torarin sin

[Bettie]

Hei igjen

Tøff lesing, det siste du skrev.

Vet godt at det ikke hjelper mye å si noe, men gjør det likevel.

Ok - du har en kropp som er brukt, og også misbrukt, men det betyr da ikke at du er "stygg" innvendig. Slik jeg leser, synes jeg at jeg skimter en kjerne inni deg som hverken er skitten eller stygg. Den er ganske sterk og flott. og jeg tror faktisk du også ser den der inne i deg.

Og du finner jo ordene, så du har et redskap for å bearbeide det du holder på med.

Det er et tungt arbeid du holder på med, men du er jo godt i gang.

Ønsker deg en god helg

[torarin]

Lørdag.

Virgo, takk for hilsen og takk for praten i natt.

Bettie, jeg jobber med saken.. med god hjelp også! Men jeg tror jeg har en lang vei å gå før jeg kan få et ok forhold til kroppen min.. Tviler litt på at det er mulig, men bedre kan det vel sikkert bli.. etterhvert.

I dag har jeg vært og svømt med venninna mi igjen. Det er deilig når man først er igang, og deilig etterpå også. Deilig å være litt sliten og slapp og giddalaus. Men jeg gruer meg til nok en kveld alene. Jeg får sånn helgefølelse når helga kommer, har så lyst å gå ut og ha det gøy, drikke og danse og kanskje flørte litt.. men så vet jeg at det er noe av det dummeste jeg gjør. Noen ganger tenker jeg at jeg burde flyttet, til en annen by kanskje. Her har jeg så mange kontakter og så mange bekjente. Hvis jeg var et annet sted kunne jeg kanskje tatt en tur ut også. Men det er vel ikke grunn god nok for å flytte - for ellers har jeg jo alt her, både de få vennene jeg har, faren min og psykologen og dagsenteret. Hva skal jeg et annet sted å gjøre egentlig..

Fatter ringte i morges før jeg gikk for å svømme. Han skulle bort i helga, jobbreise, men han skulle ha med dama. Jeg tror jeg kaller henne Anne, så har hun et nick også. Det er visst veldig rosenrødt mellom dem. De snakker om å gifte seg for hun vil ikke bo sammen med han uten å være gift. Lurer på om de tenker på å få barn også? Anne er midt i 30-åra og barnløs - da er det kanskje en logisk ting å ønske seg? Men jeg tipper fatter har fått skrekken, han har hatt barn i 30 år og det har stort sett vært masse pes og slit med meg. Det hadde ihvertfall vært merkelig å få småsøsken nå! Men for all del, hvis han først skal gifte seg så gjør ikke det så mye fra eller til. Og jeg liker jo barn da, selv om jeg ikke skal ha noen selv.

Ikke at noen av dem har sagt noe om å få unger.. men så sier de tydelig ikke alt til meg heller. Jeg kommer ikke over at de har vært sammen i snart et år!! Og han har ikke sagt noe til meg. Jada, jeg vet at det har vært et "turbulent år" (fatters ord) for meg og alt det, men likevel.. Er det ikke litt dårlig gjort da?

[Gjest Donna]

hei Torarin - håper du får en fin kveld

Jo- jeg synes godt de kunne fortalt det til deg - ett år er lenge ....

[torarin]

Mandag.

Jeg er syk igjen! Det er da ikke lenge siden sist? Har feber og vondt i kroppen og hodet.. Synes litt synd på meg selv. Når jeg er syk er jeg skikkelig pyse. Også kverner tankene - for jeg vet dessverre altfor godt hva som hjelper mot sånt.

Det er som at når jeg er syk så har jeg ikke noe motstandskraft igjen i kroppen til å stå imot suget. Det går stort sett ganske greit nå, så lenge jeg er frisk og føler meg sterk.. men med motgang så forsvinner viljestyrken. Sist jeg var syk sprakk jeg. Tankene leker med meg nå også.

Jeg tar en Somadril jeg har fått av venninna mi og legger meg. Håper på en bedre dag i morgen.

[Bettie]

Huff da.

Det er jo den stor forkjølelsesperioden nå, med influensa i kastene.

Håper formen stiger raskt.

Du har nok rett i at viljen blir svakere når man er syk. Er ikke så rart, da, for nå skal både hode og kropp kjempe - samtidig.

