Egoistisk å ha enebarn?

[Gjest Gjest]

Har også sett at dette er en gjenganger blant flere av mine kompiser som har søsken. Enten de selv er storesøsken eller lillesøsken ser jeg tydlig et møsnter på hvem som lykkes best i livet av søskenflokken og det er ofte den minste.

Derfor har jeg en teori om at den førstefødte kanskje er en slags "test" for evolusjonen, mens nr.2 kommer i en forbedret utgave:P Litt penere, litt smartere, litt lengere, litt sterkere osv. Da er det ikke alltid like lett å ha et søsken, så jeg vil tro at det kan være like så trivlig å være enebarn:)

Statistikken sier det motsatte. Førstefødte kommer best ut vanligvis på både intelligens og karriere, du og dine venner er nok under lillesøknene mot oddsen.

[Gjest Gjest]

Nei nei nei det er ikke egoistisk. Om man tar valget ved å bare få ett barn, så ligger det en grunn bak. Noen mennesker har ikke energien kapasiteten og økonomi til å ta av seg flere barn.

Selv har jeg bare brødre og skulle så gjerne ha hatt en søster eller to, men det ble det ikke noe av. Mine foreldre gjorde så godt de kunne.

[Gjest Gjest]

Jeg er teknisk sett enebarn. Har flere halvsøsken på min fars side, men disse var mye over 20 når jeg ble født og jeg har aldri hatt noe søsken aktig forhold til dem, mer som tanter og onkler.

Mine foreldre var godt voksne når de fikk meg og jeg har aldri spurt om hvorfor det ble bare meg men syns det har vært naturlig. Jeg har gått i barnehage siden jeg var 1 år og har alltid hatt masse venner rundt meg. Har ikke hatt, så vidt jeg vet, noen problemer med sosial omgang og sosiale regler/deling/oppmerksomhet.

Jeg ville heller ha sagt at det hadde vært feil av mine foreldre å få flere barn hvis de ikke ønsker det. Jeg har hvertfall aldri lidd noen nød, og har massevis av familie rundt meg til å hjelpe hvis foreldrene mine skal bli syke og trenge det.

[Disturbed]

Derfor har jeg en teori om at den førstefødte kanskje er en slags "test" for evolusjonen, mens nr.2 kommer i en forbedret utgave:P Litt penere, litt smartere, litt lengere, litt sterkere osv.

...litt penere faktisk...!?!

[Donpedro]

En merkelig påstand om at det skulle være egoistisk.

Søsken er ikke alltid noe gode. Noen har faktisk søsken som aldri stiller opp og som man ikke deler "gode minner" med. Da kan faktisk en del episoder bli enda sårere, fordi man vet at "alle andre" har søsken som støtter dem, feks når foreldre dør.

Noen må gjøre alt med sine forldre i aldersommen, men når de dør må de vips deler arven med 2 andre søsken som aldri har løftet en finger.

Vi som har søksken vet ikke hvordan vi ville vært som person om vi var enebarn, og omvendt. for da ville livet vårt vært helt annerledes, på en aller annen måte - hvilket også former personligheten vår.

[Bernardette]

Her var det mange gode svar!

Jeg lurte, fordi vi har en datter på to og det siste halve året, minst, har vi fått veldig masse spørsmål om vi ikke snart skal ha en til. Noen sier rett ut at vi må (!) tenke på det snart siden hun allerede er to. Noen folk reagerer jo med sjokk når jeg svarer at vi ikke har noen planer om en til. "HVA!?"

Jeg har en søster og mannen har tre søsken. Men vi er vel igrunn bare ferdig med babystadiet og glade med den ene vi har.

Dette er tydeligvis noe folk ikke klarer å fatte.

Takker for svar og tanker rundt dette!

Ts.

[Wildrose]

Jeg synes man skal få så mange barn man føler man har lyst til å ha og er i stand til å ta vare på. Selvsagt er det flott med søsken (har to selv) men det er vel egentlig ikke noe selvfølge at søskenforhold skal bli gode.Man kan heller ikke vente at man er sikret i alderdommen hvis man har fler enn en. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å få flere barn, fordi det var naturlig for meg, siden jeg selv hadde søsken og synes det var veldig positivt. Men, av diverse grunner, blir det ikke flere egene barn på meg.

Jeg passer på at hun får god omgang med familiemedlemmer som er ganske like i alder. Sosialtrening, har hun fått både hjemme med venner/famile og videre barnehage og skole.

[Zerox]

Jeg liker også tanken på at den gang mine foreldre blir gamle og evt syke, så står jeg ikke med eneansvaret for dem.

