Hva slags mor har du?

[Gjest TS]

Hei

Jeg ville bare si at det er veldig inspirerende å lese svarene deres, spesielt inspirert blir jeg når det gjelder å bli verdens beste mor..For det akter jeg å bli!

[Gjest salma]

Jeg er veldig heldig. Min mamma er verdens beste person - hennes eneste feil er at hun er alt for snill, og så sliter hun seg ut for alle andre. Men nå har hun lært seg at det å sette noen små grenser for seg selv ikke er egoistisk, men en investering som gjør at hun har det bedre med seg selv og dermed også får mer overskudd til å være snill for alle oss andre.

Det beste hun har lært meg, er å være en god mor. Jeg er heldig som bare kan "kopiere" min egen oppdragelse. Jeg er nok litt strengere - men så bor vi ikke like beskyttet nå som da så det er bare snakk om sunn fornuft.

Mammaen min har i oppdragelsen av sine barn lagt vekt på familiesamhold, selvstendighet, frihet under ansvar og oppmuntring. Vi har alltid fått ta våre egne valg, og fått full støtte for det.

Mamma og pappa er vårt mentale sikkerhetsnett som gjør at vi tør å hoppe for å komme høyere - for vi vet alltid at sikkerhetsnettet er der og fanger oss om vi bommer og faller.

Jeg digger mammaen min.

PS: Pappa er også super, men det er jo ikke det tråden handler om.

PS 2: Hun er nesten en enda bedre bestemor enn mor, men det er vel heller ikke det tråden handler om

Endret 12. september 2009 av salma

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg ville bare si at det er veldig inspirerende å lese svarene deres, spesielt inspirert blir jeg når det gjelder å bli verdens beste mor..For det akter jeg å bli!

Moren min er en egoistisk psykopat av en drittsekk. Jeg har ikke kontakt med henne så langt det lar seg gjøre.

[Vera Vinge]

Etter å ha lest tråden blir jeg paff over hvor strenge krav mange setter til sine mødre. De var ikke gode sånn, og de var ikke gode slik, og dette har gitt meg sår, og kanskje jeg ikke skulle bli mor, og la-di-da...

Noen mødre er selvsagt grusomme- det er bare å sjekke på Wiki etter Jurgens, Baby P eller Amy Howton. Disse finnes, hver eneste dag.

Min mor hadde sine svakheter, og sine styrker. Mer enn alt, så var hun et normalt menneske. Det er det viktigste.

Jeg syns du trekker fram noe viktig. Jeg tenker at det er helt ok å registrere hva foreldre burde ha gjort annerledes, men samtidig ikke ha forventninger om at en selv må bli en supermor på absolutt alle områder for at egne barn skal bli lykkelige og velfungerende. Som forelder vil man nødvendigvis ikke opptre optimalt på alle områder, og det må man vel bare prøve å godta. Hvis man tenker at man skal gjøre alt riktig, syns jeg det blir såpass skummelt å skulle få barn, at jeg nesten ikke skjønner at noen tør. Man vil feile som menneske, og man vil derfor også nødvendigvis feile som foreldre i blant også. Forhåpentligvis lærer barna noe av det.

Jeg ser at noen skriver at de f.eks. aldri skal krangle foran barna sine, og jeg tror dette blir veldig vanskelig å leve opp til, og at man fort kan bli skuffet over seg selv som forelder om det er idealet/kravet. Som par vil de aller fleste krangle i blant, og hvordan skal man fullstendig unngå å gjøre dette så barna merker det, når man er hjemme med barna i huset? Jeg husker selv noen forferdelige krangler fra da jeg var barn, hvor ting føk veggemellom, og hvor jeg var ordentlig redd. Det har gjort noe med meg, og jeg håper å skåne framtidige barn for slike ting. Men jeg mener at det fins flere måter å krangle på, og at barn i seg selv ikke trenger å ta skade av å se at foreldre er uenige, så lenge de viser respekt for hverandre. Og så lenge de kan snakke med barna om det etterpå. Jeg har også en venninne som har foreldre som alltid listet seg rundt hverandre pga. at den ene var ekstremt konfliktsky, og hun har vært opptatt av å vise sine barn at det er ok at folk/foreldre blir sinte på hverandre i blant, og at negative følelser ikke trenger å være farlige, slik hun trodde i oppveksten.

(Nå stiller jeg forresten tilfeller med mødre som har mishandlet og fullstendig manglet evne til å gi kjærlighet, utenfor det jeg skrev over. Noen feil er selvfølgelig så store at de er helt utilgivelige, og man skal ha lov til å reagere på det.)

[Gjest Caylee]

Mamma er verdens beste mamma! Hun er nesten på alle måter

Jeg bli sånn nestem som hun!

Borsett fra at jeg vil be mine barn fortelle meg om de plages av noe, det savner jeg litt med moren min.

[Gjest .......]

jeg kommer til å bli en lousy mor, jeg må nok lære å takle livet før jeg vurderer noe sånt. er livredd for å bli gravid før jeg er klar....

Jeg skulle hatt lyst til å være en mor med selvtillit og praktisk og sjelelig handlingskraft. jeg ville ha ønsket å oppdra barna i trygghet og med tro på egne evner. jeg håper å kunne kommunisere bra med dem og lære dem en sunn kommunikasjon med verden og i sine framtidige relasjoner.

