Hvordan bli tøffere i trynet?

[HulaHoop]

Jeg er en veldig følsom person, og tar altfor lett til tårene. Dette kan være veldig slitsomt til tider, siden det passer seg dårlig å sitte og sippe for den minste ting.

Hvis jeg er litt lei meg, og folk viser det minste snev av empati, så må jeg kjempe for å holde tårene tilbake.

Er jeg oppe i en konflikt gjør jeg alt for å unngå en konfrontasjon, selv om jeg føler meg urettferdig behandlet, siden jeg da lett kan ta til tårene og sikkert bli oppfatte som en drama queen.

Så det jeg lurer på er; Er det mulig for ei sippeguri og rett og slett bli tøffere i trynet? Hvordan bli kvinne nok til å stå opp for seg selv? Hvordan stå på krava, og ikke la seg pille på nesa?

Er det mulig å forandre seg? Eller må en følsom sippeguri alltid være en følsom sippeguri?

Jeg har prøvd å finne ut av hvorfor jeg er slik, om det er noe som kan ha gjort meg overfølsom. Men jeg vet ikke. Jeg er kanskje bare skapt sånn. (?)

Jeg skulle så gjerne forsvart meg selv, stått på krava og tatt en konfrontasjon, uten å føle behov for å grine.

[Gjest Gjest_nilla_*]

jeg er som deg HulaHoop og slenger meg derfor på tråden din i håp om noen råd!

[Guinevere]

Hvor gammel er du? Jeg tror ofte man blir litt mer herdet med årene, men det å være veldig følsom er jo snakk om en del av personligheten din, så du kan kanskje ikke regne med at det blir fullstendig borte. (Jeg kjenner så godt igjen det med å begynne å gråte når folk viser empati, det er jo egentlig helt på trynet, men jeg aksepterer at sånn er det nå engang og tenker at det er ingen forbrytelse å være følsom, innenfor rimelighetens grenser, selvfølgelig...) Ellers tror jeg bare du rett og slett må trene på å være litt mer "bøllete". Jeg bruker anførselstegn fordi jeg ikke mener at du skal bli en dominerende hurpe som kjører over alt og alle, men bare litt flinkere til å stå opp for deg selv. Pust dypt og si fra på en saklig måte når du synes noen behandler deg dårlig, for selv om det skulle ende i tårer har du iallfall tatt et viktig steg ved å si fra, og kanskje klarer du å holde tårene tilbake ved neste anledning. Hvis folk blir usaklige og ufine i en konfrontasjon, har du lov til å si at du ikke gidder å diskutere på det nivået.

Går du forresten på P-piller? Jeg gjorde det for noen år siden og merket at de ikke var bra for meg i det hele tatt - jeg har aldri hatt problemer med humøret hverken før eller siden, men jeg var merkbart mer følsom mens jeg gikk på dem.

[Gjest Sandbekken]

henger meg på jeg også.. må tilstå.. jeg er ei grinejente

[Kaisa87]

off.. ja jeg kjenner meg igjen jeg også.. men jeg griner også hvis jeg blir skikkelig sint! å det irreterer meg. Får liksom ikke sagt det jeg vil fordi jeg griner! åhr..

[HulaHoop]

Guinevere : Jeg er 22, så jeg kan jo liksom ikke skylde på tenåringshormoner heller. Men jeg har vel egentlig alltid vært slik, siden jeg kom i puberteten.

Ja, det er som du skriver. Jeg må vel bare "hoppe" ut i det på en måte.

Det skal være et møte på jobben nå, hvor vi er nødt for å ta opp en del ubehagelige ting. Og siden jeg er så følsom og sår, så er jeg så og si sikker på at jeg kommer til å slite med å holde tårene tilbake.

Og egentlig så er det jo ikke så ille at det er noe behov for å grine, men jeg klarer altså ikke å holde tilbake.

Fryktelig slitsomt å være sånn. Og ikke minst flaut!

Og til dere to andre; det er godt å se at det er flere av oss sippeguriene da

Endret 16. september 2009 av HulaHoop

[HulaHoop]

off.. ja jeg kjenner meg igjen jeg også.. men jeg griner også hvis jeg blir skikkelig sint! å det irreterer meg. Får liksom ikke sagt det jeg vil fordi jeg griner! åhr..

Ja! Det gjør jeg også. Det er så utrolig frustrerende.

Jeg gråter hvis jeg blir skikkelig glad, eller skikkelig redd. Jeg gråter hvis jeg opplever/ser/hører noe trist, jeg gråter hvis jeg er skikkelig sliten, jeg kan begynne å grine hvis jeg hører en fin sang... Ja, lista er laaaaang.

[Guinevere]

Guinevere : Jeg er 22, så jeg kan jo liksom ikke skylde på tenåringshormoner heller. Men jeg har vel egentlig alltid vært slik, siden jeg kom i puberteten.

