Han presser meg til å ta abort!

[Tholine]

Hei. Det høres for meg ut som om kjæresten din er en idiot som tror at å ta abort er en "enkel løsning", det er det ikke. Jeg skulle selv ta abort for noen år siden. Min daværende kjæreste sa stille og rolig til meg at han ikke var klar for barn ( før dette da vi diskuterte graviditet og barn og slikt pleide han si at han aldri skulle bli far og at om jeg ble gravid skulle han dra meg med til sykehuset), men han reagerte fint da det først skjedde og sa at det var mitt valg,og at om jeg valgte å beholde barnet så skulle han støtte meg i det. Dette gjorde valget mitt mye enklere, for jeg var heller ikke psykisk klar for å få et barn, og visste at jeg ikke kunne tilby barnet nok.

Sliter ingenting den dag i dag, men det har nok mye med omstendighetene og all støtten jeg fikk.

Ingen tok valget for meg, det tok jeg helt selv, men barnet døde før jeg fikk "tatt livet" av det, så sitter egentlig ikke med så mye skyld, tror heller at det som skjedde skjedde av en grunn. Jeg er for abort, men mener heller ikke at det er en løsning på "problemet". Du er ikke for ung for å få barn, du er i en fin alder, og studiene kan du ta opp igjen. det er det flere som gjør.

Alt i alt er dette DITT valg, å når kjæresten din reagerer som han gjør synes jeg det nesten er mindre grunn til å høre på han. Stå på og ikke la han styre valget ditt så du ender opp med å slite med det videre.. Lykke til!!

[Gjest Gjest]

mye dårlige råd her.

ikke ta abort fordi han presser deg. Gå fra han fordi han presser deg.

Men ikke bli alenemor i din alder. Bli kvitt barnet, så har du sjans til å finne en ekte mann å lage familie med. Ikke gjør fremtiden din med den mannen vanskelig fordi du satt et barn til verden med en mann som viste seg å være en lite gutt. Tenk hva den stakkars mannen som du vil finne deg i fremtiden må gå igjennom. Tenk om du mister denne mannen på grunn av noe dumt du gjorde da du var 22?

Ta abort, for DIN fremtids skyld. Drit i den suppegjøken du er sammen med nå. Det er ikke noe barn ennå. Det er ikke farlig å ta abort.

[Gjest Spinell]

mye dårlige råd her.

ikke ta abort fordi han presser deg. Gå fra han fordi han presser deg.

Men ikke bli alenemor i din alder. Bli kvitt barnet, så har du sjans til å finne en ekte mann å lage familie med. Ikke gjør fremtiden din med den mannen vanskelig fordi du satt et barn til verden med en mann som viste seg å være en lite gutt. Tenk hva den stakkars mannen som du vil finne deg i fremtiden må gå igjennom. Tenk om du mister denne mannen på grunn av noe dumt du gjorde da du var 22?

Ta abort, for DIN fremtids skyld. Drit i den suppegjøken du er sammen med nå. Det er ikke noe barn ennå. Det er ikke farlig å ta abort.

Konklusjonen din er jeg enig i, men ikke det argumentet jeg har uthevet. Samlivsbrudd er jo ikke akkurat noen sensasjon idag, så at kjæresten har barn fra før er vanlig, og skremmer vanligvis ikke voksne mennesker av et visst modenhetsnivå.

[Gjest Gjest]

Konklusjonen din er jeg enig i, men ikke det argumentet jeg har uthevet. Samlivsbrudd er jo ikke akkurat noen sensasjon idag, så at kjæresten har barn fra før er vanlig, og skremmer vanligvis ikke voksne mennesker av et visst modenhetsnivå.

Men dette er jo ikke et barn etter et forpliktende forhold, de hadde jo ikke diskutert dette godt nok til å bruke prevansjon engang!

Det skremmer mange, og det er alltid vondt å se på det barnet som er et resultat av hennes samleie med noe annet. Hun må i såfall regne med at hun kommer til å finne seg en mann som gjerne har 1-2 barn fra før av, og at hun kanskje må MASE på seg ett barn til slik at de har ett felles.

Jeg syns abort er den enkleste og beste løsningen på dette, selv om jeg forstår at abort for mange kan være et veldig tungt valg. Men akkurat i dette tilfellet føler jeg det er bedre å angre på en abort enn å ikke tillate seg å angre på at man fikk det barnet. For man "angrer" jo aldri på at man får barn, man elsker jo barnet mer enn noe! En abort gjør situasjonen og livet hennes lettere.

