har to barn...fornøyd

[Malama]

Og alle som sliter, og en god del andre, er enige om at barn er langt mer personlige enn hus eller kino-filmer.

SER dere ikke forskjellen, eller er dere bare vanskelige?

[Gjest Shade]

Og alle som sliter, og en god del andre, er enige om at barn er langt mer personlige enn hus eller kino-filmer.

SER dere ikke forskjellen, eller er dere bare vanskelige?

Nei jeg prøver ikke å være vanskelig.

Og nei, alle er tydeligvis ikke enig om at barn er langt mer personlig.

Men apropo det, har du noensinne spurt noen du kjenner om barnet/barna trives på skolen? Har du spurt et barn om hun/han trives på skolen?

Jeg ble mobbet på barne og ungdoms skolen og det var utrolig vanskelig for meg når familie og bekjente av familien stilte spørsmål om jeg hadde det kjekt på skolen eller om jeg hadde noen gode venner osv.

Men jeg skjønner alikevel at jeg ikke kan forvente at folk skal slutte å spørre barn om hvordan de har det på skolen selv om det er mange som blir mobbet og vil synes det er ubehagelig å bli spurt om det.

Mange folk har emner som er såre for dem men så lenge ikke folk vet at et emne er sårt for deg kan du heller ikke forvente at de skal la være å ta det opp.

Hvis vi skal ta hensyn til alt som muligens kan være sårt for noen risikerer vi å ende opp i et samfunn der alle er redd for å åpne munnen i tilfelle de skal komme til å såre noen.

Fremtidsplaner er et av de mest vanlige samtaleemnene som finnes, særlig som smalltalk med bekjente og ikke fult så nære venner.

[Gjest Gjest_smalltalk_*]

Og alle som sliter, og en god del andre, er enige om at barn er langt mer personlige enn hus eller kino-filmer.

SER dere ikke forskjellen, eller er dere bare vanskelige?

Alt kan vri og vrenges og bli sårt og vanskelig.

Om noen halvt bekjente spør meg om hvordan det går med barna mine på skolen kan jeg gi en gråtkvalt forklaring om at den eldste jenta vår sliter med lese-og skrivevansker men får ikke spesialundervisning og den yngste jenta blir plaget av medelever og sliter med å ikke ha venner. Så får de høre sannheten.

Eller jeg kan svare spydig at det har i alle fall ikke de noe med.

Eller, hvis jeg ikke har lyst til å gå nærmere inn på temaet kan jeg si "Joda, det går vel som hos de fleste. Noen hyggelige dager og noen litt mer vanskelige. "..... "Fint vær idag forresten! Tror jeg må ta en tur ut i skogen når jeg kommer hjem. Hvordan gikk det med mannen din, kom han seg på høstjakt etter hjerteinfarktet?"

Skal man aldri tørre å spørre folk om ting i frykt for at tema kan være sårbare eller vanskelige.

[Gjest Gjest]

Har man ikke barn, lurer de på om dere ikke skal ha snart. (Vet dere ikke hvordan man gjør det?) Passerer den første et år eller to, etterlyser de nummer to. (Har dere glemt hvordan man gjør det?) Så etterlyser de nummer tre. Og kommer nummer fire, ja, er det ikke litt mange da? (Det finnes prevensjon, vet dere...)

Folk legger seg opp i hvor mange barn andre har, og når de får dem. Det er og blir en uting, enten det er frivillig eller ufrivillig at man har det antallet barn man har. Det er en privatsak, selvsagt, men dessverre en folk flest later til å tro er oppe til offentlig debatt likevel. Enten man ikke har nok, får dem tett nok, har for mange, eller for tett... Meninger, meninger...

Dette er bare så utrolig sant som det er sagt!! Folk bryr seg med det meste. Vi fikk ikke førstemann før vi var 30 og når så barna kom, ja da kom de på rekke og rad - 5 i tallet. Vi har vært gjennom alle stadiene Malama beskriver. Det eneste som får blodtrykket mitt til å stige ørlite er når utenforstående kommer med at "nå får det da virkelig være nok" eller spør om vi skal sterilisere oss el.lign. Det blir for privat for meg.

[Malama]

Nei jeg prøver ikke å være vanskelig.

Og nei, alle er tydeligvis ikke enig om at barn er langt mer personlig.

