Veien mot et normalt forhold til mat

[lilla91]

Hei alle sammen!

Siden jeg har fått så mye støtte og gode råd her, føler jeg jeg må fortelle litt om hva som skjer for tiden. Jeg var hos legen, og ble henvist til psykolog. Jeg kom hjem gråtende, snakket ut med pappa, og innrømmet alt ovenfor bestevenninna mi som hadde bekymret seg kjempelenge, og ikke visst hva hun skulle gjøre. Jeg bare slapp ut alt, hver minste lille syke tanke, uansett hvor flaue tankene var, uten å bry meg om hva hun ville tenke om det, siden hun tross alt er bestevenninna mi.

Hverdagen har begynt, skole og dansing, og jeg merker at jeg har mistet masse muskelmasse, og fått mange kommentarer om at jeg har blitt spinkel. Heldigvis opplevde jeg de kommentarene som negative (jeg var litt redd for megselv da jeg i en periode ville at folk skulle se at jeg var blitt tynn, og hvis jeg nå hadde tatt disse komentarene som komplimenter, vet jeg ikke hvor det ville endt...). Flere har også spurt kjæresten min om hvorfor jeg har blitt så tynn.

Det var som om en bølge av selvinnsikt strømmet over meg, alt på en dag. Legen som sa at hun synes jeg virkelig burde gå til psykolog, selv om jeg selv sa at jeg gjerne ville vente og se om det hjalp med hverdag og rutiner inn i livet. Kommentarene jeg fikk, og det å se meg selv ved siden av andre i det store dansespeilet. Buksene som før alltid satt stramt og fint på rumpa, som nå skriker etter belte. Spensthoppene som før var barnemat, som nå får beina til å verke. Alt som kom ut av meg da jeg tømte meg for bestevenninna mi. De sykeste tankene kom ut, tanker jeg selv ikke engang visste at jeg hadde.

Jeg trodde jeg hadde selvinnsikt, jeg trodde jeg hadde hatt det hele veien, jeg trodde jeg hadde kontroll. Jeg trodde ikke kroppen min hadde forandret seg så mye, og jeg trodde tankegangen min var bare litt problematisk, men nogenlunde normal. Så feil kan man ta. Jeg har virkelig fått opp øynene i løpet av de siste dagene, og grått veldig mye, fordi jeg nå virkelig ser konsekvensene. Samtidig har jeg vært mer glad de siste dagene enn jeg har vært noen gang før, nettopp fordi jeg virkelig har innsett problemet mitt nå, og jeg ser et lys i tunellen. Veien mot et normalt forhold til mat ser lang og vanskelig ut, men nå ser jeg i det minste en vei. Før så jeg for meg et stort jorde uten ender.

Det er ikke bare tankene som har endret seg, det er også handlingene. Tvangstankene er der fortsatt, og oppgaven jeg har gitt megselv nå er derfor utrolig vanskelig, men ytterst nødvendig, det må jeg bare huske å minne megselv på. Oppgaven er å spise mer, noe som høres så lett ut, men i virkeligheten er så vanskelig. Å overhøre skrikingen fra tvangstankene som sier "stopp, du har spist mer i dag enn du har spist dagene før, du trenger ikke mer mat nå!", og lytte til den stille hviskingen til kroppen som sier "jeg trenger næring, jeg er sulten og svak". Mange ganger har jeg suttet med tårer i øynene, men spist. Jeg vil gjerne være viljesterk, og har nettopp oppdaget at det er en vanskeligere oppgave for meg å overse tvangstankene enn å slavisk følge de, uansett hvor vanskelige oppdrag jeg får av disse tvangstankene. Hvis det å overse tvangstankene gjør meg sterkere, så er det nettopp det jeg skal gjøre. Og denne gangen skal jeg ikke gi opp. Selv om det er utrolig vanskelig. Å se vektnåla peke oppover, kjenne klærne nærmere kroppen og se de stikkende beina forsvinne litt, kommer til å bli noe av det vanskeligste jeg har gjort i mitt liv, men selv om jeg innerst inne ikke er 100 % overbevist om at dette er det beste, så vet jeg i fornuften at det er nettopp det det er.

[Gjest Supermimz]

Hei alle sammen!

Siden jeg har fått så mye støtte og gode råd her, føler jeg jeg må fortelle litt om hva som skjer for tiden. Jeg var hos legen, og ble henvist til psykolog. Jeg kom hjem gråtende, snakket ut med pappa, og innrømmet alt ovenfor bestevenninna mi som hadde bekymret seg kjempelenge, og ikke visst hva hun skulle gjøre. Jeg bare slapp ut alt, hver minste lille syke tanke, uansett hvor flaue tankene var, uten å bry meg om hva hun ville tenke om det, siden hun tross alt er bestevenninna mi.

