Knakk nesa hans med balltre

[Gjest Gjest]

Hvordan kan man tillate at ens barn blir mobbet i årevis?

Tillate?? Det slutter aldri å forundre meg hvor naive enkelte kan være.

Vold er skikkelig undervurdert! Jeg ville gratulert ham med bragden og vært skikkelig stolt over at han endelig satte grenser for hva han finner seg i. (Gjelder for så vidt døtre og)

[livesen]

noen skriver her at man er en dårlig forelder om man tlater at ens barn mobbes i åresvis. sannheten er vel at det er ikke så mye en kan gjøre annet enn å flytte . Mobbere få nesten aldri noen straff, om de da ikke har foreldre som tar det alvorlig . Og det er vel ikke så vanlig . Så om min sønn etter år med mobbing og etter å ha lært at skolesystemet ikke er der for å hjelpe ham, tok saken i egne hender ville jeg vært glad .

Jeg ville og vært glad at det bare ble en brukket nese for hadde det gått værre ville det vært han som fikk staffen .

Så ville jeg forklart at det er bedre å bruke nevene enn balltre .

Men det var kanskje ikke et alternativ om mobberen var større og sterkere .

Jeg synes ts burde støtte sin sønn nå , slik at han ikke opplever å bli sviktet etter at han sto opp for seg selv .

Endret 11. oktober 2009 av livesen

[Gjest Gjest_Nora_*]

Jeg mener at man ikke skal la ens barn bli mobbet. Hvis det etter noen uker og evt måneder med kommunikasjon med mobber, mobbers foreldre og skole ikke løser seg, så mener jeg at man må flytte, ja. Det forventer jeg av foreldre. Om ikke annet så får barnet bytte skole. Systemet er jo slik at det dessverre ikke er mobberen som må flyttes på.

Man skal ikke la barnet sitt bli mobbet i flere år!

Jeg er forøvrig heller ikke enig i at mobbeofferet skal ta igjen fysisk. For meg skaper det et dårligere samfunn, hvis man skal ta igjen med vold. Så kan man si at det ikke skaper et bra samfunn å "rømme fra problemene" som det å flytte kanskje kan tolkes som. Men av to onder, så velger jeg sistnevnte.

[livesen]

Jeg mener at man ikke skal la ens barn bli mobbet. Hvis det etter noen uker og evt måneder med kommunikasjon med mobber, mobbers foreldre og skole ikke løser seg, så mener jeg at man må flytte, ja. Det forventer jeg av foreldre. Om ikke annet så får barnet bytte skole. Systemet er jo slik at det dessverre ikke er mobberen som må flyttes på.

Man skal ikke la barnet sitt bli mobbet i flere år!

Jeg er forøvrig heller ikke enig i at mobbeofferet skal ta igjen fysisk. For meg skaper det et dårligere samfunn, hvis man skal ta igjen med vold. Så kan man si at det ikke skaper et bra samfunn å "rømme fra problemene" som det å flytte kanskje kan tolkes som. Men av to onder, så velger jeg sistnevnte.

Jeg har gjort det , flyttet altså.

Nå ble ikke mitt barn mobbet men h'n trivdes svært dårlig på ny skole . Men dette er ikke noe alle har mulighet til , noen kommuner har bare en skole slik at en må flytte langt , og hva da med jobb og ev. andre barn i familien ?

Burde ikke systemet ha en mulighet til å straffe mobbere slik at ikke uskyldige blir skadelidende ?

[gompen]

Dere ville rost ham for å stå opp for seg selv? Hva om mobbingen fortsatte på ungdomsskolen og han knivstakk noen? Fortsatt like stolt? Hva om mobbingen fortsatte på videregående og han tok med seg hagla på skolen? Fortsatt like stolt?

Vold er ikke greit. Jeg ville aldri ha lært barnet mitt det. Det finnes andre måter å stå opp for seg selv på enn å slå noen med balltre.

[Gjest Gjest_Nora_*]

Jeg har gjort det , flyttet altså.

Nå ble ikke mitt barn mobbet men h'n trivdes svært dårlig på ny skole . Men dette er ikke noe alle har mulighet til , noen kommuner har bare en skole slik at en må flytte langt , og hva da med jobb og ev. andre barn i familien ?

Burde ikke systemet ha en mulighet til å straffe mobbere slik at ikke uskyldige blir skadelidende ?

Jo, ideelt sett så skulle det vært mobberen som ble "straffet".

Følgende problemstillinger kan da dukke opp:

• I en ekstrem situasjon så kan mobbeofferet bli anklaget for å være mobber. Dermed blir barnet dobbelt skadelidende. Dette er neppe et hyppig problem, men et stort problem hvis det forekommer.
  

