Hva slags mor har du?

[Gjest Pet]

Moren min døde da jeg var liten og jeg har derfor ikke hatt en rollemodell i forhold til min egen morsrolle. Jeg savnet å ha en mor å snakke med og betro meg til gjennom hele oppveksten og aldri har jeg følt savnet etter henne så sterkt som da jeg ble mor selv. Jeg har vært mer fokusert på å ha et nært og fortolig forhold til sønnen min gjennom hele hans oppvekst enn noe annet. Nå er han 18 og forteller meg selvfølgelig ikke alt lengre, men han har lært seg at det er viktig å snakke om ting og ikke holde inne med det som er vanskelig, og han er en god støttespiller for venner som sliter. Vi klemmer og koser ofte også, nå mest på initiativ fra ham, så han ikke skal føle at jeg er for klengete. Så det har jeg lært av å ikke ha en mor.

[Anglofil]

Mamma er verdens beste, synes jeg. Nei, hun er ikke perfekt, men det er det ingen som er. Joda, hun har et veldig temperament, men hun har alltid vært rettferdig, snill, utrolig kjærlig og omsorgsfull. Hun var streng gjennom oppveksten, men ikke for mye, hun gjorde meg ansvarsbevisst og engasjert i samfunnet og politiske spørsmål.

Jeg er kjempeglad i mammaen min.

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest]

Tror ikke noen kan få en bedre mamma enn meg. I oppveksten var hun snill og god, hadde alltid tid til meg, og ga meg kjærlighet både gjennom ord og kos. Hadde jeg det vanskelig hjalp hun meg å finne løsninger.

Jeg prøver å være en slik mamma for ungene mine. Av og til føler jeg ikke at jeg strekker til med å være den mammen jeg ønsker. Jeg har et helt annet temperament enn min mor. Og det er litt sårt.

[Nigo-san]

Etter å ha lest tråden blir jeg paff over hvor strenge krav mange setter til sine mødre. De var ikke gode sånn, og de var ikke gode slik, og dette har gitt meg sår, og kanskje jeg ikke skulle bli mor, og la-di-da...

Noen mødre er selvsagt grusomme- det er bare å sjekke på Wiki etter Jurgens, Baby P eller Amy Howton. Disse finnes, hver eneste dag.

Min mor hadde sine svakheter, og sine styrker. Mer enn alt, så var hun et normalt menneske. Det er det viktigste.

[TanteBrun]

Etter å ha lest tråden blir jeg paff over hvor strenge krav mange setter til sine mødre. De var ikke gode sånn, og de var ikke gode slik, og dette har gitt meg sår, og kanskje jeg ikke skulle bli mor, og la-di-da...

Noen mødre er selvsagt grusomme- det er bare å sjekke på Wiki etter Jurgens, Baby P eller Amy Howton. Disse finnes, hver eneste dag.

Min mor hadde sine svakheter, og sine styrker. Mer enn alt, så var hun et normalt menneske. Det er det viktigste.

Det det handler om - i alle fall for meg - er at det er ting som har satt vonde spor og etterlatt dype sår. Normal eller ikke normal - er vel ikke sånn det skal være...?

[Gjest brutal_mann]

Siden jeg var tre har jeg følt meg til overs og brysom. Jeg kan ikek huske å ha fått klem som barn, jeg kan ikke huske å ha fått noen som helst form for trøst som barn. Jeg kan aldri huske at jeg har hatt lov å ha egne meninger. Jeg kan huske å bli fortalt hva jeg faktisk føler. med andre ord, det jeg påstod var mine følelser og tanker var feil! jeg husker å ha blitt ledd av når jeg har forsøkt å få til ting. Ting som å plystre, sykle, knipse, hva som helst av håndtverk osv.

Antakelig har min mor vært klar over hvor misslykket hun er som forelder og har ovrkompansert ved å tvinge meg inn i sosiale sammenhenger jeg ikke har villet være i. Søndagsskole, å være med andre unger jeg ikke kunne fordra, å være nødt å leke med ting jeg hatet å leke med, å måtte delta i hennes planer for hva "å kose seg sammen var" der en til stadighet ble latterliggjort eller skjelt ut for å ikke gjøre ting riktig.

