"Flytte sammen" med svigers

[Gjest TS]

Min kommende mann har sterk tilknytning til stedet han er ifra og har alltid sagt han vil flytte tilbake til barndomshjemmet. Dette har jeg alltid tenkt var greit og sett frem til. Men nå viser det seg at svigers ønsker å bo i samme huset (de eier en hel tomannsbolig) samtidig som oss. Jeg og samboer har snakket om å gjøre boligen om til en stor bolig, men dette går altså ikke. Vi planlegger barn om 2-3 år og det er altså da det er "planlagt" at vi skal flytte dit. Kjenner jeg får angst av tanken. Samboer er helt bestemt på å flytte dit, det skal han uansett. Jeg ønsker IKKE å bo i samme hus som svigers. De er snille og kjekke begge to, men jeg mener jeg vil føle meg som "gjest" i huset. De har jo bodd der i "alle" år og har meninger om hvordan ting skal være. Orker ikke å møte de HVER bidige dag, selv om de som sagt er snille og greie. Det er jo liksom ikke meningen eller naturlig at man skal bo sammen med foreldre når man er 30-40 år. Typ, hele småbarns - og større barnsperioden skal vi bo så nært svigers. Det er klart de legger seg opp i ting!

Det er også meningen de skal eie huset til de faller fra. Å ikke eie egen bolig før om kanskje 15 år, det ser jeg bare ikke for meg. Jeg greier ikke helt tanken på å bo så nært de så lenge.

Hva skal jeg gjøre? Vi kan jo like godt avlyse bryllupet (om 9 mnd) viss jeg ikke kommer til å flytte dit. Men det ønsker jeg jo heller ikke.

[Gjest Illiya]

Skjønner deg godt, jeg ville heller ikke gjort det. Dvs, jeg gjorde det, hadde svigers 4 hus unna i flere år, og selv om vi ikke så hverandre daglig, hadde de jo stor innflytelse på vår familie.

Ikke flere ganger, sier jeg bare, selv om de var snille og greie!

Hvorfor ikke leie/kjøpe et annet hus på det stedet? Dere MÅ vel ikke bo i den tomannsboligen om dere flytter dit?

[Gjest Gjest_Tina_*]

Skjønner deg godt, jeg ville heller ikke gjort det. Dvs, jeg gjorde det, hadde svigers 4 hus unna i flere år, og selv om vi ikke så hverandre daglig, hadde de jo stor innflytelse på vår familie.

Ikke flere ganger, sier jeg bare, selv om de var snille og greie!

Hvorfor ikke leie/kjøpe et annet hus på det stedet? Dere MÅ vel ikke bo i den tomannsboligen om dere flytter dit?

[Gjest Gjest]

Jeg hadde aldri villet bo med svigers sånn! Jeg er kjempeglad i mine svigerforeldre og foreldre osv... men å bo i samme hus som noen av de hadde jeg ALDRI gjort. Det hadde ødelagt et godt forhold. Er kjempeglad i min mamma og har et nært forhold - men er ganske sikker på at det hadde blitt veldig ødelagt av å bo sammen med henne.

Der hadde jeg satt foten hardt ned ja! Var en periode snakk om at svigers skulle bo i leiligheten vår en stund - utleieleiligheten. Men de snudde fort - for de så jo også at det ville ødelegge forholdet vårt. Og det var bare snakk om å bo der sånn en uke i mnd altså. Så vi ble veldig fort enige om å kutte det ut alle sammen - heller beholde et godt forhold enn å ødelegge.

Mange mannfolk har jo lett for å stikke innom foreldrene sine for å si det sånn. Så det blir nok mye irritasjon for deg når han event. driver å vaser frem og tilbake.

Ser kun negative ting ved dette. Kjenner folk som har prøvd denne løsningen og svigerdatter har alltid flyttet til slutt - etter mye irritasjon og krangling. Og mennene klarer ikke å velge side mellom mamma og frue...... utrolig men sant. (heldigvis er ikke min mann sånn og vi har alle våre foreldre mange mil unna)

[babord]

Aldri i livet.

[Gjest TS]

Han vil flytte inn i barndomshjemmet. Han føler det er hans plikt (det er gård, men han har sagt vi ikke kommer til å ha dyr, og det er ok).

Annet hus på samme sted; helt OK. Men det er ikke aktuelt.

Det blir SAMME hus. Ellers virker det som at jeg er ute. Syns det trist at "plikten og forventningene" er viktigere enn meg.

[babord]

Han vil flytte inn i barndomshjemmet. Han føler det er hans plikt (det er gård, men han har sagt vi ikke kommer til å ha dyr, og det er ok).