Jeg kan som jente si at jeg aldri kunne vært sammen med en mann som hadde barn med en annen. Jeg hadde aldri klart det og jeg mener ikke det er fordi jeg ikke moden, jeg ville hatet det barnet - og DET unner jeg ikke noe barn, dermed kunne jeg ikke vært sammen med faren til det barnet. Samboeren min har også gjort det tydelig at han ikke kunne planlagt familie med en kvinne med barn fra før. Vi er 27 og 30.

[Gjest Spinell]

Jeg kan som jente si at jeg aldri kunne vært sammen med en mann som hadde barn med en annen. Jeg hadde aldri klart det og jeg mener ikke det er fordi jeg ikke moden, jeg ville hatet det barnet - og DET unner jeg ikke noe barn, dermed kunne jeg ikke vært sammen med faren til det barnet. Samboeren min har også gjort det tydelig at han ikke kunne planlagt familie med en kvinne med barn fra før. Vi er 27 og 30.

Dette var sterkt!

Å bestemme at en hater et barn bare fordi det har en forelder en ville vært kjæreste med, virker veldig spesielt. En slik uttalelse gjenspeiler kanskje at alder og modenhet ikke alltid henger sammen.

Likevel: Abort trenger ikke være verdens undergang. Jeg synes alltid det er merkelig med de som sier at de ikke tror de ville hatt sterk nok psyke til å ta abort. Sterk nok psyke til å være forelder for resten av livet, og måtte samarbeide med en uvillig/ufrivillig barnefar resten av livet, er de likevel tydeligvis sterke nok for. Jeg er ikke i tvil om at sistnevnte er en større psykisk belastning enn førstnevnte.

[Gjest Gjest]

Dette var sterkt!

Å bestemme at en hater et barn bare fordi det har en forelder en ville vært kjæreste med, virker veldig spesielt. En slik uttalelse gjenspeiler kanskje at alder og modenhet ikke alltid henger sammen.

Likevel: Abort trenger ikke være verdens undergang. Jeg synes alltid det er merkelig med de som sier at de ikke tror de ville hatt sterk nok psyke til å ta abort. Sterk nok psyke til å være forelder for resten av livet, og måtte samarbeide med en uvillig/ufrivillig barnefar resten av livet, er de likevel tydeligvis sterke nok for. Jeg er ikke i tvil om at sistnevnte er en større psykisk belastning enn førstnevnte.

"hate barnet" ble gjerne litt feil, men jeg ville nok hatet det indirekte gjennom å hate det barnet representerte. Ville som sagt aldri utsatt noe barn for det, så det ville vært uakuelt å være i et forhold der mannen hadde barn fra før. Såpass godt kjenner jeg meg selv.

[Jade]

Ikke ta avgjørelsen om abort basert på hva medlemmene skriver i denne tråden. Den avgjørelsen må du ta selv, gjerne med hjelp og støtte fra de som står deg nær.

Det er ikke noe galt av kjæresten din å ønske at du tar abort, det er ikke "kriminelt" å ikke være klar for å bli pappa, men det er dårlig gjort å prøve å presse deg til noe du ikke vil. Det er enkelt for han å si at du bør ta abort, det er ikke han som må gjennomføre det.

[Gjest smurfen]

Jeg er ei jente på 22 år. Min samboer er 21 Ja! jeg vet vi er unge.

