Gå til innhold

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få fortalt folk om alt jeg sliter med, men jeg føler det er blitt for mye nå :(


LilleLu

Anbefalte innlegg

Jeg har så mange ting jeg sliter med for tiden, jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det til folk.

Ikke som i gå offentlig, men dele det med nærmeste.

Både min mor, stedfar og mine beste veninner.

Og da mener ikke jeg som i "er det noe som plager deg for tiden?", jeg mener sånn som at de spør ekstra ofte om eg har det bra, og hinter om at de skjønner at det er noe jeg ikke klarer å fortelle dem.

Jeg har alltid vært lettere sutrete, og har tidligere plaget folk med alle mine små problemer. jeg slakket veldig ned på dette da jeg skjønnte hva det gjorde med folk.

Nå som jeg har tyngre ting jeg sliter med, føler jeg ikke riktig at jeg tør å snakke om dem, selv om jeg skjønner at de andre prøver å hjelpe meg og faktisk bryr seg om meg. Jeg føler at jeg er til bry, men størst av alt er følelsen av at jeg er overmannet.

Det er akkurat som om at det å snakke om det overmanner meg så mye at jeg går i lås. Jeg VIL, men jeg klarer ikke. Det å skulle snakke om det jeg går igjennom gjør at jeg blir nødt til å "akseptere" at følelsene er der, og å proccessere det. Og det føler jeg ikke at jeg klarer akkurat nå.

Når noen spør meg om hva som er galt på en måte som gjør at jeg skjønner at de ber meg om å la dem få hjelpe meg, så skifter jeg samtaleemne eller

Nå lurer dere kanskje på hva som gjør at jeg sliter?

Joda, her skal dere få.

1.

Jeg fikk å vite at en jeg kjente har begått selvmord. Vi var bare bekjente i form av to som bor i samme by og av og til møtes i butikken og på fester, og har aldri hatt lange samtaler sammen.

Likevel så klarte jeg ikke å fortelle dette til noen i familien min, da vi var på reise for å feire en stor familiebegivenhet og jeg ikke ville stjele noen plass i rampelyset ved å spille deprimert-kortet.

Jeg fikk nyheten rett før jeg skulle på flyet, og satt helt stille inntil jeg følte jeg holdt på å eksplodere. Da skrudde jeg musikken på mp3-en høyere og høyere for å drukne tankene, inntil setebelte-lyset kom av og jeg kunne løpe inn på doen og grine.

Det føles bare så rart at noen jeg har sett så ofte rundt om kring plutselig ikke er der. At hun er helt borte, lissom. Mange kunne jo se at hun ikke hadde det helt bra her i byen, men ærlig talt er det nesten ingen på min alder som har det bra her.

2.

Jeg hadde en spontanabort for snart en måned siden.

Jeg var ikke mer enn et par uker på vei, og orket derfor ikke å fortelle noen at jeg var gravid, av skrekk for at jeg ville miste barnet og stå der som en annen idiot. Jeg hadde vel rett, heh...

Men jeg sliter veldig med dette.

Under unnfangelsen var jeg høy og full, og det døgnet alene røkte jeg vel 25 sigaretter eller noe (festivaler, ikkesant?), og jeg kan jo da ikke la vær å lure på om jeg med dette drepte barnet før det fikk sjans til å prøve å leve.

Jeg hadde endelig akseptert "okey, jeg er gravid." og begynnt å drømme meg bort og leve sunnere, jeg sluttet å røyke med det samme jeg fikk mistanken, og så skjer dette? Jeg føler meg snytt! Jeg er... Jeg er så lei meg...

Jeg har ikke tort å si dette til noen heller.

Jeg delte min mistanke om graviditet med et par nettvenner, men da jeg mistet barnet og de spurte, sa jeg bare tings som "Legen sa jeg ikke var gravid likevel, takk gud! Meg? barn? Hørt sånnt tull!" Og sånne ting, men inne så grein jeg som bare fy!

Jeg skjønner jo at det ikke var min tur, og at barnet nok ikke var "friskt" nok til å overleve, og at dette skjer med mange graviditeter, men det gjør så utrlig vondt likevel...

