Barnetestamente.

[Gjest imli]

Fadderoppgaven handler IKKE om å ta seg av barna hvis foreldrene dør. Det står t.o.m presisert i Den Norske Kirkes definisjon på fadder. Faddere skal være ressurspersoner for barnet, og sammen med kirken påta seg ansvaret for barnets kristne tro.

Når begge foreldre er døde/ikke i stand til å ta seg av barnet, vil barnevernet så langt det går plassere barnet hos andre familiemedlemmer.

[Far til 2]

Lurer på om noen av dere har tenkt på hva som vil skje med barna deres om dere som foreldre skulle dø?

Selv har jeg eneomsorgen for mitt barn, å det er ingen pappa som står klar til å ta over omsorgen om jeg skulle falle fra eller bli ute av stand til å ta meg av barnet mitt.

Jeg har snakket med mine to søstre om de er villige til å ta seg av barnet mitt hvis noe skulle hende meg, å de er villige til å ta over omsorgen. Det er viktig for meg å vite at hvis ikke jeg kan være der for barnet mitt så er det to tanter som vil stille opp. Barnet mitt kjenner tantene veldig godt og føler seg trygg på begge to. Barnet har også søskenbarn som h*n har vokst opp sammen med, å jeg tror at barnet vil føle seg som en del av en familie om h*n måtte bo sammen med en av søstrene mine. Vi har bare muntlig avtale på dette, men jeg holder på med et utkast til baretestamente som skal skrives og undertegnes for å ha et papir å vise til for å sørge for at mitt barn vil få bo hos en av mine søstre uten å måtte gå innom barnevernet og fosterhjem om jeg skulle falle fra før h*n er myndig.

Jeg mener at det er viktig å avklare dette med hva som skal skje med barna om foreldrene faller fra eller blir ute av stand til å ta seg av de selv, å mener at det er like viktig å avklare dette selv om man er to foreldre siden det faktisk kan skje at begge foreldre omkommer.

Selvsagt er dette vondt å tenke på, å jeg tror også at vi foreldre føler oss udødelige å tror at vi skal ta oss av barna til de blir voksne å klarer seg selv.

Vil også nevne at jeg ikke er syk, men jeg tenker jo endel på hvor fort mitt barn kan bli foreldreløs nå i disse svineinfluensatider.

Jeg har også tenkt på dette ettersom barna en periode ikke ønsket å ha kontakt med moren.

Nå har jeg jobbet med barna (og moren) i et par år for å endre denne situasjonen, og synes å ha lykkes med det veldig bra. Så bra at vi nettopp har gått inn på en prøveordnig med felles omsorg. Og for øyeblikket synes det som om barna trives godt med denne ordningen. Selv om de var sint på moren en stund er hun tross alt moren deres og det var godt å få til en forsoning mellom dem.

Hos oss er det derfor naturlig at moren overtar omsorgen alene om jeg faller fra.

[Gjest Gjest]

Fadderoppgaven handler IKKE om å ta seg av barna hvis foreldrene dør. Det står t.o.m presisert i Den Norske Kirkes definisjon på fadder. Faddere skal være ressurspersoner for barnet, og sammen med kirken påta seg ansvaret for barnets kristne tro.

Når begge foreldre er døde/ikke i stand til å ta seg av barnet, vil barnevernet så langt det går plassere barnet hos andre familiemedlemmer.

Som jeg skrev tidligere så er hva man legger i fadderskapet veldig avhengig av hvor man bor/er vokst opp og det kan være store forskjeller. Som andre også har skrevet så var dette mye mer vanlig før når dødeligheten var større og de sosiale støttesystemer ikke fungerte så godt. Men det er likevel det viktigste momentet når man skal velge faddere mange steder. Foreldrenes valg av faddere oppfattes som et signal på hvem de ønsker skal ha hovedansvar for barnet hvis de faller fra. Det er riktig at slik loven er nå så har ikke lenger faddere noen rettigheter eller plikter. Det samme gjelder også i forhold til kirken: Kirken foretar ikke noe som helst kontroll med faddere.