Vi er mange om å stelle og besøke. Og den dagen de går bort, er vi sammen i sorgen - i stedenfor alene.....

Dette veier også tungt for meg!

Du maa dele paa arven da........... :

[Gjest Smaragd]

Du maa dele paa arven da........... :

Er nok ikke mye å arve der uansett, så det kunne ikke brydd meg mindre!

(Far er oppigjengift, og konen ville nok fått alt vil jeg tro. hun er 12 år yngre enn ham. Barndomshjemmet er forlengst borte, og de har bygget et nytt hus. Verdien i penger er nok stor, men alt som minner om barndommen vår er jo borte.

Mor er også oppigjengift, og har to barn med ham. De to hadde nok arvet det huset, og det som evt hører til der.

Der også er mannen 11 år yngre enn mor, og vil trolig leve lenger enn henne. Han har stillt opp for oss tre andre søskenene hele veien, og jeg tror nok han vile ordnet ting så det dryppet litt på oss også, men det bryr meg faktisk ikke om det ikke gjør det! )

Dette er en ting jeg har tenkt litt på, og jeg er glad ting er som det er!

Ingen er bitre og sure av tanken på hva vi aldri får engang i fremtiden. Vi har slått oss til ro med situasjonen.

(Mor er litt bitter på far, som hadde lovet å la huset vere arv til oss. Da hun dro, tok hun ikke med seg noenting, men de gjorde en avtale på at huset skulle vere arven fra henne. Men så brente jo huset ned, og det var jo ingen sin feil, så sånn ble den saken.)

Jeg er uansett en person som hadde gitt fra meg alt, om de andre hadde trengt/villet ha det mer, så tror ikke det ville blitt noe problem.

Syns forresten at å dra fram kommentarer på at da må en jo dele arv, er FRYKTELIG!

Utrolig hvor GRISKE enkelte folk er!

[Nigo-san]

Alle bevisste valg en tar med hensyn på antall barn, eller ingen barn i det hele tatt, er på sett og vis egoistiske.

Uansett hvilket antall barn det er i en søskenflokk finnes det fordeler og ulemper.

Godt sagt, begge deler. Til det første så tror jeg ikke jeg har sett en eneste tråd om antall barn/få barn/ikke få barn på KG der TS ikke har blitt stemplet som egoistisk. Og en viss egoisme ligger det jo i valget, på en positiv måte, fordi man gjør det valget som er best for seg. Det trenger jo ikke være negativt, tvert imot!

Til det andre, så kan jeg ikke annet enn å tiltre. Du finner lykkelige enebarn og lykkelige attpåklatter, og så finner du folk som sutrer over enebarnstatus eller tilværelsen som "dritten i midten". Rent generelt tror jeg at barn med søsken får en del gratis i sosial trening og "opptøffing", og i mange tilfeller også livslangt samhold. Samtidig så får de på langt nær samme service som enebarn, særlig ikke hvis de er mer enn to søsken. Enebarn får mer fokus, mer bevisst læring, mer penger og mer oppmerksomhet- og kanskje mer press og arbeid med syke foreldre. Positive og negative ting med begge.

Har også sett at dette er en gjenganger blant flere av mine kompiser som har søsken. Enten de selv er storesøsken eller lillesøsken ser jeg tydlig et møsnter på hvem som lykkes best i livet av søskenflokken og det er ofte den minste.

Derfor har jeg en teori om at den førstefødte kanskje er en slags "test" for evolusjonen, mens nr.2 kommer i en forbedret utgave:P Litt penere, litt smartere, litt lengere, litt sterkere osv. Da er det ikke alltid like lett å ha et søsken, så jeg vil tro at det kan være like så trivlig å være enebarn:)

"Penere"??!

Jeg tviler på at evolusjonen virker fullt så effektivt som mellom søsken når det gjelder fysikk- ethvert barn født av de samme foreldrene er et selvstendig prosjekt.

Når det gjelder hvem som lykkes best i livet, er det gjerne eldstemann. Når det gjelder hvem som er lykkeligst, er det gjerne yngstemann. Leste det i avisen for en stund siden. Og det høres logisk ut. Førstemann får mange krav og mye fokus, andremann får masse kjærlighet og læks. Men ingen regel uten et par tusen unntak

Nei nei nei det er ikke egoistisk. Om man tar valget ved å bare få ett barn, så ligger det en grunn bak. Noen mennesker har ikke energien kapasiteten og økonomi til å ta av seg flere barn.

Det er langt mer egoistisk å skaffe seg barn man ikke kan ta vare på, om det så bare er ett!

