Alene på nytt studium..

[Gjest TS]

Muligens teit av meg å kommentere dette, men det der må være det mest ukonstruktive innlegget jeg har sett på lenge. "Har hatt det selv så vet hva jeg snakker om, ta piller så går det sikkert greit". Godt råd. Virkelig...

Helt enig, jeg har også nevnt at jeg har forsøkt medisiner og det hadde ikke ønsket virkning på meg og skremte meg fra å ville prøve det igjen pga bivirkningene..

TS; hva ønsker du med denne tråden ?

Ønsker du at likesinnede og andre skal backe opp frykten din og "huff så trasig, bli hjemme du", eller ønsker du faktisk å kjempe mot problemene dine?

Ønsker du å ta utdannelsen, eller ønsker du å la frykten ta over og se på Days of Our Lives hjemme i stua hver dag ?

Jeg prøver ikke å være krass men sette det i et perspektiv her. Du spør om noen har det på samme måten. Ja, det er mange som har det. Men hva hjelper det DEG når du er redd for å møte på skolen ? Jo flere med samme problem , jo mer backer man opp ens problemer og man blir forstått av andre. Greit,man kan lese andres erfaringer om at det gikk bra selv om man hadde frykten osv, men dette vil du jo ikke engang høre på og sier at "det ikke går", eller at det er så vanskelig.

Ønsker du å bli bedre , eller ønsker du å bli der du er? Det inntrykket jeg får er det siste.

Når man føler seg annerledes og unormal i forhold til andre så er det faktisk godt å vite at man ikke er helt alene om den følelsen, dessuten har jeg ikke noe sted i mine innlegg gitt uttrykk for at jeg "sitter hjemme og ser på days of our lives" og jeg synes det er trist at du ser på mennesker med angst på den måten..

[Gjest Gjest]

"Det er bare jeg som kan gjøre dette til en positiv tid. Du kan ikke møte opp med instillingen din, du har også et ansvar. Mange har problemer, jeg gruet meg også ? Hvorfor skal akkurat DU bli mislikt og ikke passe inn ?"

Hvis du leste innlegget mitt skriver jeg at jeg har vært i denne situasjonen før og har erfaring med å ikke få venner og ikke ha noen å være sammen med...Synes det da er ganske naturlig å frykte det samme neste gang...Sosial angst er ikke det samme som å grue seg, de fleste gruer seg til første skoledag, men for de disse går det også som regel bra..Orker ikke forklare mer om hvorfor SA er annerledes enn å bare være sjenert eller grue seg, de her som har det vet hvordan det føles og at det er langt unna et "bare"...Med tanke på hvorfor akkurat jeg skal bli mislikt osv så er automatiske negative tanker en del av SA og man føler at andre dømmer en...det er ikke rasjonelt, men i og med at det kommer automatisk er det ikke noe som kan stoppes der og da selv om det er lett å tenke i ettertid at det selvfølgelig er dumt..

Jeg tolker det du siterer her som et veldig konstruktivt innspill. Det er jo faktisk noe av det eneste man kan gjøre, og jeg er helt sikker på at ingen misliker deg - hverken som du er, selv om du ikke har lyst til å være med på fest og fyll eller selv om du av og til må gå pga angst. Faktisk bryr folk seg MYE mindre om sånt enn det man gjør selv Det å jobbe med de automatiske negative tankene og håndtere dem på best mulig måte er f eks "ditt ansvar" og det vil aldri hjelpe noe særlig hva ANDRE gjør utover å være "normalt hyggelige".

Min egen erfaring er at det er akseptert at man er litt "sær", at det er helt ok å gå sine egne veier, og om det skyldes angst eller at man trives alene i større grad enn flertallet, er det ikke så mange som bryr seg om. Det er ens egne tanker som er i veien, ikke andres. Jeg har flere ganger gått fra store arrangementer enten fordi jeg syntes de var dritkjedelige eller fordi jeg kan bli stressa av at det er tett med folk - og tilbakemeldingene jeg har fått om noen har lagt merke til at jeg gikk, er faktisk at de syntes det var "tøft" at jeg ikke fulgte strømmen og ble stående.