Med andre ord ser du ikke forskjellen, og da gir jeg meg her. Det er ikke mulig å overtale noen til å se det når de ikke vil.

Greit.

[Gjest Gjest_smalltalk_*]

Dette er bare så utrolig sant som det er sagt!! Folk bryr seg med det meste. Vi fikk ikke førstemann før vi var 30 og når så barna kom, ja da kom de på rekke og rad - 5 i tallet. Vi har vært gjennom alle stadiene Malama beskriver. Det eneste som får blodtrykket mitt til å stige ørlite er når utenforstående kommer med at "nå får det da virkelig være nok" eller spør om vi skal sterilisere oss el.lign. Det blir for privat for meg.

Ekstemister finnes i alle leire. Det er vel forskjell på om man hyggelig/spøkefullt spør om det er planer om mer familieforøkelse til å mene at nå bør andre sterilisere seg.

Og selvfølgelig, alt kan irritere når folk spør gjentatte ganger og ikke tar et svar for et svar. Men det gjelder vel enten det er svigermor som konstant maser om flere graviditeter eller frekke nabounger som aldri slutter å tigge etter snop.

[Shade]

Beklager, grunnet at jeg på vei hjem helt hadde glemt innholdet i innlegget jeg svarte på tidligere ble dette innlegget egentlig bare masse tull. I`m so sorry..

Endret 12. oktober 2009 av Shade

[Gjest Gjest-Tora]

Tydeligvis er dette med barn et ømtålig tema for trådstarter og det er dermed ikke sant at alle andre har problemer med dette temaet. Tror heller trådstarter bør spørre seg selv om hvorfor HUN har et problem med dette. Alt som er vanskelig å snakke om er det som regel en grunn for.

Jeg forstår godt at hun som ikke kan gå på kino har et stort problem og jeg har faktisk mer sympati med henne enn med trådstarter (dersom det da ikke foreligger en medisinsk forklaring, eller noe annet som gjør graviditet vanskelig).

Faktisk er det mange her i landet som har fysiske begrensninger på grunn av handikapp og sykdom og jeg tror nok at det er vanskeligere å fortelle om sin egen sykdom og handikapp enn å si: nei jeg vil ikke ha flere barn.

Alle har vi våre problemer og jeg er helt enig med Malama om at man kan da ikke gå rundt å være redd for å spørre om ting uten å være redd for å komme innpå "feil" tema.

Smalltalk er smalltalk og helt ærlig talt, folk bryr seg ikke så veldig mye om deg og ditt liv det er bare smalltalk.

[Gjest GJest-Tora]

Mente at jeg IKKE var enig meg Malama, men med gjest-smalltalk_*

[Gjest Gjest]

Det er litt forskjell da. Om man blir fysisk syk av å gå på kino (det er nok ikke så mange som blir det, det er høyst uvanlig, men inntreffer nok for noen) så er det ikke så PERSONLIG som det å slite med å få barn.

Jeg hadde ikke hatt noe problem med å fortelle alle og enhver at jeg dessverre ikke var noe kino-menneske grunnet slike problemer. Det hadde jeg glatt fortalt alle som lurte. Men, jeg ville ikke like lett fortalt dem intime detaljer om min fertilitet...

Likevel er alternativene de samme ja, A eller B som du presenterer. Men, selv ironiserende var det et eksempel som bomma ganske kraftig på problemstilligen... Jaja...

Det ville vært mer sannsynlig at kinovegring bunnet i angst. Hadde du turt å fortelle DET til alle og enhver?

Jeg er ufrivillig arbeidsledig grunnet noe som er psykisk vanskelig, uten at jeg har vært hos lege og er sykemeldt, jeg mottar ikke trygd, og ALLE spør hva jeg gjør, hvor jeg jobber, hva planene er osv. Og det er ikke frekt, selv om det er ubehagelig for meg. De bare er interessert, eller holder en samtale igang. Årsaken til at ting er som de er er intim, men at jeg ikke jobber er jo omtrent offentlig informasjon.

[kisskissbangbang]

Jeg kjenner at jeg irriterer meg litt over at folk irriterer seg over sånne ting som dette.

Endret 12. oktober 2009 av kisskissbangbang

[Gjest imli]

Jeg synes ikke det er noe å irritere seg over akkurat, men vi er alle forskjellige Skjønner at det er irriterende hvis samme mennesket spør "hele tiden" men sånn er det jo med masete mennesker uansett hva de spør om.

