Seksuelt misbrukt og redd for intimitet.

[Gjest Gjest]

Jeg er en voksen kvinne i min andre ungdom.

Har et ekteskap bak meg og vært alene i mange år.

Skriver under gjest for ikke å bli kjent igjen her inne.

Jeg har ikke innledet noe forhold til menn etter skilsmissen pga denne problemstillingen:

Når passer det å fortelle en mann at jeg har vært seksuelt misbrukt og trenger lang tid på å kunne tørre å dele seng med han.

Ønsker meg nærhet og varme, men er redd for at en mann bare vil tenke på sex hvis vi deler seng.

Dette er vanskelig å forklare, men inne i mitt hode er det enkelt.

Jeg ønsker forståelse og saaaakte tilnærmelse på den sexulle delen. Må ha full tillit og mye trygghet til en mann.

Hvordan skal jeg takle dette?

Skal jeg si det ved første møtet og kanskje skremme vettet av han?

Andre møtet? " " " "

Eller femte møte? " " " "

Selv synes jeg aldri det passer når jeg tenker på det.

Er det noen som kan gi meg råd i denne vanskelige situasjonen?

Vil så gjerne prøve å få et ordentlig liv igjen, ikke bare vil, men ønsker meg det.

[ciba]

Hei

jeg er også en voksen kvinne, jeg ble misbrukt av onklen min fra jeg var 8-16, også jeg hadde samme problem som deg, med menn å sex, jeg traff en ny mann for 5 årsiden, Han jeg var gift med sa jeg det ikke til før på slutten av forholdet, men det ødla masse i forhold til sex å neæhet, for jeg var så dum å hadde den hemmeligheten i meg til helle værden til jeg ble 34 år,nå er jeg 40,

Men til min nye kjærlighet sa jeg det ganske fort, noe som han satt veldig stor pris på, også viste han hennsyn å respekt runt det med en gang, tror kansje det var når jeg begynnte å føle meg veldig trygg på han å så han var godheten selv, da bare håpet jeg ut i det, var vanskelig helt til jeg fikk sakt det, men for en lettelse etter på. jeg trente meg selv til å greie å lukke øyene å si navnet til min mann inni meg, lærte meg lukta hans, kjente hendene hans, viste det var han, da følte meg meg veldig trygg, også blir han ikke sur når han blir avist, for han vet grunnen, men a vil han gjærne snakke om det, vist jeg føler for det, akkoratt da,Nå vet jeg ikke om du ble misbrukt over lang tid, ehller bare en gang, men folk som har vært usatt over lang tid, kjenner lukta , hender pust å alt til den som er overgriper,

en må snakke med seg selv helle tiden for å bygge seg opp,

jeg føler med deg, du kan jo sende pm til meg vist du føler for å snakke mere om det,

vet du greier det, å jeg kjenner meg igjen i redslen din, å prøv å ikke vær redd for å si det ut til alle dine kjære venner å famil, hva som er skjedd deg, blir så mye lettere etter på

[Gjest pokkers]

Kjenner meg meget godt igjen i problematikken dessverre. Både far og en familievenn ødela seksuallivet mitt og pga. det mange forhold. Nå er jeg skilt for selv om mannen min visste om problemet og hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde i perioder så taklet han det ikke i lengden, og taklet heller ikke å bli avvist selv om han visste hvorfor. Det kan være veldig vanskelig å leve med noen som har blitt misbrukt for det er som ciba sier, ikke bare de seksuelle handlingene men også lukten, hendene og andre ting. Noen syns det er spennende at mennene deres tar dem hvis de sover men sånne ting takler jeg ikke, alt må være i kontrollerte former og jeg må vite hva som gjøres med meg. Derfor drikker jeg ikke fordi jeg vil ha kontroll over hva som skjer med meg.

Jeg ville valgt å si fra på andre møtet, for det er bedre å være forberedt enn at det kommer som et sjokk. Takler han det ikke så er det også bedre å ha sagt det så tidlig at du ikke har lagt for mange følelser i han.

Jeg har fortalt hva som skjedde meg til venner og til mine søsken og også til den som burde ha beskyttet meg, min mor men der ble jeg møtt med en mur av taushet og den har vedvart. Hun ønsker ikke å høre om det og er blind lojal mot sin mann.

Jeg skal være alene en stund nå har jeg tenkt, har ingen planer om å være på sjekkern på en stund. Ikke fordi det er noe galt med menn generelt, men fordi det har blitt noe galt med meg pga. to menns galskap som har ødelagt mitt forhold til andre menn.