Er dere mange på kullet? Har du anledning til å bli kjent med folk i mindre grupper så er det kanskje lettere, det synes i hvert fall jeg. Og jeg mener også at det er viktig at du ikke tenker at du bør være med på absolutt alt mulig for å føle at du er med/vellykket/akseptert. Du må sette dine egne grenser og ikke tenke at du er rar eller kjedelig Får du behandling for å takle angsten bedre? Det å jobbe med mindfulness kan ha mye for seg for å slippe å trigge angstreaksjoner av automatiske tanker.

Lykke til, håper du får en fin studietid

[Gjest Gjest]

Sosial angst er en motediagnose, virker det som. Jeg skulle ønske folk kunne lære seg forskjellen på det å være litt engstelig/moderat engstelig/ubehagelig engstelig, og det å ha angst, for det er faktisk ikke det samme! Bare et hjertesukk.

Det er riktig det, men trådstarter har fått en diagnose og sliter ordentlig med å fungere sosialt - i den grad at det har gått utover studiene, så kanskje vi skal forholde oss til det og ikke spikke fliser? Jeg synes det er interessant å diskutere bruk av ulike diagnoser, men det er bedre å ta det i en egen tråd, ikke en tråd med et annet tema.

[Gjest Gjest]

Sosial angst er en motediagnose, virker det som. Jeg skulle ønske folk kunne lære seg forskjellen på det å være litt engstelig/moderat engstelig/ubehagelig engstelig, og det å ha angst, for det er faktisk ikke det samme! Bare et hjertesukk.

Det er riktig det, men trådstarter har fått en diagnose og sliter ordentlig med å fungere sosialt - i den grad at det har gått utover studiene, så kanskje vi skal forholde oss til det og ikke spikke fliser? Jeg synes det er interessant å diskutere bruk av ulike diagnoser, men det er bedre å ta det i en egen tråd, ikke en tråd med et annet tema.

[Gjest TS]

Empati og forståelse for andre mennesker er ikke din sterke side, nei...?

For det første: Alle mennesker er forskjellige, og opplever virkeligheten på hver sin måte. Sosial angst oppleves selvsagt ikke likt for alle. Du har åpenbart ingen kompetanse til å gi råd i denne sammenhengen, for du viser stor mangel på kunnskap og forståelse. At du synes det er rart at andre med sosial angst opplever sosiale situasjoner annerledes enn deg, sier mer om deg enn om noe annet. Det er ingenting som er rart med TS sine følelser, og jeg ser ingenting i hennes tekst som tyder på at hun "bare er sjenert".

For det andre: ANGST KAN FORSVINNE. Det har jeg selv sett flere eksempler på. Å vinkle dette som en håpløs situasjon er verken korrekt, eller særlig empatisk.

For det tredje: Piller er ingen magisk greie som gjør at alt "ordner seg". De gjør deg sløv og demper alle følelsene dine, men de vil aldri kurere noen (ikke engang imidlertidig) for sosial angst. Videre har de ofte en rekke uheldige bivirkninger, og visse typer piller er også vanedannende. Og har man problemer med å finne på ting å snakke om, får man det også bare vanskeligere av piller, siden de sløver ned hele systemet ditt.

TS, jeg vil bare si at jeg er selv i samme situasjon. Jeg ser det er flere her som også er det. Det føles godt å se at det er flere av oss (misforstå meg rett). Man føler seg liksom litt mindre unormal, når man ser at man ikke er den eneste som ikke er skravlete, utadvent og sprudlende sosial.

Jeg har selv nettopp begynt på nytt studie, er eldre enn de fleste i min klasse, har sosial angst, liker ikke festing og slike typiske fadderordninger, og sliter voldsomt med å opprette og vedlikeholde vennskap fordi jeg ikke klarer å finne på ting å snakke om. Det er vel det sistnevnte som er mitt største problem. Jeg klarer bare ikke for alt i verden å holde en samtale i gang! Det begrenser seg som regel til intetsigende kommentarer om været, og andre flaue, oppbrukte temaer.