• Hvis mobberen blir flyttet, feks til en annen skole, kan det føre til ytterligere mobbing/skyldfølelse av offer fordi h*n nå er skyld i at klassen har mistet en kamerat.
  

• Hva gjør man hvis det viser seg at det var flere mobbere, men at disse ikke var så intense eller var mer på sidelinjen da den opprinnelige mobberen var tilstede. Når mobberen da er flyttet, tar disse over. Skal disse også flyttes? Når ender det?
  

• Et barn som mobber har det sannsynligvis ikke bra h*n heller. Når det ikke fører fram å få slutt på mobbingen gjennom samtaler med barnet og foreldre, så kan det kanskje tyde på at foreldrene ikke har kapasitet til å følge opp barnet? Er det da en løsning å flytte dette barnet fra trygge omgivelser?
  

Så kan man også si at hvis mobberen får lov til å bli, så kan det hende at h*n bare finner et nytt offer hvis det opprinnelige barnet flytter...

Jeg mener at hvis du har valgt å få barn, så må du også ha sett for deg muligheten for at det kan skje ting med barnet, som fører til at man blir nødt til å flytte. Det kan feks være fysiske og psykiske skader som er medfødt, etter ulykke eller pga mobbing.

Det må man også ta til etterretning hvis man vurderer å få flere barn. Søsken kan bli skadelidende.

[Gjest Gjest_Nora_*]

Dere ville rost ham for å stå opp for seg selv? Hva om mobbingen fortsatte på ungdomsskolen og han knivstakk noen? Fortsatt like stolt? Hva om mobbingen fortsatte på videregående og han tok med seg hagla på skolen? Fortsatt like stolt?

Vold er ikke greit. Jeg ville aldri ha lært barnet mitt det. Det finnes andre måter å stå opp for seg selv på enn å slå noen med balltre.

Helt enig!

[Gjest Gjest]

Barn som står opp for seg sjølv, har mindre sjangse for å bli mobba. Mine barn blir lært opp til å ta igjen, verbalt. Det er fleire foreldre som har måtta lære barna sine. Barn som er forsiktige og trekker seg unna og blir lett fornærma må lære seg å ta igjen.

[Gjest Gjest]

Det er bra å stå opp for seg selv, men å brekke nesa med et balltre er vel drøyt.

Man kan kansje tenke at mobberen satte seg selv i denne situasjonen, og fikk en lærepenge han også..

TS det jeg hadde gjort er å kansje gi gutten noen terapi timer med psykolog, og få gutten til å snakke ut om følelsene rundt mobbingen. Det var nok en lang tid med frustrasjon som lå bak 'angrepet'

[Gjest imli]

Foreldre som tillater at ungene blir mobba?

Det er faktisk ikke så enkelt at foreldrene bare sier til mobberne at de må slutte, så slutter de. I veldig mange tilfeller blir det ikke slutt på mobbingen uasett hvor mange voksne som er innblanda, og mange barn forteller heller ikke foreldrene sine at de blir mobbet.

[Gjest utlogga-smogga]

Foreldre som tillater at ungene blir mobba?

Det er faktisk ikke så enkelt at foreldrene bare sier til mobberne at de må slutte, så slutter de. I veldig mange tilfeller blir det ikke slutt på mobbingen uasett hvor mange voksne som er innblanda, og mange barn forteller heller ikke foreldrene sine at de blir mobbet.

Nettopp.

Jeg ble mobbet hele barneskolen. De første årene så holdt jeg det for meg selv for jeg trodde jeg kunne håndtere det selv. (Og ja, jeg tok igjen verbalt, men det hjalp ikke det minste. Det bare gjorde det verre. Jeg sto opp for meg selv, hver eneste gang. Det gjorde de bare ivrigere).

Så gikk jeg til foreldrene mine og fortalte de om hva som skjedde. De gikk til lærerne mine som sa "joda, vi har lagt merke til at hun er utenfor, men vi har ikke sett noe mobbing."

Det ble tatt opp med foreldrene til de fem som var verst til å mobbe, og deres reaksjon var "jenta juger, mitt barn ville aldri gjort noe slikt, vi har oppdrat h'n bedre!".

Så ble det "antimobbekampanje" på skolen, noe som ikke hjalp det minste. Underlig nok så bryr ikke barneskolebarn seg om de har skrevet under på "antimobbe-kontrakter" aldri så mye. Det eneste som forandret seg var at de ble flinkere til å holde det skjult. Og siden jeg heller ikke ville se noe (det var ikke akkurat gøy å se foreldrene til de andre barna rotte seg sammen mot foreldrene mine), så bare fortsatte det. Sånn sett så var det jo min egen skyld som ville klare det selv og takle det, og være sterk.

Ikke kunne jeg denge noen med et balltre heller siden det var såpass mange av de. Og hadde jeg tatt en av de så hadde jeg fått trefolds tilbake senere.

