Alene på nytt studium..

[Gjest Gjest_LilleMeg_*]

Jeg skriver dette mest for å avreagere litt, men håper at noen andre som kanskje også har vært i samme situasjon som meg kan fortelle litt hvordan dere taklet det, eller kanskje det bare er meg som har det sånn... Jeg har nå begynt på nytt studium i en helt ny by der jeg ikke kjenner noen fra før. Dette er drømmestudiet mitt, men jeg er redd for at jeg kommer til å ødelegge det.

Jeg er nok 2-3 år eldre enn de fleste andre som har begynt på første året nå og på grunn av flere vanskelige ting som har skjedd i livet mitt føler jeg meg mye eldre enn det også. Problemet er at jeg føler at jeg ikke har noe til felles med de andre og at jeg aldri kommer til å møte noen som kommer til å like meg, føler meg alltid litt på utsiden. Jeg har også sosial angst noe som selvfølgelig gjør det meste i denne situasjonen mye vanskeligere...Jeg føler aldri at jeg helt klarer å få ordentlig kontakt med andre, som oftest klarer jeg ikke å komme på noe å si og hvis jeg klarer å komme med noen av standardspørsmålene får jeg liksom ikke noe særlig respons(det skal sies at pga angsten spiller det en plate inni hodet mitt som sier at "de er ikke interesserte i å snakke med deg, de synes du er rar og vil egentlig at du skal gå" så det er mulig jeg tolker for mye).

Jeg begynte på et annet studium i fjor og hadde det samme problemet da, det endte også med at jeg ikke fullførte andre semester fordi jeg ikke orket å sitte alene på hver eneste forelesning og jeg fikk panikk da vi skulle ha gruppeinnlevering og måtte sette sammen gruppene selv for jeg kjente jo ingen.

I fjor var jeg ikke med på noen fadderarrangementer, litt pga et elendig opplegg fra arrangørenes side, men selvfølgelig mest pga meg selv...Jeg har ingen interesse av fyll og fjas i den sammenhengen og den eneste grunnen til at jeg kunne tenke meg å bli med er for å slippe å være alene og kanskje finne noen å sitte sammen med på forelesninger i hvert fall...Jeg prøvde å være med på første kvelden men da jeg plutselig ble sittende alene fikk jeg angstanfall og bare dro uten å si fra til noen...Og nå føler jeg at toget har gått..

Jeg vil ikke at dette skal skje på nytt, det er dette jeg vil studere og jeg vil så veldig gjerne trives her, jeg vet at mange tenker at det "er bare å prøve å være med på faddergruppene" etc, men de som har angst på den måten vet at det ikke er så lett...Dette ble ganske langt og rotete men det kjennes godt å ha fått det ut i alle fall...

[Gjest soffy]

Hei:)

Jeg begynte på "drømmestudiet" mitt i fjor og jeg flyttet til en ny by helt alene.. Var kjempeskummelt!

Studiet mitt har en sinnsykt bra fadderordning, og alle på gruppa mi var veldig interessert i å bli kjent med folk siden nesten ingen kjente noen i byen..

Jeg har også slitt med sosial angst til tider, og jeg vet det er vanskelig og at det ekleste er å bare være alene..

Jeg tror at når du nå begynner på ett nytt studie, er det ikke bare DEG som er redd og alene.. De fleste er kjenner ingen andre fra før av, og er like usikker som deg..

På fadderfestene er det jo alkoholen som løser opp litt i stemninga.. Jeg ville benyttet meg litt av alkoholen (ikke for å gjøre deg til en alkoholiker altså..hehe..)

Ikke vær redd for å snakke med de andre Jeg vet selv at det er vanskelig å komme på noe å si som ikke skal virke dumt osv.. Det enkleste er å si det som først popper opp i hodet, uten å vurdere om/hvordan du skal si det..

Har hatt vanskelige perioder selv hvor jeg ikke har klart å høre på noe av hva den andre personen sier til meg fordi jeg er for opptatt med å tenke på hvordan jeg tar meg ut og hva jeg sier osv.. Det er slitsomt...

Klarer du å manne deg opp? Jeg er helt sikker på at hvis du gjør det, og viser hvem du er, så er det mange som vil synes du er en kul jente å henge med

Jeg klarte å manne meg opp i fadderuka, og nå, ett år senere henger jeg fortsatt med de samme folka og blitt kjæreste med en i faddergruppa<3

Men noen ganger skulle jeg ønske at jeg er tøff nok til å utvide vennekretsen.. Men nytt semester- nye sjanser Ikke vær redd

Hvilken by flytter du til forresten?