Det verste jeg vet er obligatoriske arrangementer som tvinger meg til å omgås medstudenter, for jeg føler jeg automatisk blir plassert i rollen som "den kjedelige", som bare sitter der og er stum og drar ned stemningen.

Jeg er ensom og deprimert, og skulle gjerne hatt et par gode venner, men jeg aner ikke hvordan man gjør det. Jeg har en kjæreste så jeg er ikke totalt alene, men nære venner har jeg aldri hatt.

Når man ikke er interessert i å feste og drikke har man et stort problem som student. De fleste studenter er etter min erfaring veldig glad i å feste, og 99 % av arrangementene som arrangeres for/av studenter sirkulerer rundt alkohol. Selv synes jeg slikt er helt uinteressant, men har til min skuffelse innsett at jeg er en del av et svært lite mindretall.

TS har allerede sagt hva hun vil med denne tråden: Å "lufte ut" tankene litt.

Når man ikke kan (eller klarer) å betro seg til noen ansikt til ansikt, er det i blant en stor lettelse å lette litt på trykket i et anonymt forum som dette. Det er ikke sunt å stenge inne i seg alt av tanker og følelser.

Jeg får ikke inntrykk av at TS ønsker å bli der hun er. Og jeg tror heller ikke hun er ute etter å bli fortalt at hun skal gi etter for angsten og bli hjemme. Det vil heller ingen oppegående personer oppfordre henne til å gjøre, selv om de selv har angst, og forstår hvordan hun har det. Som sagt er jeg i samme situasjon som henne, og er vel dermed også hennes "likesinnede", men å oppfordre henne til å gi opp kunne selvsagt ikke falt meg inn.

Det er trist å se hvor liten forståelse det fremdeles finnes for denne type lidelser. Vi lever virkelig i et kaldt samfunn...

TAKK

[Gjest lupa]

Hei!

Jeg har selv sosial angst og vet hvor vanskelig det er,har slitt med det gjennom hele studietiden og har måttet kjempe meg gjennom ting noen ganger.Dette har også ført til at jeg ikke har klart å følge normal studieprogresjon,og er nå mange år på etterskudd.

Syns ikke den diagnosen er noe man skal ta så lett på.Noe av det mest irriterende jeg hører er "det er jo bare å prate det".Det er ikke bare å gjøre det man er mest redd for.

Har alltid vært sikker på at jeg skal fullføre uansett,og har aldri gitt opp.Så mitt råd er å ikke gi opp.Uansett om du er alene og det kan være tøft så stå på.

Etterhvert blir sikkert angsten din lettere for det eneste som hjelper er å eksponere seg for det man er redd for.

Vil heller ikke anbefale piller,tror heller det er mye bedre å bygge seg selv opp igjen selv om dette kan ta lang tid.Piller er for meg en kortsiktig løsning med mange mulige bivirkninger.Du kan jo også eventuelt ta kontakt med psykolog tjenesten for studenter?

[Tiarra]

Hei TS!

Dette kunne jeg ha skrevet selv!

I veldig mange tilfeller sitter jeg å tenker på hva for noe jeg skal si som ikke er uintressant og kjedelig. Jeg føler hjertet er på vei ut av munnen hver gang jeg føler jeg har noe intressant å si og klarer ikke å få det ut. Jeg oppsøkte fastlegen min ang. problemet (skal nevnes at jeg har hatt en veldig tøff periode) og hun henviste meg til psykolog, men de avslo søknad fordi de mente at jeg ikke var "prioritert" på bakgrunn av hva legens beskrivelse. Jeg vet at jeg har et problem, men det er trist at jeg ikke kan få hjelp og at jeg må leve med det til det blir alvorlig nok til å beghandle og jeg er redd.

