til deg som også har angst

[Gjest trille]

er det noen av dere her inne som sliter så mye med angst at det går utover dagliglivet? da er vi isåfall mer enn en

jeg sliter mye med angst, såpass mye at jeg er sykemeldt. men er i samtaleterapi og på medisiner (uten å helt føle at de hjelper noe særlig..)

mitt største problem er at jeg ofte får en "ut av meg selv opplevelse", og at jeg har veldig problemer med å snakke med andre. Det er ord som kommer ut, men det er akkurat som jeg ikke har kontroll på ordene, greier ikke tenke klart, slik at det som kommer ut bare blir helt usammenhengende. UTROLIG flaut og plagsomt (

Lurer på om det er noen som har det på samme måte som meg, eller om det er helt uvanlig å ha det slik? Lurer veldig på hvordan jeg kan bli kvitt dette problemet? Fordi det fører jo bare til angst for angsten......

En annen ting er at jeg er ekstremt redd for å møte folk jeg kjenner slik at jeg må slå av en prat. Er ikke dette også litt rart, man burde jo føle seg tryggere i prat med kjente folk, fremfor ukjente?

Hvis du har noen tips til meg blir jeg veldig veldig glad!!

Tærer på dette her...

[Gjest hare]

er det noen av dere her inne som sliter så mye med angst at det går utover dagliglivet? da er vi isåfall mer enn en

jeg sliter mye med angst, såpass mye at jeg er sykemeldt. men er i samtaleterapi og på medisiner (uten å helt føle at de hjelper noe særlig..)

mitt største problem er at jeg ofte får en "ut av meg selv opplevelse", og at jeg har veldig problemer med å snakke med andre. Det er ord som kommer ut, men det er akkurat som jeg ikke har kontroll på ordene, greier ikke tenke klart, slik at det som kommer ut bare blir helt usammenhengende. UTROLIG flaut og plagsomt (

Lurer på om det er noen som har det på samme måte som meg, eller om det er helt uvanlig å ha det slik? Lurer veldig på hvordan jeg kan bli kvitt dette problemet? Fordi det fører jo bare til angst for angsten......

En annen ting er at jeg er ekstremt redd for å møte folk jeg kjenner slik at jeg må slå av en prat. Er ikke dette også litt rart, man burde jo føle seg tryggere i prat med kjente folk, fremfor ukjente?

Hvis du har noen tips til meg blir jeg veldig veldig glad!!

Tærer på dette her...

jeg har hatt en periode hvor det har gått utover hverdagslivet i betydelig grad.

jeg har ikke vært sykemeldt, men har heller ikke klart å gjennomføre jobben min - og har innskrenket det sosiale livet ganske mye.

det som har hjulpet mye for meg er en kombinasjon av samtaleterapi og denne boken her:

http://www.amazon.com/Mindfulness-Acceptan...8622&sr=8-1

i den boken finner man endel øvelser man skal gjennomføre(i egen tempo), og det har hjulpet meg til å finne en måte å leve med angsten på - og det er lettere å håndtere nå enn det var før jeg forstod hva som egnetlig skjedde med meg.

en en befrielse nå som jeg vet at jeg kan klare å fortsette å gjøre ting jeg liker fremfor å unngå alt som er ubehagelig.

jeg ble veldig trist av å la angsten styre livet mitt, så jeg trengte nok en "bunn" for å få motivasjon nok til å virkelig gjøre noe med det.

handling kan føles ubehagelig til tider, men det er oftest angst for angsten som er min verste "fiende".

etter noen måneder hvor jeg har gått gjennom denne boken, og tatt ting skritt for skritt føler jeg at det begynner å gå fremover.

føles veldig bra å endelig ha noen verktøy jeg kan bruke for å gjøre ting jeg liker å gjøre selv om angsten avogtil vil være der:)

[Gjest trille]

tusen takk for svar hare. det er jo fint å høre at noen er i samme båt, selv om jeg ikke unner noen å ha det slik.

jeg tittet på linken og boksen ser kjempefin ut den. er vanligvis litt skeptisk til å bare kjøpe noe andre har anbefalt sånn, men iom at du virkelig har prøvd ut tipsene og sier de funker er det jo ingenting som er bedre!!

jeg er glad for at du føler at det går din vei. det er som du sier, veldig leit og trist og FRUSTRERENDE at angsten skal få styre livet vårt..

kjenner du deg igjen i det jeg skrev om talefeil og det med å møte kjente mennesker?

