far, stemor, mor, og 2 barn

[Gjest Gjest]

Hvis jeg av en eller annen grunn skulle være nødt til å passe mine egne unger hos min eksmann så hadde jeg ikke nølt med å se etter en lader hvis jeg hadde behov for det.

Men hva hvis:

din mann hadde en eks ville du da syntes at det var helt greit at hun gikk rundt i huset deres når dere ikke var hjemme og lette i skap og skuffer etter lader?

[Gjest Gjest]

Med barn i alderen 3 og 5 år så hadde jeg hatt ett sterkt behov for å vite at de var trygge. Og jeg hadde ikke nølt med å tilstå min egen overtredelse av grenser for å sikre barna. Barnas sikkerhet bør ikke overses pga eget ubehag og skyldfølelse.

Jeg hadde snakket med faren og eventuelt samboeren hans.

Jeg ville ikke vært snill i den forstand at hun hadde fått en sjans hvis det hadde vært den minst usikkerhet om at det hadde gått på bekostning av mine barn.

Kan hende samboeren syntes det er greit at du snakker med henne om det også, og spør hvordan suicidtankene og selvskadingen viser seg i det daglige. Hvordan hun tenker om å ha ansvaret for barna i hennes situasjon.

[Gjest Gjest]

Her fokuseres det bare på hvordan TS har fått desse opplysningene. Er dere alle virkelig så "korrekte" at dere mener at man skal ignorere en mulig "fare" for ungene sine, hvis man har blitt klar over denne "faren" ved å snoke i andres saker???

Hold dere til problemet her, isteden for å skrive side opp og side ned om at hun ikke burde kikket i skuffene til eks'en!

Selv skjønner jeg at hun er bekymret, og mener hun må ta dette opp med de, eller evt. bare eks'en.

For denne ene gangen kan hun bruke som "unnskyldning" at siden far til ungene ikke skal være hjemme, og at de derfor kan være hos henne.

Generelt så ser jeg ingen grunn til å levere ungene til far for samvær når han ikke er hjemme, så sant mor har mulighet til å ha dem hos seg.

[Gjest Gjest]

Enig med sisie innlegg. Jeg ville snakket med far. Det stemmer ikke som noen skriver her at folk med selvmordstanker ikke begår selvmord. Dette er et viktig symptom faktisk. De aller fleste som begår selvmord har yttrykt selvmordstanker, selvmordsforsøk før de faktisk gjør det. Spesielt kvinner gir signaler på forhånd. Selvskadingen er en annen sak, som tvilsomt går utover barna, da dette gjøres stort sett skjult, og for å kontrollere egen smerte. Men selvmordstanker MÅ tas alvorlig. Men snakk med far. Hvis ts bare har lest kan jo dette være et gammelt skriv, samboeren kan godt være bedre nå, for det du vet. Eller værre.

[Gjest annemor30]

JEg vill snakket med dem sammen jeg og forklart at "jeg" trengte lader og hva jeg hadde funnet og understreket at jeg ikke snoket.. Så ville jeg fortalt om min bekymring for barna og spurt dem begge om jeg hadde noen grunn til å være bekymret.. For begge vet vel at du vet noe om din x nye samboer? funnet en løsning på dette sammen med dem.. evt foreslått at faren hadde ungene 2 helger etter hverandre da han kom hjen igjen.

[Jade]

Angående å gå i kjøkkenskuffen til folk. Hvis jeg sitter barnevakt hos noen, enten det er i et hus jeg tidligere har bodd i i 5 år, eller om det er naboen til en kollega, så har jeg absolutt ingen skrupler for å dra ut kjøkkenskuffen og plukke ut det jeg trenger. Dere som er så i mot å rote i andres kjøkkenskuffer, har vel med egen teskje og te-pose hvis dere skal lage dere en kopp te der? Kanskje dere har med egen kopp også? Man snoker da ikke i andres skap heller?! Jeg regner faktisk med at folk ikke oppbevarer dildoer og hemmelige åpnede brev i kjøkkenskuffen! Kjøkkenskuffen er faktisk en skuff som vanligvis brukes til ikke-private ting. Private ting kan man heller oppbevare i nattbordskuffen, i klesskapet, skrivebordsskuffen el.l.