[NettMeg]

Hei

Det du skrev om her Ts var som at jeg skulle ha skrevet det selv...

Jeg begynner snart andre året av studiet mitt og gruer meg veldig siden jeg også har sosial angst og jeg klarte ikke og bli kjent med noen det første året:(

Jeg har ikke mulighet til og skrive mye akkuratt nå, men vis du ønsker så kan du sende meg en melding til meg på profilen min, så kan jeg skrive mere senere når jeg har mulighet.

Kanskje vi kunne vært en støtte for hverandre på mail gjennom skoleåret ??

Jeg begynner på mitt andre år nå, så klarer jeg det så klarer også du det

Hvilken skole starter du på forresten?

[Gjest TS]

Det var godt å høre at jeg ikke er alene om å ha det sånn i hvert fall Jeg går på skole i Bergen..

[Gjest Gjest]

hei!

Det finnes noe som heter "studier med støtte", som hjelper studenter som på en eller anen måte sliter psykisk. Jeg går selv hos dem. Dog må du ha en moderat psykisk lidelse og ha egen behandlerkontakt(for eks psykolog)

[Gjest SjangleÅsnøvle]

Høres ikke ut som om du har sosial angst. Når man har SA vil man jo unngå å komme i kontakt med folk, mens du ønsker å komme i kontakt med folk. Høres heller ut som om du er veldig sjenert. Legen kan vel uansett skrive ut noen resepter på noen piller som demper angsten i sosiale situsjoner og etterhvert gjør deg bedre, men disse brukes over lang tid, og de vil ikke virke før du har begynt på skolen. Men legen kan også skrive ut sånne piller som bare bruker en halvtime på å virke for å dempe angsten, men disse gjør deg ikke bedre på sikt. Disse skal kun brukes ved spesielle behov.

Forøvrig er jeg enig med deg. Denne fadderordningen på Høyskoler og Universitet er bortkastet.

[Gjest theGirl]

Noen som vet om det finnes studier med støtte i Stavanger? Flytter dit nå og begynner på Uis. sliter med SA og diverse. Var som å lese om meg selv her. Føler meg også nesten alltid på utsiden , ikke likt osv -automatiske tanker som popper opp. er slitsomt.

[Gjest Grafica]

Høres ikke ut som om du har sosial angst. Når man har SA vil man jo unngå å komme i kontakt med folk, mens du ønsker å komme i kontakt med folk. Høres heller ut som om du er veldig sjenert. Legen kan vel uansett skrive ut noen resepter på noen piller som demper angsten i sosiale situsjoner og etterhvert gjør deg bedre, men disse brukes over lang tid, og de vil ikke virke før du har begynt på skolen. Men legen kan også skrive ut sånne piller som bare bruker en halvtime på å virke for å dempe angsten, men disse gjør deg ikke bedre på sikt. Disse skal kun brukes ved spesielle behov.

Forøvrig er jeg enig med deg. Denne fadderordningen på Høyskoler og Universitet er bortkastet.

Det finnes flere typer sosial angst. Noen unngår sosial kontakt så langt de kan, mens noen er engstelige i sosiale sammenhenger. Ikke uttal deg så bastant om du ikke har ordentlig peiling.

[Gjest Bubba]

Begynte selv alene på skole ifjor i utlandet, og jeg er 5 år eldre enn kullet som startet. Men...

Det er bare jeg som kan gjøre dette til en positiv tid. Du kan ikke møte opp med instillingen din, du har også et ansvar. Mange har problemer, jeg gruet meg også ? Hvorfor skal akkurat DU bli mislikt og ikke passe inn ? Da tenker jeg på en person som kanskje ikke svarer hvis andre sier hei, eller smiler hvis man mottar et smil eller som lukter så vondt at man brekker seg av å være i nærheten.

Det er ikke slik lenger at man alltid har en venninne å starte skolen med, å man må gjøre ting alene. Det er dog en befrielse når du klarer det, at du har gjort noe selv uten å være avhengig av andre.

Det kan være vanskelig å bli kjent med folk. Jeg har mange bekjente, men ikke mange nære venner på det nye stedet, men jeg er likevel strålende fornøyd!

Det første du må starte med er å ta tak i deg selv og endre holdningene til andre og deg selv. Det du gjør nå er å legge opp til en dårlig start, og jeg antar det er det siste du vil ha.

