Må man absolutt ha barn med alle man er sammen med?

[Gjest Illiya]

De fleste som innleder forhold nr 2 og som har barn fra før, enten på ene eller begge sider, ender opp med å få barn. "Kjærlighetsbarnet" ...må ha noe som binder dem sammen?

Det virker på meg som et forhold ikke er seriøst hvis man ikke får barn sammen. Men det har sikkert flere årsaker, som f.eks at den ene har barn fra før, og den andre ikke, og at man derfor igjen får et/flere barn.

Men det blir da et salig rot av dette her. Med ekser her og der som man må rådføre seg og samarbeide med, besteforeldre som forskjellsbehandler barnebarna sine kontra barna som nettopp er kommet inn i familien, samvær etter ulike planer, fellesbarn og stebarn, og stebarn som ikke går så godt overens med steforelder......

Så hva er poenget med å få barn sammen hvor begge har barn fra før? Blir alt så mye bedre da? Er det ikke å utfordre skjebnen, nettopp fordi det å få barn er en av de største prøvelsene for et forhold? Samt at man "aldri" blir ferdig med småbarnstid og får anledning til å nyte livet sammen som et par. Og bland dette med de større barna fra før, så har man en salig røre.

Jeg kan skjønne det hvis den ene ikke har barn, men et sterkt ønske om det, men det blir gjerne rot da også....med stebarn som er "dårlig oppdratt", forskjellsbehandling ("fellesbarnet får mindre oppmerksomhet fra far, for han er bare opptatt av særkullsbarna når de er her på samvær"), osv osv

Alt i alt virker det som en særdeles dårlig deal å få barn hvis begge har barn fra før.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg kan skjønne det hvis den ene ikke har barn, men et sterkt ønske om det, men det blir gjerne rot da også....med stebarn som er "dårlig oppdratt", forskjellsbehandling ("fellesbarnet får mindre oppmerksomhet fra far, for han er bare opptatt av særkullsbarna når de er her på samvær"), osv osv

Alt i alt virker det som en særdeles dårlig deal å få barn hvis begge har barn fra før.

Kanskje det. Men det behøver ikke å bli rot hos alle. Noen er flinke til å ha orden, og har planlagt og pratet mye om dette.

Og om "stebarna" er over 18 år har de gjerne sine egne liv i stor grad, og vil selvsagt behøve sine foreldre livet ut, men de bor gjerne ikke hjemme lengre.

Om begge er innstilt på det og har drøftet dette nøye, så ligger alt til rette for at det går bra.

[Gjest Cynthia]

De fleste som innleder forhold nr 2 og som har barn fra før, enten på ene eller begge sider, ender opp med å få barn. "Kjærlighetsbarnet" ...må ha noe som binder dem sammen?

Det virker på meg som et forhold ikke er seriøst hvis man ikke får barn sammen. Men det har sikkert flere årsaker, som f.eks at den ene har barn fra før, og den andre ikke, og at man derfor igjen får et/flere barn.

Men det blir da et salig rot av dette her. Med ekser her og der som man må rådføre seg og samarbeide med, besteforeldre som forskjellsbehandler barnebarna sine kontra barna som nettopp er kommet inn i familien, samvær etter ulike planer, fellesbarn og stebarn, og stebarn som ikke går så godt overens med steforelder......

Så hva er poenget med å få barn sammen hvor begge har barn fra før? Blir alt så mye bedre da? Er det ikke å utfordre skjebnen, nettopp fordi det å få barn er en av de største prøvelsene for et forhold? Samt at man "aldri" blir ferdig med småbarnstid og får anledning til å nyte livet sammen som et par. Og bland dette med de større barna fra før, så har man en salig røre.

Jeg kan skjønne det hvis den ene ikke har barn, men et sterkt ønske om det, men det blir gjerne rot da også....med stebarn som er "dårlig oppdratt", forskjellsbehandling ("fellesbarnet får mindre oppmerksomhet fra far, for han er bare opptatt av særkullsbarna når de er her på samvær"), osv osv

Alt i alt virker det som en særdeles dårlig deal å få barn hvis begge har barn fra før.

Hvis man er sikker på at man endelig har funnet den rette, hvorfor ikke?

Skal ikke par som elsker hverandre få barn nå, fordi de tilfeldigvis har noen fra før?

Dummeste jeg har hørt...

[Gjest A. Caron]

De fleste som innleder forhold nr 2 og som har barn fra før, enten på ene eller begge sider, ender opp med å få barn. "Kjærlighetsbarnet" ...må ha noe som binder dem sammen?

Det virker på meg som et forhold ikke er seriøst hvis man ikke får barn sammen. Men det har sikkert flere årsaker, som f.eks at den ene har barn fra før, og den andre ikke, og at man derfor igjen får et/flere barn.

