enn for at kvinner slår? I den verden jeg kjenner er det helt omvendt:

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article312085.ece

Mens kvinner er like voldelige som menn, er det menns vold som oppfattes som et alvorlig problem. Mira Craig kan skryte av at hun slår kjæresten og selv om enkelte har reagert på dette er det likevel ingenting sammenliknet med det som ville møtt en mann som hadde sittet på TV og sagt det samme.

Dette henger nok sammen med at vi tar for gitt at en mann kan forsvare seg slik at han har mindre grunn til å være redd en voldelig partner. Og det er greit nok, jeg ser det nok langt på vei slik selv. Men det betyr jo i hvert fall at det er helt feil å hevde at det er større aksept for at menn utøver vold.

Det er da ikke vanskelig å se for seg hvor holdningen du omtaler kommer fra, om du tenker bakover i tid i vår historie.

Det er selvfølgelig ikke rett. Ingen skal slå noen som helst, kvinne eller mann.