[Gjest Gjest]

Føler meg også eldre( pga vanskelige ting som har skjedd ) reagerte slik som deg- men bestemte meg for at dette ikke skulle få ødelegge- kjempet og har i dag høyere utdanning, skal til og med ta en ny selv om jeg har ingen venner igjen. ( Fikk ett barn med spesielle behov-ble så og si ustøtt)

[Gjest Cipheria]

Høres ikke ut som om du har sosial angst. Når man har SA vil man jo unngå å komme i kontakt med folk, mens du ønsker å komme i kontakt med folk. [...]

Personar med sosial angst vil ofte ha kontakt med andre menneskjer, men angsten gjer det vanskeleg for dei. Dei unngår folk fordi angsten er for sterk. Derfor, bla, er dei ofte deprimerte. Dei føler raskt at dei mislukkast på det sosiale plan og blir ganske einsame. Personar med angst kan innsjå at dei har eit problem og så prøve aktivt å bli betre ved å utfordre seg sjølv, det betyr ikkje at angsten brått er borte.

[Gjest TS]

"Høres ikke ut som om du har sosial angst. Når man har SA vil man jo unngå å komme i kontakt med folk, mens du ønsker å komme i kontakt med folk. Høres heller ut som om du er veldig sjenert."

Jeg har vært hos psykolog og fått diagnosen og jeg vet jo også ikke minst ut fra egne erfaringer at det er det jeg har, har også gått på medisiner og det fungerte ikke for meg... Det er angsten som gjør at folk med SA unngår andre, lysten og ønsket om kontakt kan derimot være veldig sterkt og nettopp det gjør at det føles mye verre fordi man selv ikke føler seg i stand til å komme i kontakt med andre...Man VIL ikke unngå andre, men man føler at man MÅ for å unngå angstsituasjonene som oppstår når man er sammen med andre.

"Det er bare jeg som kan gjøre dette til en positiv tid. Du kan ikke møte opp med instillingen din, du har også et ansvar. Mange har problemer, jeg gruet meg også ? Hvorfor skal akkurat DU bli mislikt og ikke passe inn ?"

Hvis du leste innlegget mitt skriver jeg at jeg har vært i denne situasjonen før og har erfaring med å ikke få venner og ikke ha noen å være sammen med...Synes det da er ganske naturlig å frykte det samme neste gang...Sosial angst er ikke det samme som å grue seg, de fleste gruer seg til første skoledag, men for de disse går det også som regel bra..Orker ikke forklare mer om hvorfor SA er annerledes enn å bare være sjenert eller grue seg, de her som har det vet hvordan det føles og at det er langt unna et "bare"...Med tanke på hvorfor akkurat jeg skal bli mislikt osv så er automatiske negative tanker en del av SA og man føler at andre dømmer en...det er ikke rasjonelt, men i og med at det kommer automatisk er det ikke noe som kan stoppes der og da selv om det er lett å tenke i ettertid at det selvfølgelig er dumt..

[Gjest SjangleÅsnøvle]

Det finnes flere typer sosial angst. Noen unngår sosial kontakt så langt de kan, mens noen er engstelige i sosiale sammenhenger. Ikke uttal deg så bastant om du ikke har ordentlig peiling.

Jeg har selv hatt sosial angst, og vet hva jeg snakker om! Men den formen jeg hadde var ikke det samme som denne, derfor syntes jeg det var rart. Mitt råd er å skaffe seg piller, fordi dette vil aldri forsvinne helt uansett. Skaff disse halvtimes pillene før du går på skolen, så ordner det seg nok

[Gjest Gjest]

Sosial angst er en motediagnose, virker det som. Jeg skulle ønske folk kunne lære seg forskjellen på det å være litt engstelig/moderat engstelig/ubehagelig engstelig, og det å ha angst, for det er faktisk ikke det samme! Bare et hjertesukk.

[Gjest Grafica]

Jeg har selv hatt sosial angst, og vet hva jeg snakker om! Men den formen jeg hadde var ikke det samme som denne, derfor syntes jeg det var rart. Mitt råd er å skaffe seg piller, fordi dette vil aldri forsvinne helt uansett. Skaff disse halvtimes pillene før du går på skolen, så ordner det seg nok

Du vet jo tydeligvis ikke hva du snakker om, når du ikke vet at det finnes flere forskjellige typer sosial angst...