Jeg går utifra at eksmannen din ikke ville latt kjæresten passe barna dine hvis hun var veldig syk. Men ta en prat med han uansett, så slipper du å være nervevrak hver gang hun skal passe ungene. Si som sant er, at du trengte en lader, du visste hvor den var, og når du så noe papirer, så tok nysgjerrigheten overhånd. Kanskje han blir sur, men det får du heller tåle.

Endret 21. september 2009 av Jade

[Gjest Gjest]

Du må bare si det rett ut som det var. Det at han har holdt dette skjult samtidig som barna deres skal være lenge alene med henne - er uansett "værre" enn at du så i en kjøkkenskuff.

Men det er sikkert lurt å ta det opp ansikt til ansikt med begge to og med en spørrende/beklagende tone og ikke i en redd og anklagende en. Spør henne om hun føler seg komfortabel med å ha dem alene så lenge.

Lykke til!

[Raven Emerald]

Jeg lurer litt på om hun har suicide tanker nå, eller om dette var før hun fikk behandling. Far har jo sagt at hun går på medisiner, og at det ikke er grunn til bekymring. Om hun for eksempel trenger støtte fra NAV, vil jo lege/sykehus skrive en erklæring på hennnes problemer, og hva hun får behandling for. Om dette var selvskading/ suicide tanker, vil jo dette selvsagt stå i brevet (forutsetter her at det er et brev mor har snublet over). "Pasienten har suicide tanker, og skader seg selv", betyr ikke nødvendigvis annet enn at det er dette hun får behandling for, og det kan like gjerne gå helt strålende for henne nå, så lenge hun er medisinert, og får forbli det.

En slik diagnosering forsvinner ikke bare i løse luften ved at man får behandling, for det kan jo tenkes at det er uten behandling damen er suicid? De tar ikke bort diagnosen så snart hun får sin første resept, for da trenger hun vel strengt tatt ikke flere resepter?

Endret 21. september 2009 av Raven Emerald

[Chakoya]

Kjære TS.

Jeg mener du har rett på mulighet til å snakke med både far og stemor i denne situasjonen. Dette grunnet stemor er en person som over lang tid skal også bli kjent med dine barn og det hun eventuelt sliter med kan være vanskelig å skjule for barna dine.

Dersom hun fortsatt er selvskader, og skader seg innimellom kan man vurdere hvor vidt mye barna skal være der p.g.a det kan være vanskelig innimellom å finne trygge steder hvor hun kan skade seg selv for å skåne barna fra og se blod og diverse.

Ellers må det være en avtale på at hun ikke skal skade seg når barna er tilstede dersom hun føler enormt behov for å skade seg.

Barn kan plutselig komme inn her eller der og ta henne på fersken, og det er ikke noe allright syn for et barn.

Det er heller ikke noe pent syn for barna dersom stemor aldri kan gå i t-skjorte p.g.a oppskjærte armer osv.. Dersom hun skjærer seg på armer.

Barn kan også oppdage dette og bli skremt, og få mareritter osv.

Dersom hun har selvmordstanker og for eksempel er av den som prøver nå og da litt etter litt mot grensen til selmord vil dette være slitsomt for barn og være vitne til da muligens stemor havner etterhvert på sykehus og må få behandling osv.

Det vil være uforutsigbart sånnsett.

Dersom.... Hun IKKE holder på, og hun kan ansees som stabil, p.g.a medisiner. Eventuelt om faren til dine barn anser henne som stabil.

Legen hennes ser på henne som stabil også.

Eventuelt går til terapi osv ville jeg ha gitt henne min tillitt.

Slike mennesker trenger også tillit, det er viktig å huske på.

Det er viktig å være imøtekommende også.

Et smil og et klapp på skulderen kan gjøre mye enkelte ganger.

Litt hyggelig tone også.

Men jeg mener også at du skal innrømme ditt overtråkk ved å gå inn i noen andre sitt hjem, og at du var tom for strøm og trengte en lader. Rotet i skuffer etter en lader og kom over et brev dine øyne ikke kunne unngå å se.

Husk på:

Det nå far og stemor har bygd opp sammen må ansees som privat eiendom.