Hverdagen har begynt, skole og dansing, og jeg merker at jeg har mistet masse muskelmasse, og fått mange kommentarer om at jeg har blitt spinkel. Heldigvis opplevde jeg de kommentarene som negative (jeg var litt redd for megselv da jeg i en periode ville at folk skulle se at jeg var blitt tynn, og hvis jeg nå hadde tatt disse komentarene som komplimenter, vet jeg ikke hvor det ville endt...). Flere har også spurt kjæresten min om hvorfor jeg har blitt så tynn.

Det var som om en bølge av selvinnsikt strømmet over meg, alt på en dag. Legen som sa at hun synes jeg virkelig burde gå til psykolog, selv om jeg selv sa at jeg gjerne ville vente og se om det hjalp med hverdag og rutiner inn i livet. Kommentarene jeg fikk, og det å se meg selv ved siden av andre i det store dansespeilet. Buksene som før alltid satt stramt og fint på rumpa, som nå skriker etter belte. Spensthoppene som før var barnemat, som nå får beina til å verke. Alt som kom ut av meg da jeg tømte meg for bestevenninna mi. De sykeste tankene kom ut, tanker jeg selv ikke engang visste at jeg hadde.

Jeg trodde jeg hadde selvinnsikt, jeg trodde jeg hadde hatt det hele veien, jeg trodde jeg hadde kontroll. Jeg trodde ikke kroppen min hadde forandret seg så mye, og jeg trodde tankegangen min var bare litt problematisk, men nogenlunde normal. Så feil kan man ta. Jeg har virkelig fått opp øynene i løpet av de siste dagene, og grått veldig mye, fordi jeg nå virkelig ser konsekvensene. Samtidig har jeg vært mer glad de siste dagene enn jeg har vært noen gang før, nettopp fordi jeg virkelig har innsett problemet mitt nå, og jeg ser et lys i tunellen. Veien mot et normalt forhold til mat ser lang og vanskelig ut, men nå ser jeg i det minste en vei. Før så jeg for meg et stort jorde uten ender.

Det er ikke bare tankene som har endret seg, det er også handlingene. Tvangstankene er der fortsatt, og oppgaven jeg har gitt megselv nå er derfor utrolig vanskelig, men ytterst nødvendig, det må jeg bare huske å minne megselv på. Oppgaven er å spise mer, noe som høres så lett ut, men i virkeligheten er så vanskelig. Å overhøre skrikingen fra tvangstankene som sier "stopp, du har spist mer i dag enn du har spist dagene før, du trenger ikke mer mat nå!", og lytte til den stille hviskingen til kroppen som sier "jeg trenger næring, jeg er sulten og svak". Mange ganger har jeg suttet med tårer i øynene, men spist. Jeg vil gjerne være viljesterk, og har nettopp oppdaget at det er en vanskeligere oppgave for meg å overse tvangstankene enn å slavisk følge de, uansett hvor vanskelige oppdrag jeg får av disse tvangstankene. Hvis det å overse tvangstankene gjør meg sterkere, så er det nettopp det jeg skal gjøre. Og denne gangen skal jeg ikke gi opp. Selv om det er utrolig vanskelig. Å se vektnåla peke oppover, kjenne klærne nærmere kroppen og se de stikkende beina forsvinne litt, kommer til å bli noe av det vanskeligste jeg har gjort i mitt liv, men selv om jeg innerst inne ikke er 100 % overbevist om at dette er det beste, så vet jeg i fornuften at det er nettopp det det er.

Så flink du er å skrive! Du kan vel bli forfatter du om du vil, men da må du fortsette å passe på deg selv..for energi trenger man, og mat er energi. Takk for en fin post, det er litt av en tankevekker og til hjelp for mange helt sikkert..Masse gode tanker fra meg og lykke til:)

[Gjest Gjest]

Hei! Jeg er en anonym og sjenert gjest som snoker på forumet. Jeg har lest en del av postene dine, og har følt med deg. Jeg ville bare si at jeg synes det er flott at du har tatt tak i problemene dine nå, og særlig at du har søkt profesjonell hjelp og åpner deg for dine nærmeste. Du gjør det rette nå.

Du virker som ei tøff jente, stå på videre! Husk at du er sterkere enn du kanskje tror.