[Gjest lupa]

er det noen av dere her inne som sliter så mye med angst at det går utover dagliglivet? da er vi isåfall mer enn en

jeg sliter mye med angst, såpass mye at jeg er sykemeldt. men er i samtaleterapi og på medisiner (uten å helt føle at de hjelper noe særlig..)

mitt største problem er at jeg ofte får en "ut av meg selv opplevelse", og at jeg har veldig problemer med å snakke med andre. Det er ord som kommer ut, men det er akkurat som jeg ikke har kontroll på ordene, greier ikke tenke klart, slik at det som kommer ut bare blir helt usammenhengende. UTROLIG flaut og plagsomt (

Lurer på om det er noen som har det på samme måte som meg, eller om det er helt uvanlig å ha det slik? Lurer veldig på hvordan jeg kan bli kvitt dette problemet? Fordi det fører jo bare til angst for angsten......

En annen ting er at jeg er ekstremt redd for å møte folk jeg kjenner slik at jeg må slå av en prat. Er ikke dette også litt rart, man burde jo føle seg tryggere i prat med kjente folk, fremfor ukjente?

Hvis du har noen tips til meg blir jeg veldig veldig glad!!

Tærer på dette her...

Ja,har vel det egentlig litt sånn at det går utover dagliglivet..

Har også problemer med å snakke med folk,men ikke helt slik du beskriver.Er mer sånn for meg at jeg blir så nervøs,fordi jeg redd for å virke dum og skal si noe teit,at jeg begynner å stotre og stamme og tillegg skjelver jeg.

Det er jo helt teit,men akkurat der og da føles det helt forferdelig.

Spesielt når det er slik at jeg ikke greier å få frem det jeg vil si,og det som kommer ut bare er dumt.

Jeg kan også være utrolig redd for å møte folk jeg kjenner,og hvis jeg gjør det så kjenner en sånn bølge av nervøsitet inni meg også litt panikk for hva jeg skal si.

Jeg syns ikke psykolog var noen hjelp for meg,men noe som hjelper er å eksponere meg selv for det jeg redd for.Dette kan være veldig vanskelig,men jeg prøver selv om det bare er småting som sikkert mange tar for gitt hver dag..

Men jeg syns at jeg må ha litt kontroll over nervøsiteten min,og lære meg å slappe av.For det at jeg blir så nervøs er en stor del av problemet og føler at dette ødelegger mye.

Har også gått til innkjøp av en bok hos Amazon.com,så nå skal jeg prøve å se om det er litt mer hjelp i denne De har forresten masse bøker der,og jeg har sosial angst så jeg bare søkte på dette så kom det masse bøker opp.

[Gjest Gjest]

Stemmer for boken den er bra. Yogakurs kan også være veldig dempende på angst. Kamille te er bitte litt angstdempende.

[Gjest Gjest]

Maorienes krigsdans haka er seriøst noe av det mest selvtillittsbyggende som finnes. Den tar bare et minutt og du kan finne videor med instruksjoner på nettet. Det høres sprøtt ut, men det funker som faen. Det er jo tross alt en grunn til at den er brukt til å psyke folk opp før krig.

