Kjære kjære bestemor... <3

[Gjest Gjest_meg_*]

Påska ble ikke som tenkt. Vi fikk vite at du hadde kreft.. Kreft i levera, og det spredde seg raskt til magesekken og så til lymfene.

Du ble svakere og svakere. Men ville være hjemme i din nye leilighet som du hadde hatt så stor glede av å kjøpe knappe året før dette.

Du var en dame alle likte, en dame så full av energi og glede. Du spredde glede til alle rundt deg. En følelse av å leve fikk jeg i nærheten av deg. En følelse av å sette pris på livet. Du ringte oss hver dag, ca 3 ganger om dagen. Noen ganger for bare å fortelle noe gøy du så på tv, og noen ganger for bare å høre hva vi holdt på med.

8 juli kom du på sykehjem etter å ha vært på sykehuset for å prøve cellegift. Men den ble for sterk for deg, og du klarte det ikke.

Jeg følte du ble lagt inn på sykehjem bare for å rett og slett vente på å dø.

21 juli: meg og søstra mi skulle innom deg på besøk. Jeg hadde lovet å komme tilbake etter det første besøket, og det gjorde jeg i dag. Hadde fått en følelse av at nå måtte jeg virkelig besøke deg om jeg skulle ha sjansen for å se deg en siste gang i live. Du virket glad for å se oss, det så jeg på øyene dine.

Men du kunne ikke prate. Du var for svak. Min elskede bestemor, som alltid var så sprek, så livlig og så pratsom lå nå som kun en skygge av seg selv i sengen. Du var jo bare 75 år. Du skulle jo bli 100 år i mitt hode! Du kunne ikke svelge. Hadde ikke drukket eller spist på 3 døgn. Å se deg ligge der, og vite at kreften spiste deg opp innvendig var så inderlig vondt..

Man håper så lenge det er liv var mottoet mitt før i dag... men det var det ikke nå lenger. nå håpte jeg du ville slippe denne smerten. ville du skulle slippe...

Det jeg ikke visste, var at dagen i dag var dagen du skulle dø.

Jeg holdt deg i hånda, og strøyk på deg. jeg fortalte deg hvor høyt jeg elsker deg, og hvor mye du har betydd for meg, sa alt jeg ville si til deg. Fortalte deg at du kunne slippe taket nå. du trengte ikke kjempe noe mer.

Du så på oss, og du klarte å få presset ut et pustende hei.. jeg gråt. Du pustet tyngre og tyngre. Og mens du strevde holdt vi deg, strøyk på deg og fortalte at nå skulle du få lov å treffe bestefar igjen. (Han tok livet av seg da pappa var 16 år. Nesten 40 år siden.) Og siden har hun aldri vært gift, eller funnet en ny sjelevenn.

Da du ikke pustet noe mer måtte vi inn på et annet rom å ringe pappa og mamma.. de var på sjøen. vi fortalte pappa gråtkvalt at du nå var død. Han brøt sammen i gråt..

Å høre pappa gråte som et barn var helt ubeskrivelig vondt.

Nå som jeg skal prøve å få barn med min kjære, som forøvrig det var du som ga meg et signal om at jeg måtte gi en ny sjanse. Jeg tok et bilde av han, på den tiden jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, dette var kun 4 dager etter du døde.

Det var tydelig en engel på bildet som pekte på han. Og han fikk en glorie over hodet. Har aldri sett et lignende bilde. Jeg liker å tro det var deg bestemor.

Men du fikk aldri truffet han. Det er trist. Han er den eneste jeg vil være med. Den beste personen jeg noen gang har møtt. Håper du ser oss fra himmelen. At du ser hvor lykkelige vi er sammen.

Det er så vanskelig å ikke ha deg her. Jeg ville jo fortalt deg om at vi vil ha barn. At vi nå flytter sammen..

Du var min beste venninne. Du var den jeg kunne snakke med om alt!

Er så stolt over at folk sier vi er så like. Jeg tar det som det største kompliment! Pappa sier vi prater likt, går likt, ser like ut fra da du var ung, og at vi har samme syn på så masse..

Det er noe jeg skal fortelle mine barn om, jeg skal vise bilder av deg og fortelle dem om alt vi har gjort sammen, båtturene, byturene bare du og jeg hadde, latterkrampene våre, og visdomsordene dine. Du sa: Det skal være lidenskap fra første øyeblikk, da er det ekte kjærlighet, og man vil kunne elske hverandre til døden skiller oss.

Du aner ikke hvor mye jeg savner deg Bessa! Jeg elsker deg!

Vi sees igjen, det er jeg helt sikker på!!

en Engel er du nå, og det har du alltid vært for meg <3