Men du er selv klar at motstandskraften er mindre, og ved å si det og skrive det, klarer du kanskje finne andre alternativ. Du kan sikkert ringe dagsenteret om du ikke er i form til å gå dit - bare for å snakke litt.

God bedring

[torarin]

Tirsdag.

Da jeg logget på kvinneguiden i dag oppdaget jeg en ny ting; Albumet. Ikke så mange bilder der enda, men gleder meg til det forhåpentligvis blir flere etterhvert. Det er flere her jeg er litt nysgjerrig på.

Takk for trøsten Bettie.. og du har nok rett, det føles faktisk lettere når man først har skrevet ned at suget er sterkere. Da er det ikke like lett å manipulere/lure seg selv rett i ulykken etterpå.. Jeg er fremdeles syk, da, men nå begynner jeg å føle at det letter litt. Etter et par paracet er formen god nok til å skrive litt dagbok ihvertfall.

Ellers har jeg tilbrakt dagen i senga. Har sovet mye og ellers ligget og tenkt. Et øyeblikk følte meg meg faktisk heldig som kan ligge i ro og fred og være syk, uten å stresse med å skaffe alle pengene jeg trengte før for å orke dagen. Nå blir man ikke fysisk avhengig av kokain, men når man først har den vanen i så sterk grad som jeg hadde, så er livet så uutholdelig forjævlig uten at man bare må ha det likevel. Og selv om det ikke er fysisk (etter bøkene ihvertfall) føles det sånn når hjertet hamrer og panikken dunker i hodet. Men når jeg har vært syk har vært en av de få gangene jeg har foretrukket å ruse meg på heroin (eller en blanding). Det er en sånn vidundermedisin, man føler seg liksom frisk uansett.

Forrige gang jeg var syk sprakk jeg jo nettopp med en slik blanding.. Men alt i alt var det ganske jævlig å "betale" mens jeg var nykter og full av feber i kroppen. Minnet om det sitter litt spikra i hodet mitt, kanskje fordi det var såpass lenge siden sist..

Og angående det så har jeg veldig ofte lurt på hva som egentlig feiler menn (ikke personlig ment mot de menn som evt leser dette.. ), men det virker ikke som om det finnes grenser for hva de er villige til å stikke pikken sin inn i. Om dama er tett i nesa og har høy feber - samme det.. eller om hun har fått bank og har blåveiser og sår - det går bra det også. Eller enkelte av de mest tragiske jeg har kjent, gamle horer som er heldige om de får en hundrelapp for jobben. Men det er alltid en mann som vil kjøre pikken i dem likevel. Det finnes til og med menn som kjøper gamle alkiser av den typen som sover i grøfta og ikke har vasket seg på evigheter. Noen av dem tar kunder også - mannlige kunder. Utrolig. Hvem vil egentlig betale for noe slikt? Er det ikke sprøtt?

Og enkelte betaler bare for noen de kan behandle som dritt og banke opp. Slik er det, farlig bransje!

Men jeg skal ikke gjøre noe galt nå. Neida, denne jenta skal bare gå og legge seg igjen om en liten stund. Jeg skal verken dope meg, kutte meg eller selge meg i kveld. Flinke Tora.

[Bettie]

Enig - kjempeflink!!!!!

God bedring.

[Bettie]

Hei

Håper du har hatt en god uke, og at forkjølelse mm har gitt seg.

Ønsker deg en god helg.

[torarin]

Lørdag.

I dag har jeg vært og svømt med venninna mi igjen. Hun er standhaftig! Hvis det var opp til meg ville vi droppet det for lengst, men det er jo deilig å bruke kroppen litt også da, så jeg blir med når hun maser.. 1500 meter svømte vi, rekord til nå!

Takk for hilsen Bettie. Joda, jeg har det fint. Er frisk igjen og i dag skal jeg ha besøk! Det er den samme venninnen som jeg nettopp har svømt med som kommer + et par til som vi kjenner fra tenårene.. Jeg har ikke hatt kontakt med dem, men det har hun. Kan jo bli hyggelig.. selv om jeg gruer meg litt også. Han ene var jeg alltid så forelska i, men det ble aldri noe mellom oss. Jeg hadde andre ting som opptok meg da, mest den guttegjengen jeg har fortalt om tidligere. Er litt spent på hvordan han er nå. Husker at jeg og venninna mi var helt fasinert av at han hadde så fin rumpe. Av alle ting. Ellers er ikke rumper noe som opptar meg mye, tror vi laget et stort nummer ut av noe som ikke var så viktig egentlig, sånn som venninner gjør noen ganger.