[Gjest trille]

hei lupa og gjester, tusen takk for svar og tips fra dere også. det er GODT å vite at noen forstår. og jeg er helt enig i det du sier om å være nervøs lupa, det er roten til at angsten blir mye verre. føler liksom at jeg blir så opphengt i at jeg er nervøs og da blir det mye verre!!

den dansen har jeg aldri hørt om men flott at den fungerer for deg. har også tro på at yoga hjelper. selv har jeg meldt meg inn på treningsstudio og trener både kondis og masse styrke. håper virkelig at det vil hjelpe litt på psyken. vet ikke helt hvor mye det hjelper å gå til psykologen og fortelle om angsten fordi det er jo til slutt bare jeg, ene og alene, som kan utsette meg for angsten og trene meg opp igjen.

tror dere man kan bli helt frisk fra angsten, eller vil den alltid være en del av oss? jeg har hatt den siden jeg var liten, mange grunner til det. men jeg har derfor vanskelig å se for meg et liv uten angst. det er mitt drømmeliv!!!!

[Gjest hare]

hei lupa og gjester, tusen takk for svar og tips fra dere også. det er GODT å vite at noen forstår. og jeg er helt enig i det du sier om å være nervøs lupa, det er roten til at angsten blir mye verre. føler liksom at jeg blir så opphengt i at jeg er nervøs og da blir det mye verre!!

den dansen har jeg aldri hørt om men flott at den fungerer for deg. har også tro på at yoga hjelper. selv har jeg meldt meg inn på treningsstudio og trener både kondis og masse styrke. håper virkelig at det vil hjelpe litt på psyken. vet ikke helt hvor mye det hjelper å gå til psykologen og fortelle om angsten fordi det er jo til slutt bare jeg, ene og alene, som kan utsette meg for angsten og trene meg opp igjen.

tror dere man kan bli helt frisk fra angsten, eller vil den alltid være en del av oss? jeg har hatt den siden jeg var liten, mange grunner til det. men jeg har derfor vanskelig å se for meg et liv uten angst. det er mitt drømmeliv!!!!

enkelte ting, som trening og omega 3 kan hjelpe mot depresjon og angst.

samme med meditasjon - det roer ned kroppen generelt.

MEN: og dette er et viktig men: det er ekstremt viktig å ikke skape enda flere rutiner/nødvendige ritualer/handlinger rundt angsten.

det var noe av det aller viktigste jeg lærte av denne boken.

så jeg lar være å få meg dårlige vaner som å drikke beroliegnde te/alltid måtte meditere før noe skummelt/alltid ta samme buss/gårute osv.

så til spørsmålet: "tror dere man kan bli helt frisk fra angsten, eller vil den alltid være en del av oss? "

jeg kan garantere et nei her, nettopp fordi ingen mennesker er fri for følelser.

det er umulig å slette angst fra kroppen, akkurat som det er umulig å aldri føle glede.

man kan ikke få følelser bort, men man kan ta handlinger inn. det var den andre viktige tingen jeg lærte, og det gjorde noe med hvordan jeg valgte å sette merkelapp på følelsene mine.

når jeg ikke plagdes av angst, men likevel fikk det avogtil(alle gjør det) så hadde jeg ikke noen negativ merkelapp.

jeg tenkte at "du er nervøs, bare slapp av, pust inn" osv.

når det så gikk over til en lidelse, ja så hadde jeg total intoleranse mot alle nervøse følelser.

"nå kommer du til å få angst, det kommer til å bli forferdelig......."osv.

så egentlig var det min måte å forholde seg til angsten på som virkelig innskrenket livet mitt, ikke angsten i seg selv.

det var altså min måte å håndtere det på som virkelig satte begrensninger i mitt liv.

jeg er ikke helt ferdig med boken enda, og jeg anser meg ikke som fri for angst - men jeg ser at jeg har funnet en måte å håndtere det på som jeg ikke visste om før.

og denne måten har gjort at jeg nettopp har fått mot til å reise - noe jeg ikka har gjort på ganske lang tid pga angsten.