Når vi har blitt spurt om å være faddere så har vår første vurdering vært om vi kunne ta ansvaret for barnet og vi har takket ja og avslått i henhold til det. Når vi har valgt faddere for våre barn så har vi lagt hovedvekten på hvem som bor i nærheten, hvem vi antar kommer til å ha kontakt med barna når de vokser opp og som kommer fra nogenlunde tilsvarende miljø som oss selv. Religion har hatt lite betydning og vi har også valgt fadder med helt motsatt religiøst syn som oss selv.

For oss er vårt valg av faddere et klart signal om hvem som sammen med vår familie skal ta ansvaret for våre barn. Dessverre er i følge loven standarden nå at barnevernet går foran fadderene. (Jeg må bare innrømme at den store skrekken ville være å få offentlige institusjoner blandet opp i dette.) Det er derfor nødvendig at man skriver et testamente hvor man presiserer at man ønsker at fadderene skal få ansvar hvis de vil/kan og at barna i størst mulig grad skal holdes unna offentlige institusjoner hvis man ønsker det.

[Gjest Gjest]

Når begge foreldre er døde/ikke i stand til å ta seg av barnet, vil barnevernet så langt det går plassere barnet hos andre familiemedlemmer.

Uff a meg! Døde foreldre også skal barnevernet komme inn og blande seg Jeg håper da virkelig de kan overlate dette til familien m.m. uten å gjøre sorgen verre enn den allerede er.

[Anaconda]

Når foreldre velger faddere er jo dette for at de ønsker at disse skal følge opp dette barnet, og det er jo en tillitserklæring i seg selv, og det vil jo da være naturlig/føles riktig å bidra/ være tilstede for barnet dersom noe prekært skulle oppstå i dets liv, som for eksempel å miste mamma og pappa. Man må jo yte etter evne, mener jeg. Man kan jo naturligvis bidra mye/ være der for barnet uten at man har den daglige omsorgen.

Skal jeg ta meg selv som et eksempel er jeg i en alder av 25 fadder til 3 stk, og jeg antar at dette tallet muligens kan øke med årene.

Mormor og de 8 (fadder)ungene da eller? (Ingenting å le av)

Endret 27. oktober 2009 av annipanni

[Gjest Gjest_Hilde_*]

Er det ikke slik at den nærmeste familien får tilbud om å overta omsorgen for barna dersom begge foreldrene dør?

Nei.

Barnevernet "tar over" og det er ikke nødvendigvis nærmeste familie som overtar.

En kan skrive ned hva en vil, men i praksis betyr det ingen ting hva en som foreldre ønsker for barna sine, og hvem en ønsker skal få omsorgen for de. Barnevernet bestemmer.

[Gjest imli]

Som jeg skrev tidligere så er hva man legger i fadderskapet veldig avhengig av hvor man bor/er vokst opp og det kan være store forskjeller. Som andre også har skrevet så var dette mye mer vanlig før når dødeligheten var større og de sosiale støttesystemer ikke fungerte så godt. Men det er likevel det viktigste momentet når man skal velge faddere mange steder. Foreldrenes valg av faddere oppfattes som et signal på hvem de ønsker skal ha hovedansvar for barnet hvis de faller fra. Det er riktig at slik loven er nå så har ikke lenger faddere noen rettigheter eller plikter. Det samme gjelder også i forhold til kirken: Kirken foretar ikke noe som helst kontroll med faddere.

Når vi har blitt spurt om å være faddere så har vår første vurdering vært om vi kunne ta ansvaret for barnet og vi har takket ja og avslått i henhold til det. Når vi har valgt faddere for våre barn så har vi lagt hovedvekten på hvem som bor i nærheten, hvem vi antar kommer til å ha kontakt med barna når de vokser opp og som kommer fra nogenlunde tilsvarende miljø som oss selv. Religion har hatt lite betydning og vi har også valgt fadder med helt motsatt religiøst syn som oss selv.

For oss er vårt valg av faddere et klart signal om hvem som sammen med vår familie skal ta ansvaret for våre barn. Dessverre er i følge loven standarden nå at barnevernet går foran fadderene. (Jeg må bare innrømme at den store skrekken ville være å få offentlige institusjoner blandet opp i dette.) Det er derfor nødvendig at man skriver et testamente hvor man presiserer at man ønsker at fadderene skal få ansvar hvis de vil/kan og at barna i størst mulig grad skal holdes unna offentlige institusjoner hvis man ønsker det.