Jeg gleder meg veldig mye til å begynne på drømmestudiet mitt, det gjør at jeg ikke tenker så mye på det å være sosial akkurat nå, men er sikker på at jeg kommer til å gjøre det etterhvert.

Men det er en ting jeg tenker på og er redd kn bli et problem, og det er at jeg er sannsynlig mye eldre (har barn på skolealder) enn de som begynner 1. året nå. Er redd at vi ikke har noe særlig tilfelles utenom studiene.

Jeg vet ikke helt om jeg har noe råd til deg, men vil bare si at du neppe er alene om det!

Håper det ordner seg eller det kommer til å ordne seg for deg og for oss alle

[Gjest Gjest]

Når det gjelder det å være en eldre student - det har jeg vært (er fortsatt) på to studiesteder og det opplevdes ikke som noe problem. Jeg er heller ikke spesielt sosial og kan slite med å være sosial i grupper, og med å bli kjent med folk, men opplever det mest som en fordel å være litt eldre i hvert fall. Tror endel yngre studenter ser på en som litt trygg og voksen, de har litt annen respekt for en f eks. Og det er lettere å si at man ikke vil være med på alt det sosiale - før ville jeg kanskje blitt med fordi jeg syntes jeg burde, og ble sittende misfornøyd/utilpass og følte meg ekstra lite sosialt dyktig av den grunn. Men nå velger jeg mer utfra hva jeg virkelig har lyst til, og stiller lavere krav til meg selv i forhold til hva som er de sosiale målene mine. Jeg kommer jo aldri til å være den som tar initiativ til allsang og borddans, men hva så - ville det vært noen fordel...? Når jeg er fornøyd med å ha vært med på et eller annet og hørt på andre, eller pratet med én eller to personer, så er jommen det bra nok.

Husk at dere trenger ikke forklare eller forsvare ovenfor andre hvorfor dere sier ja eller nei til noe. Kanskje det går an å bli kjent med noen gjennom studentaktiviteter av noe slag? Det finnes jo mye forskjellig, og hvis man har felles interesser og kunnskaper er det gjerne litt lettere å komme i prat med noen.

Ville også oppsøkt studenthelsetjenesten, de har psykolog og andre en kan prate med om slike ting.

[Gjest Rutetog]

Jeg gikk ut fra videregående for snart ti år siden, og etter noen oppstarter og bråstopper på universitetet tidligere har jeg nå bestemt meg for at jeg skal fullføre det programmet jeg er i ferd med å begynne på nå. Jeg er fortsatt livredd, jeg takler nemlig sosiale situasjoner svært dårlig, men forsøker nå å tenke litt mer i "hva er det verste som kan skje"-retningen.

Det verste som kan skje? Tja, de andre synes kanskje jeg er stille, kjedelig og litt sær som holder meg for meg selv. Det er ikke så ille. Det betyr mye mer for meg, og sikkert deg også, trådstarter, at vi kanskje endelig kommer til å få den utdannelsen vi drømmer om!

I går gråt jeg hele veien hjem på t-banen etter det første introduksjonsmøtet. I dag gikk det bedre. Jeg vekslet faktisk et par ord med en annen person på studieprogrammet mitt, selv om jeg følte meg rimelig tufsete, og faktisk litt kvalm nå i etterkant når jeg tenker på det.

Jeg er ikke optimist med tanke på det sosiale, men egentlig higer jeg ikke etter det heller. Det er snarere forventningene om at man som student skal være svært aktiv sosial, som kanskje er verst for meg, for det føles til tider ganske pressende. Akkurat nå kjennes det viktigst å konsentrere seg om studiene. Av erfaring vet jeg at sosiale relasjoner skaper mye uro og angst hos meg, slik at det ender opp med at jeg ikke klarer å konsentrere meg om skolen.

Men hvem vet, om noen måneder eller år går det kanskje bedre, når jeg finner ut ved erfaring at det verste som kan skje, slettes ikke er så ille.

Lykke til, trådstarter, jeg håper du klarer det denne gangen - både studiene og det å bli kjent med nye mennesker, hvis det er det du ønsker.