Jeg fannt nettopp ut at jeg er gravid. Jeg har vært hos lege og hun kunne konstatere at jeg er ca.6-7 uker på vei. Jeg følte stor glede da jeg så at graviditetstesten viste positivt resultat. Men da jeg fortalte det til samboeren min, snudde alt seg på hodet. Jeg gråter av glede når jeg forteller samboeren min om graviditeten, og det første han gjør er og google "abort"!!! Han vil ikke ha barn. Han sier han ikke er klar for det og mener vi ikke har god nok økonomisk bakgrunn til og ta vare på et barn. Jeg er midt under en utdanning,(er ferdig om 1.5 år) og han har nettopp fått en godt betalt jobb litt utenfor byen. Vi har ikke snakket mye om hva som kom til å skje om jeg ble gravid, før det skjedde..det ble på en måte pratet bort. Jeg har ikke brukt p-piller på noen mnd, da jeg ikke tåler typen jeg bruker. dette var samboeren min klar over. å han brukte heller ingen prevansjon under samleie. Men nå mener han jeg er egoistisk om jeg vil beholde barnet, at jeg kun tenker på meg selv! Jeg føler allerede på kroppen at det er noe der. Å jeg er også livredd for å gå igjennom en abort pga mulige komplikasjoner og faren for å ikke bli gravid senere. Han presser meg til å ta aborten ved å si at han kaster meg ut om jeg ikke gjør det og at jeg kommer til å ødelegge livet hans om jeg bærer frem denne ungen!hans mor støtter han i denne situasjonen også. Hva skal jeg gjøre? Jeg sliter fryktelig for tiden med lite søvn, stress og uro fordi jeg tenker på dette 24 timer i døgnet. Jeg trenger noen nøytrale synspunkt i saken. Jeg ønsker inderlig og bære frem dette barnet, men det er vanskelig og ta avgjørelsen når samboeren min nekter!

Du MÅ snakke med noen proffesjonelle om dette. Økonomien blir nok trang men du greier det. Du må lukke ut det din (mildt psykotiske) kjæreste å hans mor sier. Jeg har tatt abort, man kommer jo over det, men man må være någenlunde sikker.

Helt sikker blir man aldri i en slik situasjon.

Jeg håper uansett du revurderer forholdet, en mann som bare tenker på hva som er det beste for han med tanke på økonomi og lignende istede for å skjønne at du sliter er ikke noe så samle på.

Nå er det jo en ung gutt, men det er de stortsett frem til de fyller 50..

Håper du finner ut av hva du vil, å ikke lar deg presse verken den ene eller andre veien.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Men dette er jo ikke et barn etter et forpliktende forhold, de hadde jo ikke diskutert dette godt nok til å bruke prevansjon engang!

Det skremmer mange, og det er alltid vondt å se på det barnet som er et resultat av hennes samleie med noe annet. Hun må i såfall regne med at hun kommer til å finne seg en mann som gjerne har 1-2 barn fra før av, og at hun kanskje må MASE på seg ett barn til slik at de har ett felles.

Jeg syns abort er den enkleste og beste løsningen på dette, selv om jeg forstår at abort for mange kan være et veldig tungt valg. Men akkurat i dette tilfellet føler jeg det er bedre å angre på en abort enn å ikke tillate seg å angre på at man fikk det barnet. For man "angrer" jo aldri på at man får barn, man elsker jo barnet mer enn noe! En abort gjør situasjonen og livet hennes lettere.

Jeg kan som jente si at jeg aldri kunne vært sammen med en mann som hadde barn med en annen. Jeg hadde aldri klart det og jeg mener ikke det er fordi jeg ikke moden, jeg ville hatet det barnet - og DET unner jeg ikke noe barn, dermed kunne jeg ikke vært sammen med faren til det barnet. Samboeren min har også gjort det tydelig at han ikke kunne planlagt familie med en kvinne med barn fra før. Vi er 27 og 30.

Jeg skjønner ikke at du vil ha barn i det hele tatt, med et så lite hjerte.

At du kan foreslå at trådstarter skal ta abort for å øke sjansene sine på kjærestemarkedet senere, er bare tragisk. Jeg har vært sammen med en mann med barn fra før, og hun er sin egen lille person som det er lett å bli glad i, ikke et bevis på hans tidligere sexliv. Jeg skjemmes på dine vegne.

[Gjest smurfen]

Jeg skjønner ikke at du vil ha barn i det hele tatt, med et så lite hjerte.

At du kan foreslå at trådstarter skal ta abort for å øke sjansene sine på kjærestemarkedet senere, er bare tragisk. Jeg har vært sammen med en mann med barn fra før, og hun er sin egen lille person som det er lett å bli glad i, ikke et bevis på hans tidligere sexliv. Jeg skjemmes på dine vegne.

mange som lever et for beskytta liv til å kunne sette seg ordentlig inn i situasjoner som denne. Tror det beste er å ignorere dem. Men Jeg skjønner absolutt hva du mener..

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke at du vil ha barn i det hele tatt, med et så lite hjerte.