Det er sikkert forskjell fra sted til sted hvordan man ser på fadderoppgaven, men man kommer ikke fra at definisjonen på fadder ( i alle fall i den norske kirke), er den jeg skrev i innlegget over, uansett synsing og tradisjon fra bosted til bosted.

[Anaconda]

Nei.

Barnevernet "tar over" og det er ikke nødvendigvis nærmeste familie som overtar.

En kan skrive ned hva en vil, men i praksis betyr det ingen ting hva en som foreldre ønsker for barna sine, og hvem en ønsker skal få omsorgen for de. Barnevernet bestemmer.

Jeg klarer på stående fot ikke å finne dokumentasjon på dette, men jeg vet at BV i dag har mye fokus på familie- og nettverksarbeid på generell basis, og at "søk" i barnets nettverk og familie for bistand står høyt på dagsorden, enten i form av fosterhjemsplassering eller samvær/ avlastning. Fosterhjem for øvrig vokser ikke på trær, så det er ikke slik at BV forsøker å ta barnet ut av familien dersom det ikke er grunn for det - men det er jo noen undersøkelser som må gjennomføres først, til barnets beste. jeg jobber innenfor dette feltet.

[Gjest Gjest]

Nå spør jeg hypotetisk fordi jeg ikke har så mye kunnskaper om dette. Hvem går barna til hvis mor/far er enebarn? Besteforeldre? Foreldres venner?

Eller hvis besteforeldrene er døde og onkler/tanter er uegnet til å ta seg av barna?

[Anaconda]

Uff a meg! Døde foreldre også skal barnevernet komme inn og blande seg Jeg håper da virkelig de kan overlate dette til familien m.m. uten å gjøre sorgen verre enn den allerede er.

Blande seg inn?

Kan du noe som helst om BV i det hele tatt, forutenom skrekk-historiene som du har sett på Nyhetene?

Jeg gjentar at BV jobber for barnets beste. Bør ikke barnet sikres mot å flytte til onkel Oluf som for eksempel er pedofil eller skal man bare ta som en selvfølge at han ikke er det?

Men for all del. Jeg skjønner at dette er opprivende for den det måtte gjelde; at man midt opp i sorgen i tillegg må måles opp og ned fra BV for å sjekke om man er god nok når man er i familie.

Men jeg er skuffet over at BV i 2009 fortsatt blir sett på som den store stygge ulven.

Endret 27. oktober 2009 av annipanni

[Gjest imli]

Nå spør jeg hypotetisk fordi jeg ikke har så mye kunnskaper om dette. Hvem går barna til hvis mor/far er enebarn? Besteforeldre? Foreldres venner?

Eller hvis besteforeldrene er døde og onkler/tanter er uegnet til å ta seg av barna?

Fosterhjem eller barnehjem.

[Gjest Gjest]

Blande seg inn?

Kan du noe som helst om BV i det hele tatt, forutenom skrekk-historiene som du har sett på Nyhetene?

Jeg gjentar at BV jobber for barnets beste. Bør ikke barnet sikres mot å flytte til onkel Oluf som for eksempel er pedofil eller skal man bare ta som en selvfølge at han ikke er det?

Men for all del. Jeg skjønner at dette er opprivende for den det måtte gjelde; at man midt opp i sorgen i tillegg må måles opp og ned fra BV for å sjekke om man er god nok når man er i familie.

Men jeg er skuffet over at BV i 2009 fortsatt blir sett på som den store stygge ulven.