Annet hus på samme sted; helt OK. Men det er ikke aktuelt.

Det blir SAMME hus. Ellers virker det som at jeg er ute. Syns det trist at "plikten og forventningene" er viktigere enn meg.

Helt greit, forstår godt at både han og foreldrene ønsker at han skal bo på familiegården siden han likevel flytter tilbake til hjemstedet, men hvis det er viktig for familien får svigers heller finne seg en lettstelt leilighet på sine gamle dager, så kan de komme på besøk når dere har tid.

[Gjest Gjest]

Å vær så snill, nei. Kan godt ha et bra forhold med svigers til vanlig, men om dere flytter i samme hus som dem så vil det før eller senere være ettellerannet. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har prøvd dette og feilet grundig, så jeg anbefaler deg å tenke deg om to ganger om du velger å flytte dit.

[Gjest *Mim*]

Ikke gjør det. Bruk tid på å forklare han at det ikke er lurt, samme hvor snille og greie de er.

[Barskstudent21]

Ikke gjør det. Bruk tid på å forklare han at det ikke er lurt, samme hvor snille og greie de er.

Enig! Han må forstå at du kommer før plikten og forklar han hva d fakisk føler om det! Og ikke vent til like før dere flytter sammen! Do it now!

[Gjest Gjest]

Jeg hadde alvorlig satt meg ned og tenkt meg om hvis min kjæreste ville dumpe meg hvis jeg ikke ville bo sammen med foreldrene hans... Vil du virkelig gifte deg med en mann som ikke vil høre dine betenkeligheter.

Det er jo mange som bor på gård sammen med svigerforeldre, men da er det i hvert fall gjerne i hvert sitt hus og selv det kan være hardt nok noen ganger.

Skal dette fungere må dere sette opp noen kjøreregler. Spesielt hvis dere får barn. Vet om flere barn som flyr til besteforeldrene når de får kjeft, og da må svigermor kunne sette ned foten...

Jeg er veldig glad i min svigermor, men er også veldig glad vi ikke er naboer!!!

[Gjest salma]

Dersom han er villig til å dumpe deg for å få bo i samme hus som foreldrene sine, er det kanskje på tide å revurdere det bryllupet uansett? Skal du leve et helt liv i et ekteskap hvor hensynet til deg er underordnet svigers?

[Gjest Gjest]

Jeg sier som de andre.... AAAALDRI. Jeg skulle heller spadd helvete tomt for køl med en teskje!!

Alt gikk fint til første ungen kom, da tok det hus i helvete ettersom svigermor mente seg å ha samme rettigheter ovenfor barnet som vi foreldre.

Du risikerer å få ei kjerring som låser seg inn hos deg uten videre og begynner å rote i dine ting. Tar over morsrollen, setter mannen din opp mot deg (martyren slår til) og holder et satans leven når hun ikke får viljen sin.

Om ikke han fyren din forstår hvilket mulig fremtidig vepsebol han er i ferd med å sette sammen. Så ville jeg seriøst vurdert hele giftemålet og blitt der jeg var. Dere skal være TO om disse avgjørelsene. Når han ikke er villig til å kompromisse nå, hvordan tror du det blir når dere er etablerte. OG han til enhver tid har foreldrene sine på sin side....

LØØØØP jente... LØØØØP...

[Gjest m47]

Si klart og tydelig Nei!

Hvis dere flytter til gården, så kan den andre leiligheten leies ut til en "nøytral" familie, og leieinntektene finansierer ett annet svigerbosted nede i bygda.

Hvis du ikke får gjennomslag må du bryte med mannen din.

[Møffi]

Hvis det er litt størrelse på gården, kan dere kanskje skille ut en tomt litt unna tunet og bygge der?

[Gjest Gjest]

Vi gjorde dette, og etter noe prøving og feilen fungerer det veldig bra!! Svigermor og svigerfar flyttet opp i andre etasje, og vi flyttet inn i leiligheten dems. Klart de hadde sine tanker om slik og sånn når det gjaldt oppussing o.l., men guskjelov hadde jeg og min kjære samme meninger om dette, og svigers forsto at vi gjorde det av praktiske årsaker (vi har tre barn). Svigermor har sagt i ettertid at hadde hun tenkt det samme selv når barna var små, ville hun gjort det samme. Skal også sies at svigermor sa helt klar i fra til meg når vi flyttet dit at dette var mitt hjem nå, at jeg skulle gjøre som jeg ville, ikke som jeg trodde hun ville jeg skulle og at hun ville kommet med innvendinger/tanker om oppussing og barneoppdragelse samme hvor vi hadde bosatt oss, og at disse innvendingene/tankene ble gitt i beste mening, ikke fordi hun ville styre oss...