[lilla91]

Tusen takk! Så hyggelig å høre

Hadde vært helt fantastisk om dette kunn motivert andre spiseforstyrrede sjeler! Man føler seg veldig betydningsfull når andre lærer av dine feil, og betydningsfull er en følelse jeg ikke har kjent på lenge, en følelse jeg virkelig trenger å kjenne hvis jeg skal komme ut av dette.

Det er helt utrolig at jeg trodde at jeg hadde øynene åpne hele veien, når virkelighetsbildet mitt egentlig var helt forvridd! Jeg har lest mye om anoreksi, og alltid tenkt at det som skiller meg fra de med "ordentlig" anoreksi, er selvinnsikten. Jeg er rett og slett i sjokk over det jeg har fått opp øynene for nå, jeg har ikke vært klar over noen ting!

Nå ser jeg ting mye mer i perspektiv. Jeg har fokusert på det positive med at magen har blitt flat, men oversett alt det negative denne flate magen har ført med seg. Det negavite er en en vesentlig større del av dette enn det positive. Jeg har mistet så mye - muskler, nærkontakten med venner og kjæreste, interessen for omgivelsene rundt meg, og livsgleden generelt. Jeg har gått rundt og vært på gråten i 7 måneder, kan man si. Jeg har mistet 7 måneder av noe som sannsynligvis er den beste tiden i mitt liv. Og nå får jeg smake min egen medisin.

Men yndlingsordtaket mitt passer også perfekt i denne situasjonen; ingenting er så vondt at det ikke kommer noe godt ut av det. Man lærer av sine feil, og jeg tror jeg har lært veldig mye av dette, og kommer til å føle meg sterkere enn noen sinne når jeg kommer meg ut av dette. Det å sette pris på de små tingene i livet, tror jeg jeg kommer til å være mye flinkere til framover. Og konklusjonen er at det er utrolig hva dårlig selvtillitt kan gjøre med en person. Selvtillitten er noe av det viktigste man har, for en selv er det eneste mennesket man skal leve med hele livet, og hvordan skal man klare seg, dersom man ikke har troen på seg selv? Denne erfaringen skal jeg ta med meg videre i livet, og sørge for at det til slutt kommer mer positivt ut av denne situasjonen, enn alt det negative som oser av den nå.

[miss_pretty]

jeg må bare få sagt hvor utrolig flink du er som klarer å vri deg ut av dette helvette som det er....

skulle ønske jeg hadde vært like flink som deg, men her sitter jeg 9 år senere og matinntaket i dag har vært en kaffe med soyamelk og en pakke tyggegummi....

du er sterk, virkelig!! fortsett slik!

[yoga]

All ære til deg, jenta.

Gjennom innleggene dine har jeg sett hvor mye og viktig selvinnsikt du har, og det er en så god egenskap å ha!

Ved å ta de skrittene du nå tar, så får du en helt ny verden som ligger åpen for dine føtter, og kun venter på deg.

Selv om jeg ikke kjenner deg, får jeg en stolt følelse inni meg, for jeg vet hvor tøft det er å skulle åpne seg for de rundt seg, og til og med kanskje innrømme at de har hatt litt rett.

Fortsett den gode jobben du gjør, og du vil vinne!

[lilla91]

Takk! Er så fint å ha folk her også som støtter meg Og ubeskrivelig følelse å ha så gode venner som bryr seg. Jeg er så heldig med bestevenninna mi, det kan ikke ha vært lett for henne heller. Hun sier hun har bekymret seg kjempelenge, men ikke visst hva hun skulle gjøre eller si, og jeg synes det er utrolig tøft at hun i det hele tatt turde å ta det opp med meg. Jeg vet ikke om jeg hadde hatt baller til det! Hun ante jo ikke hvordan jeg kom til å reagere, men da hun konfronterte meg med det følte jeg at det rett og slett ble urettferdig ovenfor henne å stenge henne ute, etter at hun har vært så tøff. Hun bryr seg virkelig om meg, det forstår jeg uten et eneste ord fra henne. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne

Og miss_pretty; :O det hørtes så absolutt ikke bra ut, du ser vel den selv håper jeg? Det er i lengden dødelig å spise lite, kroppen slutter etter hvert å fungere! Jeg håper virkelig du ikke fortsetter, kroppen din fortjener ikke sånn behandling! Du er vel sulten? Forbrenningen er nok veldig ødelagt nå, men uansett om det har gått 9 år er det bedre sent enn aldri, og det er aldri for sent å snu! Gjør meg stolt :D Babysteps!