Det føles som om jeg savner noen dypt, noen jeg aldri har møtt...

3.

Jeg føler ikke at min far og min søster elsker meg mere.

Min søster har vært veldig passiv-agressiv og fiendtlighver gang vi har vært i samme hus (hun er borteboer, men bor hos far i feriene, jeg bor hos mor), og selv om hun er yngre enn meg har hun oppført seg som om jeg er en brysom lillesøster.

Hun klager til de felles vennene våre om at jeg er så uansvarlig og aldri rydder opp etter meg, men meg sier hun ikke noe om dette til. Grunnen er visstnok at hun ikke vil krangle med meg foran typen sin, som forresten alltid er med oss fordi hun "overhodet" ikke klarer å trives hjemme hvis ikke han er med.

Min far har etter jeg fyldte 18, virket som om at han alltid tenker det værste om meg.

Han tviler ofte på ting jeg sier, og viser som regel gjennom kroppspråk at han tviler sterkt på at ideer jeg har kan holde vann, som det heter. Kort sagt føles det som om han har bestemt seg for at jeg bare er en sånn som mislykkes.

Han har uttrykt at han tror jeg er "løs", og at han også ikke ville bli overrasket hvis jeg begynnte med dop. (Ja, jeg røyker pot, men det regner jeg ikek som dop, og vil uansett ønske at han kan se forbi det hvis han finner det ut)

Han advarer meg alltid mot å la meg selv blir for glad for ting eller legge for detaljerte planer, akkurat som om han vet at jeg liksom er en sånn det aldri lykkes for.

Hvis jeg sier ting eller gjør ting så velger han å tro det alternativet som gjør meg minnst "snill" og mest mulig lat, rotete, glemsk, you name it.

For et par uker siden sa han at de var best hvis jeg bare sov hos dem og sånnt når han og de andre i huset ikke var hjemme, fordi "du rydder ikke etter deg, og det er vanskelig å få deg til å dra igjen". Nå har han, "tilfeldigvis" dagen etter at min søster og jeg hadde en krangel om det samme, sagt at jeg bare er ønsket der når de er hjemme, og dette bare som et dagsbesøk. Dette grunnet at jeg visstnok aldri rydder etter meg..? Og dette gjorde han ved å be meg på middag og fortelle meg det 5 minutter før vi skulle spise.

Dette sårer meg veldig.

Jeg pleide å bo hos ham hele tiden før!

Det sårer meg veldig. Jeg vil da også gjerne få være i "mitt" hus! Jeg har dyra mine der, minnene mine der!

Etter at hans kone og hennes barn flyttet inn dit har jeg bodd hos min mor fordi min far har bestemt at siden jeg er over 18 har jeg flyttet ut, og låner en liten loftskrok når jeg er der nå, fordi det visstnok ikke var plass til et soverom til meg.

Og også fordi at jeg ikke liker å være der så ofte når de er det pga. stedsøsknene mine alltid skal krangle med hverandre og moren sin, som regel under maten,

Jeg savner å være der, jeg pleide jo å være der hele tiden!

Det sårer meg at han og søsteren min er blitt slik mot meg, for jeg prøver jo så godt jeg kan! Jeg savner å ha det slik det var før, den gangen han og søsteren min fortsatt elsket meg. De pleide jo å støtte meg i hvasomhelst, nå er jeg bare en brysom feit latsabb?

Jeg har ADHD, og faren min forsvarer støtt og stadig andre med samme diagnose, gjerne når noen kritiserer dem for de samme tingene han kritiserer meg for. Hvorfor kan han ikke skjønne at jeg ikke heller bare kan "ta meg sammen" mer enn jeg allerede prøver?

Hvorfor kan han ikke spørre om hvorfor jeg aldri sier noe under middagene istedetfor å kalle meg uhøflig?

Han gav meg "nyheten" for en uke siden, og da traff jeg veggen. Blandet med de andre problemene var dette dråpen som fløt begeret over.