I store trekk mener jeg det er en synd å sette barn til verden, de fortjener så mye bedre. jeg skjemmes over hva slags forelder jeg selv er: hadde jeg kunnet valgt på ny ville jeg forblitt barnløs. Ikke fordi jeg ikke elsker mine barn, men fordi jeg elsker mine barn.

[Gjest brutal_mann]

Min mor hadde sine svakheter, og sine styrker. Mer enn alt, så var hun et normalt menneske. Det er det viktigste.

Heldig du. Så bare fortsett med å se ned på oss med mødre som burde vært sterilisert ved fødselen.

[Gjest Gjest]

Min mor gav meg følelse av å være ønsket, hun gav meg frihet samtig som hun kanskje overbeskyttet meg litt, hun leste bøker for meg, tok meg med på ferier, stilte opp når jeg var syk. Hun lærte meg om verdier.

[Gjest lisamor]

- Har hatt en mor som var martyr og led i et elendig ekteskap. Hun var også farget av sin tid og oppdratt i pietismens ånd. Og veldig opptatt av fasade og "hva mon den og den ville si".

Klemmer fantes ikke, og jeg hørte heller aldri at hun var glad i meg. Føltes som hun ikke kunne få meg fort nok ut av huset, og det via et altfor tidlig giftermål som sjølsagt gikk skeis. Jeg giftet meg som 19åring, mest for å komme unna. Hun kom aldri med gode råd, eller oppmuntret til videre utdannelse.

Første gang hun besøkte oss, satt hun ytterst på en stol og klaget over at vi hadde så lite møbler. Vi var da studenter.

Hun var flink til å kritisere meg for den minste feil, og jeg husker hun lo godt av meg da jeg kom hjem med min første reiseskrivemaskin.

Fikk også alltid høre alt som var "feil" med meg, så min selvtillit var under null da jeg kom ut blant folk. Når jeg ser på bilder fra min oppvekst, så var jeg ei flott jente, slank og fin, men var prega av negative omgivelser og ser helt kua ut. Å, stakkars meg på den tiden, tenker jeg ofte!

Jeg var mye alene i oppveksten. Fikk heller aldri gå ut blant andre ungdommer, fordi dans og kino var synd, må vite. Sminke og kortspill var også forbudt. Sikkert helt uforståelig for ungdom idag.

I rettferdighetens navn så var det noen lysglimt: da vi hadde folk på besøk og min mor var hyggelig og sjarmerende. Etterpå fikk jeg høre "alt" som jeg hadde sagt og gjort feil. Og jeg som bare var snill pike. Det føltes grusomt urettferdig og jeg skjønner det ikke den dag idag.

Jeg prøver å si at "hun gjorde det beste hun kunne utifra sine forutsetninger og sin samtid", men det hjelper liksom ikke. Jeg har brukt mange år, lest mange bøker og gått litt i terapi for å komme ut på den rette siden med fornuften i behold.

Og jeg må tross alt ha gjort noe riktig med mine egne barn, som nå er voksne, ansvarlige, kloke og sjarmerende mennesker som trives med det de gjør. Men det har vært et slit å ikke være som min mor.

Jeg har leita hele livet etter det som er "normalt". Mine foreldre er ikke lenger blant oss, og jeg føler at jeg har begynt et nytt liv. En god følelse, tross alt.

[Wildy]

Min mor var svært aktiv, på mange måter. Hun drev hele huset; med barn og besteforeldre ( mine besteforeldre som hun pleide til de døde). Aktivt arbeidsliv og fprendingsliv. Og allikelvel var det masse tid til meg og min bror. Til å sitte å prate. Til å tegne sammen, pusle med noe. Det er nok det jeg husker best fra barndommen; vi puslet bestandig med noe. Vi strikket, heklet,kniplet, la pulsespill, vevde, snekret osv. Alltid sakte og omstendig. Med stor nærhet på detaljene i hva vi holdt på med.Og med mange klemmer underveis.

I dag er min mor fullt pleietrengende. Hun bor fortsatt hjemme, selv om vi hadde fått sykehjemsplass omtrent på dagen. Og jeg er på mange måter mor for min mor. Og mine barn har en helt annen rolle til sin mormor enn hva "normalen" er.De vet å sjekke medisinlisten, sjekke mat-og drikkekortet, er racere på mobilisering.....