[miss_pretty]

hei!

jo, jeg er smertelig klar over det. jeg går i behandling, men det er noe inne i meg som stritter i mot...hele tiden. jeg må på en måte klare målet mitt - tynn - før jeg kan tillate meg selv å bli frisk. men det er jo det at hjernen blir tilslutt så gjennomsyret av tankene.... og jeg har ikke sultfølelse lenger, den har jeg fortrengt for mange år siden... men i går faktisk sa jeg meg enig med ernæringsfysiologen min om å veie meg en gang i uka hjemme hos henne, istedet for X antall ganger daglig hjemme. så i dag går vekta ut, det er sykt hardt, men det er kanskje greit. babysteps...

jeg har vært innom alle typer av denne sykdommen, så kroppen min har ikke blitt sultet i alle disse årene, jeg hadde en stund BMI på 34.. men, det er jo ikke sunt for kroppen det heller, og aldri være i balanse.

du har ei god venninne, ta godt vare på henne.... jeg har mistet mange, men de som virkelig bryr seg står meg veldig nære..

[Chanel.No5]

Vil bare si at det varmer å lese dette og gi deg en god varm

Dette klarer du fint og bare nyt livet ditt, det fortjener du!!

[Gjest Anonym nå]

Alle gode varme tanker til deg ! Stå på videre. Jeg vet det er en vanskelig kamp du kjemper. Jeg kjenner meg igjen mye i det du skriver, jeg er ikke tøff nok hverken til å betro meg til noen eller gjøre noe med den situasjonen jeg er i. Jeg er full av beundring for deg som har tatt noen viktige skritt på vei til å bli frisk. Ønsker deg alt godt !

[lilla91]

Det varmer å lese svar fra dere snille mennesker, tusen takk!

I dag kjenner jeg er en av dagene hvor det butter i mot. Fikk helt sammenbrudd i sta, bare gråt og gråt og gråt, glad det ikke var noen hjemme. Det er ikke bare bare å spise mer kjenner jeg, jeg føler meg så utrolig grådig og ute av kontroll, og nå, etter å ha fortrengt tvangstankene i noen dager, kommer de tilbake for fullt. De kom tilbake etter at jeg spiste en frokost som inneholdt flere kalorier enn noen måltider i det siste har inneholdt - ca 320. Og det verste var at jeg ikke visste om at jeg hadde fått i meg så mange kalorier før jeg senere tenkte gjennom alt. Huff, i dag er virkelig en dårlig dag, og jeg håper dere bærer med meg for å poste et så meningsløst innlegg, men jeg trenger å få dette ut, føler meg helt håpløs i dag, og har ingen å snakke med. Har lyst til å krølle meg på fanget til kjæresten og gråte til jeg sovner, men han har vært så fraværende i det siste, vet ikke hva som skjer mellom oss..

Huff, jeg beklager usystematisk innlegg uten poeng, men dette er virkelig ikke lykkedagen min og akkurat nå føles kvinneguiden det beste stedet å søke støtte.

[Gjest Anonym nå]

Varme klemmer til deg.

Veien tilbake til det normale er ikke like lett. Jeg har vært der selv. Man har fine dager hvor ting flyter og man føler overskudd til å håndtere situasjonen sin. Og så kommer det en dag hvor ting ikke fungerer. Og da virker det så ekstra mørkt og vanskelig. Håper du klarer å tenke at i morgen er en ny dag. Prøv å ikke føl at alt er ødelagt nå. For hver dag er en ny mulighet. Det tar tid å bli frisk, men det er verdt det !

PS - supert at du poster når det ikke går så bra. Det er vel så viktig. Gode tanker til deg !

[Chanel.No5]

Tunge dager vil du garantert møte på din vei ut av dette, men det er de dagene du må hente frem staheten som fikk deg inn i dette og brukde den til noe fornuftig, kjempe mot anoreksiaen, ta opp kampen og få tilbake kontrollen over tankene og kjenn at etterhvert som tiden går blir disse dagene sjeldnere og sjeldnere. Du har brukt mye tid og energi på å komme deg inn i "driten" så ha litt tålmodighet og bruk tid og energi på å komme deg ut igjen. Du vil etterhvert se tilbake på denne tiden som nødvendig, vond og smerteful, men meget nødvendig om du skall få livet ditt tilbake! Bare senk skuldrene dine og vis hodet ditt at det er fornuften som skal gå seirende ut denne gangen=)

Endret 22. august 2009 av Lotte27