For vår del har vi en "flokk", og har oppdaget vesentlige stordriftsfordeler De har selskap i hverandre, backer hverandre opp og bryner seg på hverandre, det er på mange måter enklere å ha flere barn enn å bare ha ett. Tenker på to ukers ferie i syden eller påskeferie på hytta- da er det greit at de er flere sammen. Ulempen er jo at timeplanen blir veldig full, og vi må passe godt på å få tid alene med hver enkelt.

[Gjest Gjest]

En merkelig påstand om at det skulle være egoistisk.

Søsken er ikke alltid noe gode. Noen har faktisk søsken som aldri stiller opp og som man ikke deler "gode minner" med. Da kan faktisk en del episoder bli enda sårere, fordi man vet at "alle andre" har søsken som støtter dem, feks når foreldre dør.

Noen må gjøre alt med sine forldre i aldersommen, men når de dør må de vips deler arven med 2 andre søsken som aldri har løftet en finger.

Vi som har søksken vet ikke hvordan vi ville vært som person om vi var enebarn, og omvendt. for da ville livet vårt vært helt annerledes, på en aller annen måte - hvilket også former personligheten vår.

Klokt sagt Jeg har ingen søsken, men blir litt lei meg på deres vegne når jeg kjenner folk som har kranglet med søsken hele livet eller opplevd svik fra dem. Hva med de som ikke har kontakt med søsken i voksen alder?

Mine foreldre hadde krav og forventninger, og jeg er over gjennomsnittet godt oppdratt(ikke dermed sagt at alt er gått inn og at jeg alltid lever opp til det )

Og hvorfor er det ikke mulig at foreldre som oppdrar et barn til å bli bortskjemt ikke gjør det samme hvis det får 2-3 til? Noen ganger får hele søskenflokker "jeg først"attituden. Tror egentlig at det er mer snakk om foreldre av curlingtypen, som gir barna rett i alt og lov til alt de ber om, enn antall barn.

Som enebarn opplever man at foreldrene som oftest har tid, lytter og hjelper, ikke at de er fullstendig fascinert av deg 24/7. Og som enebarn opplever man sjelden forskjellsbehandling hjemme...

Det er ikke egoistisk å bare få et barn, ha så mange du ønsker deg og tror du kan ta deg best av.

[Hedda-78]

Det du sier der er egentlig ikke noe stort problem. Et enebarn vet jo ikke 100% hvordan det er å ha søsken.....

Joda, vi finnes! Jeg regner meg selv som et slags enebarn... Jeg hadde en bror frem til jeg var 9 år, da gikk han bort. Så jeg vet både hvordan det er å ha søsken, og hvordan det er å ikke ha det.

Jeg hadde på alle måter foretrukket å ha søsken, selv om jeg ikke akkurat lider som enebarn heller. Vi kranglet en del, men det gjør vel alle søsken.

Jeg ønsker IKKE at mine barn skal vokse opp som enebarn. Helt fra lenge før jeg planla å få barn, har jeg visst at jeg enten skulle ha ingen barn, eller mer enn ett. Aller helst tre, i i tilfelle den ene skulle gå bort...

[Gjest Gjest_christine_*]

Når jeg var liten ville jeg alltid være enebarn og beundret alle som var det. Nå som jeg er voksen, er jeg ubeskrivelig glad for at jeg har en søster. Hun er den mest irriterende person i verden fra tid til annen fortsatt, men kunne ikke sett for meg en barndom uten henne. Hun er to år yngre enn meg, men nå som vi er litt eldre begge to deler vi mer enn bare foreldre - vi har også klart å fått et vennskap vil jeg si. Vi møtes titt og ofte, jeg stoler 100% på henne og behandler henne som en venninne, men samtidig passer jeg på henne og er der innen 1 minutt hvis noe skjer, hun er jo søsteren min også.

Nå som jeg er eldre tror jeg at jeg ville hatet en tilværelse uten søsken. Det hadde blitt kjedelig ettersom at jeg var en sjenert unge og ikke var den som gikk bort til andre å spurte om å leke. Å ha søsken har gitt meg mange fordeler: ikke bare vennskap, men også sosial intelligens. Jeg tror at å ha søsken gjør at man blir mer klar på å møte nye mennesker i den forstand at man blir fort vant til å ha flere mennesker rundt seg. Har lært meg å ta vare på henne, noe som gir meg en fordel når jeg f.eks skal ha barn selv.