Klart det var ekkelt å bytte ut svigermors fliser på kjøkkenet, endre inngangspartiet og beise om huset, men min kjære var enig med meg og støttet meg i alle slike avgjørelser.

Det er også no drit å ha svigers så nær hvis du føler huset ser bomba ut, du vet du burde vasket, men er for utslitt og svigermor plutselig står i døra, eller når du frustrert kommer med et sinneutbudd mot barn eller mann for ett eller annet og du veit de står ute på gårdsplassen og hører alt. Det kan også bli vanskelig å skille roller den dagen de evt blir pleietrengene.

Men samtidig så utrolig deilig det var å ha henne kl 3 på natten når jeg var utslitt av et skrikende spedbarn og ikke fikk til ammingen, når venninner ringte å lurte på om jeg ville komme på et glass vin og mannen fortsatt var på jobb, eller når du kommer sliten hjem fra jobb og svigerfar har klippet plenen, tent opp grillen og barna sitter med hver sin pølse slik at du slipper å lage middag...

Det er fordeler og ulemper; Du må kjenne på forholdet ditt til svigers, forholdet ditt til samboeren (vil han støtte deg når du vil bytte fliser på kjøkkenet eller vil han si seg enig med deg når dere diskuterer det, og sitte som ett null når du sier det til moren hans?) og ikke minst vil du klare å være deg selv, ignorere at du burde støvsugd, være sterk hvis de kommer med en kommetar til barneoppdragelsen din eller nyte et glass vin på verandaen to kvelder på rad, bare fordi du har lyst...?

[Sunshine]

Min har familie har alltid bodd i tomannsbolig, og for meg som barn har dette vært helt perfekt siden jeg hadde noen å komme hjem til etter skolen (var ikke på sfo hver dag). Men for min mor vet jeg det har vært en prøvelse. Bestemor sjekket alltid posten vår, selv etter at vi fikk vår egen postkasse "det kunne jo hende hennes brev ble lagt feil". Hun visste alltid om vi var hjemme eller ikke, og ofte hvor sent man kom hjem. Og jeg er ganske sikker på at både hnu og bestefar har hatt sitt og si om alt som har blitt gjort og ikke på eiendommen. Når besteforeldrene mine ble gamle ble saken enda værre. Pappa slet seg ut før bestefar døde fordi han måtte hjelpe til hele tiden, og nå som bestemor er på sine siste dager har hele familien er rent helvete. Hun KREVER besøk hver dag, helst flere ganger daglig hvis ikke er hun rask på telefonen og kjefter. Hun er jo vant med å ha oss rundt seg hele tiden...

Vi vurderer å ta over bestemors bolig når hun blir borte, men kun for noen FÅ år. Selv om jeg har et utrolig godt forhold til foreldrene mine, må jeg innse hvordan det kan bli i fremtiden. Jeg orker ikke gå igjennom det samme som foreldrene mine gjør nå.

[Sunshine]

Jeg må legge til at jeg tror det har fungert stort sett veldig bra for foreldrene mine å bo "sammen med" besteforeldrene mine. Som liten har jeg ikke plukket opp de vanskelige tingene og har heller mange gode minner. Men i voksen alder vet jeg at mamma har hatt det vanskelig innimellom.

[Gjest bondekona]

Min kommende mann har sterk tilknytning til stedet han er ifra og har alltid sagt han vil flytte tilbake til barndomshjemmet. Dette har jeg alltid tenkt var greit og sett frem til. Men nå viser det seg at svigers ønsker å bo i samme huset (de eier en hel tomannsbolig) samtidig som oss. Jeg og samboer har snakket om å gjøre boligen om til en stor bolig, men dette går altså ikke. Vi planlegger barn om 2-3 år og det er altså da det er "planlagt" at vi skal flytte dit. Kjenner jeg får angst av tanken. Samboer er helt bestemt på å flytte dit, det skal han uansett. Jeg ønsker IKKE å bo i samme hus som svigers. De er snille og kjekke begge to, men jeg mener jeg vil føle meg som "gjest" i huset. De har jo bodd der i "alle" år og har meninger om hvordan ting skal være. Orker ikke å møte de HVER bidige dag, selv om de som sagt er snille og greie. Det er jo liksom ikke meningen eller naturlig at man skal bo sammen med foreldre når man er 30-40 år. Typ, hele småbarns - og større barnsperioden skal vi bo så nært svigers. Det er klart de legger seg opp i ting!