[Gjest Gjest_Lucy_*]

La meg forsøke å formulere meg litt annerledes da. Og ta litt tak i det siste, hva gir DEG rett til å sette deg til doms over om det er noe problematisk med personlie spm om barn, når det er et velkejnt faktum at de aller, aller aller felste av de som sliter med dette, og det gjelder rudnt ti prosent av alle par, synes det ER sårt?

Så, altså, din venninne tør ikke fortelle det til andre enn sine nærmeste. Men er det så innmari mange andre som spørr henne om å gå på kino? Jeg har aldri opplevd at foreldre, besteforeldre, søsken, tanter, onkler, søskenbarn, kollegaer, naboer, naboer av foreldre, etc, maser på om jeg ikke har tenkt meg på kino snart. (Og familien har hun jo fortalt det til) Det ER derimot vanlig at denne gruppen legger seg opp i om ikker folk har tenkt å få (flere) barn snart.

Enkelte, som trådstarter, synes det er ubehagelig fordi de ikke har tenkt å få (flere) Og som sagt, rundt 1 av ti par synes det er veldig sårt fordi de ikke klarer det, og etter flere år med prøving, hormonkurer og andre saker, så er det ikke så kjekt med den ørtifjørtende personen som lurer på om man ikke snart har tenkt å få (flere) barn, det kan da vel de fleste av oss leve seg inn i og forstå?

Jeg kan ikke huske at jeg har satt meg til doms over at noen synes det er ubehagelig å snakke om antall barn osv. Tvert imot, jeg sier jo at vi alle har våre såre punkter. Det jeg derimot HAR sagt er at vi kan ikke gå rundt og forvente at andre skal skjønne slikt av seg selv og synes at folk er frekke bare fordi de spør om man skal ha flere barn. Vi får heller selv ta ansvar for vår egen sårhet og lære oss måter å takle det på. Som f.eks. å lage seg noen standardsvar som man bruker når folk spør om ting man ikke vil svare på.

Mitt såre tema er økonomi. Samboeren min har kjørt økonomien sin i grøfta, vi lever omtrent av min inntekt alene, og det holder knapt. Samtidig har han en godt lønnet jobb. Folk lurer på om vi ikke skal på ferie, om vi blir med ut og spiser, om vi skal kjøpe hus snart osv. Men vi lever som fattige studenter. Det er helt naturlig at folk spør, og jeg har lært å snu samtaleemnet eller svare noe vagt om at vi sparer til noe så vi har ikke råd akkurat nå... Jeg kan ikke bli fornærmet fordi folk spør om sånne ting bare fordi det knyter seg i meg når de spør.

Om folk spør om jeg skal ha barn osv derimot er helt ok. Ikke noe problem å svare på. For meg. Man kan ikke bare slå fast at barn er tabu som samtaletema fordi det kan være sårt for noen. De aller fleste av oss har såre temaer vi helst ikke vil prate om, og hva skal vi da prate om dersom vi skal helgardere oss mot alt?

Angående kino: Foreldre og besteforeldre spør ikke om kino nei, men når man er ung (15-25) er det MANGE som spør om du vil være med på kino. Da er det ikke enkelt å være den eneste ungdommen som aldri går på kino, som aldri har sett den siste filmen og aldri har sett innsiden av den nye flotte kinoen i byen. Man skal ikke kimse av andres sårheter og slå så trygt fast at "min sårhet er mer personlig enn din". For det vet man fint lite om. Men hver og en av oss må lære oss å takle våre egne problemer istedet for å forvente at andre skal ta hensyn i ett og alt.