Min mor har gitt meg en god oppvekst, og hun har lært meg utrolig mye. Jeg måtte bli godt voksen før jeg egentlig innså hvor mye hun hadde lært meg, hvor mye som faktisk var hennes fortjeneste, hennes visdom. Som jeg har brukt i møte med andre mennesker, i utdanning, i arbeid, og ikke minst i det å bli mor selv.

Man er aldri feilfri som foreldre. Man prøver og feiler, og man gjør det beste man kan ut i fra de forutsetninger man har der og da. Mine foreldre har gitt meg en viktig ballast i det å være menneske.Jeg så ikke nytten av alt da jeg var yngre. Men som godt voksen har faktisk mange brikker falt på plass, og jeg kan si " det var jo faktisk riktig...."

[Gjest Illiya]

Jeg er blitt en mor som er forskjellig fra min egen mor, men også lik på noen områder. Hun var og er en god og snill mor, men jeg opplever henne som kontrollerende og en person som helst vil styre andre.

Jeg ble altså nokså strengt oppdratt, men det har også hatt gode følger....jeg har tatt det gode med meg videre, og latt det unødvendige være igjen.

Min mor var en sterk dame, og et forbilde sånn sett. Jeg er vokst opp med likestilling, begge foreldre i full jobb, og en mor som tok videreutdanning og kurs ved siden av, en far som tok del i husarbeid som det mest selvfølgelige i verden.

Men jeg hadde strenge innetider, jeg ble hentet på fester, og jeg drakk aldri når jeg skulle jeg hjem etter fest. Mine kjærester ble grundig forhørt, og jeg ble aldri etterlatt alene en helg fordi de skulle bort. De stolte ikke på meg. Jeg ble luktet på når jeg kom hjem, også midt i uka av og til, f.eks. Og de trodde nok jeg kom til å ha fest hjemme hvis jeg fikk sjansen. Begge foreldrene mine var lærere, og alle vennene mine hadde hatt dem på skolen. Det var et minus for meg...

Vi hadde overfadisk kommunikasjon da jeg var ungdom. Jeg betrodde meg til venner, snakket aldri med dem om kjærester eller sex.

Jeg fikk forøvrig ofte høre av foreldrene mine at de var stolte av meg, og at jeg hadde alle muligheter her i livet. Jeg kunne bli akkurat hva jeg ville. Den har jeg tatt med videre til mine barn, for det er sant. Som ungdom står alle dører åpne, en har alle muligheter og valg framfor seg.

Som mor har jeg selv lagt mer vekt på tillit, frihet under ansvar, mer spøk og moro, mer god kommunikasjon, det å SE barna mine som de personene de er, ikke tillegge dem egenskaper jeg tror de har (særlig ikke negative).

Jeg har et mye bedre forhold til mine døtre enn jeg hadde til min mor. De kommer til meg med det meste, og vi diskuterer framtidsplaner, drømmer, kjærester osv. Opplever også at venninnene deres tyr til meg for å prate litt om ting de er opptatt av, kjærester osv.

Nå har jeg et bedre forhold til min mor enn jeg hadde i oppveksten. Vi snakker om det meste nå, og det er bedre forståelse mellom oss. Men jeg opplever henne fortsatt som kontrollerende, særlig overfor min far. HUn er nesten som Hyacinth i den engelske tv-serien sånn sett;)

En blir ikke nødvendigvis som sin egen mor, en velger selv hvordan en vil bli. Hva en vil ta med seg, og hva en lar være.

Ha tro på deg selv, ts:)

[Gjest imli]

Jeg håper jeg klarer å være en like god mamma for mine barn som min mamma var/er for meg

[juni]

Jeg skjønner ikke at det går an å ikke klemme på barna sine og vise dem kjærlighet! Sånne folk burde helt klart ikke være foreldre!

Brutal mann, jeg håper du viser barna dine kjærlighet til tross for at du tror du er en dårlig far! Bare det å gi dem anerkjennelse kan lette skuldrene dere sååå mye!