det var ikke 100% behagelig, men lykken over å ha gjort det er veldig stor:=)

jeg drakk ingen teer, foretok ingen medidative øvelser, men sa bare til meg selv at jeg skulle ta med hva enn følelser som kom og likevel gjennomføre det som betyr mye for meg - nemlig opplevelser.

så for meg er det et veldig stort skritt, og øvelsene i den boken har iallefall ført meg til dette skrittet. en ting av gangen:=)

[Gjest trille]

Du har så rett så rett i det det ikke er 100% behagelig å eksponere seg selv. Men fy søren jeg blir nesten stolt av deg her jeg sitter enda jeg ikke kjenner deg!! Det skal du jammen meg ha. Det er jo utrolig at du er kommet så langt på vei, og ikke bare har du blitt bedre, men det virker som du har fått utrolig god innsikt i dette med angst, og hva som fungerer/ikke fungerer for deg selv. Jeg merker at jeg har mange vaner/ritualer jeg bare MÅ gjøre, og gjør jeg ikke dette, blir jeg dårligere. Det handler vel om å greie å bryte disse mønstrene.

Kan jeg spørre om du går i terapi for angsten ved siden av nå?

Jeg gleder meg til å lese denne boken, det virker som den har hjulpet deg langt på vei. Kanskje vi kan holde denne tråden litt levende fremover og dele erfaringer, både opp og nedturer, backe hverandre opp?

Det er som du sier hare, et skritt av gangen. Ofte føles det ut som jeg tar ett skritt frem, to tilbake, to frem, ett tilbake osv. Det gjelder vel bare å stå på videre med eksponeringen.

Men igjen, gratulerer så mye med at du er kommet så langt på vei :)

[Gjest Gjest_studina_*]

Maorienes krigsdans haka er seriøst noe av det mest selvtillittsbyggende som finnes. Den tar bare et minutt og du kan finne videor med instruksjoner på nettet. Det høres sprøtt ut, men det funker som faen. Det er jo tross alt en grunn til at den er brukt til å psyke folk opp før krig.

Hahaha..ha.

Faktisk er det et veldig dårlig råd å gire opp folk som allerede er oppgira pga. angst. Angst er et forsvarsverk, og skal man fokusere på noe som helst for å redusere spenning og nervøsitet, er det avslapning og rolig, kontrollert pust som gjelder. Det er fint å psyke seg selv opp, men en krigsdans vil neppe redusere angsten.

[Gjest Gjest]

Hahaha..ha.

Faktisk er det et veldig dårlig råd å gire opp folk som allerede er oppgira pga. angst. Angst er et forsvarsverk, og skal man fokusere på noe som helst for å redusere spenning og nervøsitet, er det avslapning og rolig, kontrollert pust som gjelder. Det er fint å psyke seg selv opp, men en krigsdans vil neppe redusere angsten.

Ser poenget. Kombinasjon er nok best. Greia med haka er at ved siden av å bygge sinnsykt med selvtillitt så gjør den deg jordet/grounded og den får deg inn i kroppen. Trådstarter sliter med å føle seg spacey/utenfor kroppen/utenfor seg selv. HAka tar deg rett inn i kroppen rett inn i deg selv og veldig, veldig ned på bakken.

[Gjest hare]

Du har så rett så rett i det det ikke er 100% behagelig å eksponere seg selv. Men fy søren jeg blir nesten stolt av deg her jeg sitter enda jeg ikke kjenner deg!! Det skal du jammen meg ha. Det er jo utrolig at du er kommet så langt på vei, og ikke bare har du blitt bedre, men det virker som du har fått utrolig god innsikt i dette med angst, og hva som fungerer/ikke fungerer for deg selv. Jeg merker at jeg har mange vaner/ritualer jeg bare MÅ gjøre, og gjør jeg ikke dette, blir jeg dårligere. Det handler vel om å greie å bryte disse mønstrene.

Kan jeg spørre om du går i terapi for angsten ved siden av nå?