Det er familien/nære venner som kjenner barna, som vet hvem de fungerer sammen med, hvem i familie/venneflokken som er kompetente til å ta seg av barna og hvem som har en kultur som er mest mulig i overenstemmelse med den barna og (de avdøde) foreldrene hadde. Jeg tror familien har mye større forutsetninger til å vite om onkel Oluf er pedofil (eller kanskje pedofil så vi må være forsiktige?) enn det barnevernet har. Det er selvfølgelig ikke særlig positivt når de som har vært med og fulgt barna gjennom oppveksten og tatt ansvar for barna plutselig blir skjøvet til siden av noen vilt fremmede som kommer med politi og trussler og tvinger frem avgjørelser som er på tvers av hva familien/de avdøde foreldrene tror er best. Jeg tviler ikke på at barnevernet mener det godt og har som primært mål å handle til barnets beste. Problemet er bare det at det eneste barnevernet mener er riktig er en kultur/de verdier som kvinnegruppene til AP og SV står for. Både hvis man er mer konservativ eller liberal på en eller annen måte enn denne kvinnegruppa så får man problemer og blir ikke vurdert til å være gode fosterforeldre. Siden det nå er slik at en ganske stor del av befolkningen ikke støtter AP/SVs kvinnegruppe i ett og alt så blir det ganske mange som vil kunne få problemer med barnevernet.

[Anaconda]

Det er familien/nære venner som kjenner barna, som vet hvem de fungerer sammen med, hvem i familie/venneflokken som er kompetente til å ta seg av barna og hvem som har en kultur som er mest mulig i overenstemmelse med den barna og (de avdøde) foreldrene hadde. Jeg tror familien har mye større forutsetninger til å vite om onkel Oluf er pedofil (eller kanskje pedofil så vi må være forsiktige?) enn det barnevernet har. Det er selvfølgelig ikke særlig positivt når de som har vært med og fulgt barna gjennom oppveksten og tatt ansvar for barna plutselig blir skjøvet til siden av noen vilt fremmede som kommer med politi og trussler og tvinger frem avgjørelser som er på tvers av hva familien/de avdøde foreldrene tror er best. Jeg tviler ikke på at barnevernet mener det godt og har som primært mål å handle til barnets beste. Problemet er bare det at det eneste barnevernet mener er riktig er en kultur/de verdier som kvinnegruppene til AP og SV står for. Både hvis man er mer konservativ eller liberal på en eller annen måte enn denne kvinnegruppa så får man problemer og blir ikke vurdert til å være gode fosterforeldre. Siden det nå er slik at en ganske stor del av befolkningen ikke støtter AP/SVs kvinnegruppe i ett og alt så blir det ganske mange som vil kunne få problemer med barnevernet.

Jeg ser absolutt poenget ditt. Mange familier kunne ha ordnet opp i barnefordelingen selv, men hva med de resterende som tror

de kan det, sannsynligvis de fleste med gode hensikter.

Selvfølgelig har ansatte i BV gjort feil opp gjennom tidene, det skjer i alle yrker - de er bare mennesker de også. Men dersom BV vurderer det slik at de etterlatte barne ikke kan bo hos øvrig familie er det nok en grunn (flere!) til at avgjørelsen blir slik. Det er heller ikke en person alene som tar denne avgjørelsen.

Dessuten blir det også lagt vekt på barnas ønsker, noe som øker etter barnets alder.

Jeg kjenner ikke til det du skriver om kvinnegruppen dessverre så det kan jeg ikke uttale meg om. Jeg er heller ingen liberalist.

Men i Norge har vi jo et system (heldigvis) som skal fange opp barn som mister foreldre. Jeg synes det er veldig bra at noen har ansvar for disse barna - hvordan skal man ellers kunne sikre at barna har det bra?

-og nei - det stilles ikke strenge krav for å være fosterforeldre annet en en trygg omsorgsbase.

[Anaconda]

Fosterhjem eller barnehjem.

...og barneverninstitusjoner er veldig ut i dag, og det finnes svært få av de (hvertfall til små barn) derfor er det oftest fosterhjem som blir det aktuelt.

Hvis barnet har hatt en bra oppvekst hos sine avdøde foreldre er de sannsynligvis ikke så skadet heller (forutenom traumet å miste foreldrene) og da er dette en forholdsvis enkel sak for BV i forhold til å anskaffe et nytt hjem, i forhold til endel andre tilfeller.

[Gjest Gjest]

Vil bare si at i en situasjon hvor barnevernet er inne pga foreldrenes død, er i alle fall min opplevelse av det at de er helt ok å ha med å gjøre.

Jeg var 25 år da min far og stemor døde i en ulykke. Mine 2 yngste brødre var da 12 og 8 år gamle.