Det verste jeg kan si om mamma er at hun en periode når jeg var tenåring ga meg mye dårlig samvittighet for at jeg var så opptatt og gjorde seg litt til offer. Litt barnslig oppførsel rett og slett. Ellers har jeg hatt en kjempefin barndom med mye kos og glede og følelsen av at de var stolte av meg. Med et snev av jantelov, men det bet ikke på meg siden de likevel ga meg så bra selvfølelse. Så alt i alt er mamma virkelig toppen! Jeg kommer sikkert ikke til å gjøre de samme (bittesmå) feilene som henne, men sikkert noen andre som jeg ikke skjønner mens det holder på

Men koser og kjærlighet, DET får ihvertfall sønnen min masse av!

[Gjest Gjest_Amanda_*]

Dette med kroppslig kritikk har jeg også fått. Hun forteller meg gjerne at jeg er overvektig, at jeg ikke passer med det og det antrekket, gjerne blant flere andre mennesker. Du skulle sett hennes fornøyelse da jeg prøvde et kjole i for liten størrelse i fjor. "ÅHH passet den ikke nei.." 'smiler og lager litt trutmunn i forsøk på å se trist ut' Butikkdamen sa da. "Modellen er litt liten i størrelsen!' og masjerte betuttet for å hente en større størrelse som passet meg flott. Min mor gikk bare, uten en kommentar.

Men i år har jeg gått ned flere størrelser v sunn kost, så til jul skal jeg bli flott.

Bare ikke forvent gode ord fra din mor pga dette. Vær heller stolt av og glad i deg selv, uten behov for hennes anerkjennelse.

Min mor var ikke som din. Mamma var alltid god og snill, og prøvde etter beste evne å gi meg selvtillit. Men jeg har en eldre søster (15 år eldre) som har behandlet meg slik din mor har behandlet deg. I mange år var jeg nedtrykt og følte at jeg aldri kunne gjøre noe riktig. Jeg var overvektig, og hun kommenterte alt jeg drakk og spiste. Da jeg gikk ned i vekt var det fortsatt ikke bra nok. Hun var kritisk til alt jeg gjorde. Men hun var påpasselig med å gjøre det når ingen andre hørte eller så, så ingen skjønte hvorfor jeg hadde et så dårlig forhold til henne.

På et tidspunkt bestemte jeg meg bare for at hun måtte ut av livet mitt for at jeg skulle overleve mentalt, og det var det lureste jeg noensinne har gjort. Hun er ikke en del av livet mitt lenger, i den grad jeg selv kan styre over det. Vi møtes i konfirmasjoner/bryllup/begravelser etc, men har der ingen eller minimal kontakt. Når noen i familien snakker om henne til meg så prøver jeg å endre samtaleemne. Jeg skulle ønske jeg kunne blitt totalt kvitt henne, men det går ikke så lenge jeg har kontakt med resten av familien. Og jeg vil ikke ofre de andre pga henne. For noen er det riktig å kutte ut hele familien, for andre er det riktig å fortsette å ha kontakt med familien og heller prøve å jobbe seg gjennom det vanskelige sammen.

Du må gjøre de valg du føler er riktige for å beskytte deg selv og leve ditt liv slik du ønsker. Lykke til, uansett hva du velger.

[Gjest Emmanuelle]

Jeg har aldri kjent min mor, men hun var alkoholiker, ble fratatt alle barna sine (vi var mange) og kom seg aldri helt på bena før hun døde i sommer.

Har hatt 2 stemødre, ei som mishandla meg fysisk og psykisk, og min nåværende som er seg selv på godt og vondt (slik som vi alle er).

Jeg vil være en streng, men rettferdig mor når den tid kommer. Gi barna mine stabilitet og masse kjærlighet, både vise det og si det. Jeg skal anstrenge meg for å ikke bruke samme teknikker som jeg er vokst opp med, spydigheter, sinne og trusler, men jeg kjenner at jeg har det i meg (så jeg må passe på).

Skal aldri la barna mine være tilstede under en krangel mellom meg og min kjære, og ALDRI baksnakke andre mens barna er tilstede. Er mye av det i min familie, mye skitkasting her og der, og det har splittet familien veldig.