Jeg gleder meg til å lese denne boken, det virker som den har hjulpet deg langt på vei. Kanskje vi kan holde denne tråden litt levende fremover og dele erfaringer, både opp og nedturer, backe hverandre opp?

Det er som du sier hare, et skritt av gangen. Ofte føles det ut som jeg tar ett skritt frem, to tilbake, to frem, ett tilbake osv. Det gjelder vel bare å stå på videre med eksponeringen.

Men igjen, gratulerer så mye med at du er kommet så langt på vei :)

vel, for min del skal det sies at endel av den sterkeste angsten kom pga medikamenter jeg gikk på. så når jeg kuttet disse forsvant den generelle angsten jeg hadde hele tiden.

men tanker og ubehag er der fortsatt.

det som kanskje hjalp meg til å pushe meg selv var å se at andre rundt meg som sliter med det samme(og kanskje i enda større grad) fortsatte å leve livene sine og gjøre ubehagelige ting i langt større grad enn meg.

man trenger ikke kjenne noen personlig, men bare vite at det finnes veldig oppegående mennesker der ute som sliter med kkurat det samme som deg - men de har ikke latt angsten overta livet i like stor grad som man kanskje selv har gjort i perioder.

jeg skal ikke skryte på meg at jeg alltid vil håndtere det på samme måte, for det vil jeg garantert ikke - men jeg kom til en bunn.

for meg var den bunnen når jeg gråt hver eneste gang jeg unngikk noe, og omverdenen(og jobb) begynte å merke det tydelig.

jeg innså at den lettelsen det var i begynnelsen ved å unngå ubehagelige situasjoner, den bunnet nå ut i stor skuffelse og sorg over alt jeg har gått glipp av.

jeg savnet dett og slett livet mitt, og jeg innså at livet mitt er ikke noe som skjer i "fremtiden når alt bare blir slik eller slik" - men det er noe som skjer her og nå!

det jeg vet mange har hatt hjelp av ifht terapi er all kognitiv terapi, og egentlig alt som fokuserer på endring av tankemønstre/handlingsmønstre.

fikk faktisk tips om boken her inne, og det som jeg selv har brukt mest aktivt i hverdagen er kapittelet om "willingness" og øvelsene der.

ellers har jeg blitt mer obs på å bruke avslapningsøvelser i hverdagen, ha et godt kosthold&fysisk aktivitet, samt være mer opptatt av å leve i nået istedetfor å leve i fortid eller fremtid.

[Gjest hare]

glemte å svare at ja, jeg går fortsatt i samtale - og har tenkt å fortsette noen måneder til for å fase det ut da jeg er blitt bedre.

går ikke så ofte som jeg hadde tenkt nettopp fordi det er blitt bedre:=)

[Gjest AnneMona30år]

Psykologen min sier at ca 30% av norges befolkning lider av en eller annen form for sosial angst i større el mindre grad... Han sier til meg: "Noen sliter med revmatisme, noen har diabetes, du må slite med angst. Det er IKKE din feil. " Så nå jobber jeg med å akseptere at jeg har angst og at jeg ikke skal ha skyldfølelse for det. Jeg har i mange år følt meg som en " feilvare" og vært livredd for at min angst skal bli oppdaget ... . Jeg er veldig sånn at jeg kjenner umiddelbart i magen om det er en person jeg føler meg trygg å snakke med eller ikke. F.eks. en av sjefene på jobben, en handsome fyr på ca 40 år med selvtillit av en annen verden - jeg klarer ikke se ham i øynene en gang, det er grusomt!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hvorfor skal en problematisere alt mulig? Å ha en viss grad av angst er naturlig. Alle har det. Men det dere opplever og gjør, er at dere forsterker angsten selv, ved å problematisere det, fokusere på det, få en diagnose på det (så dere virkelig føler dere syke).

