til deg som også har angst

[Gjest hare]

Hvorfor skal en problematisere alt mulig? Å ha en viss grad av angst er naturlig. Alle har det. Men det dere opplever og gjør, er at dere forsterker angsten selv, ved å problematisere det, fokusere på det, få en diagnose på det (så dere virkelig føler dere syke).

Så flokker dere dere sammen, og snakker om angsten som om det skulle være kreft. Det er ikke det, angst er helt normalt.

Det å være redd for å dumme seg ut, redd for å snakke med folk osv, det er ikke noe rart i det. Alle føler det sånn av og til, dere føler det ofte sånn. Og dere føler det langt oftere sånn når dere prater om det, og virkelig gjør det til et problem. Og jo flere ganger dere tenker på det, snakker om det, gjør det til et problem, jo verre blir det. Selvforsterkende!

Det som hjelper er å eksponere seg for det man er redd for. Og jo flere ganger man gjør det, og jo flere ganger det går bra, så blir dere mer fri for angst. Det virker nemlig andre veien også, dette med forsterkning.

Ved å sykeliggjøre normale tendenser hos folk, får man mennesker som ikke tåler noen ting, som alltid må bli tatt hensyn til, og som blir sykere og sykere. Konfronter angsten, gå inn i situasjoner dere frykter, og opplev at det er da ikke så farlig.

slik tenkte jeg også før jeg faktisk ble plaget med reell angst....

det stemmer at det ikke er farlig, og det stemmer at man må konfrontere det.

det er også riktig at det ikke hjelper å snakke i det uendelige om det - men der stopper logikken din.

det er nemlig ingen logikk i angst, akkurat som at du ikke kan si til hodepinen din/omgangssyke/diabetesen at den skal ryke og reise.

du kan tenke det, men den er like fullt tilstede.

har du noen gang forsøkt å kontrollere kroppen og tankene dine? om du forsøker vil du se at det er umulig.

det er nettopp derfor man må lære seg å leve med det - men det er ikke alltid så lett som man tror.

alle som virkelig har vært plaget med angst har sagt til seg selv akkurat det du sier her, og det har kun gjort det verre.

det som er en ekstra utfordring med angst er at det også kan(og ofte gir) steke kroppslige sensasjoner som eksempelvis kvalme, akutte mageproblemer, stek svimmelet, følelsen av å ikke få puste, at man faktisk besvimer osv.

det gir en ekstra frykt for å få angst, en slags angst for angsten.

det er en ting som ikke fungerer: å være dømmende ovenfor seg selv.

veldig mange opplever at man klarer å håndtere det mye bedre ved å være støttende, ikke-dømmende og tålmodig.

dette er alle positive reaksjoner, ikke ikke negative slik din reaksjon er.

jeg har iallefall prøvd den metoden mange ganger(skjerp deg, ta deg sammen, håndter det...osv) og det har ikke fungert.

jeg forstår veldig godt denne innfallsmetoden, for den har jeg hatt selv veldig lenge, men jeg kan altså forsikre deg om at det ikke fungerer.

man må ha en positiv og tålmodig holdning.

[Gjest trille]

hei igjen hare!

mange gode synspunkter her. jeg synes vel det verste med det hele er angsten for angsten! ser også en ulempe ift det å gå på medisiner, fordi når jeg glemmer å ta den og plutselig kommer på det når jeg er utendørs kommer frykten med eneste gang. Blir helt besatt av å kjenne etter om angsten er der, og da kommer den for fulle mugger.

tror du ikke det går an å bare bestemme seg for at nå skal jeg skjerpe meg å bli bra? jeg prøver det noen ganger, men det er jo som du skriver at man må godta situasjonen som den er og at man ikke er frisk på en dag. jeg vet jo at man ikke skal være dømmende ovenfor seg selv, men det er vanskelig..

[TuvaNord]

Hei!