[Gjest Gjest_tobarnsmor_*]

Heisann

JEg var trådstarter her....artig å få ulike synspunkt. Jeg trenger å øve meg på å ikke irritere meg over folk som spør om vi skal ha nr 3........det som egentlig er årsaken her er faktisk at mannen min ikke vil ha flere,han er meget fornøyd med de 2 vi har og er en fantastisk pappa som følger opp barna...mens jeg gjerne kan tenke meg et barn til ( selv om jeg snart er 40...) Men jeg gidder ikke forklare dette til "bekjente"......syns det blir personlig. Det er sårt at jeg har ønske om 3 barn men ikke får mulighet til det....men det er ingen vits i å mase på mannen min heller, jeg vil jo at vi skal være enige og ha lyst begge to....så jeg jobber litt med tanken på at jeg må være fornøyd med mine to hærlige små:-)

[Gjest Har to barn også]

MEN.. jeg forstår bare ikke hvorfor det skal være så veldig viktig å få 3 barn? Er det den nye kjernefamilien nå da: mor, far og 3 barn?? Det virker som om det er mer vanlig å få 3 (eller fler) enn bare å være fornøyd med kun 2. Derfor forstår jeg reaksjonen til trådstarter, for det er jo ganske frekt å spørre syns jeg nå da.

Jeg syns det er frekt å spørre et slikt spørsmål på bakgrunn av nettopp dette om samfunnets oppfatning om kjernefamilien, og hvor vanlig det er å se nå en 6 åring, 4 åring + 1 baby i vogn går tur med sin mor og far. Jeg hadde nok ikke irritert meg så særlig, men sett dumt på vedkommende og lurt på hvorfor hun spurte? Hadde ønsket et reell grunn på hvorfor hun lurte på om ikke nr. 3 kommer snart?

Da betyr det at vi som er fornøyd med 2 blir sett rart på? Akkurat som før i tiden hvor de som ønsket kun 1 ble sett rart på og lurt på om de var egostiske fordi de ikke ville gi barnet sitt en søsken? (ikke at jeg gjorde det)

Som sagt, samfunnet går i gal retning, når det er mer vanlig med store SUV biler enn stasjonsvogner (og det er kanskje ikke så rart når de får mange barn), og 3 eller fler barn enn kun 2. Vi går rett og slett mer mot et status og klassesamfunn enn et samfunn hvor folk kan få lov til å være seg selv enn å måtte etterstrebe en status for at andre skal beundre deg.

Så er vi egoistiske vi som er fornøyd med 2 barn (av oss som lett kan få barn) som ikke ønsker å lage et 3. barn som våre 2 kan leke med? Eller at vi ikke gidder å henge med på statusjaget?

Sikkert mange av dere som har 3 barn som ikke laget nr. 3 pga. av at det nå er så populært med 3 barn, men det er påfallende syns jeg når det er fler og fler som får 3 eller flere barn nå, enn på 70 tallet hvor det mest vanlige var kun 1 eller 2. Iallefall der jeg vokste opp, jeg kjente ingen med fler enn 1 eller 2 barn. Min mor bor der fortsatt og nå har halvparten av familiene 3 barn. Der jeg bor nå har mer enn halvparten 3 eller flere barn.

[Gjest Mor til en liten flokk]

MEN.. jeg forstår bare ikke hvorfor det skal være så veldig viktig å få 3 barn? Er det den nye kjernefamilien nå da: mor, far og 3 barn?? Det virker som om det er mer vanlig å få 3 (eller fler) enn bare å være fornøyd med kun 2.

(...)

Som sagt, samfunnet går i gal retning, når det er mer vanlig med store SUV biler enn stasjonsvogner (og det er kanskje ikke så rart når de får mange barn), og 3 eller fler barn enn kun 2. Vi går rett og slett mer mot et status og klassesamfunn enn et samfunn hvor folk kan få lov til å være seg selv enn å måtte etterstrebe en status for at andre skal beundre deg.

Så er vi egoistiske vi som er fornøyd med 2 barn (av oss som lett kan få barn) som ikke ønsker å lage et 3. barn som våre 2 kan leke med? Eller at vi ikke gidder å henge med på statusjaget?

Sikkert mange av dere som har 3 barn som ikke laget nr. 3 pga. av at det nå er så populært med 3 barn, men det er påfallende syns jeg når det er fler og fler som får 3 eller flere barn nå, enn på 70 tallet hvor det mest vanlige var kun 1 eller 2. Iallefall der jeg vokste opp, jeg kjente ingen med fler enn 1 eller 2 barn. Min mor bor der fortsatt og nå har halvparten av familiene 3 barn. Der jeg bor nå har mer enn halvparten 3 eller flere barn.