Det er også meningen de skal eie huset til de faller fra. Å ikke eie egen bolig før om kanskje 15 år, det ser jeg bare ikke for meg. Jeg greier ikke helt tanken på å bo så nært de så lenge.

Hva skal jeg gjøre? Vi kan jo like godt avlyse bryllupet (om 9 mnd) viss jeg ikke kommer til å flytte dit. Men det ønsker jeg jo heller ikke.

Vi bor fire generasjoner på et tun.. og det går faktisk veldig, veldig bra. Å bo helt i nærheten av svigers er iallefall ikke noe problem her i gården. Det er 3 bolighus på tunet, hvor vi (med barn) bor i det ene, svigers i det andre og svigers-besteforeldre (er kanskje ikke et ord..) i det tredje.

Vi har banke-plikt på hverandres hus, dvs vi går på besøk til hverandre, buser ikke bare inn.

Det går helt fint, men kan jo noen ganger være irriterrende når svigers er veldig interressert i hvor vi skal. eller når sviger-bestemor gir beskjed om at postkassen vår var jammen meg full idag..

Fordelene flere enn ulempene syns nå jeg

[Gjest nygjest]

Hei!

Dette er et delikat problem, og tro meg, jeg vet hav jeg snakker om. Alle takler ikke slikt på lik måte, men slik har det vært for meg:

Jeg flyttet inn til kjæresten min for en del år siden. Han har overtatt familiegården, men svigers bor i et av husene. Her har de borett hele livet. Jeg flyttet altså inn til deres gård, og selv om jeg har kjøpt meg inn, er det altså ikke mitt hjem, slik jeg ser det. Denne gården er det jo svigers som har bygd opp.

Svigers er flotte folk. De stiller opp for oss, og tar det som en absolutt selvfølge at vi gjør det samme for dem. Svigermor er sjefen, uten at hun tar noe direkte styring. Men jeg mener det bør være en selvfølge at hun banker på før hun kommer inn, at hun spør før de låner noe når vi ikke er hjemme, at hun tenker seg om to ganger før hun åpner skuffer og skap i vårt hjem, at hun spør før hun tar telefonen når den ringer hos oss osv.

Sambo har levd lenge med at hans familie har vandret ut og inn av huset her, men for meg er det ikke greit. Dette ønsker jeg meg forståelse for, men det er vanskelig for mannen å forstå dette. Han mener jeg er sær og at det hele er grunnløse prinsipper fra min side. Hvilke konsekvenser får det at svigermor ikke banker på? Det er jo ikke snakk om liv eller død, mener han. Men for oss ble dette nesten slutten på forholdet, fordi det førte til at jeg følte meg utenfor og som gjest i eget hus. Kommunikasjonen ble vanskelig, og jeg greide ikke å ta del i hans entusiasme rundt å fikse opp huset osv. Han mente jeg var et negativt og uinspirerende menneske. Det gikk så langt at vi måtte oppsøke parveiledning.

Vår rådgiver hos familievernkontoret anerkjente problemet med en gang. Dette var velkjente problemstillinger. Han sa at dersom det skal fungere for svigerdatter å bo slik, må det klare regler til overfor svigers. Mannen miun mener at da må jeg jo bare si til svigers hvordan jeg vil ha det. Hvor lett er det for meg, tror du? Jeg mener at mannen her må ta en stor del av ansvaret. Jeg ser nå at dersom vi skal funke, må mannen ta min side, selv om han ikke er av samme oppfatning. Jeg tror at det kan gå å leve så tett, men det må en konfrontasjon til for at det skal virke. Hvis mannen ikke er villig til å se det hele fra to sider, er det ikke et godt tegn, mener jeg.

En hver må føle at en råder over sitt eget hjem, og må udiskutabelt være den som bestemmer over bostedet sitt. Å føle seg som gjest i andres hus, kan gå ut over selvfølelsen- det vet jeg av erfaring. Lav selvfølelse kan igjen forandre en postiv og lykkelig person til en negativ klagebøtte. Og hvem vil vel være det? Og hvem vil bo med en slik?

Så tenk deg om to ganger, og snakk med mannen din. Dette er utrolig viktig, og slikt har knust mange forhold. Hva er viktigst for mannen din? Du eller foreldrene hans?

Håper du finner en løsning på dette vanskelige problemet. Og kom gjerne med råd hvis du finner en lur løsning. Det er alltid greit å snakke med noen om slike ting.

Og til slutt: Hadde det vært mulig, hadde jeg tatt med meg mannen min, og flyttet til et annet hus. Gjerne i nærheten, men helst ikke i gangavstand til svigers.

Lykke til!