Gå til innhold

Forundringer og følerier


Talwen

Anbefalte innlegg

Skriblerier, tanker og undringer. Jeg er ferdig for en stund med å brette ut livet mitt på internett. Men et sted å skrive ned de rare tingene som hopper rundt i hodet mitt er nok en god idé.

Jeg sitter og lukter på en bok. Den er helt ny. En pocketbok. Permen er fortsatt glatt og rett, ingen riper, ingen fingermerker, den er av den typen som er glansete i teksturen og den skinner fortsatt. Det er ingen eselører i den, ingen nesten-utrevede sider, ingen flekker fra kaffe eller te. Og ryggen er fortsatt ny og rett; den er fortsatt ikke bøyd og rynkete. Ingen har åpnet denne boka. Den kom til meg idag, hjem i min postkasse (vel, nesten, beskjeden om at jeg kunne hente den kom hvertfall i min postkasse). Den var pakket inn i plast og i papp. Fresh of the press, sier de vel på engelsk. Denne lukter nesten nyprintet. Det er noe magisk over den følelsen, av å sitte med en splitter ny bok i hånda.

Nå skal jeg åpne den, og lese første side. Så får ryggen sin første knekk. Det er nesten som en håndhilsen, egentlig. Når man møter noen for første gang, tar man dem i hånda. Og så blir man bedre kjent, og etterhvert hilser man med å klemme. Til slutt blir man kanskje kjærester, og da kaster man seg over hverandre for å kline og kose. Sånn er det med en bok også. Man åpner den forsiktig første gang. Hører det knirke litt i omslaget. Så etterhvert føler man seg mer og mer vel med å åpne den. Til slutt røsker man nesten permen fra hverandre i iver etter å fortsette å lese. Da vet du at det er en god bok. Når man har lyst til å stikke tunga langt inn mellom sidene, på samme måte som man gjør med en elsker.

Endret av Talwen
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

© Lise Myhre

Jeg er egentlig mye slankere, skjønner du

(jeg har bare ikke fått begynt på den kuren ennå)

Jeg er brennende engasjert i miljøvern

(eller, jeg gjør ikke noe - men jeg er enig i alt det de sier)

Jeg er egentlig spontan, og elsker overraskelser

(bare ikke alltid hvis det blir helt sånn plutselig)

Jeg finner egentlig alltid den helt riktige tingen å si

(men kanskje oftest dagen etter at jeg skulle sagt det)

Jeg blir egentlig aldri sur for bagateller

(bare at av og til blir de små tingene så %#%& store)

Det finnes et annet jeg - et bedre jeg

Men hun er gjemt på innsiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så en ny dagbok i det fjerne

den besøker jeg gjerne :)

Blir spennende å følge dine tanker og skriblerier

så velkommen som dagbokskriver jeg sier

:velkommen:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så merkelig med sanser. Vi har fem av dem, hørsel, syn, følelse (? er det det det kalles? Jeg hater slike setninger), lukt og smak. Man tenker ikke over hvor avhengig man er av ALLE sansene. Tenk deg å måtte velge hvem du skulle miste?

Ville det vært synet? Det er jo ikke så ille å være blind i dagens samfunn; masse tilretteleggelse og hjelp. Men tenk å aldri se en solnedgang igjen, aldri møte blikket til en vakker person igjen, aldri se en film.

Kanskje hørselen? Men tenk å aldri kunne lytte til musikk mer. Aldri høre den smittende latteren til din beste venninne. Aldri høre noe hviske ømme ord i øret ditt.

Hva med følelse? Så lenge man kan se, høre, lukte og smake, er kanskje det alt man trenger? Men tenk å ikke kjenne det når noen stryker deg over armen. Eller å kunne kjenne et mykt stoff i en fin kjole. Å aldri føle teksturen på huden til elskeren din.

Hvem kan vel noengang tenke seg å miste smaksansen? Aldri kunne nyte et glass med god vin, eller et godt måltid på favorittresturanten din. Aldri mer smake italiensk is eller eller belgisk sjokolade.

Og når man ikke kan ofre smak, så kan man hvertfall ikke ofre lukt. Lukt er halve smaksopplevelsen. Vi mennesker orienterer oss mye mer etter lukt enn vi tror. Luktesansen er mer innsikt enn noen annen sans. Det er den sansen vi aldri utnytter bevisst.

Jeg greier aldri å velge hvilken sans jeg frivillig vil gi opp. Men den ene jeg aldri vil gi opp, er lukt.