Vet du hva, jeg tror jeg kan love deg at ingen av oss som har tre barn, fikk nummer tre fordi "det er så populært for tida". Et barn er ikke en chihuahua. Men det kan godt være at det er en tendens til at større familier er vanligere nå enn før. Jeg tipper at det delvis har med økonomi å gjøre, folk flest har råd til mer nå enn før, og vil altså i mindre grad enn før la være å få nummer tre pga økonomiske begrensninger. Og når du kaller det å få tre barn "statusjag", blir jeg litt sånn: :klø: Vi som har flere barn, har jo tvert imot (litt) dårligere råd enn de med to når det kommer til typiske statusting. Her blir det ingen ny bil eller sydenferie, men vi har det fint som vi har det og lar andre være i fred. Noe for deg også?

[Gjest imli]

Jeg tror litt som siste gjest, at det begynner å bli mer "in" å ha flere barn. Fødselstallene i Norge øker jo også hvert år, så et sted må jo disse ungene havne

Men jeg tror ikke det er så dramatisk som hun hevder - at de med to barn "blir sett ned på". Hvor i all verden har du det fra? Du går veldig i forsvar her. Høres ut som om du egentlig ønsker deg tre og er misunnelig på dem som har det

Tror veldig få mennesker "ser ned på" andre pga valget de har tatt ift hvor mange barn de vil ha. det er nok i så fall noe man føler på selv.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Nå har samme dama ( 3barnsmor forøvrig) spurt meg 2 ganger om jeg ikke vil ha flere barn? Jeg sier at jeg er så fornøyd med 2,og at jeg ikke har noen planer om det med det første....så kan ho bare lure litt ( vi skal ikke ha flere) JEg sier at barna skal jo følges opp også...Ååå jeg blir litt irritert jeg - er det ikke frekt å drive å spørre om sånn da? det må jo vel bli en privatsak det.......finnes så mange tanketomme mennesker......det samme gjelder ei veninne av meg som stadig blir gratulert og klappet på magen.men hun er jo ikke gravid....:-) svarer bare at det er flesk:-)da blir det stille.......hva mener dere?

Den med at det bare er flesk, var gigantisk! Det er svar av den typen vi alle burde ha klare på tungen når anmasende, nysgjerrige personer stikker nesa si oppi ting de ikke har noe med. Men dessverre, hva vi skulle ha sagt, kommer vi først ofte på i ettertid.

[la Flaca]

Heisann

JEg var trådstarter her....artig å få ulike synspunkt. Jeg trenger å øve meg på å ikke irritere meg over folk som spør om vi skal ha nr 3........det som egentlig er årsaken her er faktisk at mannen min ikke vil ha flere,han er meget fornøyd med de 2 vi har og er en fantastisk pappa som følger opp barna...mens jeg gjerne kan tenke meg et barn til ( selv om jeg snart er 40...) Men jeg gidder ikke forklare dette til "bekjente"......syns det blir personlig. Det er sårt at jeg har ønske om 3 barn men ikke får mulighet til det....men det er ingen vits i å mase på mannen min heller, jeg vil jo at vi skal være enige og ha lyst begge to....så jeg jobber litt med tanken på at jeg må være fornøyd med mine to hærlige små:-)

Så når du skrev "2 barn, fornøyd" så var ikke akkurat det utgangspunktet ditt? Da forstår jeg bedre hvorfor du irriterer deg.

Jeg spør ofte venner/kjente om barneplaner, men ikke med mindre jeg kjenner dem godt nok. Vet om de i det hele tatt er i stand til å få barn, og at de kjenner meg godt nok til å ha lyst til å svare på sånne spørsmål. Selv har jeg ingen problemer med å fortelle at vi ikke er enige om at vi skal ha fler, eller at vi ikke har blitt gravid enda selv om vi prøver etc. Men folk er jo forskjellige og det må man huske på før man plumper ut med sånne spørsmål.

[Gjest strykebrett]

Problemet virker det som, er at spørsmålet om dere har planer om et barn nummer tre blir tolket til: "du burde få ett barn til, to er for dårlig". Det ville jo vært frekt å si. Men når man spør om det er planer om flere barn er det vil ikke det man prøver å si. Man spør simpelten for å skape samtale og for å snakke om noe hyggelig (barn er jo generelt hyggelig da). Jeg kunne sikkert ha spurt en venninne om det uten å mene noe som helst med det annet enn å vise interesse for hennes liv og framtidsplaner.

At noen greier å vri det til å bli kritikk av dem selv er litt fjernt og paranoid spør du meg..