Så flokker dere dere sammen, og snakker om angsten som om det skulle være kreft. Det er ikke det, angst er helt normalt.

Det å være redd for å dumme seg ut, redd for å snakke med folk osv, det er ikke noe rart i det. Alle føler det sånn av og til, dere føler det ofte sånn. Og dere føler det langt oftere sånn når dere prater om det, og virkelig gjør det til et problem. Og jo flere ganger dere tenker på det, snakker om det, gjør det til et problem, jo verre blir det. Selvforsterkende!

Det som hjelper er å eksponere seg for det man er redd for. Og jo flere ganger man gjør det, og jo flere ganger det går bra, så blir dere mer fri for angst. Det virker nemlig andre veien også, dette med forsterkning.

Ved å sykeliggjøre normale tendenser hos folk, får man mennesker som ikke tåler noen ting, som alltid må bli tatt hensyn til, og som blir sykere og sykere. Konfronter angsten, gå inn i situasjoner dere frykter, og opplev at det er da ikke så farlig.

[Gjest trille]

som hare nevner over her hjelper det å vite at andre er i samme situasjon, det hjelper å vite at dette er et ganske normalt problem, og det er godt å vite at man ikke er alene om dette.

jeg laget tråden først og fremst for å høre om noen har noen tips ift til å mestre angsten, så jeg skjønner ikke hvorfor du skal være så krass å si at vi skaper store problemer ut av noe som ikke er noe problem. for oss som sliter med angst ER det faktisk et stort problem når man ikke får utført daglidagse ting og gjøremål. du skriver jo heller ingenting om du har angst eller ikke, men for meg virker det som du kanskje er veldig bitter, eller har angst for angsten selv du også?

jeg er også enig med innlegget over her, man kjenner kjapt hvilke personer man kan være trygg på og ikke. det gjelder vel bare å trene seg opp videre og ikke bry seg så mye om hva andre tenker om en.. jeg tror vel aldri helt man blir kvitt angsten, alle mennesker har jo en viss grad av angst, det må man ha. MEN jeg har likevel god tro på at jeg etterhvert kan få et ganske så normalt liv!!

[Gjest gjestina]

Til deg som fikk angst som bivirning av medisiner. Hvilke medisiner gikk du på og hvordan kuttet du de ut?

Jeg har også angst og noen ganger er det så akutt at jeg blir kvalm og må fly på do bare ved tanken på å eksponere meg for det som utløser angsten. I perioder er jeg bedre, men når jeg er midt i det glemmer jeg lett de periodene som er bedre. Helt bra er jeg aldri og jeg sover dårlig og det setter seg i musklene i hele kroppen.

[Gjest trille]

Til deg som fikk angst som bivirning av medisiner. Hvilke medisiner gikk du på og hvordan kuttet du de ut?

Jeg har også angst og noen ganger er det så akutt at jeg blir kvalm og må fly på do bare ved tanken på å eksponere meg for det som utløser angsten. I perioder er jeg bedre, men når jeg er midt i det glemmer jeg lett de periodene som er bedre. Helt bra er jeg aldri og jeg sover dårlig og det setter seg i musklene i hele kroppen.

hei gjestina.

jeg også får det sånn som deg noenganger, blir så sykt kvalm, og ofte bare av tanken på å utsette meg for angsten. går du på medisiner selv? jeg går på buspiron, det fungerer litt, men er usikker på hvor mye. kanskje litt sånn innbilt virkning :S jeg tror kanskje at om man har bestemt seg for å øve og bli bedre er det lurt å gjøre det uten medisiner. fordi om man blir helt bra kan man kanskje få tilbakefall når man kutter ut medisinene i ettertid?!