[Gjest Gjest TS]

Jeg synes det var veldig lenge. Fra jeg var 5 til nesten 15 år.

Lukta glemmer jeg aldri! Mye annet jeg har etset inn i hodet også.

Da jeg var gift fikk jeg noen ganger blackout og det var ikke greit.

Heldigvis for meg så var ikke han jeg var gift med så veldig hissig på sex.

Det ble noen ganger i året.

Han visste det ikke før etter mange år. Da han fikk vite det, sa han: At du fant deg i det og snakket ikke til meg på 3 dager.

Han sa han hadde ingen forståelse for at jeg tillot det.

Akkurat som om jeg hadde noe valg!

Trusler om å drepe foreldrene mine hvis jeg sladret, tror en unge på.

Dette er jo mange år siden og jeg var ikke så opplyst, som barn er i dag.

Det var tabu å snakke om det.

Da jeg sa det hjemme, fikk jeg bare kjeft for at jeg ikke hadde sagt det før, så andre i familien kunne unngått det samme.

Vet i dag at det bare var jeg som gikk igjennom en slik helvetes oppvekst!(Unnskyld uttrykket)

[ciba]

/ jeg kjenner meg godt igjen ja, jeg ble trodd av noen av familien å noen ikke, er helt grusomt, hvem lyger om sånt?

er glad jeg har den mannen jeg har i dag, han kan gjøre nå i dag hva han vil med meg uten at jeg reagere nesten, men vi har samabeida mye sammen om det, jeg har vært helt open om det,

men å ikke bli trodd av de nermeste, ja da blir jeg forbanna, i mine øyer er overgrep en måte mord det også, en dreper mye i barnet, når en forgriper seg på små uskyldige tilitsfulle barn, å er ikke din heller min feil at en blir misbrukt, jeg trodde jeg var med på det selv, for det sa jo onklen min å masse trussler om jeg sa i fra, så jeg trodde fult å helt på at jeg var med på det selv, selv om jeg ikke ville, sån tenkte jeg helt til jeg var 14 år, så nei ingen har skyld i det som skjer, ta tenker jeg på oss som har vært utsatt, IKKE DIN FEIL, men overgriperens sin feil,

[Gjest pokkers]

så nei ingen har skyld i det som skjer, ta tenker jeg på oss som har vært utsatt, IKKE DIN FEIL, men overgriperens sin feil,

Fornuften vet det, men likevel reagerer både kropp og hode med å stenge seg av i perioder. Det er til å bli så forbanna over at jeg sååå mange år etterpå fortsatt sliter, fortsatt har tunge perioder. Det tillitsbruddet fra folk som skulle passe på deg og forbruket av kroppen min mot min vilje, det er ikke til å fatte.

man blir så sliten av å ta seg sammen og for å kunne nyte uten at de vonde tankene kommer... Kjærester syntes det var morsomt å holde fast bare på ert, lå ingen vondskap i det og hadde jeg vært "normal" så hadde jeg sikkert ikke hatt noe problem med det men pga min erfaring så ga det meg kun panikk og pusteproblemer.

[Gjest TS]

Er helt enig, aldri offeret som har skylden.

Det er jo bare å gå til en psykolog å få hjelp, men å finne en som kan hjelpe er vanskelig og DYRT.

Med uføretrygden min klarer jeg ikke det.

Selv om en får snakket noe (hvis en treffer på en god en da), så hjelper ikke det alltid når en skal date en person. For noen sikkert, men for mange ikke. Det er jo tillit og nær relasjon (sikkert mye mer også) mellom to voksne jeg sliter med.

Kjenner meg igjen i alt dere sier.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Til alle dere som har vært utsatt for seksueleover grep,

synest det er tøft gjort at dere står fram her, det sier mye om dere

[Gjest Emera]

Jeg skal ikke holde noe foredrag her, for det er skrevet masse bra og innsiktsfullt om overgrep i denne tråden fra før. Så derfor vil jeg bare si:

Det er mulig å ta tilbake kroppen og seksualiteten sin. Og det er verdt å lete etter den rette behandlingsformen for akkurat seg. For meg ble det psykomotorisk fysioterapi. Og nå, den rette partneren (jeg var også alene i mange år etter skilsmisse).

Nå har jeg et, ja jeg må bare si det, fantastisk seksualliv! Kroppen min lever, virker og nyter. Jeg har ingen skam lenger. Så ikke gi dere, det går an!

