Seksuelt misbrukt og redd for intimitet.

[Gjest South of Heaven]

Inllegget var mer rettet tilTS om å ikke kunne åpne seg og at man da tar en hvit løgn om sine følelser/ intensjoner p.g.a. frykt for å bli såret fordi alle menn er bare ute etter en ting. Med en slik instilling får man noe bekreftelse, men ikke den rette fordi man selv ikke legger til rette for det, kanskje man i verste fall ikke vil fordi da mister man kontrollen...

.... og der man da hele tiden søker etter noe som skal gjøre en 100% sikker, dette ser jeg på som destruktivt.

[Gjest Gjest]

Jeg kan ikke si noe om situasjonen din men jeg vil si at den måten ha ha sex på som skildres i Diane Richardsons tantra bøker vil være svært tryghetsskapende og helbredende for en som har blitt seksuelt misbrukt. http://www.amazon.com/Tantric-Orgasm-Women-Diana-Richardson/dp/0892811331

Du kan også fokusere mye på kos i begynnelse.

Jeg vil også oppfordre deg å prøve ut ulike former for kroppslig terapi for å løsne opp i traumer som har satt seg i kroppen. Rosenterapi, cranio sacral terapi, feldenkrais metoden, berøringsterapi etc.

[AnonymBruker]

Poster som anonym her jeg også.

Jeg er en del yngre enn de andre som har skrevet om overgrepene, men jeg kjenner meg godt igjen.

Jeg går også til psykolog, det hjelper jo å snakke om det som kan snakkes om, det er mye jeg har fortrengt og jeg tror ikke jeg orker å grave det frem.

Som andre her så sliter jeg også seksuellt, jeg har en god kjæreste. Fortalte om overgrepene nokså fort, men ikke i "detalj" hvor gammel jeg var, når og hvem osv. Han har heller ikke spurt.

Det jeg sliter med er ikke selve samleie, merklig nok. Men, det at han skal se underlivet mitt og være borti med hendre, fingre eller ansikt.

Hvis han streifer i nærheten av underlivet så rykker jeg unna automatisk.

Jeg har prøvd å komme over denne skrekken med tidligere kjærester, men det har ikke gått.

Jeg blir veldig stresset, og blir fyllt med angst og redsel.

Har enda ikke prøvd med han, jeg har ikke orket og ønsker heller ikke at det er det som skal bli fokuset om dere skjønner hva jeg mener.

Ifølge psykologen min er eneste måte å komme over skrekken på, å la andre ta på underlivet mitt.....

[Gjest Tsunade]

Poster som anonym her jeg også.

Jeg er en del yngre enn de andre som har skrevet om overgrepene, men jeg kjenner meg godt igjen.

Jeg går også til psykolog, det hjelper jo å snakke om det som kan snakkes om, det er mye jeg har fortrengt og jeg tror ikke jeg orker å grave det frem.

Som andre her så sliter jeg også seksuellt, jeg har en god kjæreste. Fortalte om overgrepene nokså fort, men ikke i "detalj" hvor gammel jeg var, når og hvem osv. Han har heller ikke spurt.

Det jeg sliter med er ikke selve samleie, merklig nok. Men, det at han skal se underlivet mitt og være borti med hendre, fingre eller ansikt.

Hvis han streifer i nærheten av underlivet så rykker jeg unna automatisk.

Jeg har prøvd å komme over denne skrekken med tidligere kjærester, men det har ikke gått.

Jeg blir veldig stresset, og blir fyllt med angst og redsel.

Har enda ikke prøvd med han, jeg har ikke orket og ønsker heller ikke at det er det som skal bli fokuset om dere skjønner hva jeg mener.

Ifølge psykologen min er eneste måte å komme over skrekken på, å la andre ta på underlivet mitt.....

Jeg kjenner meg igjen i den skrekken.

Sier psykologen hvordan dette skal foregå slik at det ikke blir feil for deg?

[Gjest Tsunade]

Inllegget var mer rettet tilTS om å ikke kunne åpne seg og at man da tar en hvit løgn om sine følelser/ intensjoner p.g.a. frykt for å bli såret fordi alle menn er bare ute etter en ting. Med en slik instilling får man noe bekreftelse, men ikke den rette fordi man selv ikke legger til rette for det, kanskje man i verste fall ikke vil fordi da mister man kontrollen...

.... og der man da hele tiden søker etter noe som skal gjøre en 100% sikker, dette ser jeg på som destruktivt.

Hva foreslår du man skal gjøre da?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i den skrekken.

Sier psykologen hvordan dette skal foregå slik at det ikke blir feil for deg?

Han sier det skal foregå på mine premisser, og at det må skje sakte. Begynne med klær på først og sånn.

Men, jeg orker ikke.... de gangene kjæresten min har spurt har jeg blitt så utrolig kvalm

ikke fordi han spør, men fordi tanken på at han skal ta på meg akkurat der og se underlivet mitt er helt grusom.

Til vanlig går det helt fint, men når det blir sånn så kommer tankene om at underlivet mitt er noe ekkelt frem.. og da tenker jeg også at han vil komme til å synes at underlivet mitt er ekkelt og ekkelt å ta på.

Selv om han sier at han ikke synes det, så klarer jeg ikke å slippe den redselen.

Jeg klarer fint å ta på meg selv, fordi da har jeg kontroll.

Når vi skal ha sex, så tar jeg ikke av trusa før samleiet skal begynne, fordi jeg vil ha kontroll. Og jeg sørger alltid for (så godt jeg kan iallefall) at lyset er av, eller at noe ligger halvveis over meg slik at han ser minst mulig.

Og det plager meg faktisk veldig at jeg ikke bare kan være "fri"

[Gjest Tsunade]

Det er jo kjempeleit!

Jeg tror at det du beskriver, er veldig typisk for oss som har blitt utsatt for overgrep. Jeg har bare delvis kommet over den skrekken du beskriver, takket være en elsker som klarte å gjøre meg såpass trygg.

Det tok sin tid...

Men ennå er jeg også "ufri" og jeg hater det, for det så mye jeg har lyst til å gjøre og være!

Har ikke prøvd noe av de metodene Gjest skrev om her.

Alle gode råd mottas med stor takk.

[Gjest South of Heaven]

Hva foreslår du man skal gjøre da?

Si det, svært vanskelig å svare på. Noen kommer over kneika med medikamenter for å kunne slippe noen innpå en, andre.. en gestaltterapeut, ingen fasit.

Hva som skal til for å skifte fokus og at de nye skal slå rot er intet hokus pokus og man kan fort føle en begynner på nytt igjen og med den viten at en enda en gang har mislyktes. Hva gjør man når man da har prøvd alt og innerst inne kanskje har satt seg på bakbeina?

Det verste som jeg ser det er medynken...

[Gjest Tsunade]

Jeg vet ikke heller jeg...det er frustrerende.

Og medynk er det vel ingen som egentlig vil ha - heller forståelse og respekt, ikke sant?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke heller jeg...det er frustrerende.

Og medynk er det vel ingen som egentlig vil ha - heller forståelse og respekt, ikke sant?

Forståelse, respekt og tålmodighet

[Gjest Tsunade]

Og tålmodighet - selvfølgelig!