Og det er fullt mulig å bli frisk fra sosial angst, men det krever en viss egeninnsats + et godt behandlingstilbud. Har personlig opplevd en person om i noen år stengte seg helt inne, tok ikke telefonen, åpna ikke døra, var såvidt hjemmefra, og som nå er verdens mest sosiale og selvsikre person.

[freezepop]

Jeg har selv hatt sosial angst, og vet hva jeg snakker om! Men den formen jeg hadde var ikke det samme som denne, derfor syntes jeg det var rart. Mitt råd er å skaffe seg piller, fordi dette vil aldri forsvinne helt uansett. Skaff disse halvtimes pillene før du går på skolen, så ordner det seg nok

Muligens teit av meg å kommentere dette, men det der må være det mest ukonstruktive innlegget jeg har sett på lenge. "Har hatt det selv så vet hva jeg snakker om, ta piller så går det sikkert greit". Godt råd. Virkelig...

[Gjest Gunvald]

TS; hva ønsker du med denne tråden ?

Ønsker du at likesinnede og andre skal backe opp frykten din og "huff så trasig, bli hjemme du", eller ønsker du faktisk å kjempe mot problemene dine?

Ønsker du å ta utdannelsen, eller ønsker du å la frykten ta over og se på Days of Our Lives hjemme i stua hver dag ?

Jeg prøver ikke å være krass men sette det i et perspektiv her. Du spør om noen har det på samme måten. Ja, det er mange som har det. Men hva hjelper det DEG når du er redd for å møte på skolen ? Jo flere med samme problem , jo mer backer man opp ens problemer og man blir forstått av andre. Greit,man kan lese andres erfaringer om at det gikk bra selv om man hadde frykten osv, men dette vil du jo ikke engang høre på og sier at "det ikke går", eller at det er så vanskelig.

Ønsker du å bli bedre , eller ønsker du å bli der du er? Det inntrykket jeg får er det siste.

[Gjest Gjest]

Jeg har selv hatt sosial angst, og vet hva jeg snakker om! Men den formen jeg hadde var ikke det samme som denne, derfor syntes jeg det var rart. Mitt råd er å skaffe seg piller, fordi dette vil aldri forsvinne helt uansett. Skaff disse halvtimes pillene før du går på skolen, så ordner det seg nok

Empati og forståelse for andre mennesker er ikke din sterke side, nei...?

For det første: Alle mennesker er forskjellige, og opplever virkeligheten på hver sin måte. Sosial angst oppleves selvsagt ikke likt for alle. Du har åpenbart ingen kompetanse til å gi råd i denne sammenhengen, for du viser stor mangel på kunnskap og forståelse. At du synes det er rart at andre med sosial angst opplever sosiale situasjoner annerledes enn deg, sier mer om deg enn om noe annet. Det er ingenting som er rart med TS sine følelser, og jeg ser ingenting i hennes tekst som tyder på at hun "bare er sjenert".

For det andre: ANGST KAN FORSVINNE. Det har jeg selv sett flere eksempler på. Å vinkle dette som en håpløs situasjon er verken korrekt, eller særlig empatisk.

For det tredje: Piller er ingen magisk greie som gjør at alt "ordner seg". De gjør deg sløv og demper alle følelsene dine, men de vil aldri kurere noen (ikke engang imidlertidig) for sosial angst. Videre har de ofte en rekke uheldige bivirkninger, og visse typer piller er også vanedannende. Og har man problemer med å finne på ting å snakke om, får man det også bare vanskeligere av piller, siden de sløver ned hele systemet ditt.

TS, jeg vil bare si at jeg er selv i samme situasjon. Jeg ser det er flere her som også er det. Det føles godt å se at det er flere av oss (misforstå meg rett). Man føler seg liksom litt mindre unormal, når man ser at man ikke er den eneste som ikke er skravlete, utadvent og sprudlende sosial.

Jeg har selv nettopp begynt på nytt studie, er eldre enn de fleste i min klasse, har sosial angst, liker ikke festing og slike typiske fadderordninger, og sliter voldsomt med å opprette og vedlikeholde vennskap fordi jeg ikke klarer å finne på ting å snakke om. Det er vel det sistnevnte som er mitt største problem. Jeg klarer bare ikke for alt i verden å holde en samtale i gang! Det begrenser seg som regel til intetsigende kommentarer om været, og andre flaue, oppbrukte temaer.

Det verste jeg vet er obligatoriske arrangementer som tvinger meg til å omgås medstudenter, for jeg føler jeg automatisk blir plassert i rollen som "den kjedelige", som bare sitter der og er stum og drar ned stemningen.