[Gjest Rutetog]

Jeg glemte å si at jeg så en bok i bokhandelen på skolen i dag som handler om hvordan man overkommer sosial fobi og sjenanse. Ironisk nok var jeg for sjenert til å plukke opp nettopp den boken og se på den, men jeg søkte den opp her. Kanskje den kan være verdt en titt. Jeg vet ikke, men jeg vurderer å kjøpe den selv, i alle fall.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke optimist med tanke på det sosiale, men egentlig higer jeg ikke etter det heller. Det er snarere forventningene om at man som student skal være svært aktiv sosial, som kanskje er verst for meg, for det føles til tider ganske pressende. Akkurat nå kjennes det viktigst å konsentrere seg om studiene. Av erfaring vet jeg at sosiale relasjoner skaper mye uro og angst hos meg, slik at det ender opp med at jeg ikke klarer å konsentrere meg om skolen.

Godt poeng og generelt et fint innlegg Det viktigste er jo det faglige, og vi som er eldre studenter burde egentlig ha lettere for å fokusere på dem nå (for vi er jo faktisk ofte mer motivert for selve studiet?). Og lykkes man greit med det faglige er i hvert fall dét viktig mestring - og viktigere enn å kunne fortelle om et hypersosialt studentliv i etterkant. Men det er klart det er en fordel å få til det nødvendige av det sosiale, så man greier å jobbe i grupper, spørre om hjelp etc.

[Gjest Frøken Frøken]

Til TS:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg er ferdig med mitt studium nå, og da jeg startet sleit jeg med mye av det samme som du gjør. Jeg kom meg gjennom, og hadde vel en ok studietid, men var tidvis MYE ensom. Ser det er skrevet masse fornuftig, så vil bare nevne et par ting.

I begynnelsen dannes lett løse grupper, og folk finner trygghet i å henge sammen med de man har snakket litt med fra før. Det betyr ikke at alle er bestevenner og føler at gjengen er "komplett". Jeg turte ikke en gang bli med sånne gjenger i kantina fordi jeg følte at jeg ville presse meg på og ødelegge gruppen. Skulle ønske jeg hadde vært litt modigere, for det kunne nok ha gitt en bedre start. Tenk på medstudentene som hyggelige enkeltindivider og ikke et mangehodet troll, selv om de ofte opptrer i en gruppe.

Jeg kastet også bort mye tid på å frykte at folk skulle "avsløre" meg som ensom og venneløs. Var livredd for at noen skulle finne ut hvor ille det stod til, og synes synd på meg. Så jeg sa lite og skydde sammenhenger der det var naturlig å snakke om opplevelser, felles bekjente etc. Jeg var også redd for å bli "ferska" for eksempel alene på kino, på tur etc. Hadde en formening om at folk ville legge merke til dette, og snakke om hvor teit og venneløs jeg var med alle andre på studiet. Tror en felle mange med sosial angst går i er å tro at alle er så veldig bevisst på hva en foretar seg og hvordan man oppfører seg. Fordi man er så innmari bevisst på egne følelser tror man på en måte at disse følelsene synes utenpå, men de fleste er for fokusert på sitt eget til å analysere i detalj gjøren og laden til folk de nesten ikke kjenner en gang. Og om noen skulle tenke på deg på den måten er det heller ikke verdens undergang.

Ikke tenk at du er mindre verdt fordi du ikke har mange venner, eller kan fortelle om masse opplevelser. Dersom du har noe utenom studiet som interesserer deg så forsøk å dyrke det, samme om det er å lese romaner eller trene vekter. Jeg var mye deprimert etter at skoledagen var over, og det var perioder jeg ikke maktet å gjøre noe positivt for meg selv. Tror det å ha en eller annen aktivitet en skal gjøre kan hjelpe, selv om man gjør den alene. Da har man også noe å fortelle om, dersom det skulle bli naturlig.