Selv om jeg bare var så vidt 12 år eldre enn eldstemann på det tidspunktet, var det intet problem for meg å få omsorgen for dem via bv. Og det til tross for at jeg da hadde to barn selv på 5 og 3 år.

Jeg har i alle fall hatt god kontakt og tone med bv siden første gang jeg ble involvert med dem.

Jeg var også verge for min nest eldste bror som fylte 18 3 mnd etter ulykken.

Men det beste er vel å ha det skrevne ord, for da slipper man den familiære krangelen og hvem som har mest "rett" på ungene.

[Gjest bkabkab]

Jeg klarer på stående fot ikke å finne dokumentasjon på dette, men jeg vet at BV i dag har mye fokus på familie- og nettverksarbeid på generell basis, og at "søk" i barnets nettverk og familie for bistand står høyt på dagsorden, enten i form av fosterhjemsplassering eller samvær/ avlastning. Fosterhjem for øvrig vokser ikke på trær, så det er ikke slik at BV forsøker å ta barnet ut av familien dersom det ikke er grunn for det - men det er jo noen undersøkelser som må gjennomføres først, til barnets beste. jeg jobber innenfor dette feltet.

Man kan ikke testamentere barna sine til noen som helsty. Man kan kun skrive ett ønske som vil bli vurdert på linje med andre løsninger. Om f.eks 2 søstre begge vil ha omsorgen så er det den mest egnete som vil få omsorg dersom relasjonene til barn er like gode hos begge. Barnevern og overformynderi kommer absolutt inn på banen. Man ville jo blitt oppnevnt som omsorgsperson/fosterforelder eller lignende.Dersom barnet har en far vil selv han måtte bli vurdert som omsorgsovertager. Det er faktisk ikke slik at det nødvendigvis går automatikk i det. Far ville måtte kreve omsorg. JObber nærmere med dette enn deg visstnok.

[Gjest ts]

Tusen takk for mange innspill

Det beroliger meg at familien vurderes før andre alternativer, å ja, jeg er klar over at barnevernet vil komme inn i bildet, men ikke nødvendigvis ta over omsorgen, men være en hjelper for barnet.

Nå er barnet mitt såpass stor at h*n sikkert også vil bli hørt i tillegg til kontakten h*n har med tantene sine. Den ene tanten er gift og de er ressurrssterke mennesker som vil ha muligheten til å følge opp barnet.

Ser at noen skriver at ingen vil noengang kunne gi den samme kjærligheten til et annet barn som foreldrene. Der vil jeg si meg uenig. Nær familie vil kunne gi masse kjærlighet til et barn, ja det er vel i den nære familien barna kan få tilnærmet like masse kjærlighet som foreldre. Jeg er selv tante, å skulle jeg få omsorgen for noen av de barna så har jeg såpass mange følelser for de fra før, å følelsene ville nok blitt forsterket om vi hadde havnet i en sånn situasjon. Jeg ville ønsket det samme for tantebarna mine som for mitt barn. Som voksen så skjønner man også at et barn som har mistet sine foreldre trenger ekstra omsorg og kjærlighet.

[Anaconda]

Tusen takk for mange innspill

Det beroliger meg at familien vurderes før andre alternativer, å ja, jeg er klar over at barnevernet vil komme inn i bildet, men ikke nødvendigvis ta over omsorgen, men være en hjelper for barnet.

Nå er barnet mitt såpass stor at h*n sikkert også vil bli hørt i tillegg til kontakten h*n har med tantene sine. Den ene tanten er gift og de er ressurrssterke mennesker som vil ha muligheten til å følge opp barnet.

Ser at noen skriver at ingen vil noengang kunne gi den samme kjærligheten til et annet barn som foreldrene. Der vil jeg si meg uenig. Nær familie vil kunne gi masse kjærlighet til et barn, ja det er vel i den nære familien barna kan få tilnærmet like masse kjærlighet som foreldre. Jeg er selv tante, å skulle jeg få omsorgen for noen av de barna så har jeg såpass mange følelser for de fra før, å følelsene ville nok blitt forsterket om vi hadde havnet i en sånn situasjon. Jeg ville ønsket det samme for tantebarna mine som for mitt barn. Som voksen så skjønner man også at et barn som har mistet sine foreldre trenger ekstra omsorg og kjærlighet.