Jeg kan ha det slik i perioder, så jeg kjenner meg igjen... Det er ingen god følelse. Jeg kan ha episoder der jeg plutselig blir utrolig varm, føler jeg ikke får puste og at alle ser på meg. Jeg bruker ingen medisiner, for jeg opplever det ikke som så hemmende at jeg trenger hjelp. Har over flere år øvd meg på å takle situasjonen ved å fokusere på pusten og det å tenke på hva andre har sagt til meg i situasjoner når jeg har følt at jeg har vært kjempestresse: "Du ser jo helt rolig og behersket ut.. som om du har full kontroll". Og så prøver jeg å ikke tenke noe mer på det hvis jeg føler at jeg dummer meg ut. Har øvd meg på å tenke at "ja, ja, jeg dummet meg litt ut der, men shit, jeg bryr meg ikke." Det har i alle fall funket bra for meg.

Vi er nok mange i samme båt, mange flere enn man skulle tro!!!!

Stor klem fra meg

[Gjest gjestina]

uff så leit å høre om hvordan du har det nå selv om det ikke er noen trøst vet jeg akkurat hvordan du har det nå. har du samboer, eller bor du alene? eller har du noen andre du kan be om litt hjelp og støtte fra?

jeg synes jo det høres litt dramatisk ut å bare plutselig slutte på medisiner, man må trappe ned forsiktig og over tid for å unngå den brå overgangen du nå erfarer. men er det slik at du ønsker å slutte på medisinene dine nå? jeg kan jo ikke uttale meg om det er riktig for deg eller ikke, men vil på det sterkeste anbefale deg at du kommer deg til legen. jeg vet veldig godt at det kan være fryktelig vanskelig å bare bestille en time, men kanskje du kan sende et brev personlig til legen, og be han sende deg en time i posten? så kan du jo kanskje skrive litt i brevet hva det gjelder slik at det ikke blir så altfor vanskelig å komme til timen?

masse god bedring til deg!!

hvordan går det forresten ellers? jobber du eller er du hjemme? uff, blir lei meg på vegne av deg nå man burde slippe å ha det så vanskelig alene.

Jeg var fysisk syk da jeg skulle til legen og fornye resepten før jeg gikk tom for medisiner. Jeg tenkte at jeg klarte meg uten en stund, men jeg visste ikke at jeg ville få så sterke reaksjoner. Jeg bor alene, men en venninne kan kjøre meg til lege hvis jeg bestiller time. Problemet er at jeg ikke har bestilt time og bare stenger meg inne og venter på at bivirkingene skal gå over. Men i sted begynte jeg å lete og fant et brett med ti sovetabletter som jeg har lagt unna for noen uker siden. Jeg har ikke tatt noen, men kanskje jeg får sove i natt. Eller kanskje jeg får bivirkninger på de og i tillegg og bare forlenger prosessen?

Jeg er ung ufør. Jeg har gått til psykolog, men klarte ikke å åpne meg og følte ikke at jeg kom noen vei. Jeg har kontakt med en i hjelpeapparatet i kommunen, men jeg føler at det er som å snakke til veggen. Hun bare nikker og sier ja og ha. Jeg har tenkt å reise en tur hjem til mine foreldre, men først må jeg bli bedre. Min mor vet om min situasjon. Hun jobber som sykepleier, men det er lite hun kan gjøre. Hun sier jeg må oppsøke lege, men at jeg er velkommen hjem og det er jeg takknemlig for.

Takk for at du svarte meg. Jeg liker ikke å være selvmedlidende, men har for mye tid til å gruble. Jeg ønsket ikke bråstopp på medisinene. Først ble jeg syk og kom meg ikke til legen for fornyelese av resepten, så kom bivirkningene for fullt og jeg blir ikke bedre av å sperre meg inne, men akkurat nå klarer jeg ikke gå ut av leiligheten. Stort verre kan det ikke bli i min situasjon, så jeg får trøste meg med det. Jeg skulle bare ønske jeg visste når bivirkngnene går over. Det eneste jeg vet er at de går over.