Vi tenkte å bestille en pizza hvis vi ble sultne. Bra er det for jeg kan absolutt ikke lage mat. Jeg svir alt og klarer aldri å måle riktig.. Ellers er planen å drikke masse rødvin. Det var snakk om vorspiel og så ut på byen.. jeg håper at jeg klarer å bli igjen hjemme hvis de andre går ut. Den verste situasjonen jeg kan sette meg selv i er å være pussa/småfull og ute på byen.

Nå skal jeg en tur ut og kjøpe noe potetgull og sånt.

[torarin]

Søndag.

Det var helt ok i går. Snakket litt med de fire som var her om fortiden, da vi gikk på skolen sammen. Det var litt tøft, men jeg fikk ting slengt mot meg som jeg følte at jeg måtte forklare. Så ble det til at jeg var litt mer åpen enn jeg hadde lyst til tror jeg. Rart hvor forskjellig folk kan se en i forhold til hvordan man oppfatter seg selv. Jeg følte meg helt stakkarslig og upopulær på den tiden, men en av de som var her mente at jeg hadde vært "overlegen". Jeg var bare opptatt av et par venninner og de guttene som jeg hang sammen med, de som henta meg på skolen i bil og var mye eldre og "tøffere" enn de jeg gikk i klasse med. Jeg skulka jo så mye, jeg fikk aldri skikkelig kontakt med de andre i klassen på den tiden.

De skulle jo bare visst hvordan det hang sammen egentlig. Jeg ble ganske såret og kom litt i forsvar egentlig. Jeg begynte å fortelle litt, men det er så jævlig vanskelig å finne de riktige ordene. Det gjør så vondt å snakke om det!! Folk forstår ikke. Jeg klarer å snakke litt om det med psyk, men han forstår. Han forstår hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde og hvorfor det var så vanskelig å bryte ut. Det er veldig godt når han forsikrer gang på gang om at det er normalt å reagere som jeg gjorde, at det ikke var min skyld.

Det er så mye skam.. jeg skammet meg sånn over at jeg lot meg bruke på den måten, det gjorde det umulig å protestere etterhvert for jeg var så redd for at det skulle komme ut. Men mest av alt trodde jeg at jeg ikke hadde rett til å protestere, jeg følte at jeg fikk som fortjent. Når man lar andre misbruke en, så fortjener man ikke bedre, sant? De guttene hadde ingen respekt for meg og jeg hadde ingen respekt for meg heller. Leketøy. Jeg hater det ordet, for flere ganger ble jeg kalt det. "Kom hit og lek med meg, lille venn, lille leketøyet mitt!", og jeg gjorde som jeg fikk beskjed om.. Men jeg måtte ruse meg for å holde det ut.

Hvordan kan man forklare noen - venner eller dere som leser her - hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde? Hvordan forklarer man at en dame som blir mishandlet likevel blir hos mannen som mishandler henne, og til og med forsvarer ham helt til den dagen han kanskje dreper henne? Det er samme mekanismen. Mennesker er rare..

Jeg trenger å snakke mer om dette vet jeg. Jeg trenger å lufte noen av opplevelsene. Men jeg er så redd for å plage andre med det og jeg er redd for hva de tenker om meg. Det er ingen som vil høre sånne historier, for det er ikke noen hyggelige historier.

[torarin]

Mandag.

I dag er jeg helt tom, orker ikke dra noe sted. Dagsenteret får bare være.. Gleder meg til psyk.timen i morgen.

[Tilde]

En til deg i dag.

Har vært innom og lest mye hos deg,men ikke skrevet før (tror jeg..?)

Har veldig mye respekt for deg torarin.

[Bettie]

Hei du

Det er ikke lett å forklare for noen hvorfor ting ble som de ble. Noen ganger er det vanskelig for en selv også.

Og det er ikke lett for andre å forstå heller, for ordene strekker ikke alltid til for å forklare følelsene.

Det fine er at du behøver ikke forklare deg eller forsvare deg, og det ser det ut som om du egentlig vet også.