Jeg er faktisk litt usikker på om barnevernet overtar omsorgen (i teorien ) umiddelbart, men jeg tror det fordi noen må jo ha det, og barnet kan jo ikke "henge i løse luften" og være ingens barn. Dette er jo for barnet sikkerhet. Det skilles også mellom å ha foreldreansvar og å ha den daglige omsorgen for et barn.

Utdrag fra Barnevernloven § 63

"Der ingen lenger har foreldreansvaret for eit barn, jf. § 38 tredje stykket, skal dei som ønskjer foreldreansvaret, vende seg til tingretten der barnet bur. Kjem det berre eitt krav om å få foreldreansvaret, skal retten gå med på kravet, utan når det er fare for at barnet ikkje vil få forsvarleg stell og fostring, eller det vil lide skade på annan måte. Avslag på eit krav om foreldreansvaret skal gjerast i orskurd, og kan ankast."

Fra barn og likestillingsdepartementet:

Se her

Relevant spørsmål stilt på fosterhjem.no:

Fosterhjem.no

Uttalelsen min i forhold til egne/andres barn var i hovedsak rettet mot vedkommende som jeg siterte, som brukte det som argument for å ikke ville la faddere/familie "få" barnet.

Endret 28. oktober 2009 av annipanni

[Susan Sto Helit]

Vi har tenkt på saken, og kommet fram til at vi mener alt av familie i utgangspunktet er egnede til å ta over. (Foreldre og søsken.)

Men at det ene foreldreparet mest sannsynlig ikke vil orke å ta på seg oppgaven. (Ettersom det er flere andre, og sprekere, alternativer.)

Min antagelse er vel at barnet ville havnet hos det andre foreldreparet, ettersom det er besteforeldrene vi har tettest kontakt med. (Og det blir nærmest barnets nåværende nærmiljø.)

Men fordi vi ikke ser noen av de opplagte alternativene som uaktuelle, kommer vi heller ikke til å skrive noe ønskebrev.

Det kan godt hende det blir en diskusjon på dette om det skulle skje oss noe, men kanskje det beste er at det blir en diskusjon, slik at de som ender med barnet er de som ønsker å ha det mest.

[Gjest Gjest]

Det heter ikke barnetestamente, men viljeserklæring!

Ot.prp. nr. 56 (1996-97)

Om lov om endringer i lov 8. april 1981 nr 7 om barn og foreldre (barnelova)

5.4.4 Viljeserklæringer om hvem som skal ha foreldreansvaret etter foreldrenes død

5.4.4.1 Hovedtrekkene i gjeldende rett

Hvis en eller begge foreldrene dør, skal spørsmålet om hvem som skal ha foreldreansvar og hvor barnet skal bo avgjøres etter reglene i barneloven §§ 36 og 37. Avgjørelsen skal rette seg etter barnets beste. Som nevnt ovenfor går departementet inn for å understreke den biologiske tilknytningens verdi i disse sakene.

Det følger av vergemålsloven § 7 andre ledd at dersom en mindreårigs far eller mor skriftlig har tilkjennegitt hvem de ønsker til verge for barnet etter sin død, bør denne velges fremfor andre. Det er imidlertid sjelden det er aktuelt å oppnevne særskilt verge for barnet. Vanligvis vil det fastsettes hvem som skal ha foreldreansvar etter reglene i barneloven. Disse vil gjennom reglene i vergemålsloven § 3 også bli verger for barnet.

Enkelte foreldre oppretter en skriftlig erklæring om hvem de ønsker skal ta seg av barnet dersom de dør, etter en analogi fra vergemålsloven. Retten vil normalt tillegge en slik erklæring vekt i vurderingen av hva som er til barnets beste, men foreldrene har ikke noen absolutt bestemmelsesrett over hvem som får foreldreansvaret dersom de dør.

Regelen i vergemålsloven § 7 kan virke villedende fordi foreldre lett kan få inntrykk av at de uten videre kan velge hvem som skal være verge for barnet dersom de selv dør før barnet fyller 18 år.