[Gjest trille]

Hei TuvaNord, så hyggelig at du også ville dele litt erfaringer i denne tråden Godt å vite at vi er flere å samme situasjon. Jeg må jo si at det virker som du har en veldig god innstilling. Å greie å tenke at "pytt sann så dummet jeg meg ut, men det shiter jeg i" er utrolig bra! Det er langt frem i tid for min del virker det som. Men skulle ønske at jeg kunne greie å gi litt mere faen, det hadde nok hjulpet veldig!

Det at du fokuserer på at det går bra og at det går over, samt at du holder deg unna medisiner tror jeg er med på å gjøre ting lettere for deg, nettop fordi du greier å fokusere på at du ikke er syk, og at alle kan føle litt angst iblant. Gjør man motsatt (som jeg ofte gjør), blir man på en måte bare sykere, får mer angst med en gang.

Kjære gjestina. Det er iallefall godt at du får skrevet ut litt her. fint å høre at du har både venninne og mor som vet om din situasjon og som kan hjelpe deg avgårde til legen. du er IKKE alene!! =) jeg tenker ofte at jeg er helt alene om dette fordi jeg føler at ingen forstår meg. men jeg har likevel støtte i samboer og familie. selv om det ikke alltid er like lett for dem heller.

jeg har også vært borti litt hjelp fra det offentlige, og det var dessverre ikke mye å skryte av. selv om man er ufør ønsker man jo all den hjelp man kan få for å komme seg tilbake til livet igjen. Men ett skritt av gangen

Håper du får sove litt bedre i natt og at morgendagen blir bedre enn idag, Det gjelder å ikke gi opp. håper for din skyld at du kommer deg til legen etterhvert. det kan jo hende legen vil anbefale deg å trappe ned på en ordentlig måte? med mindre du har helt bestemt deg for å slutte på medisinene da?

[Gjest gjestina]

Jeg vet ikke om jeg klarer meg helt uten medisiner eller nedtrapping. Jeg vil helst leve uten, men det er tilfeldig at jeg er uten medisiner nå og ikke noe jeg bestemte meg for å klare. Det hjalp å finne sovetablettene. Jeg har sovet lite og dårlig og det hjelper ikke på angsten. Kanskje jeg klarer å ringe legen også. Takk for at du startet denne tråden. Jeg skal ikke kuppe den med bivirkninger på medisiner.

[Gjest trille]

Jeg vet ikke om jeg klarer meg helt uten medisiner eller nedtrapping. Jeg vil helst leve uten, men det er tilfeldig at jeg er uten medisiner nå og ikke noe jeg bestemte meg for å klare. Det hjalp å finne sovetablettene. Jeg har sovet lite og dårlig og det hjelper ikke på angsten. Kanskje jeg klarer å ringe legen også. Takk for at du startet denne tråden. Jeg skal ikke kuppe den med bivirkninger på medisiner.

du kupper ikke tråden, jeg startet den jo nettopp fordi jeg vil høre erfaringer og råd fra andre både på gode og dårlige dager. kanskje vi kan ha litt fokus på hva vi faktisk har greid også her etterhvert? backe hverandre opp litt få litt ros for strevet! det hadde jeg likt.

jeg skjønner jo at du vil leve et liv uten medisiner. hvem vil vel ikke det? jeg går også på sovetabletter, det hjelper. men jeg vil anbefale deg igjen (skikkelig masa hehe sorry) å snakke med legen om dette. man kan liksom ikke bare slutte på medisiner når man føler for det, og kanskje begynne igjen når man føler for det en dag. det blir altfor voldsomt for kropp og sinn, og ikke minst kjedelige bivirkninger. hvordan bivirkninger er det du har nå egentlig? begynner det å avta?