Sier ikke at dette er uproblematisk, eller riktig for alle, men noe som hjalp meg var et mildt antidepressiva sammen med behandling hos psykiater. Jeg var veldig låst i tankegangen (trodde at alle visste jeg var en taper, at dersom noen spurte om jeg skulle være med på noe så var det bare fordi de syntes synd på meg etc). Antidepressiva gjorde at jeg slapp noen hemninger, og faktisk klarte å gi litt faen i hva folk tenkte om meg dersom jeg skulle finne på å sette meg sammen med dem i kantina for eksempel. Gjorde rett og slett at jeg senka skuldrene litt og ikke var så opphengt i hva folk kunne finne på å tenke om meg, dersom jeg gjorde dette eller hint. Slutta med pillene etterhvert, og selv om jeg kan slite med sånne tanker i blandt fremdeles blir de aldri så lammende som de var. Om man prøver antidepressiva eller ikke er nok et råd å tone ned frykten for hva andre måtte tenke. Prøve å tenke på at mye av det du tror folk mener om deg er DINE tanker, og ikke deres. Jeg tenkte om alle andre at de sikkert hadde greie liv, men gikk aldri noen så etter i sømmene som jeg så for meg at de gjorde med meg. Jupp. Ser dette dro litt ut på viddene, men håper du kan plukke ut noe som er relevant for deg.

Ønsker deg iallfall lykke til med skolestart! Senk skuldrene, og vær glad for å få studere noe du brenner for

[Gjest Gjest_studine_*]

Jeg har ikke sosial angst, men er av natur litt sjenert og utrygg med nye mennesker og omgivelser. Men jeg har aldri hatt problem med å komme i kontakt med folk og få nye venner, selv om jeg flere ganger begynt på nye studier og flyttet til nye steder. Vet ikke om rådene mine er noe til hjelp da jeg ikke helt klarer å sette meg inn i hvordan det er å ha sosial angst, men skriver de ned likevel:

- Ta kontakt med folk tidlig i semesteret, gjerne første dagen. Da er de fleste nye, ferske og blir veldig glad for at noen tar kontakt. Da slipper man også å "bryte inn" i en etablert gjeng, for det kan gå ganske fort før folk har samlet seg i gjenger når det er mange som ikke kjenner hverandre.

- Ta ansvar selv for å snakke med folk og la dem bli kjent med deg. Hvis du synes det er vanskelig å finne på noe å si, så bare tenk på alt du ikke vet om denne personen. Har man en virkelig interesse for å bli kjent med noen, finner man alltid på noe å si. Hva har man gjort før man begynte på studiet? Hva fikk en til å velge dette studiet? Hvor har man bodd før? Hvordan var det å bo der? Hva gjør man på fritiden? Har noen tenkt å melde seg inn i en studentklubb/forening/idrettslag (og kanskje du også kan bli med der og bli kjent med enda flere?)? Har de vært mye ute og reist? osv.osv. Spør om noen kan tenke seg å starte en kollokviegruppe. Fortell om deg selv, vær åpen og ærlig. Fortell gjerne at du har gruet deg til å begynne fordi du synes det er vanskelig å bli kjent med folk. Da forstår folk gjerne lettere hvis du trekker deg litt tilbake og blir taus. Hvis de ikke vet grunnen, kan de mistolke det som at du ikke synes de er noe interessante å snakke med.

- Vær en skuespiller! Med det mener jeg at hvis du føler deg usikker, sjenert og dum, så prøv å spille en person med bedre selvtillit. Jeg mener ikke at du skal være uærlig i det du sier. Ofte kan et dramakurs hjelpe litt på selvtilliten i forhold til andre folk.

- Våg å sette deg ned med kjente fjes i lunsjen, og start med å si: "Hei, studerer ikke du XXXX sammen med meg? Jeg mener å ha sett deg på forelesning. Er det greit hvis jeg setter meg sammen med dere?"

- Våg å sette deg sammen med andre under forelesningen, smil og si hei og presenter deg. Gjør det samme i pausene. Selv om du ikke klarer å si så mye, så stå gjerne sammen med de og delta i samtalen.