Jeg håper å kunne være en mor som oppdrar trygge og selvsikre barn som har et grunnlag som de kan bygge et liv på. og så ville jeg lært dem å være gode forvaltere med økonomi.

[Gjest Gjest_hogwash_*]

Med en viss skam må jeg innrømme at jeg gleder meg til den dagen min mor går bort og min far endelig kan få leve.

Tviler sterkt på at jeg noengang blir mor selv

[Teriyaki]

Tjaa..Vanskelig å si. Jeg har stort sett en kjempegod mor som alltid har vært der for meg både materialistisk og ved at hun har støttet meg når jeg har hatt det vondt, hun har alltid vært interessert i å tilbringe tid med meg osv. I tenåringsperioden oppfattet jeg henne som svært barnslig. Følte ofte at jeg oppførte meg mest voksent når vi kranglet, for mens hun ropte og skrek, gjerne kom med masse barnslige utsagn, så prøvde jeg alltid å holde meg rolig, selv om det ikke alltid var like lett. Men i det hele og det store er hun en god mor som stiller opp når det trengs. Hun har vært gjennom masse dritt med en tidligere kjæreste som slo henne, mishandlet henne psykisk osv. Jeg har vært i rettsak og vitnet mot han, og bank i bordet, han ble dømt. Dette har også gjort at jeg ser på henne som en skikkelig sterk kvinne, og et skikkelig forbilde. For selv om hun gikk i fella og havnet i et skikkelig destruktivt og dårlig forhold, så var hun så sterk at etter noen år, kom hun seg ut av det.

Hvilken mor jeg vil bli? Jeg vil bli en glad og positiv mor som stiller opp for barna, som kanskje er litt flinkere til å lære barna å rydde selv (), jeg vil være bestemt og målrettet. Barna skal vokse opp med en følelse av mange muligheter, ikke begrensninger. Viktigst av alt vil jeg involvere meg så mye de lar meg i følelseslivet deres i senere alder, for jeg har selv slitt masse, jeg har slitt mye mer enn noen på min alder skal trenge å ha gjort, derfor er jeg veldig bevist på at dette kan skje med mine egne barn. Men det er også viktig å gi barna rom til å utfolde seg selv uten foreldrene.

Det fins ingen perfekte mor, vi kan bare gjøre så godt vi bare kan.

[Gjest Ylva Virvla]

Jeg ELSKER moren min.

Hun er:

- veldig kunnskapsrik. Hun er høyt utdannet og leser seg fortsatt opp på nye temaer. Er også veldig oppdatert og samfunnsinteressert. Jeg kan spørre henne om politikk, kultur og det aller meste. Hun har lært meg mye, og kan svare på mye av det jeg lurer på. Vi deler også interessen for skjønnlitteratur og diskuterer ofte bøker.

- liberal. Er positiv til minoritetsgrupper i samfunnet som innvandrere og homofile.

- hjelpsom. Om jeg ber henne om noe, vil hun gjøre det, nesten uansett. Også gir hun meg inspirasjon til jobben min.

- ALDRI i dårlig humør. En veldig sjelden egenskap. Hun er alltid glad, spøker og tuller med det meste. Har ikke noe behov for å framheve seg selv, og er selvironisk.

Så har vi en veldig god kjemi. Jeg kan huske at hun noen ganger kunne være streng da jeg var liten. Jeg tror hun har det bedre i dag, og at det er grunnen til at hun ikke er det nå lenger.

[Suzy]

Jeg har verdens beste mor.

Moren min har alltid behandlet meg med respekt og høflighet og hun har alltid latt meg være meg selv og gitt meg følelsen av å ha rom til privatliv og mulighet for det motsatte. Min mor har aldri lest i dagboka mi, eller lyttet ved døra, hun har aldri så mye som åpent et brev i mitt navn og har alltid vært nøye på å understreke at jeg har rett på respekt - uansett hvor gammel jeg var.

Hun ga meg ansvar og jeg har aldri vært i tvil om at det vilel bli konsekvenser for meg om jeg brøt reglene hjemme. Alt var tydelig og enkelt å forholde seg til og gjorde det veldig greit å være barn og ungdom. Grensa var alltid på samme sted og det var ikke noe spørsmål om hvem som var autoriteten av oss to - og jeg kan ikke huske annet enn at jeg har ønsket å leve opp til det hun har trodd jeg kom til å greie.

Jeg tror jeg har blitt trygg og uredd på grunn av henne.

Vi har alltid hatt gode samtaler og hun har vært min aller nærmeste fortrolige i mesteparten av livet. Jeg har aldri vært i tvil om at jeg er viktig for henne og har hatt nesten akkurat det samme forholde til bestemoren min som til moren min - før hun døde.

Jeg respekterer moren min enormt fordi hun er sterk, klok og ryddig og har alltid et perspektiv som jeg beundrer. Jeg skulle ønske jeg var like klok som hun er.

Jeg har alltid tenkte at om jeg greier å bli halvparten så god mor som min mor har vært for meg, for min datter, så har jeg lyktes riktig bra og jeg har forsøkt å leve opp til de normene og de tingene jeg selv har satt så stor pris på hos moren min.

I dag har jeg et veldig godt forhold til min egen datter og tor jeg har langt på vei lyktes i det jeg har ønsket å få til og fortsatt er min egen mor mitt største forbilde som kvinne og mor.