[Gjest Cynthia]

For meg hjelper det å være trygg på den jeg har sex med. Derfor har jeg alltid ventet en stund med å ha det, til jeg er helt sikker på at jeg føler meg trygg i situasjonen. Det har hjulpet MASSE. Jeg har valgt å fortelle noen av mine tidligere kjærester om voldtekten, andre har jeg ikke sagt noe til. Rett og slett fordi jeg har sett an hvem som kan takle det, og ikke forandrer sitt syn på meg av den grunn. Hadde en ex som ble livredd for å ta i meg etter at jeg fortalte om voldtekten. Til tross for at jeg forsikret ham om at alt var bearbeidet, og at jeg ikke har opplevd seksuelle problemer i ettertid.

[Gjest Gjest]

Ser at det for mange har gått bra for i livet etter overgrep, men for mange ikke så bra.

Jeg kan stille meg i køen bak de mindre vellykkede her.

Drikker aldri alkohol, for jeg må ha full kontroll.

Kan gi en klem (jeg bestemmer), men kan ikke ta i mot en, uten armene mine er i mellom den andre og meg. Prøver å slippe unna.

Kan danse, men ikke tett.

Må sitte i en stol når jeg er i selskap med menn til stede.

Vil helst sitte på enden av bordet. Da kan jeg lett gå i fra, hvis jeg føler at noen kommer meg for nær.

Jeg mistenker ikke menn generelt, tror de fleste er snille og greie. Dette er noen av de tingene jeg sliter med når jeg må være sammen med folk på min egen alder.

Desverre er jeg redd for alle menn som er i alder opp eller ned nogenlunde min alder. De kan jo kanskje se på meg som et sexobjekt. Gamle og unge går bra.

[Gjest Gjest]

Ingen menn som gidder å svare på hvordan de hadde foretrukket å bli fortalt det som ts spør om?

Tidlig eller når?

[Gjest Langt mot Nord]

Relativt tidlig ettersom en da bedre hadde forstått reaksjonsmønsteret når man hele tiden føler at motparten trekker seg unna enhver tilnærmelse, kan fort tenke at dette er ei som bare leker med mine følelser, men noe stemmer ikke helt der heller...

Gradvis så ebber momentumet ut når man til stadighet blir møtt med flertydige masker, man kan ense noe der.. dog er det rett og slett drepen for min del når man føler det mekaniske i "bli kjent"-fasen, man enser et forsvar.

Hva vil vedkommende ha, 6 liter blod?

Hva jeg sier er at alle mennsker (stort sett da) "merker" at noe ikke stemmer, at denne magefølelsen setter sitt preg på videre kommunikasjon i større eller mindre grad, og kanskje noen dører for alltid vil forbli låst.

Dette går ikke gjennom hodet, men er vel mer strømninger som man.. ja, og hvem faen er du?

....blir dette bare en evig runddans til krampa tar en så vil en trekke seg unna.

[ciba]

For meg hjelper det å være trygg på den jeg har sex med. Derfor har jeg alltid ventet en stund med å ha det, til jeg er helt sikker på at jeg føler meg trygg i situasjonen. Det har hjulpet MASSE. Jeg har valgt å fortelle noen av mine tidligere kjærester om voldtekten, andre har jeg ikke sagt noe til. Rett og slett fordi jeg har sett an hvem som kan takle det, og ikke forandrer sitt syn på meg av den grunn. Hadde en ex som ble livredd for å ta i meg etter at jeg fortalte om voldtekten. Til tross for at jeg forsikret ham om at alt var bearbeidet, og at jeg ikke har opplevd seksuelle problemer i ettertid.

[/quote

sån hadde, å har jeg det enda, men heldigvis med god behandeling å en god mann har jeg kommet langt,

men jeg hadde også likt vist noen menn kunne svare hva de mener om sånt

[ciba]

jeg prøvet å sitere, men det gjikk ikke så veldig godt

[Gjest TS]

"Hva jeg sier er at alle mennsker (stort sett da) "merker" at noe ikke stemmer, at denne magefølelsen setter sitt preg på videre kommunikasjon i større eller mindre grad, og kanskje noen dører for alltid vil forbli låst."

Ja, det er vel det mange tenker på og det som må unngås, men det passer jo liksom i mitt hode aldri da.

Åpenhet er så viktig i alle forhold, men dette tema er jo så vanskelig å snakke om.

[Gjest Gjest]

Jeg er så lei meg. Møtte en veldig hyggelig mann for noen uker siden. Skjønte at han ville mer enn bare drikke kaffe med meg og jeg ble så glad.