[Gjest Gjest]

Ja,å bli nervøs og redd for å si dumme ting er ganske normalt, men det er ikke angst. Det kan være det som setter i gang angsten, men angst er ikke bare å være nervøs.

Et angstanfall foregår gjerne slik:

Kroppen tror nå at det står en tiger i rommet. Derfor produserer den adrenalin for full guffe. Nå skal kroppen i kamp! Hjernen sender signaler til kroppen at nå trenger den mye oksygen, PUST! Og vi puster. Vi trenger selvsagt ikke noe mer oksygen fordi vi løper jo ikke fra noen tiger så måler at vi har for mye oksygen ogsier til lungene og halsen at de må ikke slippe inn mer luft. Så mens du puster for harde livet snører halsen seg og du tror du skal dø av kvelning for du får ikke puste, mens i realiteten har du faktisk for mye oksygen og blir svimmel av det.

Musklene må jo også settes i sving, sukralose produseres som bare det. Med kroppen full av sukralose som ikke blir brukt begynner man og skjelve og blir kvalm av ubalansen, noen kaster opp.

Siden man kan få skader i kamp er det viktig å ikke blø i hel. Kroppen trekker blodet inn mot de viktigste organene. Dette skaper prikking og nummenhet i armer og ben.

Og det er sånn ca når alt dette skjer i kroppen, man skal trylle det vekk fordi vi overdriver jo bare...

[Gjest trille]

Det var jo en god beskrivelse! Det er godt å vite at angsten har en naturlig forklaring, samtidig som det er helt jævlig mens det står på som verst.

personlig synes jeg generell angst som varer og varer er aller verst. å alltid gå på tå hev og være redd for at noe skal utløse et anfall.. grøss

[Gjest AnneMona30år]

er det noen av dere her inne som sliter så mye med angst at det går utover dagliglivet? da er vi isåfall mer enn en

jeg sliter mye med angst, såpass mye at jeg er sykemeldt. men er i samtaleterapi og på medisiner (uten å helt føle at de hjelper noe særlig..)

mitt største problem er at jeg ofte får en "ut av meg selv opplevelse", og at jeg har veldig problemer med å snakke med andre. Det er ord som kommer ut, men det er akkurat som jeg ikke har kontroll på ordene, greier ikke tenke klart, slik at det som kommer ut bare blir helt usammenhengende. UTROLIG flaut og plagsomt (

Lurer på om det er noen som har det på samme måte som meg, eller om det er helt uvanlig å ha det slik? Lurer veldig på hvordan jeg kan bli kvitt dette problemet? Fordi det fører jo bare til angst for angsten......

En annen ting er at jeg er ekstremt redd for å møte folk jeg kjenner slik at jeg må slå av en prat. Er ikke dette også litt rart, man burde jo føle seg tryggere i prat med kjente folk, fremfor ukjente?

Hvis du har noen tips til meg blir jeg veldig veldig glad!!

Tærer på dette her...

Flere burde henge seg på denne tråden her...

[Gjest trille]

Flere burde henge seg på denne tråden her...

ja ikkesant?!

[Gjest gjestina]

hvordan bivirkninger er det du har nå egentlig? begynner det å avta?

Jeg er bedre i dag. I natt fikk jeg endelig sovet ut pga. sovetabletten. Jeg våknet og var kvalm, men muskelsmertene og hodepinen hadde sluppet taket. Jeg ser også litt mer optimistisk på tilværelsen og grubler ikke så mye. Jeg skal vurdere om jeg skal bestille time hos legen. Hvis jeg er nesten ferdig med de verste bivirkningene, vil jeg unngå en ny fase med dette jeg har gått igjennom, men jeg vet ikke.