Det du gjorde en gang for lenge siden, gjorde du fordi akkurat i den situasjonen du var i da, så fantes det kanskje ikke så mange andre muligheter. Jeg tror at man handler som man gjør for å overleve. Det er ikke alltid valgene er så lure, men der og da kan det hende at det var det valget du kunne ta, og ingen andre.

Overgrep, vold osv. er jo ofte forbundet med skam. Hvis jeg hadde eller ikke hadde ---- så.....

Det tar tid å komme over skammen, og det hjelper lite for andre å fortelle deg at det ikke er din skyld, så lenge du selv føler det. Det er et kjempearbeid å legge skam og skyld der den hører hjemme - og det er nok ikke hos deg.

Det er også vanlig å tillegge seg selv egenskaper som gjør at man mener man fortjener det som skjer. Men det henger også sammen med skam, skyld osv.

Man har ALDRI skyld for at man har blitt brukt eller misbrukt.

Og du vet det, ser jeg. Men så er det å få fornuft og følelser på samme bane, da. Godt du har en du kan stole på som du kan snakke med.

Du er på rett vei, vet du.

[torarin]

Tilde, takk for hilsen. Bettie, takk for alle de kloke ordene.. Jeg vet, men fornuften er ikke alltid den som råder.

Fremdeles mandag, jeg har ikke gjort noe fornuftig i dag. Snakket lenge med pappa i telefonen. Det er tydelig at pappa har noen hemmeligheter fra gamle dager, for han blir veldig diffus med en gang jeg spør for mye. Men som jeg har skrevet her før, så var mora mi narkoman og døde av det. Pappa har selvsagt ikke vært noen nykterist han heller, det sier seg jo selv med en sånn kone.. Han har delvist innrømt at han har brukt stoff, mest syre og amfetamin visstnok, men han vil ikke snakke om det. Jeg skjønner ikke hvorfor - han kan umulig ha gjort noe som er verre enn det jeg har gjort!

Men jeg husker jo ting jeg også, fra jeg var helt bitteliten. Jeg husker ikke moren min, men jeg husker årene etter at hun var død. Jeg husker at det var mye besøk, hele tiden, også om natta. Jeg husker at jeg spionerte på pappa og vennene hans en natt og så at de røyka pipe, sikkert hasj. Og de drakk masse, det gjorde faren min også. Jeg var kanskje litt redd noen ganger, men jeg hadde det ganske trygt og godt alt i alt.

Et minne som har brent seg fast i hukommelsen er da en av kameratene til pappa kom snikende inn på rommet mitt etter at jeg hadde sovnet. Jeg våknet av at han satt på sengekanten og tok på meg under dyna. Så kom pappa og halte han ut på gårdsplassen. Det var masse bråk, damer som skreik og pappa som brølte til han fyren. Jeg så på i vinduet at faren min ga han juling til han bare lå der på bakken uten å røre seg. Faren min gikk fra han og gikk inn og jeg tror han var ganske full. Jeg var redd for at han fyren var død, egentlig likte jeg han godt, han var en av de som alltid tok seg mest tid til meg av alle de som kom og gikk i huset vårt. Jeg holdt øye med han gjennom vinduet og han lå lenge på gårdsplassen, men til slutt reiste han seg og gikk, eller haltet, avgårde. Og så kom han aldri på besøk mer. Vi snakket aldri om det etterpå og jeg tror ikke pappa skjønte at jeg hadde våknet og fikk med meg alt.

Pappa er en stor mann og veldig sterk.

Det var ganske ofte forskjellige damer som sov hos pappa, men jeg tror aldri han har hatt noe seriøst forhold til noen. Ikke før nå. Og det var mye slagsmål hos oss, og faren min var ikke den som tok i minst akkurat. Men så roet ting seg sakte men sikkert. Da jeg var rundt 10-12 år var pappa omtrent som alle andre fedre, bare litt yngre og kulere, syntes jeg ihvertfall.

Han må være ganske sterk psykisk som klarte å ikke la det skli helt ut med den livsstilen han hadde. Og midt oppe i det klarte han alltid å ta seg av meg. Selv om han sloss og drakk og herja har han aldri lagt hånd på meg i det hele tatt. Men jeg var glad da festene ble sjeldnere og han ble mer som alle andre.

[Anna Lovinda]

Kjære Torarin.

Jeg har hittil bare lest i dagboken din og ikke skrevet noe.

