Gå til innhold

torarin sin


torarin

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Du jobber jammen mye, nå.

Ikke rart du er sliten.

Nei, jeg jobber ikke akkurat innenfor de områdene du nevner nå, men for det første har jeg ikke akkurat levd et A4-liv, så jeg har med meg mange erfaringer, og jeg har venner som har enda flere erfaringer, så jeg vet en del om det du går gjennom nå, selv om ikke alt er selvopplevd.

Det går an å reise seg, og det går an å bearbeide og komme gjennom vonde opplevelser, særlig når viljen er der.

Men du får det ikke gratis, noe du er helt klar over.

Prøv å huske at de vonde følelsene du tar tak i nå, bare er gjenskinn av det du har opplevd. Følelsene er ekte og ofte vonde å kjenne, men de tilhører din historiske bakgrunn. Så når du tar dem fram i nåtiden, er det tøft, men midre farlig enn da du opplevde dem første gang.

Du klarer dette, - å komme tilbake til livet -, før eller seinere, og så bestemt som du er, blir det nok heller før enn seinere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei.

Takk for hilsen og klem, skarv og mysan! Glad for de! :)

Bettie, Silje og birgitte også - hadde ikke ork til å skrive noe mer på mandag. Men takk for hilsener. Bettie, håper du har rett.. det føles umulig å komme over ting og tang nå, men jeg må jo.

Jeg har vært hos psyk i dag. Føler meg litt tom nå. Men det går fint ellers, dagsenteret blir bedre ettersom jeg blir mer kjent med folk der også. Jeg begynner å bli litt sånn hjemmevant.

I går snakket jeg mye med en som er i omtrent samme situasjon som meg selv. Det er litt godt å møte noen som forstår. Vi gikk på kafe etterpå enda jeg hater kafeer. Jeg skjønner aldri hva jeg skal gjøre der for når jeg er ute så drikker jeg øl.. Jeg røyka sikkert 40 sigg da. Han ble med meg hjem også. Vet ikke helt hvorfor, antar at jeg syntes synd på han. Han er så ensom, mer ensom enn meg. Han trengte sikkert et nummer. :roll:

Egentlig tror jeg at jeg er ganske sterk. Jeg har bare aldri visst det før. I dag føler jeg meg ihvertfall ganske sterk.

Også har jeg funnet ut at jeg skulle ønske jeg hadde en kjæreste, men jeg vet ikke helt hvor man finner sånt og om jeg hadde taklet det i det hele tatt. Jeg har aldri vært særlig flink med sånne kjærestegreier, og de siste årene har det jo vært helt umulig, fordi det er så vanskelig å kombinere med stoff og prostitusjon. Jeg har jo hatt noen forhold, men det har ikke akkurat vært av den dype sorten. Dessuten er jeg veldig flink å plukke opp feil mannfolk. De er enten narkomane eller voldelige eller begge deler aller helst. ;)

Kanskje jeg ikke kan forelske meg skikkelig mer? Blir man sånn av å selge seg?.. jeg vet ikke, men det er jævlig lenge siden sist jeg var forelska. Jeg er litt redd for å bli det, og kutter ut når jeg merker at jeg faller. Liker ikke å være avhengig av noen. Men jeg savner det også, noen å være glad i, noen å gi en klem til og sånt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hei du

Jo - jeg tror du kommer igjennom dette. Du har vilje og det er halve veien. Og hadde du ikke vært sterk, hadde du ikke hatt den viljen.

Tror nok at du kan forelske deg igjen, men jeg tror forelskelse er et overskuddsfenomen. Du må være litt på pluss-siden for å klare å ta ibruk flere sider av følelsesregisteret.

Akkurat nå jobber du beinhardt, og da er det kanskje ikke så mye overskudd til andre ting?

Flott at du finner deg til rette på dagsenteret. Håper det kan fungere både som et fristed og pustehull, og et sted du kan fortsette å bygge veien din på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heisann! :)

Fredag. Takk for hilsener i boka. Bettie, jeg ble litt beroliget av svaret ditt.. det med at forelskelse er et overskuddfenomen. Det kan jo forklare hvorfor jeg aldri forelsker meg mer og egentlig ikke har gjort det på mange år! Jeg trodde at jeg kanskej bare har blitt sånn, men det kan jo hende jeg forelsker meg igjen en gang.. senere, når alt kanskje er litt roligere i kropp og sjel. Og Ursula, lenge siden sist! Jeg skal nok klare å ha en ok helg.

I morgen skal jeg med en venninne å svømme. Hun mente vi burde klare 1500 meter, men der tror jeg hun overvurderer meg litt. Men jeg skal gjøre så godt jeg kan! Jeg har veldig godt av å røre meg litt, så jeg sa ja selv om jeg ikke har så veldig lyst. Men jeg kan gjøre det for hennes del, hun har stadig stilt opp for meg!