Ikke var det grusomme fæle folk med horrible bakgrunner og barndommer som mobbet meg, det var helt vanlige unger, og foreldrene deres kunne ikke skjønne at deres nydelige lille gullunge kunne være med på noe sånt.

Jeg som var den utstøtte og rare derimot, det måtte jo være min skyld.

[Gjest Langt mot Nord]

Dersom gjerningspersonen har handlet med overlegg og brukt grov vold med en stump gjenstand så har man mistet hode, i en rettsak ville det blitt enkelt å si hva jeg mener om den saken.

[Gjest Gjest_Nora_*]

Til utlogga_smogga:

Etter å ha lest din historie blir jeg jo bare enda mer overbevist om at det eneste som hjelper er å flytte på mobbeofferet.. Tror du det hadde hjulpet hvis du fikk begynne på en annen skole?

Til imli:

Ja, jeg mener jeg kan påstå at foreldrene "tillater" at barnet blir mobbet, hvis de ikke klarer å forhindre det. De kan få mobberene til å slutte eller de kan skille mobberene fra offeret. F.eks ved å flytte.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg mener jeg kan påstå at foreldrene "tillater" at barnet blir mobbet, hvis de ikke klarer å forhindre det. De kan få mobberene til å slutte eller de kan skille mobberene fra offeret. F.eks ved å flytte.

Jeg ble mobbet fra 1-klassen til 6-klassen. Mine foreldre kontakten skola, og de kontakten foreldrene. Ingen ting hjalp. Foreldrene nektet at barna mobbet og skolen var lite villig til å gjøre noe for "mobbing skjedde jo ikke på den skola".

Så vi flyttet og jeg begynte på ny skole i 7-ende. Følte meg velkommen og fikk venner. Etter tre måneder begynte de å slenge md leppa, de ville ikke være sammen med meg og de kalt meg ting.

Skola kalte det bare en konflikt og jeg var for nærtagen. Dette var en annen type mobbing enn den andre, men det gjorde ikke meg noe bedre. Det var vondt.

Det fortsatte ut i 8. klassen folk slang med leppe hver gang de så meg. Hva skulle vi egentlig gjøre? Det var psykisk mobbing, vi hadde ikke noe bevis. Det var ord mot ord.

Så litt ut i 8-klassen så så jeg hovedmobberen helt alene. Han sa noe til meg. Jeg gikk bort til han og kjørte knyttneven i han, om i gjen og om i gjen. Han fikk blåveis, jeg lugget av han masse hår og han så ut som han hadde vært i krigen der han lå der å gråt mens folk så på etter hvert.

Han gjorde meg aldri noe etter det, ingen gjorde meg noe etter det. Vi ble aldri venner, jeg hadde fortsatt ingen venner i klassen, men det var ingen som var slemme mot meg etter det. Og det så jeg på som det viktigste. Jeg kunne ha gruppearbeid på skolen med de uten at de rynket på nesen og prøvde å støte meg ut.

Nå er jeg voksen og er stolt over det jeg gjorde. Jeg støtter det ikke akkurat, men jeg angrer ikke et sekund. Hvorfor skulle jeg? De sluttet jo.

Og nei, mine foreldrene tillatet det ikke. Men hva skal man egentlig gjøre når man har gjort det meste, byttet skole, sagt i fra og skolen ikke bryr seg? Er jo ikke bare bare å flytte på nytt hver gang heller, eller bytte skole 10 ganger hvert skole år.

Hvorfor jeg ble mobbet har jeg ingen anelse om. Jeg gjorde aldri noen noe vomdt eller noe.

[Gjest gutt20]

Du skal være veldig stolt over sønnen din. Jeg hadde selv en mobber etter meg gjennom hele ungdomsskolen, og det jeg angrer mest på er at jeg ikke satte han på plass tidlig.

Skolen ønsker å underkue offerets rett til å forsvare seg, fordi det lønner seg for de rundt som ikke føler seg plaget. Ingen orker blod og tårer og opprydding, så da er det bedre et mobberen for fortsette å plage offeret enn at offeret tar saken i egne hender.

Sønnen din overreagerte kanskje med balltre, men uansett skal du være stolt over at han endelig tok igjen. Alternativet hadde vært at mobbingen fortsatte. Nå tror jeg denne mobberen tenker seg litt om. Spesielt bra er det hvis sønnen din også er større og sterkere enn mobberen, for da skjønner han at dette fort kan gjennta seg om han fortsetter å mobbe.

Mobberen har nå fått seg en lærepenge, i tillegg til at foreldrene hans og resten av skolen har skjønt at han er en mobber og at de faktisk må ta mobbing mer allvorlig ellers ender det slik.

Godt gjort!

[Gjest Gjest]

Stolt????