At du kan foreslå at trådstarter skal ta abort for å øke sjansene sine på kjærestemarkedet senere, er bare tragisk. Jeg har vært sammen med en mann med barn fra før, og hun er sin egen lille person som det er lett å bli glad i, ikke et bevis på hans tidligere sexliv. Jeg skjemmes på dine vegne.

Javel, fru Orakel. Deg om det. Jeg skjønner at du har stor innsikt i menneskelige, naturlige reaksjoner. Det ligger i oss å ikke ønske andre kvinner sine barn og det ligger i menns natur å ikke ønske andre menn sine barn på "sin" kvinne. Du er vel gjerne en av dem som ikke tror på evolusjonen også. Dette har ingen ting med hjertet mitt å gjøre. Dette handler ikke om barnet, det handler om det barnet representerer. Men du er vel for opptatt av din egen hellighet til å forstå det.

[Gjest Gjest]

jeg vil bare si et par ting i denne saken selvom tråden er litt gammel kanskje...

jeg står i samme situasjon...men jeg hadde en person i livet mitt som jeg elsket den helgen vi unnfanget barnet som nå er på vei... og er her om noen uker JIPPI så sa han at han ønsket jeg var mamma til hans barn! når det skjedde at jeg ble gravid så laget han et helvete!

jeg mener jeg tok valget jeg beholder barnet å tro meg svangerskapet har vært tøft men jeg har ei heller vært så lykkelig noen gang!

jeg vet dette blit hardt arbeid selvom jeg er litt eldre enn deg! jeg holder å på med en utdannelse og er snart ferdig men tro meg ingenting er umulig! jeg støttet meg til amathea og har hatt kjempe oppfølging der å er svært så lykkelig nå men av å til så kommer selvfølgelig tårene å savnet etter åvære to om dette! men jeg skal klare det

så tenker jeg at er man gammel nok til å ha sex så er man gammel nok til å ta ansvar for de ting som kan komme ut fra sex! å en abort er en sak du står med i egne hender det valget skal man ta selv fordi det føles rett! jeg vet at jeg sikkert ble oppfattet som egoistisk av han noe han å sa til meg da jeg ikke ville ta abort, men jeg vet å at jeg hadde gått til grunne hadde jeg latt han velge for meg slik at jeg skulle velge etter hans munn! jeg tror nå at det fins en stor kjærlighet for meg der ute...å jeg vet at jeg snart har den aller største i armene mine! å den kjærligheten som jeg blir å dele med dette barnet er fullstendig ubetingen den er helt ren!

når det kommer til menn som snakker om at vi ødelegger livet deres ja så bare gå da! kom dere ut av livet men da sier det jo noe om at dere ikke var glad i den personen å allerede levde på en løgn å er det rettferdig ovenfor et menneske,,, samtidig er du en player eller hva du nå enn er å vil ha flere forhold som bare er uforpliktende så for guds skyld bare steriliser deg, det må jo være like enkelt som å be en dame ta en abort... tenk litt på den!

men husk et barn er en gave å ikke en byrde!

[Gjest Gjest_Eline_*]

Jeg og kjæresten min hadde store mistanker om at jeg var gravid for et år siden. Han hadde et sterkt ønske om at jeg skulle ta abort. Men som personlig motstander av abort var dette uaktuelt, og det forstod han. Fikk all den støtte jeg bare skulle ønske helt frem til jeg fikk mensen, og da var det heller stor glede om at vi fikk en mulighet til å vente. Vi er begge yngre enn dere. Nå er mistankene der igjen, og jeg har ikke hørt et ord om abort, tvert i mot. Det virker som om han faktisk vil ha dette barnet, med tanke på mine ønsker. Og han er 18!

Jeg blir, unskyld meg, eitrende forbanna når jeg leser hvordan samboeren din behandler deg. Ærlig talt, han har like mye "skyld" i graviditeten han som du og han burde støtte deg.

Unskyld at jeg sier det, men han er virkelig ikke verdt det visst han behandler deg på den måten der. Du fortener en person som støtter deg, det gjør alle! Du trenger ikke han for å klare å fullføre dette svangerskapet om du ønsker det. Der er garantert mange rundt deg som ønsker å støtte deg!

For guds skyld følg hjertet ditt! Det er ditt barn også, og ønsker du det skal du absolutt ikke tvinges til å ta livet av det!