[mamma_mia]

Min mor har alltid vært en god mor, hun var hjemmeværende og typisk husmor som vartet opp for familien. Middagen var alltid hjemmelaget og ble servert klokka halv 5 hver dag, huset så alltid strøkent ut.. vi hadde ikke så mye penger, men hadde alltid god mat, rent hus og nok klær. Hun gjorde alltid så godt hun kunne.

Hun var ikke den som viste så mye følelser til hverdags, men hvis vi var syke e.l ble hun veldig bekymret og handlet inn på brus og kjeks og godteri bare for å få i oss noe Det jeg har savnet litt var å få litt mer positiv tilbakemeldelse på meg selv som person, få litt skryt når jeg gjorde det bra på prøver osv. Hun har alltid hatt litt dårlig selvtillitt selv, sikkert derfor hun er litt tilbakeholden med å rose andre. Dessuten var hun litt depressiv til tider.

Jeg har nå 2 barn selv, prøver å gi dem mye av det samme jeg fik selv i min barndom, og prøver å være bevisst på å si ofte at jeg er glad i barna mine, rose dem og gi dem selvtillitt.

Hun er flink med barnebarna sine også, vil treffe dem ofte.

Faren min har jeg egentlig bare gode minner fra når det gjelder oppveksten, han var en positiv og sprudlende mann selv om foreldrene mine også kranglet litt innimellom. Jeg var litt "pappas øyesten", siden jeg var eneste jente i søskenflokken og eldst.

[Gjest Gjest_Lotte_*]

Min mor har alltid vært en god mor, hun var hjemmeværende og typisk husmor som vartet opp for familien. Middagen var alltid hjemmelaget og ble servert klokka halv 5 hver dag, huset så alltid strøkent ut.. vi hadde ikke så mye penger, men hadde alltid god mat, rent hus og nok klær. Hun gjorde alltid så godt hun kunne.

Hun var ikke den som viste så mye følelser til hverdags, men hvis vi var syke e.l ble hun veldig bekymret og handlet inn på brus og kjeks og godteri bare for å få i oss noe Det jeg har savnet litt var å få litt mer positiv tilbakemeldelse på meg selv som person, få litt skryt når jeg gjorde det bra på prøver osv. Hun har alltid hatt litt dårlig selvtillitt selv, sikkert derfor hun er litt tilbakeholden med å rose andre. Dessuten var hun litt depressiv til tider.

Som å lese om min egen mamma! God og snill som dagen var lang, men hadde vanskeligheter med å vise følelser. Glad i mammaen min jeg. Trist at hun er borte.

[Gjest Gjest]

Etter å ha lest tråden blir jeg paff over hvor strenge krav mange setter til sine mødre. De var ikke gode sånn, og de var ikke gode slik, og dette har gitt meg sår, og kanskje jeg ikke skulle bli mor, og la-di-da...

Jeg synes det virker som om folk glemmer at mødre ikke er mødre, men egne personer som levde et langt liv før de fikk barn.

Greit, har du blitt mishandlet o.l er klagene legitime, men småpirk som 'vi kunne ikke snakke om sex', 'hun sier sjelden at hun er glad i meg' sidestiller jeg med å ikke få nybakte boller hver morgen. Folk er forskjellige.

[Gjest brutal_mann]

Jeg skjønner ikke at det går an å ikke klemme på barna sine og vise dem kjærlighet! Sånne folk burde helt klart ikke være foreldre!

Brutal mann, jeg håper du viser barna dine kjærlighet til tross for at du tror du er en dårlig far! Bare det å gi dem anerkjennelse kan lette skuldrene dere sååå mye!

Å jada, jeg koser ungene i filler. Men følelsen av å være totalt misslykket som forelder blir jeg aldri kvitt.

[Gjest brutal_mann]

Jeg synes det virker som om folk glemmer at mødre ikke er mødre, men egne personer som levde et langt liv før de fikk barn.

Derfor bør en tenke seg nøye om før en setter barn til verden. Barna har aldri bedt om å bli født og er prisgitt den forelderen som valger å få dem.

Å bli forelder er det sørste ansvaret du kan påta deg. føler du ikke at du vil takle oppgaven med å forme harmoniske barn så steriliser deg, så er du og dine ufødte barn spart for mye lidelse.