Så lenge du ikke har fått tilltatelse av far eller stemor til å gå inn i det huset så har man ikke lov å sette bena sine der. Når du ankommer deres private eiendom er du på besøk. Dette gjelder også selv om man er i familie.

Om helsedokumenter osv ligger enten i kjøkkenskuff eller andre plasser har ingenting å si egentlig, p.g.a dem regner huset dems som PRIVAT.

Hvor dem ønsker å ha private dokumenter må bli opp til dem.

Jeg regner med at hadde dem visst du hadde kommet ville dem ha gjemt unna slike ting, eller stolt på at du ikke roter i skuffene.

Hadde du trengt en mobil lader eventuelt og dem var tilstede i huset så tror jeg også far eller stemor hadde funnet en til deg så du slapp og åpne skuffer her og der.

Ting som kan være relevant i forhold til barna er:

Har stemor gjort selvskading på seg selv i det siste?

Eller har hun vist at hun kan være stabil i det siste p.g.a medisiner?

Går hun jevnlig til terapi?

Trenger hun terapi?

Har hun oppfølging fra psykolog/lege angående medisinbruk?

Har hun selvmordstanker? (Eventuelt hvor langt går hun med disse tankene?)

Hva gjør medisinene med hun?

Føler hun det går bedre?

Dersom hun fortsatt skader seg ville jeg også ha satt meg inn i selv hva selskading er. Hvordan det kan påvirke den som skader seg selv osv.

Og jeg ville ha prøvd å være forståelesfull, og møtt henne på det nivået hun er.

Endret 21. september 2009 av Chakoya

[Gjest Gjest]

Kan hende jeg tråkker noen på tærne nå men det får så være.

Jeg hadde ikke vært mest bekymret for selve skadingen fysisk, men samboerens psykiske tilstedeværelse for barna og hennes måte å være rollemodell for barna på i forhold til følelser.

Psykisk syke kan ofte være meget selvsentrerte på lik linje med fysisk syke, og da er ikke fokuset på barna, men på henne. Uroen som bygger seg opp i forkant og skammen som kommer i etterkant, er vel så skremmende for barn som selve skadingen.

Jeg ville kjent denne kvinnen godt (enhver som hadde denne type lidelse) og vært sikker på at hun har et realistisk bilde av sykdommen sin før jeg hadde gitt henne ansvaret for mine barn.

Selvfølgelig hadde jeg snakket med faren også, men vurderingen min hadde vært like viktig som hans.

[Gjest Gjest]

Nå hadde denne kvinnen angst! 12 av 20 personer lider for angst og går på medisiner for dette. Så da er det veldig få som kan være sammens med barn hvis man ikke kan ha angst.

[Gjest Gjest]

At man leser overskriften på et ark er ofte vanlig uten at man leser hva som står i selve dokumentet, eller hva?

Da vil jeg bare si at på alle dokumentene vi skriver ut fra poliklinikken vår står det helt øverst på dokumentet navn/adresse/fødselsnummer, deretter:

'Diagnose: Alkoholisme' (eksempel)

Det skal mye til for å unngå å se hva som står på toppen, særlig for oss som leser ting med en gang vi ser det, uten å bruke tid på å kikke på bokstavene.

Uansett ville jeg trodd det måtte være en belastning for stemor å ta seg av to barn hun ikke kjenner så veldig godt når hun ikke har en god psykisk situasjon.

[Gjest Gjest]

Selvsagt har man ikke rett til å gå i alle skuffer og skam, uansett hvor mye man har vært gift/samboer med mannen i huset. Men, jeg synes det er stor forskjell på ulike skuffer og skap.

Hvis man sitter barnevakt hos noen er det faktisk enkelte skuffer det er helt naturlig at man åpner. Kjøkkenet regnes for å være et bruksrom hvor de færreste oppbevarer sensitive ting. Er man barnevakt er det ikke uanturlig at man skal lage mat/drikke til seg selv og/eller barna man passer. Hvis man ikke skal kunne åpne kjøleskap/kjøkkenskap/kjøkkenskuff vil dette bli svært vanskelig.

Jeg tviler veldig sterkt på at dere som er så kritisk mot TS har sittet barnevakt over lengre tid og aldri åpnet noe på kjøkkenet.