Masse lykke til, og jeg håper du enten finner deg en som behandler deg bedre eller dere kommer til enighet

Men spør du meg bør du absolutt ta vare på barnet om du ønsker det!

[Gjest Gjest]

Hei!

Ikke begå drap for hans del. Gjør det du selv har lyst til. Skal love deg at pipa får en annen lyd når ungen er født.

Ikke bruk ordet drap - det er det vitterlig ikke snakk om!

[Gjest Gjest]

Først og fremst vil jeg takke for alle innleggene.

Saken er den, at jeg beholder barnet. Når jeg bestemte meg for det ble han selvfølgelig kjempesint og han ga meg klar beskjed om at jeg bare kunne flytte ut. Det gjorde jeg selvfølgelig! Så nå bor jeg hjemme hos mamma å pappa, som støtter meg 100% i min avgjørelse. Å jeg får all den hjelpen jeg trenger. Når jeg flytta ut ble vi enige om at det var det beste, så (hans utsagn) "VI ikke slenger dritt til hverandre som vi egentlig ikke mener" . Så vi fortsatte forholdet. I mellomtiden har jeg vært på sykehuset å fått en samtale med en lege om både abort og graviditet, der kjæresten min også deltok. Vi fikk også en ultralyd samme dag. Han fikk en litt annen oppfatning av saken etter det, men mente likevel at abort var den riktige avgjørelsen. Det har vært mye opp og ned perioder etter dette, i forhold til følelser osv. Nå har jeg kommet til den 12 uken i svangerskapet, og en abort er ikke lenger en mulighet. Men forholdet mellom meg og kjæresten blir bare værre å værre. Jeg har ikke de samme følelsene for ham, etter alt som har skjedd, og jeg er klar over nå at vi ikke kommer til å være sammen lenger. Han sier at om det blir slutt nå, så kommer vi aldri til å bli sammen igjen senere heller. For det orker ikke han. (om det noen gang skulle skje) Jeg har møtt en annen, og han er fullt klar over min situasjon. Han er heelt motsatt av kjæresten min og sier at han forguder meg som person og vil gjerne være der for meg og barnet i fremtiden. Han er på min alder og har ingen barn selv. Så kjæresten min kan gjerne si "hva var det jeg sa?" " Det beste hadde vært en abort, fordi forholdet vårt fungerte jo ikke likevel" Men jeg angrer ikke på at jeg bestemte meg for å beholde. Å det vet jeg at jeg ikke kommer til og gjøre når barnet er født heller. Jeg klarer meg fint alene, og det er jeg veldig glad for.

[Gjest Heidie]

Først og fremst vil jeg takke for alle innleggene.

Saken er den, at jeg beholder barnet. Når jeg bestemte meg for det ble han selvfølgelig kjempesint og han ga meg klar beskjed om at jeg bare kunne flytte ut. Det gjorde jeg selvfølgelig! Så nå bor jeg hjemme hos mamma å pappa, som støtter meg 100% i min avgjørelse. Å jeg får all den hjelpen jeg trenger. Når jeg flytta ut ble vi enige om at det var det beste, så (hans utsagn) "VI ikke slenger dritt til hverandre som vi egentlig ikke mener" . Så vi fortsatte forholdet. I mellomtiden har jeg vært på sykehuset å fått en samtale med en lege om både abort og graviditet, der kjæresten min også deltok. Vi fikk også en ultralyd samme dag. Han fikk en litt annen oppfatning av saken etter det, men mente likevel at abort var den riktige avgjørelsen. Det har vært mye opp og ned perioder etter dette, i forhold til følelser osv. Nå har jeg kommet til den 12 uken i svangerskapet, og en abort er ikke lenger en mulighet. Men forholdet mellom meg og kjæresten blir bare værre å værre. Jeg har ikke de samme følelsene for ham, etter alt som har skjedd, og jeg er klar over nå at vi ikke kommer til å være sammen lenger. Han sier at om det blir slutt nå, så kommer vi aldri til å bli sammen igjen senere heller. For det orker ikke han. (om det noen gang skulle skje) Jeg har møtt en annen, og han er fullt klar over min situasjon. Han er heelt motsatt av kjæresten min og sier at han forguder meg som person og vil gjerne være der for meg og barnet i fremtiden. Han er på min alder og har ingen barn selv. Så kjæresten min kan gjerne si "hva var det jeg sa?" " Det beste hadde vært en abort, fordi forholdet vårt fungerte jo ikke likevel" Men jeg angrer ikke på at jeg bestemte meg for å beholde. Å det vet jeg at jeg ikke kommer til og gjøre når barnet er født heller. Jeg klarer meg fint alene, og det er jeg veldig glad for.