Denne venninnen møtte jeg på videregående. Hun var med å røyke hasj og ta litt amfetamin. Hun skulka mye sammen med meg og var ingen engel hun heller. Og hun fikk heller ikke artium fordi hun hadde for mye fravær i noen fag. ;) Vi hadde ihvertfall mye moro på den tiden. Det var jo samtidig som jeg hadde mye med den guttegjengen jeg har fortalt om før å gjøre.. jeg sa aldri til henne hvordan det var med dem selv om hun møtte dem noen ganger.

Det er så vanskelig å forklare noen hvordan den situasjonen med guttene var, for etterhvert var jeg jo helt frivillig med på alt.. Så selv om jeg inni meg skrek etter hjelp og ville ut av det, så sa jeg ikke noe, for hvordan kan noen forstå? Det virker som om psyk forstår. For meg er det ganske utrolig og godt å høre at det er normalt å reagere som jeg gjorde. At når ens naturlige grenser blir brutt ned og tråkket på så mister man evnen til å sette grenser selv. All den skammen som jeg har slitt så mye med, som gjorde at jeg aldri fortalte noen som kunne hjulpet meg! Jeg dekket over og skjulte og sa ingen ting - for jeg hadde ingen ord som kunne forklare det jeg følte og gjorde, og jeg regnet ikke med at noen andre ville forstå noe annet enn det jeg følte selv; at alt var min skyld.

Ikke at jeg er kvitt skammen nå, men jeg har et mye mer bevisst forhold til den og vet litt mer om hva jeg skal fokusere på når det treffer meg.

Men venninnen min var der den gangen, selv om jeg dekket meg for henne også. Hun syntes nok jeg var litt vill.. festet etterhvert en del mer enn henne og så var det jo disse guttene. Selv om hun ikke visste alt så oppfattet hun jo at det var noe uvanlig og i ettertid har det vist seg at hun forsto mer enn jeg trodde. Men når hun forsøkte å prate med meg om hvorfor jeg oppførte meg som jeg gjorde, så lukket jeg meg.

Så sluttet jeg skolen mens hun gikk året ut.. og jeg begynte å vie all min tid til rusen. Fremdeles festet jeg med henne og hun brukte også stoff, i helgene, men bare da. Og etterhvert sluttet hun med det mens jeg bare fortsatte og fortsatte. Men vi har alltid hatt litt kontakt, uansett! En telefon innimellom og kanskje vi har møttes, selv om det har vært lenge mellom hver gang i perioder. Hun har alltid vært flink til å se meg og ikke bare rusmisbrukeren.

Nå rabler jeg mye her. Uansett, i morgen skal vi svømme. Jeg latet som om jeg gledet meg masse. Hun har lagt på seg litt og prater ivei om at hun er sjenert og at hun ikke tør å gå i svømmehallen alene. Det problemet har ihvertfall ikke jeg (tror jeg).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei du

Gode venner er gull verd. Og de tåler å bli satset på - også i motgang.

Psyken din har forresten helt rett, men det er mulig å sette nye grenser for seg selv. Og etterhvert klarer du nok å plassere skyld og skam der den høre hjemme. Skylden hos de som brøt grensene dine og skammet - den løser seg opp etterhvert og forsvinner.

Ha en riktig god helg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Bettie og silje og takk for hilsen. :)

Jeg svømte 800 meter. Da var jeg halvdød og måtte nesten dras på land av venninna mi. :ler: Kondisjonen er visst heller dårlig.

Men det blir det kanskje en forandring på, for vi skal begynne å svømme hver lørdag.. jeg lovet.. Jeg ble litt skremt av at jeg er så sinnsykt dårlig form.

Ellers fyller jeg snart 30.. under en uke til nå. Pappa ville at vi skulle ha familiefest, men jeg har ikke lyst, så det blir til at jeg går ut og spiser med to venninner. Faren min bør vel også få være med.. Men han er kul nok så det blir sikkert bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er bra å svømme 800 meter jeg. Det er jo slitsomt for pokker!

Sterk motstand hele tiden, og masse arbeid med armene som egentlig ikke er vant til noe som helst. Jeg synes du kan være stolt av deg selv faktisk. Tror ikke jeg hadde vært spesielt fresh etter en sånn økt heller - selv om det kanskje ikke er noen trøst :ler:

Lykke til videre - dag for dag! :blomst_opp:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg er imponert, jeg.

Du har kommet et skritt lenger enn meg, for jeg har bare kommet til - kanskje det hadde vært lurt å svømme, stadiet.

Snart 30 - klart det bør feires!!!!