Men det blir da et salig rot av dette her. Med ekser her og der som man må rådføre seg og samarbeide med, besteforeldre som forskjellsbehandler barnebarna sine kontra barna som nettopp er kommet inn i familien, samvær etter ulike planer, fellesbarn og stebarn, og stebarn som ikke går så godt overens med steforelder......

Så hva er poenget med å få barn sammen hvor begge har barn fra før? Blir alt så mye bedre da? Er det ikke å utfordre skjebnen, nettopp fordi det å få barn er en av de største prøvelsene for et forhold? Samt at man "aldri" blir ferdig med småbarnstid og får anledning til å nyte livet sammen som et par. Og bland dette med de større barna fra før, så har man en salig røre.

Jeg kan skjønne det hvis den ene ikke har barn, men et sterkt ønske om det, men det blir gjerne rot da også....med stebarn som er "dårlig oppdratt", forskjellsbehandling ("fellesbarnet får mindre oppmerksomhet fra far, for han er bare opptatt av særkullsbarna når de er her på samvær"), osv osv

Alt i alt virker det som en særdeles dårlig deal å få barn hvis begge har barn fra før.

Hadde barn vært født med talegaver og tankens kraft ferdig utviklet, er jeg sikker på at mange hadde ytret ønske om at de ikke var født overhode, i dagens samfunn...

Og tenk hvordan stamtrær vil se ut om 50-100 år. Et villniss utav en annen verden.....

[Gjest Illiya]

Hvis man er sikker på at man endelig har funnet den rette, hvorfor ikke?

Skal ikke par som elsker hverandre få barn nå, fordi de tilfeldigvis har noen fra før?

Dummeste jeg har hørt...

Hvordan kan man være sikker på at man har funnet den rette? Ofte viser det seg jo at det ikke var den rette likevel.

Klart man kan få barn med hvem man vil, og med hvor mange man vil, men jeg undrer meg likevel over dette. Hva er poenget med å få barn med nye partnere hvis man likevel har to-tre hver fra før?

Er det at man elsker hverandre (akkurat nå) grunn god nok, eller burde man tenke lenger enn som så?

[Gjest Gjest]

Hvordan kan man være sikker på at man har funnet den rette? Ofte viser det seg jo at det ikke var den rette likevel.

Klart man kan få barn med hvem man vil, og med hvor mange man vil, men jeg undrer meg likevel over dette. Hva er poenget med å få barn med nye partnere hvis man likevel har to-tre hver fra før?

Er det at man elsker hverandre (akkurat nå) grunn god nok, eller burde man tenke lenger enn som så?

Hva er poenget med å være så sikker på at dine eventuelle barn i ett forhold har så mye bedre oppvekstbetingelser enn alle barn i blandede familier?

Mange som har barn fra før har kapasitet til flere, selv om det sikkert der dem som kanskje ikke fikser det så godt som de har tenkt. De finnes det vel også mange av i familier med kun fellesbarn.

[Gjest Emera]

Jeg tror det er formeringsinstinktet som skaper behovet for å få enda et barn med enda en ny partner. Selv er jeg helt sikker på at jeg ikke skal ha flere barn, og det er kjæresten min også, vi har mange nok barn til sammen. Men likevel så sniker det seg på en slags trang til å få barn sammen. Selv om vi egentlig er ferdige med det. Nå lar vi fornuften råde, så ingen fare her, men følelsen, behovet for å lage barn sammen, det kjenner vi begge på nå og da.

[Gjest Illiya]

Hva er poenget med å være så sikker på at dine eventuelle barn i ett forhold har så mye bedre oppvekstbetingelser enn alle barn i blandede familier?

Mange som har barn fra før har kapasitet til flere, selv om det sikkert der dem som kanskje ikke fikser det så godt som de har tenkt. De finnes det vel også mange av i familier med kun fellesbarn.

Nå tenkte ikke jeg på oppvekstbetingelser, men sett fra et voksenperspektiv.

Emera er vel den eneste så langt som skjønner hva jeg spør om.

[Gjest Illiya]

Jeg tror det er formeringsinstinktet som skaper behovet for å få enda et barn med enda en ny partner. Selv er jeg helt sikker på at jeg ikke skal ha flere barn, og det er kjæresten min også, vi har mange nok barn til sammen. Men likevel så sniker det seg på en slags trang til å få barn sammen. Selv om vi egentlig er ferdige med det. Nå lar vi fornuften råde, så ingen fare her, men følelsen, behovet for å lage barn sammen, det kjenner vi begge på nå og da.

Kjenner meg litt igjen her ja. Er også sammen med mann nr to, og vil heller ikke ha flere barn. Ikke han heller.

Tenker på de praktiske konsekvensene osv.

[Ethereal]

Jeg har ikke fått barn med noen av de jeg har vært sammen med. Kanskje jeg er unntaket som bekrefter regelen...