- Jeg vil anbefale å delta på fadderordning, selv om man ikke liker å drikke. Drikk en brus og hold ut, så er du i hvert fall der det skjer. Det er gjerne ting som skjer på fadderopplegget man snakker om den første uken, og da er det enklere å delta i samtalene hvis man har vært med.

- Gå på informasjonsmøter om studentaktiviteter (idrettslag/foreninger) og bli gjerne med i noen.

Muligens er alle disse rådene uaktuelle for deg, men håper de kanskje gav deg noe. Uansett ønsker jeg deg lykke til med studiene - og ikke glem at det er mange i samme situasjon!

[Gjest Gjest]

Hvordan går det med dere andre med sosial angst for tiden? Studiene er vel i gang for de fleste nå..

Selv har jeg allerede vært igjennom et par obligatoriske fremføringer, hvor jeg måtte stå og snakke foran klassen. Det gikk overaskende bra, og jeg verken rødmet (min verste skrekk) eller snakket feil. På vennefronten derimot går det dårligere.. Jeg har snakket litt overfladisk med et par i klassen, men ikke fått noen "vennekontakt". Jeg ser mange andre i klassen snakker med hverandre som om de var bestevenner allerede, og spøker og ler osv. Jeg klarer ikke slikt, så det har blitt til at jeg går alene. Jeg visste jo det kom til å bli slik, siden jeg absolutt ikke greier å slappe av sammen med andre. Jeg blir stille, og klarer bare å snakke om kjedelige, seriøse ting, fordi jeg er redd for å si noe "feil"/virke rar. Fatter bare ikke hvordan de andre klarer å le og spøke med helt fremmede mennesker!

Jeg har absolutt ikke behov for å ha noen å skravle med hele tiden, tvert i mot blir jeg kjempesliten i hodet bare av å være på skolen, for jeg er ikke vant til å omgås så mange mennesker, men det hadde vært fint å ikke gått alene HELE tiden, for jeg må jo se veldig sær ut i de andres øyne... :/

Huff, jaja.. et lite hjertesukk fra meg.

Håper det går bedre med TS og dere andre, og at dere har funnet dere noen hyggelige mennesker å snakke med!

[Gjest Gjest]

- Ta kontakt med folk tidlig i semesteret, gjerne første dagen. Da er de fleste nye, ferske og blir veldig glad for at noen tar kontakt. Da slipper man også å "bryte inn" i en etablert gjeng, for det kan gå ganske fort før folk har samlet seg i gjenger når det er mange som ikke kjenner hverandre.

- Ta ansvar selv for å snakke med folk og la dem bli kjent med deg. Hvis du synes det er vanskelig å finne på noe å si, så bare tenk på alt du ikke vet om denne personen. Har man en virkelig interesse for å bli kjent med noen, finner man alltid på noe å si. Hva har man gjort før man begynte på studiet? Hva fikk en til å velge dette studiet? Hvor har man bodd før? Hvordan var det å bo der? Hva gjør man på fritiden? Har noen tenkt å melde seg inn i en studentklubb/forening/idrettslag (og kanskje du også kan bli med der og bli kjent med enda flere?)? Har de vært mye ute og reist? osv.osv. Spør om noen kan tenke seg å starte en kollokviegruppe. Fortell om deg selv, vær åpen og ærlig. Fortell gjerne at du har gruet deg til å begynne fordi du synes det er vanskelig å bli kjent med folk. Da forstår folk gjerne lettere hvis du trekker deg litt tilbake og blir taus. Hvis de ikke vet grunnen, kan de mistolke det som at du ikke synes de er noe interessante å snakke med.

- Vær en skuespiller! Med det mener jeg at hvis du føler deg usikker, sjenert og dum, så prøv å spille en person med bedre selvtillit. Jeg mener ikke at du skal være uærlig i det du sier. Ofte kan et dramakurs hjelpe litt på selvtilliten i forhold til andre folk.