Allikevel syns jeg ikke det er direkte egoistisk å velge å få bare ett barn. Barna er en stor jobb i seg selv, hardere enn noen annen jobb og jeg syns ikke det er en jobb man bør ta på seg hvis en ikke har 100% lyst. Å ha ett barn kan være tilfredstillende nok for mange og det er selvfølgelig fordel med det også, bl.a at man får mer tid med det ene barnet man har. Jeg ville ikke rådet noen til å få bare ett barn i den forstand, men ville rådet de som bare ville ha ett barn om å bare få ett. Uplanlagte barn og graviditeter etter barn nr. 1 er et helt annet synspunkt.

Jeg tror ikke egoistisk er helt det rette ordet å beskrive det som. Jeg vet ikke hvilket ord jeg ville brukt, men dette er som sagt hva jeg mener om saken. Håper virkelig du stoler på deg selv og setter deg selv først

Enebarn er ikke noe negativt. De er veldig selvstendige, sosiale og har gode venner.

Søsken er bra, likesom at det å være enebarn er bra.

Om noen velger å ikke å få flere barn, så er bør det være like mye akseptert som det å få flere.

Har selv en gutt på 6 år. Han har vært enebarn i 6 år, og han lider ingen nød. Er veldig sosial, leker med mange andre, deler masse med andre. Men han kommer ikke til å bli enebarn.

Kommer en til senere når ting ligger mer til rette.

Imellomtiden får han lov å være litt bortskjemt og enebarn en stund til..... :

[Gjest Gjest]

Klokt sagt Jeg har ingen søsken, men blir litt lei meg på deres vegne når jeg kjenner folk som har kranglet med søsken hele livet eller opplevd svik fra dem. Hva med de som ikke har kontakt med søsken i voksen alder?

Ja dette er utrolig sårt og vanskelig. Min mann har to søsken men er nå selvvalgt "enebarn" i den forstand at han ikke har kontakt med disse to, og er faktisk blitt svært lykkelig av det :-)

[Anglofil]

Hvorfor skulle det være det? Det er da uansett ikke mer egositisk enn at man ønsker å føre sine egne gener videre.

Det er ingen menneskerett å ha søsken, like lite som det er en menneskerett å ha barn i seg selv.

Jeg er selv enebarn og jeg har verken lidd noen nød, eller følt at det har manglet noe i livet mitt. Det er ikke nødvendigvis slik at man blir bortskjemt som enebarn, og får alt i fanget, like lite som at det er selvsagt at man søsken ender opp som bestevenner.

Personlig har min oppvekst vært preget av masse kjærlighet, og muligheten til å utvikle meg til et selvstendig menneske. For meg er det viktig også når jeg får egne barn - søsken sånn sett bør ikke ha noe å si. Har jeg overskudd nok til flere barn, så kanskje jeg får 2 barn eller flere, men det er ikke noe mål i seg selv. Det er viktigere for meg at barnet mitt har en god og kjærlig oppvekst, enn at barnet får søsken. Det er hva man gjør det til selv.

Selv er jeg oppvokst med mange barn rundt meg gjennom mine foreldres venner, og på den måten lærte jeg meg fort kodene og normene for å leke sammen med andre barn. For meg er det feil å fokusere på hva man mangler som enebarn, og heller legge vekt på alt det positive, dette gjelder også de med søsken. Begge deler har sine positive og negative sider, slik er det bare.

Mvh Yvonne

[-Alvildebrud-]

Det syns ikke jeg. Jeg har selv én bror, og det kunne jeg egentlig vært foruten, selv om jeg også er glad i ham naturligvis. Er ikke lett å være den førstefødte. Minstemann lærte av mine feil og hadde en beskytter i meg da han var liten, og dette endte naturligvis opp med at han også ble mer suksessfull enn meg. Han fikk bedre karakterer på skolen enn meg, og var flinkere sosialt, og jeg fikk følelsen av å være 2. prioritet i familien.

Har også sett at dette er en gjenganger blant flere av mine kompiser som har søsken. Enten de selv er storesøsken eller lillesøsken ser jeg tydlig et møsnter på hvem som lykkes best i livet av søskenflokken og det er ofte den minste.

Derfor har jeg en teori om at den førstefødte kanskje er en slags "test" for evolusjonen, mens nr.2 kommer i en forbedret utgave:P Litt penere, litt smartere, litt lengere, litt sterkere osv. Da er det ikke alltid like lett å ha et søsken, så jeg vil tro at det kan være like så trivlig å være enebarn:)

Glad jeg ikke er broren din!

Vel, nå vet jeg ikke hva han har gjort mot deg, for at du kan føle slik om du gjør. Men jeg antar at det er noe voldsomt?