Jeg har slitt med å spise og sove ordentlig siden da, og jeg har drukket mye.

Med det mener jeg at der jeg vanligvis ville sagt til venner som tilbød å drikke "nei, jeg har ikke lyst", så har jeg kastet meg med og drukket meg drita.

Jeg har ellers, siden det med spontanaborten, distansert meg veldig fra alt som heter mennesker.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

Siden jeg ikke aner når jeg får jobb og flytter, har jeg ikke hatt lyst å ta kontakt med psykolog, for jeg har gjort det før, og synes det er slitsomt å bli vandt til en når jeg når som helst kan få lov å flytte, og dermed må venne meg til en ny.

Hva skal jeg gjøre? Jeg skjønner jo at jeg får det bedre av å dele det med noen, men jeg klarer ikke å mote meg opp til å fortelle det til noen, for jeg er redd de vil misforstå eller bagatellisere det...

Det er faktisk et veldig stort skritt for meg bare å skrive dette.

Jeg er normalt en som blogger om livet mitt i det vide og det breie, men dette har jeg ikke skrevet noen plass...

Jeg løper en kjemperisk bare ved å skrive det her, fordi jeg kjenner ivæffal 3 andre som bruker kvinneguiden...

Kan noen...

Gi meg noen form for råd, tips eller trøst er det veldig satt pris på :)

(og ikke for å være slem, men selv om jeg setter pris på å høre andres erfaringer, så prøv å holde denne tråden om meg. Har før erfart på andre forummer når jeg har skrevet om andre emner, at andre tar over tråden min helt og "stjeler" "min" hjelp...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg vil anbefale deg å bestille en time hos fastlegen din - man kan gå til dem selv om man ikke har fysisk vondt - psykisk vondt er like ille. Om ikke annet, så kan det hjelpe å få det ut, alt det du tenker på, til en levende person.

Men som du selv sier, du flytter muligens snart, uten at du vet når og hvor - det gjør det gjerne litt vanskeligere å finne noen du kan prate med. Uansett, jeg gikk til legen når jeg slet som verst, og han var virkelig forståelsesfull.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Enig med licota, snakk med fastlegen. Det hjelper å snakke med og få tilbakemelding fra i hvert fall én person.

En annen ting er at jeg synes du skal ta mot til deg og fortelle i hvert fall noen av tingene du tenker på til de rundt deg. F eks det med selvmordet, kanskje det med spontanaborten (men mulig det kan være like mye hjelp i å lese og skrive om det på nettet)...

Når det gjelder forholdet til din far, søster og stefamilie er det komplisert å gi råd, synes jeg. Min erfaring er at det er vanskelig å se hva som er hva i familieforhold, det forandrer seg ofte med alder, og noen ganger kan forholdet endre seg til det bedre ved at man selv innser noe, eller det kan tvert i mot bli verre av samme grunn. Kanskje du bør si fra om at du ble lei deg for det faren din sa, tenke gjennom om du faktisk kunne ha ryddet mer o.l, og hvis du synes det, tilby deg å endre på det du føler er greit for deg å gjøre. Uansett si fra at du ble lei deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Jeg synes det kan hjelpe å snakke med noen mer "perifere" venner, altså noen du kan stole på, men som du ikke nødvendigvis treffer hver dag. Da slipper du å tenke på det hver gang du treffer de. Hvis ikke du vil snakke med noen, kan du kanskje skrive et brev/e-post? Min erfaring med psyolog så langt, er at de ikke gir mye tilbakemelding, det er en selv som "må gjøre jobben", så det kan kanskje være mer støtte i fastlegen, en helsesøster eller en gammel venn? Lykke til...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skaff ditt eget liv og finn trygghet i deg selv.

1. Hva gjør deg glad?

2. Hva drømmer du om?

3. Sett deg realistiske mål

4. Kvitt deg med mennesker som sårer deg, hvis det blir for tøft så distanser deg først, la dem savne deg. Ditt liv, dine valg, du må vite hvem du er.

Skriv ut smerte, driv med fysisk aktivitet, snakk med venner, ev ta kontakt med en psykolog.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...