- Våg å sette deg ned med kjente fjes i lunsjen, og start med å si: "Hei, studerer ikke du XXXX sammen med meg? Jeg mener å ha sett deg på forelesning. Er det greit hvis jeg setter meg sammen med dere?"

- Våg å sette deg sammen med andre under forelesningen, smil og si hei og presenter deg. Gjør det samme i pausene. Selv om du ikke klarer å si så mye, så stå gjerne sammen med de og delta i samtalen.

Jeg er sosial og utadvendt, har studert i flere år, har mange studievenner og er ikke sjenert eller usikker generelt, men ingen av disse hadde jeg turt å gjøre i en normal norsk setting. Så jeg tror kanskje det er litt ambisiøst?

[Gjest Gjest]

Jeg er sosial og utadvendt, har studert i flere år, har mange studievenner og er ikke sjenert eller usikker generelt, men ingen av disse hadde jeg turt å gjøre i en normal norsk setting. Så jeg tror kanskje det er litt ambisiøst?

Hvordan har du fått venner, og hvorfor kaller du deg selv utadvent, hvis du ikke tør å ta kontakt og snakke med noen? :klø:

[Gjest Gjest]

Dette kan høre flåsete ut, men slik var det for meg.

Jeg fikk sosial angst og turde ikke holde foredrag, bestemte meg for å bli beinhard å møte det.

Jeg sa faktisk til denne forbannade angstfølelsen dra til helvete du skal ikke få ødelegge for meg. Høres sprøtt du "men jeg slåss mot min egen angst" - utfordret den og oppsøkte den... fy søren så tøft det er når det står på men du får vanvittig mye igjen for det, i dag er det ingen som kan røre meg.

Angst kan være med på utvikle deg selv som menneske hvis du velger den riktige veien kan dette bli din venn. Drit i mennesker, de er alle like sårbare. De skjuler seg godt og alle er forskjellige, likevel- ingen å frykte så lenge DU FINNER DIN EGEN STYRKE OG HOLDER FAST MED DEN.

[Gjest Gjest_Studine_*]

Jeg er sosial og utadvendt, har studert i flere år, har mange studievenner og er ikke sjenert eller usikker generelt, men ingen av disse hadde jeg turt å gjøre i en normal norsk setting. Så jeg tror kanskje det er litt ambisiøst?

Vel...jeg synes ikke det er vanskelig å gjøre noen av disse tingene. Kanskje på ungdomsskolen, men ikke på et universitet. Det var i hvert fall dette som gjorde at jeg fikk venner og et stort sosialt nettverk med mange bekjente på studiet.

[Gjest Sjangle_Å_Snøvle]

Jeg popper piller som funker bra. Dessvere var jeg tom for dem i dag, så da ble det mye tøffere å gå på skolen igjen. Ble så jeg skulket, men skitt au. Pillene funker som bare faen. Tar dem en halvtime før jeg starter, så er jeg helt avstresset. Når virkningen går ut er du allerede så hjertevarm at det ikke spiller noen rolle.

Så mitt tips til andre med SA er å rett og slett begynne med det, hvertfall til du er kurert. Jeg bruker ikke langtidspillene, som faktisk kan gjøre noe med problemet, fordi det er en lang kur med treg virkning. Jeg foretrekker de hurtige pillene, men de hjelper altså ikke mot angsten på sikt.

[Gjest Gjest]

Hvordan har du fått venner, og hvorfor kaller du deg selv utadvent, hvis du ikke tør å ta kontakt og snakke med noen? :klø:

Det har bare gått seg til. Jeg snakker da uten problemer med de ukjente folkene jeg er på kollokviegruppe eller seminargruppe med (tre-fire grupper per semester blir da en del folk!), blir kjent med vennene deres igjen, 'roter meg borti' venners bekjente, osv. Jeg har bare aldri ha måttet snakke til en fremmed i forelesningssalen eller i kantina, som er veldig upersonlig og folk sitter i grupper der de kjenner hverandre fra før (og jeg sitter alltid med noen jeg kjenner).