Han er ikke skikkelig god om han slår andre i trynet med et balltre, mobbere eller ei. Manglende impulskontroll kaller man det. Du må se faresignalene nå eller så ender han opp som fengselsfugl.

Har du noen gang vært presset opp i et hjørne? Der du dag etter dag har en elendig livskvalitet fordi andre mennesker nekter deg å være i fred?

Bra han tok det nå ellers kan han fort ende opp som en menneskehater. Mobbere og baksnakkere er værste sort. De fortjenre ikke livets rett og denne gutten gjør meg så glad. Han har jo virkelig sagt i fra at han ikke aksepterer å bli plaget. Han får andre til å tenke seg om to ganger før de begynner å herje løs på noen

[Gjest Gjest]

Til dere som ville gitt ungen is, hva ville dere gjort om det var deres barn som hadde fått nesa knekt fordi han mobbet da? Fremdeles greit?

Ja, det ville vært greit og den knekte nesa hadde ikke brydd meg en dritt annet enn at jeg ville tatt en prat med skole og voldsmannens foreldre.

Uansett ville det faktummet at mitt barn drev og mobbet vært så sårende, provoserende og skuffende at jeg ikke ville tenkt på annet enn det.

Gutten gikk for langt, men samtidig er dette bedre enn at mitt eget barn skulle få lov til å tråkke på denne personen, bli kald og kynisk og ta det med seg i voksenlivet, der han kunne fått større konsekvenser enn en knekt nese

[Gjest zeba]

Hvordan hadde du reagert om din sønn hadde knekt nesa til en gutt med balltre som hadde hadde mobbet din sønn over flere år?

Jeg hadde blitt skremt og skaffet han profesjonell hjelp (noe han forøvrig skulle fått for lenge siden, med tanke på mobbingen han har vært utsatt for). At han har mye innebygd aggresjon mot denne mobberen, er fullt forståelig, men det rettferdiggjør ikke å bruke vold, i dette tilfellet grov vold. Din sønn vil uansett få en del problemer etter dette, hvis forholdet blir anmeldt. Noe det sikkert blir. Jeg er redd sympatien blir liggende hos den andre parten..

[Gjest Gjest]

Finnes det virkelig så mange naive mennesker der ute????

Vi som har barn som blir mobbet lukker faktisk ikke bare øynene og snur ryggen til.

Jeg ble selv mobbet gjennom hele barne og ungdomsskolen fordi jeg var annerledes. Mitt eldste barn ble mobbet i barnehage og skole i 3 år. Gud vet hvor mange samtaler vi som foreldre har hatt med barnet, skolen og mobbernes foreldre uten noe som helst endring.

Da mitt yngste barn begynte på skolen tenkte mobberne at var eldstebror enkel å "ta" så var garantert lillebror det også. Enden på viset var at vi fikk telefon fra skolen andre skoledag om at han hadde vært i slåsskamp. Han hadde rett og slett banket opp hovedmobberen. Jeg har aldri akseptert vold, men denne gangen håndterte jeg det annerledes. Han fikk hverken kjeft eller ros for det han hadde gjort. Alt jeg sa var at slike telefoner vil jeg ikke ha flere ganger. Hadde ekstremt lyst til å rose ungen opp i skyene, men det kunne jeg ikke.

Men så startet jo helvetet da, for nååååååå ble vi innkalt til møte på skolen med det andre barnets foreldre. Stakkars lille gutten dems som aldri gjorde noe galt, og så banker sønnen min ham opp uten grunn.

Men da var jammen grensa mi nådd. Jeg spurte dem rett ut hva som gjorde at sønnen dems kunne gjøre og si hva han ville til alle andre og så fort noen tok igjen så var det ham det var synd på?

Det hadde de jammen ikke noe svar på. Gutten mobbet ingen etter dette, men venner hadde han heller ikke lenger.

På en måte synes jeg synd på gutten, men som mor til hans "offer" synes jeg jammen han fortjente det han fikk og litt til.

Men hvis min sønn hadde brukt balltre i en slik situasjon, hadde jeg vel gått fra konseptene tror jeg. Forståelig at han har gjort som han har gjort, ja! Akseptabelt, nei!

[Gjest imli]

Til imli:

Ja, jeg mener jeg kan påstå at foreldrene "tillater" at barnet blir mobbet, hvis de ikke klarer å forhindre det. De kan få mobberene til å slutte eller de kan skille mobberene fra offeret. F.eks ved å flytte.

Ikke helt enig i det - mange mobbeoffre blir mobbeofre på ny skole også pga lav selvtillit osv. Begrensa hvor mange ganger man kan flytte også. Dessuten er det som jeg skrev tidligere - langt ifra alle barn forteller foreldrene sine at de blir mobbet. Og da er det ikke så lett for foreldrene å gjøre noe...