Virket reflektert, snill, fornuftig og voksen, ja han var godheten selv.

Han vil jeg ha, tenkte jeg.

Så var det hemmeligheten min da, skal, skal ikke.

Etter å ha lest her valgte jeg å fortelle han det da jeg skjønte at dette kunne bli seriøst.

Jeg så han ble brydd og kvelden var ødelagt. Ikke bare kvelden, men alt annet forsvant også.

Så nå sitter jeg her og forstår at jeg tapte.

Takk bestefar for at du ødela igjen for meg.

Du er død og jeg er levende død.

Skal jeg aldri få leve et ordentlig liv?

[Gjest Dame]

Jeg har profil her inne, men skriver som gjest da dette er et veldig sårt tema for meg: min redsel for menn.

Jeg googlet på temaet og fant lite! Men denne eldre tråden dukket opp og jeg har lyst å "gjenopplive" den.

Det var utrolig lite respons fra menn der, bare en, tror jeg.

Jeg er tidlig i førti-årene. Uten å skryte kan jeg si at jeg er en oppegående dame, har mange evner, er snill og har masse kjærlighet å gi. Jeg får høre at jeg er fin, vakker, holder meg godt.

"Ingen" skjønner at jeg er singel, flere tror jeg er lesbisk (fordi jeg ikke er sammen med menn hele tida) men jeg er ikke det, dessverre kan jeg nesten si.

For jeg har opplevd så mye vondt fra menn!

Incest, voldtekt, vold, trakassering. Mange ganger gjennom livet.

Det er som om de menn jeg møter bare er ute etter å bruke meg for egen tilfredsstillelse - JEG betyr ingenting for dem, er bare et hull.

Det er dette jeg har lært av menn, gang på gang på gang.

De ytterst få faste forhold jeg har hatt(to), har vært preget av all slags forsømmelse og vold.

Han forrige ble sur da jeg fortalte om overgrepene, fordi det var synd på HAM som var sammen med en misbrukt dame!

Min store drøm er at en god mann skal elske meg.

Det har aldri skjedd, og det gjør vondere enn jeg klarer å si.

Jeg drømmer, men har vel gitt opp.

Tårene fossrenner her mens jeg skriver.

Jeg har snakket med andre om overgrepene, gått til psykolog osv. osv. Det har hjulpet på depresjonene og selvfølelsen, jeg vet jeg er bra og jeg har ikke lyst å ta livet av meg.

Livet har så mye fint, men jeg savner kjærligheten.

Jeg ønsket meg mann og barn og alt det der, nå er det for sent...

Savnet og sorgen inni meg blir bare større og større, noen ganger tar det helt overhånd.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det.

[Gjest South of Heaven]

Er en redd for å bli såret og hele tiden sier usannheter for å beskytte seg, så er dette noe som bare hjelper der og da, men som jobber mot en i den større sammenhengen. Faktisk så er dette skjolden fint å blokkere med, men skal man gå med dette skjoldet til enhver tid så blir det slik som husken fungerer, en forsvarer til slutt ikke noe som engang er en selv, man blokkerer for en løgn.

Går en inn i noe med det i tankene at en skal forsvare seg så flyter ikke akkurat samtalen naturlig, man vil i tillegg fort blotte sine svakere sider ettersom andre vil etterhvert bli nysgjerrig å komme med noen skinnangrep.

Selv synes jeg kvinner generellt er for blaserte og ødelagt av all den oppmerksomheten de får, men jeg kan allikevel snakke med de uten å måtte ta de i ett og alt, og noen ganger blir en overrasket (ca. hvert skuddår), og det er jo noe.

Dog hvis man hele tiden søker bekreftelse, nærmest forlanger det så er det hva som blir mer bevisstgjort hos den andre og dermed det man får minst av, følelser er og blir for det meste underbevisste strømninger og noe som ikke merkes før det er borte.

Aldri gi opp håpet sa noen engang til meg, noen ganger så ser det ut til at man har gjort det, men det å gi opp er en fallitterklæring, det er hva som hemmer en og kanskje nettopp det som gjør at en går (opp) i forsvar?

[Gjest Tsunade]

Uff...kan kjenne meg igjen i mye av det som skrives i innleggene her...

Men jeg skjønner ikke helt hva som er poenget/budskapet til South of Heaven - at alle overgrepsofre lyver om seg selv og gnåler om bekreftelse?

Gidder du å klargjøre litt?