En ting som slår meg ved det siste innlegget ditt er at du nok også har ting som må ryddes opp i i forhold til din far. Jeg kan ikke se at du hadde det særlig trygt og godt de tidligere årene av ditt liv.

Jeg mener ikke å legge sten til byrden. Lykke til videre, Torarin.

[torarin]

Hei Lady Heather og takk for hilsen. Du har nok rett i at alt ikke var perfekt.. på den annen side synes jeg alle har "greier" fra barndommen. Jeg tror ikke jeg hadde det så mye mer vanskelig enn andre. Tross alt ble jeg elsket og sånt, og det er mange som ikke blir det en gang. I det miljøet jeg har vanka i mange år er min barndom rene idyllen i forhold til hva andre har opplevd, men det kommer kanskje an på hvem man sammenligner seg med også..

Jeg har sovet på sofaen hele kvelden. Det blir en utfordring å sove til natta! Kanskje jeg blir sittende og henge her på KG isteden? :D

[Anna Lovinda]

Ja, du har rett. Alt er relativt. Tanken streifet meg idet jeg postet det forrige innlegget. Selvsagt er kjærlighet viktig. I bunn og grunn det viktigste.

Har du noensinne fortalt din far at du opplevde festingen som utrygt? Jeg sier ikke dermed at alt skal dybdeanalyseres. Noe bør man la ligge.

[torarin]

Ja, du har rett. Alt er relativt. Tanken streifet meg idet jeg postet det forrige innlegget. Selvsagt er kjærlighet viktig. I bunn og grunn det viktigste.

Har du noensinne fortalt din far at du opplevde festingen som utrygt? Jeg sier ikke dermed at alt skal dybdeanalyseres. Noe bør man la ligge.

Jeg har tatt det opp med ham noen ganger. Jeg vil gjerne ha klarhet i hva som egentlig skjedde rundt meg - det var så mye rart som jeg ikke forsto den gangen, men som jeg har "mistanker" til nå. Men det er mye han ikke vil snakke om, jeg tror han har gjort mye han ikke er stolt av. Han nekter for at han har solgt dop, men jeg tror ikke noe særlig på han for eksempel.

Men.. hvem er jeg til å dømme noen for å ha slike problemer.. Jeg føler ikke at jeg har "rett" til å mase for mye med det, for jeg er helt klart den av oss to som har vært lengst ute å kjøre og har skapt mest bekymringer. Men nettopp derfor kunne han godt vært mer åpen med meg også synes jeg.

Nå har han jo fått kristen dame og tør ikke vise henne at han gir meg røyk en gang.

[torarin]

Oppdaget akkkurat at det har vært mer enn 4000 treff i dagboka! Det er jo enormt mye! :o Men jeg har sikkert stått for 2-300 selv. Får litt noia av å tenke på hvor mange som har lest her, for tenk om noen kjenner meg igjen! Jeg prøver å ikke skrive ting som gjør det veldig lett å gjenkjenne meg, men de rette personene klarer det sikkert likevel. Får bare satse på at de ikke er her.

Og.. egentlig betyr det jo ikke så mye heller, tror jeg.

I dag skal jeg til psyk. Må virkelig ta meg sammen for å komme meg avgårde, jeg er så forferdelig daff og giddalaus. Det begynte med at jeg var syk i forrige uke og det er så vanskelig å vende tilbake til aktivitetene når jeg først har begynt å bare gjøre ingenting. Men det er ikke særlig bra for meg, jeg må ta meg selv i nakken! Begynner med psyk i dag. Dobbeltime faktisk.

[Bettie]

Hei torarin

Du måtte sikker ha blitt sliten etter en dobbelttime. Samtidig får man tid til både å komme i gang og avslutte......

Barndomsminner - det er et vanskelig område, for man var jo barn, og hadde ikke den oversikten som man får etterhvert som man vokser til. I tillegg spiller jo tidsfaktoren en rolle. Hva er opplevd, og hva er tenkt? Det er ikke alltid like lett å skille mellom det.

Og det er vanskelig å sortere følelser knyttet til slike minner.

Men det er mulig.

Kanskje faren din vil bli klar for en runde etterhvert, og hvir det viser seg at det virkelig er viktig for deg. kanskje du kan få psyken din til å hjelpe deg med det også?

Håper du kommer deg til dagsenteret, for det er greit med noen faste holdepunkter i hverdagen.

Ønsker deg en god dag.