Det er jo du som fyller år, så da må jo du få bestemme, synes jeg. Å være sammen med gode venner - og en kul pappa - det høre ut som en hyggelig plan for dagen.

Trives du fortsatt på dagsenteret?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her igjen. Jeg har vært på dagsenteret i dag igjen. Trives bedre og bedre! Begynner å få skikkelig kontakt med flere andre der og vi har begynt å planlegge julebord! Det kan sikkert bli gøy. Ihvertfall er det fint å være med å bestemme litt. :)

Jeg lurte på å melde meg på noe trening også. Man kan si mye om å være hore, men man holder seg i det minste i form ganske bra. Og nå som jeg har sluttet eller ikke gjør det akkurat nå, så er formen skikkelig dårlig. Alle sier til meg at trening hjelper på det psykiske velværet (eller hva det nå heter). Så da bør jeg vel prøve det.. selv om det er tungt å komme igang!

Skjønner godt at du bare har såvidt begynt å tenke på det Bettie. Jeg ville aldri i verden gått for å svømme hvis ikke venninnen min hadde mast, men når man først er i vannet så er det veldig deilig!

I morgen skal jeg til psyk - da er det nok for en dag. Har time på morgenen og etterpå er jeg sikkert sliten. Har vært det i det siste, etter timene hos psyk. Men det er litt godt også, føler meg oftest tom istedenfor sint og frustrert og det er mye bedre. Merker at det går litt ut over dagboka også at vi har begynt å ta tak i tyngre ting hos psyk. Jeg orker ikke skrive tunge ting sånn som jeg gjorde det før. Jeg får så mye av det hos psyk at jeg får ut alt der..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan vel være at du har behov for litt ro og fred når du kommer hjem som du sier, at du jobber så mye med deg selv om dagen at av og til trenger du også å bare slappe av og ikke tenke på noe i det hele tatt, om du klarer.

Slitsomt hvis man skal jobbe med ting 24 timer i døgnet også, inni hodet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hei!

Datt innom dagboka di på slump og ble sittende og lese og lese..

Engasjerende lesing! Kommer garantert til å titte innom her i framtida. Krysser fingrene for deg, stå på! :blunke:

Julie.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så fint at dagsenteret fungerer for deg.

Det er nok riktig at fysisk styrke har innvirkning på psyken + at når man tar seg ut fysisk, og blir sliten, får kroppen en annen type hvile etterpå.

Og jeg synes du er tøff som tar tak i deg selv nå, og bruker hjelpen du kan få. Inni ditt hode er det bare du og deg - når man tar fram tankene sine og minnene sine til en som har vært borti det meste før, kan man få hjelp til bearbeidingen, og til å sortere litt.

Ønsker deg en god morgendag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lørdag. I dag blir jeg 30. Herregud, er jeg gammel nå? :o I dag da jeg våknet tenkte jeg på at jeg er glad jeg er nykter i dag. Når man er 30 begynner det å bli litt for seint å prøve å innbille seg at "man bare fester litt" som andre "unge" gjør.. Det var jo det jeg tenkte, i mange år trodde jeg at det bare var en fase av livet som jeg skulle slutte med når jeg ble lei, sånn som alle andre gjør. Jeg har vært flink å lure meg selv.

Rart som årene flyr og plutselig er man voksen og skulle gjort noe annet for lengst.

Takk for hilsener, Bettie, Ursula, Julie!

Jeg skal snart svømme med venninna mi. Gruer meg for jeg er i dårlig form, kvalm og vondt i hodet. Jeg drakk rødvin i går. Så skulle jeg skrive innlegg i dagboka, men sovnet først og har sovet på sofaen helt til nå. Like greit, fylleskriving angrer man gjerne på dagen etter.

I kveld skal jeg ut og spise med to venninner. Faren min blir ikke med.

Forresten har fatter fått seg kjæreste. Jeg prøver å være voksen og glede meg med han, men det er ikke helt lett faktisk. Det har jo alltid vært bare meg og han.. Jeg blir litt sjalu, jeg. :oops: Nei, det er ikke helt riktig, jeg er mest redd for at hun skal ta han fra meg på en måte. Men det har jeg ikke sagt til han altså. Lurer på hva hun tenker, hun har jo sikkert hørt om meg og alle de bekymringer og sorger jeg skaper hele tiden. Kanskje hun råder han til å gi meg opp.. det ville sikkert jeg gjort i hennes situasjon. En ting er at faren min stiller opp for meg og holder ut med meg, men man kan jo ikke vente at en fremmed skal orke å få meg i fanget.

Og det er visst ganske seriøst mellom dem og har vart en stund. Faren min snakket om å flytte sammen med henne. Jeg har ikke engang møtt dama, men hørte at hun bare er noen få år eldre enn meg. Må innrømme at jeg gruer meg til å treffe henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...