Det trenger ikke ha noe med tenåringshormoner å gjøre, jeg tenkte mer slik at når du er 22 er du jo fortsatt veldig ung og har kanskje enda litt å hente når det gjelder trygghet og selvsikkerhet. Det kommer med årene! Men husk også på at det ikke bare er negativt å være følsom og lettrørt, selv om det ofte blir fremstilt sånn her til lands. Da jeg bodde i utlandet var det noen som sa til meg at "du er veldig følsom, det ser jeg, men det er en styrke for deg." Det var et fint kompliment, synes jeg.

[HulaHoop]

Det trenger ikke ha noe med tenåringshormoner å gjøre, jeg tenkte mer slik at når du er 22 er du jo fortsatt veldig ung og har kanskje enda litt å hente når det gjelder trygghet og selvsikkerhet. Det kommer med årene! Men husk også på at det ikke bare er negativt å være følsom og lettrørt, selv om det ofte blir fremstilt sånn her til lands. Da jeg bodde i utlandet var det noen som sa til meg at "du er veldig følsom, det ser jeg, men det er en styrke for deg." Det var et fint kompliment, synes jeg.

Sant nok. Er ikke så altfor selvsikker så det gjør noe. Kanskje det er litt der det ligger.

Nei, jeg syns heller ikke det er noe negativt ved å være følsom. Men jeg er nok egentlig for følsom, og da kan det bli litt too much.

Det var et fint kompliment, ja

Du spurte om jeg gikk på p-piller. Nei, gjør ikke det, har heller aldri gjort det.

[Pomeline]

Kjenner meg fryktelig igjen her! Jeg kan begynne å grine for den minste ting. Hater konfrontasjoner og slikt, for da begynner jeg alltid å gråte og føler meg helt latterlig:(

[HulaHoop]

Kjenner meg fryktelig igjen her! Jeg kan begynne å grine for den minste ting. Hater konfrontasjoner og slikt, for da begynner jeg alltid å gråte og føler meg helt latterlig:(

Det er godt å se at det er flere som meg. Er en liten trøst det, for det er virkelig ikke noe morsomt å være slik.

[Gjest Gjest_marielle_*]

Hei, jeg vil bare dele noen erfaringer. Jeg er ganske sta av meg og kjent for å få fram saken min i diskusjoner/krangler. Men jeg sleit helt utrolig før med å holde tårene tilbake. JEg ble ofte tatt ut på gangen når det var krangler med lærere fordi jeg var urettferdigbehandlet, eller om jeg hadde gjort noe mot en annen elev. og endte ALLTID opp med å felle tårer/gråte.

Det tok meg maaange år å bli "sterkere".

tips: i forkant av en diskusjon jeg visste kom til å finne sted, spillte jeg diskusjonen for meg i hodet. Fant opp forskjellige ting "motstanderen" min kunne si og hva jeg skulle svare. Slik fikk jeg oftere overtaket i diskusjoner og følelsen av å vinne gjorde at tårene trakk seg tilbake.

Jeg roer meg også ned når jeg diskuterer, snakker med rolig og bestemt tone (selv om jeg er drit nervøs!). Da holder man seg sakelig og tankene i hodet holder seg mer i ro istedet for å havne i "gråtemodus/jegsynessyndpåmegselv".

Ofte er det også tanken om at "JEG HAR FAKTISK RETT OG DU ER DUM" som holder hodet mitt høyt, hehe.

MEN, jeg er en fullstendig sippekjerring når det kommer til at folk viser empati! Hvor kommer det fra? Jeg leser her at flere sliter med det, trodde til dags dato at jeg var alene om dette. Her har jeg dessverre ikke funnet noe "kur".

[Gjest lupa]

Jeg er også litt sånn,spesielt når jeg føler meg urettferdig behandlet,når jeg blir sint eller bare når noen er snille med meg når jeg feks. har en dårlig dag.

Føler meg ganske dum når jeg nesten begynner å grine foran andre.

Men jeg er enig i det Guinevere sier,man blir nok mer herdet med årene.Jeg tar ikke så lett til tårene nå lenger,og det er lettere å kontrollere det.

[Gjest Gjest]

Kampsport!!!!!

Kjø en bok om å bygge selvtillitt og positiv tenkning generelt så du i hvert fall har en sterk psyke selv om du sikkert vil fortsette å være følsom

[Gjest Sandbekken]

Noe som skjedde meg i går:

Jeg var på jobb, hadde egentlig fri, og andre planer, men kom på jobb når de ringte meg likevel..

Sjefen min er en person som virker veldig følelsesløs og pirker altid LITT formye på de som er under ham.

I går kom han da altså bort til meg å komenterte at jeg hadde sagt nei et par ganger når de ringte for å få meg på jobb. (altid liten tidsfrist, og jeg er ikke altid hjemme og har mulighet) Han forklarte og messet om hvor viktig det var å altid si ja, og at jeg ikke hadde noen grunn til å ikke kunne jobbe. (eh.. frekt eller??)

Fakta er at jeg har hatt overtid og ekstra vakter 11 av 14 dager..

Jeg er også blitt nekta å være syk..

Når jeg sto der følte jeg først at det han sa stemte, og at jeg bare var en dritt som "skulka" unna.