Målet mitt er ikke å unngå all angst, men å klare å leve med den. Jeg har klart det før, noe jeg har erfart er at å fjerne hovedfokus fra meg selv og angsten (alle SER MEG, ser angsten min, legger merke til meg osv) og i stedet ikke bry meg så mye og ikke føle meg som "et midtpunkt" hjalp meg før jeg begynte med pillene, mens jeg fokuserte på pusten. Stesoliden har ikke gitt meg et 100 % angstfritt liv, men den har vært en støtte, å alltid være redd for ikke ha nok piller over helga, og ta en for sikkerhets skyld skaper litt angst det også. Jeg ringte rustelefonen. Fant nummeret da jeg googlet litt om bivirkninger og bivirkningene kan vare fra 14 dager til åtte uker, men dette var individuelt. Men jeg vet ikke om jeg klarer å slutte før jeg ser hvordan det går videre.

[Gjest trille]

Jeg er bedre i dag. I natt fikk jeg endelig sovet ut pga. sovetabletten. Jeg våknet og var kvalm, men muskelsmertene og hodepinen hadde sluppet taket. Jeg ser også litt mer optimistisk på tilværelsen og grubler ikke så mye. Jeg skal vurdere om jeg skal bestille time hos legen. Hvis jeg er nesten ferdig med de verste bivirkningene, vil jeg unngå en ny fase med dette jeg har gått igjennom, men jeg vet ikke.

Målet mitt er ikke å unngå all angst, men å klare å leve med den. Jeg har klart det før, noe jeg har erfart er at å fjerne hovedfokus fra meg selv og angsten (alle SER MEG, ser angsten min, legger merke til meg osv) og i stedet ikke bry meg så mye og ikke føle meg som "et midtpunkt" hjalp meg før jeg begynte med pillene, mens jeg fokuserte på pusten. Stesoliden har ikke gitt meg et 100 % angstfritt liv, men den har vært en støtte, å alltid være redd for ikke ha nok piller over helga, og ta en for sikkerhets skyld skaper litt angst det også. Jeg ringte rustelefonen. Fant nummeret da jeg googlet litt om bivirkninger og bivirkningene kan vare fra 14 dager til åtte uker, men dette var individuelt. Men jeg vet ikke om jeg klarer å slutte før jeg ser hvordan det går videre.

hei igjen!

så godt at du føler deg bedre idag. man får gjerne litt mere tiltak når man føler seg litt bedre også. krysser fingrene for at du får en legetime snart da

føler meg ganske bra idag selv, har gjort litt ubehagelige ting for å jobbe med angsten. *stolt*

[Gjest Gjest]

drar opp denne igjen, dette er en bra tråd!

[Gjest Gjest]

Blir utrolig provosert av å høre folk, som ikke har den minste peiling på hvordan det er å ha angst, uttale seg!

Det er ikke bare å "ta seg sammen". Vi VET veldig godt at de situasjonene vi frykter egentlig er helt ufarlige, og det er nettopp det som gjør at angst er så vanskelig å kureres for. Angst er ikke rasjonell, og da går det ikke an å bare tenke at "det er jo ikke noe farlig".

Jeg kan tenke meg at de fleste med angst ofte glorifiserer andre rundt seg. Hvis noen feks er flinke til å holde en tale/stå foran en forsamling, tenker vi gjerne "guud, så flink han/hun er, skulle ønske jeg var så modig!".

Realiteten er at den personen mest sannsynlig ikke syns det er noe vanskelig å stå der framme, kanskje han til og med er helt avslappet og liker det? Er denne personen modig da?

Dersom du derimot sliter med angst, men tvinger deg selv til å gjennomføre, DET kaller jeg mot! Jeg synes at man burde bli flinkere til å rose seg selv for det vanskelige man gjør. Hvis det er vanskelig å gå inn i en butikk, skal man være stolt over at man klarte det til tross for angsten, selv om det "bare" er en triviell og hverdagslig handling uten noe "schwung" over. Man har tross alt mestret noe som var vanskelig!

Så jeg oppfordrer alle til å være stolt av den minste lille ting i hverdagen man gjør som er utfordrende, for det skal tross alt ganske mye mot til å møte sin egen frykt!