[Gjest gjestina]

hei gjestina.

jeg også får det sånn som deg noenganger, blir så sykt kvalm, og ofte bare av tanken på å utsette meg for angsten. går du på medisiner selv? jeg går på buspiron, det fungerer litt, men er usikker på hvor mye. kanskje litt sånn innbilt virkning :S jeg tror kanskje at om man har bestemt seg for å øve og bli bedre er det lurt å gjøre det uten medisiner. fordi om man blir helt bra kan man kanskje få tilbakefall når man kutter ut medisinene i ettertid?!

Jeg har tilbakefall av forsterket angst og bivirkninger. Jeg har gått på stesolid i 4 år (=valium), men ikke daglig. Men de siste månedene har jeg tatt 3 daglig. For to uker siden hadde jeg ikke flere igjen og nå er jeg dårlig. Økt angst, søvnproblemer, muskelsmerter, hodepine, svette, frysninger, kvalme, deprimert, konsentrasjonsvansker, gråtetanafall og jeg isolerer meg sosialt. Jeg er så dårlig at jeg ikke klarer å dra til legen og få en nedtrappingsavtale. Jeg har klart å handle litt mat fordi jeg måtte og det er like rundt hjørnet, men jeg tør ikke tenke på neste gang jeg må i butikken.

Jeg har vanskeligheter med å be andre om hjelp og klarer ikke være sosial i denne tilstanden. Men hvor lenge skal disse bivirkningene vare? Jeg har klart meg uten i to uker, men angsten er blitt ti ganger verre og fysisk føler jeg meg syk.Stesolid og valium er ikke noe å leke med og legen burde foreslått å trappe ned for lenge siden, men jeg generalisert angstlidelse og posttraumatisk stressyndrom og da skal det visst være forsvarlig å ta benzopreparater.

[Gjest trille]

Jeg har tilbakefall av forsterket angst og bivirkninger. Jeg har gått på stesolid i 4 år (=valium), men ikke daglig. Men de siste månedene har jeg tatt 3 daglig. For to uker siden hadde jeg ikke flere igjen og nå er jeg dårlig. Økt angst, søvnproblemer, muskelsmerter, hodepine, svette, frysninger, kvalme, deprimert, konsentrasjonsvansker, gråtetanafall og jeg isolerer meg sosialt. Jeg er så dårlig at jeg ikke klarer å dra til legen og få en nedtrappingsavtale. Jeg har klart å handle litt mat fordi jeg måtte og det er like rundt hjørnet, men jeg tør ikke tenke på neste gang jeg må i butikken.

Jeg har vanskeligheter med å be andre om hjelp og klarer ikke være sosial i denne tilstanden. Men hvor lenge skal disse bivirkningene vare? Jeg har klart meg uten i to uker, men angsten er blitt ti ganger verre og fysisk føler jeg meg syk.Stesolid og valium er ikke noe å leke med og legen burde foreslått å trappe ned for lenge siden, men jeg generalisert angstlidelse og posttraumatisk stressyndrom og da skal det visst være forsvarlig å ta benzopreparater.

uff så leit å høre om hvordan du har det nå selv om det ikke er noen trøst vet jeg akkurat hvordan du har det nå. har du samboer, eller bor du alene? eller har du noen andre du kan be om litt hjelp og støtte fra?

jeg synes jo det høres litt dramatisk ut å bare plutselig slutte på medisiner, man må trappe ned forsiktig og over tid for å unngå den brå overgangen du nå erfarer. men er det slik at du ønsker å slutte på medisinene dine nå? jeg kan jo ikke uttale meg om det er riktig for deg eller ikke, men vil på det sterkeste anbefale deg at du kommer deg til legen. jeg vet veldig godt at det kan være fryktelig vanskelig å bare bestille en time, men kanskje du kan sende et brev personlig til legen, og be han sende deg en time i posten? så kan du jo kanskje skrive litt i brevet hva det gjelder slik at det ikke blir så altfor vanskelig å komme til timen?

masse god bedring til deg!!

hvordan går det forresten ellers? jobber du eller er du hjemme? uff, blir lei meg på vegne av deg nå man burde slippe å ha det så vanskelig alene.