Stort selskap: mye hierarki og posisjonering?

[Gjest Gjest]

Har nettopp begynt i et stort selskap og det virker som om det er rangorden/sterkt hierarki og mye posisjonering der.

I kantinen snakker ikke de som er ledere med andre, og i avdelingsmijøet er det sterke uskrevne regler for hvem som sier hva når og hvem som snakker med hvem. Noen blir frøset ut av uante grunner.

Det er også mye taushet og det virker som om folk er redde for å si noe eller komme med en mening.

Si meg, er kulturen i store selskaper egentlig sosialistiske/kommunistiske/diktatoriske? Alle skal tøyles`

Er det mer fritt og flott å jobbe i offentlig sektor, der man kan si hva man mener og det er lov å diskutere?

[Gjest Gjest_hei_*]

Det spørs nok litt på type selskap/organisasjon/etat....

Jobber selv i off. sektor, og merker også her stort skille mellom ledere og ansatte. Avd. ledere byr lite på seg selv, sitter ikke sammen med ansatte i kantina (spiser heller på eget kontor) osv. Det er også mye hemmelighold blant ledelsen, og det kan noen ganger føles det som de snakker til oss som om vi er barn...

[Gjest Gjest]

Det spørs nok litt på type selskap/organisasjon/etat....

Jobber selv i off. sektor, og merker også her stort skille mellom ledere og ansatte. Avd. ledere byr lite på seg selv, sitter ikke sammen med ansatte i kantina (spiser heller på eget kontor) osv. Det er også mye hemmelighold blant ledelsen, og det kan noen ganger føles det som de snakker til oss som om vi er barn...

Slik føles det i det store private selskapet jeg jobber i også, innen forretningsutvikling.

Det virker som om alle er redde for egne posisjoner og bare tenker på seg selv. Ingen bryr seg. Ledere snakker til andre som om de tror de er barn, og som om det finnes null tillit til andre. Slitsomt.

Det finns ingen opplæring, alle forventer at man kan alt innen to måneder, og bare skal levere. Men de glemmer at de har ansatt folk som har null erfaring fra området og som må lære alt fra scratch.

Mye hemmelighold. Ingen sier noe.

Merkelig organisasjonskultur.

[Gjest Gjest]

Har nettopp begynt i et stort selskap og det virker som om det er rangorden/sterkt hierarki og mye posisjonering der.

I kantinen snakker ikke de som er ledere med andre, og i avdelingsmijøet er det sterke uskrevne regler for hvem som sier hva når og hvem som snakker med hvem. Noen blir frøset ut av uante grunner.

Det er også mye taushet og det virker som om folk er redde for å si noe eller komme med en mening.

Si meg, er kulturen i store selskaper egentlig sosialistiske/kommunistiske/diktatoriske? Alle skal tøyles`

Er det mer fritt og flott å jobbe i offentlig sektor, der man kan si hva man mener og det er lov å diskutere?

Dette høres helt likt ut som i offentlig sektor. Der er hver minste lille detalj regulert, egne tanker har man ikke lov å ha, og man er kun opptatt av å finne feil og mangler hos medarbeiderne, særlig hos sine kolleger. Man hyler i kor. Er man slik osm alltid hjelper og stiller opp for andre så får man høre at man ikke er hjelpsom nok, selv om ens kolleger selv ikke gidder noe. Disse har gjerne en rådgiver stilling og skal da egentlig ha grunnleggende kunnskaper, men de kommer gjerne med spydige kommentarer om at jeg må søke den høyste stillingen i etaten. Men lønnsøkning skal de ha, og selvsagt må de komme med spydige kommentarer om det til meg også. Selv om de har langt høyere lønn enn meg. Det er bare kjefting, spydige kommentater og interne stridigheter.

[Gjest Gjest]

Slik føles det i det store private selskapet jeg jobber i også, innen forretningsutvikling.

Det virker som om alle er redde for egne posisjoner og bare tenker på seg selv. Ingen bryr seg. Ledere snakker til andre som om de tror de er barn, og som om det finnes null tillit til andre. Slitsomt.

Det finns ingen opplæring, alle forventer at man kan alt innen to måneder, og bare skal levere. Men de glemmer at de har ansatt folk som har null erfaring fra området og som må lære alt fra scratch.

Mye hemmelighold. Ingen sier noe.

Merkelig organisasjonskultur.

Slik er det da også i det offentlige!

[Gjest Gjest]

Dette høres helt likt ut som i offentlig sektor. Der er hver minste lille detalj regulert, egne tanker har man ikke lov å ha, og man er kun opptatt av å finne feil og mangler hos medarbeiderne, særlig hos sine kolleger. Man hyler i kor. Er man slik osm alltid hjelper og stiller opp for andre så får man høre at man ikke er hjelpsom nok, selv om ens kolleger selv ikke gidder noe. Det er bare kjefting, spydige kommentater og interne stridigheter.

Dette høres jo akkurat ut som hos oss, og vår avdeling, og det er i privat sektor, i et stort norsk selskap i business!

Det er bare misunnelse, og nye slippes ikke til. De må liksom holde kjeft og de får ikke opplæring. Ikke sjelden aner de ikke hva jobben går ut på når de har vært der i 2 år! Ingen vil dele sin kunnskap, og ingen tør å si meningene sine.

Herregud...og dette skal være arbeidslivet?! De heldigste må være de som er sin egen arbeidsgiver: forfattere og andre frie yrker.

[Gjest Stasi]

Norsk arbeidsliv er preget av taushet, likhet og at alle skal være enige. Slik som i gamle Sovjetunionen.

Alle skal være like, ingen skal stikke hodet frem og ingen skal stille spørsmål.