Dette var en god nyhet! Høres ut som du har gjort det riktige valget for deg Håper det ordner seg med kjærlighet også, uansett hvem du velger å satse på (dropp dusten og velg helten), og lykke til med svangerskap og baby :D:D

Endret 16. november 2009 av Heidie

[Siiw]

fyflate blir så oppgitt!

- dere er ikke helt klare for barn!

men PREVENSJON! nei det har vi ikke hørt om !

hvordan trudde dere unger ble laget ?

ved og kysse...?

så det er var helt ok og ha SEX uten prevensjon

dette er bare tilpass for dere begge!

stakkars ufødte baby!

[Gjest Gjes]

jeg står i samme situasjon...men jeg hadde en person i livet mitt som jeg elsket den helgen vi unnfanget barnet som nå er på vei...

Du elsket ham den helgen dere unnfanget barnet?! Det er godt grunnlag for å skaffe seg en unge...

[Gjest Gjest_gjest_*]

Kjæresten din høres fornuftig ut om han tenker på økonomi, livssituasjon og modenhet før man får barn... Det er det altfor mange unge som ikke gjør når de får barn, og dette kommer ofte uheldig ut for barnet senere.

Jeg synes man burde ha mye bedre utgangspunkt før man bestemmer seg for å få barn.

Abort nå til dags er et ukomplisert inngrep. Det at man ikke kan få barn senere skjer veldig veldig veldig sjeldent og det er heller en sjans man burde ta hvis man ikke er egoistisk og tenker på barnets del. Det å få barn er ikke så romantisk som mange forestiller seg, det er en kjempestor oppgave!

Hvis du ikke har tatt å vurdert noen av de tingene som kjæresten din snakker om tror jeg ikke du er klar for å få barn (modenhet).

[Ellevill]

Men dette er jo ikke et barn etter et forpliktende forhold, de hadde jo ikke diskutert dette godt nok til å bruke prevansjon engang!

Det skremmer mange, og det er alltid vondt å se på det barnet som er et resultat av hennes samleie med noe annet. Hun må i såfall regne med at hun kommer til å finne seg en mann som gjerne har 1-2 barn fra før av, og at hun kanskje må MASE på seg ett barn til slik at de har ett felles.

Jeg syns abort er den enkleste og beste løsningen på dette, selv om jeg forstår at abort for mange kan være et veldig tungt valg. Men akkurat i dette tilfellet føler jeg det er bedre å angre på en abort enn å ikke tillate seg å angre på at man fikk det barnet. For man "angrer" jo aldri på at man får barn, man elsker jo barnet mer enn noe! En abort gjør situasjonen og livet hennes lettere.

Jeg kan som jente si at jeg aldri kunne vært sammen med en mann som hadde barn med en annen. Jeg hadde aldri klart det og jeg mener ikke det er fordi jeg ikke moden, jeg ville hatet det barnet - og DET unner jeg ikke noe barn, dermed kunne jeg ikke vært sammen med faren til det barnet. Samboeren min har også gjort det tydelig at han ikke kunne planlagt familie med en kvinne med barn fra før. Vi er 27 og 30.

Jeg har uthevet et par ting som jeg stusser over.

For det første: Mener du at det mer eller mindre er garantert at hun vil finne en mann med barn fra før og som hun må mase om å få et felles barn med, fordi hun har barn fra før??

Hvor tar du det fra? Jeg kjenner aleneforeldre (menn og kvinner) med omsorg for flere barn som ikke på noen måte har havnet i den situasjonen du skisserer "at man må regne med".

Og hvordan i all verden kan noen tenke at de vil hate et barn som en partner har fra før? Hate er et så sterkt ord at jeg synes det er trist og skremmende at det blir brukt i en slik sammenheng. At man kan synes situasjonen er vanskelig har jeg full forståelse for! Men fra det til å hate et barn og ikke kunne inngå et forhold med et menneske som man elsker fordi det har barn fra før, synes jeg er merkelig.