Jeg er iallefall sjeleglad for alle mine søsken. Vil ikke si hvor mange jeg har, men jeg en iallefall noen :-)

Jeg tror ikke førstemann blir noe "dårlige" variant enn resten! Hihi, det der varier noe fryktelig fra søkenflokk til søskenflokk tror nå jeg. Hvem som "lykkes" avgjøres som regel mest av personlighet, ikke ført og fremst hvilken plass i rekken man har :-)

Derimot er det som kjent bevist at den eldste ofte klarer seg veldig bra! Ettersom barnet blir tildelt mer ansvar for sine mindre søsken og hjelper foreldrene, blir personen sterk og anvarsfull (det gjelder da selvfølgelig ikke ALLE). Ganske naturlig gang synes nå jeg :-)

Så til pørmålet. Jeg mener overhodet ikke at det er egoistisk å "bare" få ett barn. Herlighet, det er jpo ikke alltid man kan velge slik engang. Ikke sikkert man kan få fler barn... Nei, man får de barna man vil ha (om man kan) også lever man det livet man vil leve. Så godt man kan. Å få et barn ekstra bare fordi man vil gi sitt første barn et søsken blir ikke helt riktig heller. Selv om, som sagt, alle må få gjøre som de vil ;-)

Har man av en eller annen grunn bare lyst på ett barn, er det vel ingen som kan mene noe om det??

[Gjest Gjest]

Hvorfor skulle det være det? Det er da uansett ikke mer egositisk enn at man ønsker å føre sine egne gener videre.

Det er ingen menneskerett å ha søsken, like lite som det er en menneskerett å ha barn i seg selv.

Jeg er selv enebarn og jeg har verken lidd noen nød, eller følt at det har manglet noe i livet mitt. Det er ikke nødvendigvis slik at man blir bortskjemt som enebarn, og får alt i fanget, like lite som at det er selvsagt at man søsken ender opp som bestevenner.

Helt enig med Yvonne her. Det hun sier her er det nok mange som ikke oppfatter eller tenker på.

Har jeg overskudd nok til flere barn, så kanskje jeg får 2 barn eller flere, men det er ikke noe mål i seg selv. Det er viktigere for meg at barnet mitt har en god og kjærlig oppvekst, enn at barnet får søsken.

Også enig her, en god og trygg oppvekst er det viktigste, søsken eller ikke for være opp til den enkelte familie.

[dreamer8]

det er positive og negative sider ved og ha søsken og ved å være enebarn...ville ikke si at det er egoistisk å ha enebarn..man må selv finne ut av om man har mulighet og tid til flere barn.. og hvis man velger å ha enebarn kan det være greit å ha barnet i barnehage for at barnet skal få bli sosial

[Anaconda]

Nei, det synes jeg i utgangspunktet ikke. Jeg kjenner flere enebarn som er veldig oppegående mennesker, om jeg skal si det sånn. Med det mener jeg tatt i betraktning at enebarn i noen tilfeller kan tilegne seg en rolle i familien som ikke er av det sunne slaget nettopp fordi det er alene om både oppmerksomhet og andre goder. En av mine nærmeste venninner er enebarn og har kommet ut av dette på den positive måten i forhold til at hun er veldig selvstendig og ansvarsbevisst. Jeg kjenner også tilfeller av den andre typen, som rett og slett er på kanten til ufordragelige noen ganger.

Jeg tror at dersom man velger å bare få et barn er det viktig å bevisst ikke havne i typisk enebarn-fellen; skjemme det ut, få barnet til å tro at det er det eneste i verden som skal ha dekket sine behov etc)Det er viktig at barnet er vant til å være sammen med andre barn/jevnaldrende for å lære seg sosiale koder som man fårautomatisk e en søskenflokk; dele goder, stå i kø osv.

Med alle sosialisering-arenaer vi har i dag er det ikke noe problem skulle man tro.

Kan jeg spør om bekgrunnen for valget ditt forresten?

Endret 27. oktober 2009 av annipanni

[Gjest Gjest]

Jeg tror at dersom man velger å bare få et barn er det viktig å bevisst ikke havne i typisk enebarn-fellen; skjemme det ut, få barnet til å tro at det er det eneste i verden som skal ha dekket sine behov etc)Det er viktig at barnet er vant til å være sammen med andre barn/jevnaldrende for å lære seg sosiale koder som man fårautomatisk e en søskenflokk; dele goder, stå i kø osv.

Det skjer kanskje automatisk i en søskenflokk, men ikke dermed sagt at det går inn hos alle av dem for det Vet om barn med søsken(og noen av dem har søsken i flertall også) som er hensynløse mot voksne og som sjefer litt vel mye med jevnaldrene. Kjenner også folk med søsken som i voksen alder ennå ikke er så gode på å vente på tur, lytte til andre osv.