Tanker fra en bibliotekar om hverdagen

[Gjest Nefer]

Jeg er bibliotekar på et ganske lite sted. Her kjenner alle til alle, og man får svært god kontakt med lånerne. Siden jeg er en fersk bibliotekar, jobbet her i snart 3 år, så er dette første gangen jeg opplever det.

Mange av lånerne er eldre folk, som bor like ved biblioteket. I dag fikk jeg vite at en av våre trofaste lånere har gått bort. Det er så utrolig trist. En sprudlende og blid dame, som kom fast hver fredag ettermiddag for å låne kiosk-litteratur og skravle, vil ikke lengre komme tilbake for å låne mer.

Sitter her og er helt tom i hodet. Må etter hvert få pratet med familien om å få tilbake bøkene som hun hadde lånt sist. Men det må tas siden, når det har gått litt tid.

Det er så utrolig trist. Og så vanskelig å fatte at hun ikke lengre vil komme inn bibliotekdøra og hilse på

[Gjest Gjest]

Denne bør vel flyttes til "Sorg"-forumet.

Det er trist når noen dør, ja.

[kaprifolen]

jeg tror at når det kommer til tiden hvor det passer seg, så kommer familien til avdøde til å sette stor pris på at du deler tankene dine med de.

Jeg jobber i butikk, og det finnes alltid kunder man forholder seg spesielt til. Som faktisk berører livet ditt på en eller annen måte. Og selv om det kan virke rart, utvikler man over tid en omsorg for dette menneskets liv, selv om man kun befinner seg i periferien av det.

[Gjest Nefer]

jeg tror at når det kommer til tiden hvor det passer seg, så kommer familien til avdøde til å sette stor pris på at du deler tankene dine med de.

Jeg jobber i butikk, og det finnes alltid kunder man forholder seg spesielt til. Som faktisk berører livet ditt på en eller annen måte. Og selv om det kan virke rart, utvikler man over tid en omsorg for dette menneskets liv, selv om man kun befinner seg i periferien av det.

Takk for svar!

Det stemmer veldig det. Man treffer stadig på enkelte mennesker som berører en.

Vanskelig å unngå å bli påvirket av en person som sier" Neimen, sitter du her og blomstrer du da?", når hun kommer inn døra. Slike personer virkelig treffer en og fester seg ved en, og de glemmer man aldri.

Huff, jeg fattet en mistanke når hun ikke dukket opp som hun pleide.