Jeg er ensom og deprimert, og skulle gjerne hatt et par gode venner, men jeg aner ikke hvordan man gjør det. Jeg har en kjæreste så jeg er ikke totalt alene, men nære venner har jeg aldri hatt.

Når man ikke er interessert i å feste og drikke har man et stort problem som student. De fleste studenter er etter min erfaring veldig glad i å feste, og 99 % av arrangementene som arrangeres for/av studenter sirkulerer rundt alkohol. Selv synes jeg slikt er helt uinteressant, men har til min skuffelse innsett at jeg er en del av et svært lite mindretall.

TS; hva ønsker du med denne tråden ?

Ønsker du at likesinnede og andre skal backe opp frykten din og "huff så trasig, bli hjemme du", eller ønsker du faktisk å kjempe mot problemene dine?

Ønsker du å ta utdannelsen, eller ønsker du å la frykten ta over og se på Days of Our Lives hjemme i stua hver dag ?

Jeg prøver ikke å være krass men sette det i et perspektiv her. Du spør om noen har det på samme måten. Ja, det er mange som har det. Men hva hjelper det DEG når du er redd for å møte på skolen ? Jo flere med samme problem , jo mer backer man opp ens problemer og man blir forstått av andre. Greit,man kan lese andres erfaringer om at det gikk bra selv om man hadde frykten osv, men dette vil du jo ikke engang høre på og sier at "det ikke går", eller at det er så vanskelig.

Ønsker du å bli bedre , eller ønsker du å bli der du er? Det inntrykket jeg får er det siste.

TS har allerede sagt hva hun vil med denne tråden: Å "lufte ut" tankene litt.

Når man ikke kan (eller klarer) å betro seg til noen ansikt til ansikt, er det i blant en stor lettelse å lette litt på trykket i et anonymt forum som dette. Det er ikke sunt å stenge inne i seg alt av tanker og følelser.

Jeg får ikke inntrykk av at TS ønsker å bli der hun er. Og jeg tror heller ikke hun er ute etter å bli fortalt at hun skal gi etter for angsten og bli hjemme. Det vil heller ingen oppegående personer oppfordre henne til å gjøre, selv om de selv har angst, og forstår hvordan hun har det. Som sagt er jeg i samme situasjon som henne, og er vel dermed også hennes "likesinnede", men å oppfordre henne til å gi opp kunne selvsagt ikke falt meg inn.

Det er trist å se hvor liten forståelse det fremdeles finnes for denne type lidelser. Vi lever virkelig i et kaldt samfunn...

[Gjest Coarvi]

Først og fremst vil jeg bare si at jeg synes det er utrolig dumt at fadderordningen skal være så fokusert på fest og alkohol. Det er en latterlig måte å begynne studiet sitt på synes jeg. Greit nok, en fest i ny og ne har jeg ikke noe imot, men fadderordningene er jo ekstreme!

Ble selv ganske nervøs da jeg fikk oversikten over opplegget for fadderordningen på mitt studiested. Jeg kjenner INGEN der, har aldri vært i byen før, og føler at jeg må delta på mest mulig for å få venner (for alle sier jo at det er der man får venner og blabla). Dag 1: Vorspiel og fest. Dag 2: Vorspiel og fest. Dag 3: Grillfest. Dag 4: Fest med annen gruppe. Dag 5: Fest! Dag 6: Rebus og fest... Så avslutter de programmet med å si at de lover flere fester uka etter også!!

Jeg må bare spørre, hva slags mennesker er det egentlig som innbiller seg at et sånt fadderopplegg inkluderer de fleste? Det inkluderer jo bare de som elsker å feste, resten blir stående utenfor. Det er et så patetisk opplegg! Nå er jeg heldigvis en person som KAN like en fest her og der, så jeg skal nok overleve, men 6 dager med festing er HELT uaktuelt for meg, så kjip er jeg... Så jeg kan godt forstå at noen med angst vil slite i sånne situasjoner, bare jeg, som ikke "lider" av annet enn sjenerthet blir jo sliten av tanken...

TS: Har du mulighet til å komme i kontakt med fadderne? Jeg vet om ei som hadde sosial angst som ga beskjed til fadderne sine om hva hun slet med, og de var heldigvis veldig forståelsesfulle og fikk dratt henne med seg på andre ting som ikke involverte festing, og hun ble godt kjent med folk. Men, hun måtte altså gi beskjed til noen først...

[desert_rose]

Er i samme situasjon. Skal studere i Stavanger. Hvor skal du studere?