Men etterhvert som han snakka gjennomskua jeg ham og så at han faktisk tråkka på meg og dro konklusjoner. Jeg følte meg nedverdiget og urettferdig behandlet til de grader! For jeg visste selv at jeg ikke er den personen han mener jeg er!

Så, jeg sa ifra, jeg gjore han opmerksom på alle de dagene jeg faktisk hadde jobba, og foklarte rolig hvorfor jeg ikke kan hver dag. Jeg kjente hvirkelig at tårene presset, men jeg klarte det! ikke F om han skulle få meg til å gråte!

[Papaya84]

Er slik selv også.. særlig om jeg blir sint for noe. Og dersom tårene kommer blir jeg jo "syns synd på" og det gjør meg bare enda sintere.. Ond sirkel det der.

Men jeg tror dette er ett kjempevanlig problem bland jenter, så kanskje vi med dette problemet bare får lære oss å leve med det..?

[Gjest Gjest_marielle_*]

Men jeg tror dette er ett kjempevanlig problem bland jenter, så kanskje vi med dette problemet bare får lære oss å leve med det..?

Må bare si at jeg kjenner mange gutter som reagerer helt likt, og sliter mer psykisk med det fordi det ikke alltid er "godtatt" at en mann gråter for alt.

[HulaHoop]

Det tok meg maaange år å bli "sterkere".

tips: i forkant av en diskusjon jeg visste kom til å finne sted, spillte jeg diskusjonen for meg i hodet. Fant opp forskjellige ting "motstanderen" min kunne si og hva jeg skulle svare. Slik fikk jeg oftere overtaket i diskusjoner og følelsen av å vinne gjorde at tårene trakk seg tilbake.

Jeg roer meg også ned når jeg diskuterer, snakker med rolig og bestemt tone (selv om jeg er drit nervøs!). Da holder man seg sakelig og tankene i hodet holder seg mer i ro istedet for å havne i "gråtemodus/jegsynessyndpåmegselv".

Ofte er det også tanken om at "JEG HAR FAKTISK RETT OG DU ER DUM" som holder hodet mitt høyt, hehe.

Takk for tipset. Da skal jeg prøve dette i forkant av det møtet vi skal ha på jobben. Tror også det hjelper hvis jeg er mer bevisst på hvordan jeg puster.

Jeg er også litt sånn,spesielt når jeg føler meg urettferdig behandlet,når jeg blir sint eller bare når noen er snille med meg når jeg feks. har en dårlig dag.

Føler meg ganske dum når jeg nesten begynner å grine foran andre.

Men jeg er enig i det Guinevere sier,man blir nok mer herdet med årene.Jeg tar ikke så lett til tårene nå lenger,og det er lettere å kontrollere det.

Ja, får satse på det at ting blir bedre med årene.

Kampsport!!!!!

Kjø en bok om å bygge selvtillitt og positiv tenkning generelt så du i hvert fall har en sterk psyke selv om du sikkert vil fortsette å være følsom

Takk. Har du en bok å anbefale?

Noe som skjedde meg i går:

Jeg var på jobb, hadde egentlig fri, og andre planer, men kom på jobb når de ringte meg likevel..

Sjefen min er en person som virker veldig følelsesløs og pirker altid LITT formye på de som er under ham.

I går kom han da altså bort til meg å komenterte at jeg hadde sagt nei et par ganger når de ringte for å få meg på jobb. (altid liten tidsfrist, og jeg er ikke altid hjemme og har mulighet) Han forklarte og messet om hvor viktig det var å altid si ja, og at jeg ikke hadde noen grunn til å ikke kunne jobbe. (eh.. frekt eller??)

Fakta er at jeg har hatt overtid og ekstra vakter 11 av 14 dager..

Jeg er også blitt nekta å være syk..

Når jeg sto der følte jeg først at det han sa stemte, og at jeg bare var en dritt som "skulka" unna.

Men etterhvert som han snakka gjennomskua jeg ham og så at han faktisk tråkka på meg og dro konklusjoner. Jeg følte meg nedverdiget og urettferdig behandlet til de grader! For jeg visste selv at jeg ikke er den personen han mener jeg er!

Så, jeg sa ifra, jeg gjore han opmerksom på alle de dagene jeg faktisk hadde jobba, og foklarte rolig hvorfor jeg ikke kan hver dag. Jeg kjente hvirkelig at tårene presset, men jeg klarte det! ikke F om han skulle få meg til å gråte!

Så bra!! Da kan jeg tenke meg at du hadde en god følelse inni deg etterpå. Han virker jo veldig uettferdig han sjefen din, så bra du sa i fra med en gang!

[Gjest sippeguri]

Hei!

Har samma problemet, kan ikke se på tv før jeg sitter å sipper hehe.. Det verste er taler osv det er alltid så rørende å høre på, uff er virkelig vanskelig å holde tårende tilbake. Men har lest at om du ser opp med øynene, i det du holder på å grine så skal det funke, har prøvd men litt usikker på resultatet. Kanskje det funker for noen av dere

[HulaHoop]

Ikke sant. Jeg gråt til og med av X-factor på fredag. :gjeiper:

Takk for tipset. Det skal jeg prøve neste gang jeg kjenner tårene presse på.