Å gå inn på folk sitt soverom, åpne nattbordskuff, sirivebordskuff, klessakap, baderomskap osv. er noe helt annet. Her oppberares stort sett private gjenstander som ikke andre har noe med å gjøre. Slike skuffer ville jeg aldri åpnet uansett hvem jeg satt barnevakt hos. Hvis ikke soveromsdøren sto åpen hadde jeg heller ikke gått inn der selv om jeg viste at det jeg skulle ha lå på nattbordet. Står døren åpen derimot så hadde jeg nok gjerne gått inn og nappet med meg laderen. Men altså aldri åpnet noe.

Selv ville jeg ikke hatt skrupler med å åpne en kjøkkenkuff, og hadde jeg funnet noe urovekkende der hadde jeg helt ærlig tatt det opp med vodkommende (i dette tilfellet exen). Har man funnet noe ved å åpne nattbordskuff eller lignende så holder man kjeft, for da har man snoket steder man ikke har noe å gjøre.

Jeg ville nok tatt en samtale med exen rundt dette. Sagt at du dessverre dumpet over dette, og at du ikke vet hvordan du skal forholde deg til det. Du har ikke krav på å vite noe om hennes tilstand, men forhåpentligvis kan han hvertfall berolige deg. Hvis han stoler nok på at hun er i stand til å passe på dem burde det egentlig være tilstrekkelig (så lenge du stoler på exen)

(jeg må også si at jeg er svært nysgjerrig på hva slags type dokument det er snakk om her, og hvor stor skriften er. Å oppbevare slikt i en kjøkkenskuff høres helt merkelig ut. Hadde jeg hatt slike papirer hadde de så absolutt ikke ligget i en kjøkkenskuff helt åpenlyst. Da hadde det nok ligget i en konvoutt i skrivebordskuffen eller noe slikt..)

[Gjest Gjest]

Nå hadde denne kvinnen angst! 12 av 20 personer lider for angst og går på medisiner for dette. Så da er det veldig få som kan være sammens med barn hvis man ikke kan ha angst

HÆ?

[Jade]

Ja, det må jeg si. 12 av 20 personer?? Vil gjerne se noe dokumentasjon på dette. Det hørtes mye ut.

[Gjest Gjest]

Jeg ville aldri latt barna mine være alene med denne kvinnen. Tenk om hun skulle skade dem.

Det er vel ingen grunn til at barna trenger å være alene med henne - om faren er borte er det vel du som må ta barna og ikke samboeren? Det er vel han som har samværsrett mener jeg, om han ikke benytter den så too bad.

[:-) anna]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg ikke sagt noe. Jeg hadde derimot spurt pent om vi kunne bytte helg slik at du kunne hatt barna denne helgen, og funnet på en eller annen grunn for det. (Venninne kari har kjøpt billetter til barneteater og lurte på om vi ville være med. Og så selvsagt DRA på barneteater med venninne Kari også da)

Ettersom han ikke skal være der så er det jo god sjanse for at han sier ja.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke hvorfor dere gjør det til et tema om hun burde ha sett i den skuffen.

Faktum er, hun så i skuffen. Og med mindre noen av dere har evne til å skru tiden tilbake, kan den handlingen ikke gjøres om igjen.

Dermed er hun i en kattepine, og jeg har ingen gode svar. For det er faktisk slik at det er omsorgsforelders ansvar at barna har det bra til enhver tid, også hos samværsforelder. Det er omsorgsforelder som risikerer sanksjoner fra barnevernet hvis samværet ikke er bra. Samtidig risikerer omsorgsforelder beskyldninger om sabotasje og å "frata ungene en far" hvis hun prøver å gjøre noe med situasjonen.

Been there, done that, bought the f---ing t-shirt.

[Eplefe]

Jeg ville aldri latt barna mine være alene med denne kvinnen. Tenk om hun skulle skade dem.

Det er vel ingen grunn til at barna trenger å være alene med henne - om faren er borte er det vel du som må ta barna og ikke samboeren? Det er vel han som har samværsrett mener jeg, om han ikke benytter den så too bad.

du har absolutt ingen innsikt i menneskelig psyke, og burde egentlig ikke reprodusert deg i det hele tatt.

[Gjest Grafica]

*enig med Eplefe*