Jeg har en favorittleppepomade som lukter kirsebær. Den var de utsolgt for sist jeg skulle kjøpe, så jeg måtte kjøpe en annen, som jeg har brukt i en to ukers tid. Idag fikk jeg endelig kjøpt meg ny med kirsebær. Med en gang jeg smører den på leppene, kommer min kjære helt inntil meg og lukter på leppene mine. "Nå lukter du som deg selv igjen". Og jeg følte det samme. Kirsebærlukten fra leppepomaden er en like viktig del av meg som øynene mine. Jeg kan bytte parfyme, shampo, deodorant og alt annet man bruker med lukt. Men leppepomaden er min. Jeg er kirsebær.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

For en vakker helg. Sliten, trøtt og utkjørt. Men som det var verdt det. Man kan rekke å oppleve utrolig mange ting på kort tid, om man går inn for det. Møte så mange mennesker, vakre mennesker, utvendig og innvendig. Gamle venner og nye venner, fremmede som kan bli spennende nye bekjente. Og musikken, fargene, luktene. Blir jeg noengang lei av lukten av scenerøyk, med neonfargede lys som skjærer gjennom og lager magiske mønstre? Blir jeg noengang lei av å se verden gjennom en kameralinse og prøve å fange magien jeg ser? Jeg tror ikke det er mulig.

Jeg blir hvertfall aldri lei av følelsen av å gå gjennom en menneskemengde, med et kamera rundt halsen, innsnørt i korsett, balanserende på høye sko, med masse sminke og massivt hår, og føle meg på toppen av verden. Overalt er det kjente som smiler, nikker og klemmer. Mennesker som vil snakke med meg, lille rare meg, mennesker jeg beundrer så høyt fordi de er vakre, eksotiske og interessante. Jeg fikk det beste komplimentet i verden igår; min kjære sa til meg etter at jeg hadde stått og pratet med en jente "dere så ut som om dere hørte til i samme verden". Da ble jeg stolt av meg selv. Jeg hører hjemme i den verdenen nå. Og det er jeg som har gjort det, helt selv.

Og når man kommer hjem, etter å ha gått, danset, sunget, pratet og opplevd konstant i to dager... Så krøller man seg sammen på sofaen sammen med sin kjære, ser på en dårlig film og bare nyter å være alene, å være kjærester, å være to som deler på aleneheten. Det er så godt, å ha noen å dele med.

You're everything to me.

Celebrate the one you love,

The way you are to me.

Thinking about everything.

Why did you stop?

You don't know what it's like.

Isn't that how it goes,

When you're lovesick?

Thinking about everything.

Mew - Sometimes life isn't easy

Utrolig vakker sang som anbefales på det sterkeste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt nervøs idag. Idag skal jeg ut på det som kan kalles siste skrittet på en lang, hard reise. Idag kommer til å avgjøre fremtiden min, og kanskje forandre den drastisk. Jeg gruer meg litt. Men jeg gleder meg også. Selv om jeg ikke tror jeg får dommen idag. Så er det godt å vite at etter idag er det ute av mine hender.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Etter fire timers intens sjelegranskning er jeg nå ganske kaputt.

Resultatet ble omtrent som forventet. Jeg fylte ikke helt kriteriene, men jeg går den veien jeg trodde. Det var godt å få bekreftet. Så nå er det bare og vente og se hva fremtiden bringer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var spennende lesning!

Ble tankefull og nesten litt rørt av å lese innleggene dine om ei ny bok og sansene. Du skriver så bra!

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Jeg sitter og ser på vakre ting som er designet for innsnøring av den naturlige midjen. Det gjør meg lykkelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På lørdag pushet jeg mine egne grenser; jeg satte meg ned og involverte meg i en diskusjon med fremmede mennesker. Og resultatet er at jeg nå kanskje blir engasjert i et spennende arrangement og får være med å jobbe for å skape noe flott for miljøet jeg elsker. Å bli sett på som en verdifull ressursperson er noe fint og uvant, og jeg liker det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På lørdag pushet jeg mine egne grenser; jeg satte meg ned og involverte meg i en diskusjon med fremmede mennesker. Og resultatet er at jeg nå kanskje blir engasjert i et spennende arrangement og får være med å jobbe for å skape noe flott for miljøet jeg elsker. Å bli sett på som en verdifull ressursperson er noe fint og uvant, og jeg liker det.

Dette ble jeg glad av å lese! :hjerte:

Det er forøvrig ingen tvil om at du er en verdifull ressursperson, du må bare oppdage det selv. Og det er du i ferd med å gjøre nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...