Eliza

[Eliza]

Vi har blitt foreldre!!! Søndag 1. august, 13 dager over termin og 1 døgn før igangsettelse, fant det lille nurket ut at det var på tide å hilse på foreldrene sine. Kom hjem fra sykehuset på onsdag, og siden da har jeg ikke rukket så mye annet enn å amme og skifte bleier...

Jeg skriver mer om fødselen litt senere... Nå må jeg prøve å få litt søvn før jenta våkner om et par timer og vil ha mat igjen!

[hanni]

Gratulerer så mye, Eliza! Hurra!

Klem fra hanni

[Zianta]

Gratulerer med den lille jenta!

:dagensrose:

Klem fra

Zianta

[havsulen]

Gratulerer Eliza!

Tenk, nå er dere endelig sammen, og du har blitt mamma!

Håper dere koser dere veldig!

[Rioja]

Gratulerer så mye! Gleder meg til å få høre mere...

Kos deg masse!

[Eliza]

Takk for gratulasjoner! Har tatt sin tid før jeg fikk tid til å skrive noe mer, men tiden flyr når man har en baby i huset!

Tenkte jeg skulle skrive noen ord om fødselen... Jeg våknet av den første rien i fem-tiden om morgenen lørdag 31. august. Var ikke helt sikker på hva det var jeg kjente, så jeg ble liggende en stund og kjenne etter. Det samme gjentok seg fire ganger i løpet av en time. Sto opp en tur og satte meg i sofaen for å vente på at det skulle komme flere, men da stoppet det opp. "Søren og" tenkte jeg og var sikker på at det nok en gang var falsk alarm. Gikk og la meg igjen, men da kom det tilbake gitt! Fant ut at det var lurt å få litt hvile, og sov til i ti-tida. Sto opp sammen med mannen min, spiste frokost og rigget meg til på verandaen i finværet. Riene fortsatte utover formiddagen, men de var ikke vonde. Mer som kraftige kynnere, bortsett fra at de var ledsaget av en mild smerte i korsryggen og nederst i magen. Men jeg var ikke i tvil lenger om at fødselen var i gang. Litt lenger ut på dagen dabbet riene litt av igjen, og vi fant derfor ut at vi skulle gå oss en tur for å få litt fart i dem igjen. Det hjalp! Og resten av dagen gikk vi mer tur, kjørte biltur og prøvde å holde oss i bevegelse. Først i 23-tida om kvelden begynte riene å bli kraftigere, og de kom etterhvert med ca. 6 min. mellomrom. Da fant vi ut at vi ville ta en tur på sykehuset for å sjekke hvordan det stod til "der nede". Det var heldigvis rolig på sykehuset denne kvelden, og vi fikk komme inn til undersøkelse med en gang. Det ble da konstatert 2 cm åpning, men det var ikke nok fart i riene enda til at de ville legge meg inn. Vi fikk valget mellom å vente der nede eller å dra hjem for å hvile oss litt. Vi valgte det siste. Når vi kom hjem gikk mannen og la seg, og sovnet momentant... Jeg begynte nå å få såpass vondt at det ikke var mulig å sove, men jeg småslumret litt i en lenestol mellom riene. Når riene kom sto jeg opp og gikk rundt på gulvet mens jeg laget noen "urkvinne-lyder". Det var nemlig ikke mulig for meg å bare puste rolig lenger - nå var det nødvendig å gi fra seg noen grynt. Men det tror jeg er bare sunt! Og i 04-tida begynte riene å bli så intense (5 min. mellom og over 1 minutts varighet) at vi bestemte oss får å dra på sykehuset og føde! 04.30 var vi på føden igjen, og nå var det blitt 4 cm åpning! Fødselen var definitivt i gang, og jeg ble ledsaget inn på en fødestue, fikk på meg sykehusskjorte og den lekre nettingtrusa med en svær bleie inni... For å få litt fortgang i riene ble vannet tatt med en gang. Babyen fikk sonde på hodet for å registrere hjerteslagene, og det var en trygg og god lyd som forsikret oss om at hun hadde det bra hele veien. Riene var vonde nå, og i 6.30-tida spurte jordmor om jeg kunne tenke meg epidural (jeg begynte å bli sliten, hadde jo ikke sovet på over et døgn). Jeg hadde ikke tatt noen stilling til dette på forhånd, men der og da bestemte jeg meg for å takke ja til dette tilbudet. Jordmor forsikret meg om at fødselen ikke kom til å stoppe opp når jeg hadde kommet så godt i gang, og et kvarter senere var anestesilegen der (jeg hadde aldri i livet drømt om at det skulle gå så fort). Selve stikket kjente jeg ingenting til, og noen minutter senere ble det mye mer behagelig å være til... Epiduralen tok bort den intense smerten i ryggen, men lot meg likevel kjenne riene godt i magen, og det var litt betryggende. Jeg hadde fremdeles "kontakt" med fødselen min, på en måte. Nå ble det plutselig svært travelt på føden, for det kom inn tre fødende kvinner omtrent samtidig. Dermed gikk det lang tid mellom hver gang jordmor hadde tid til å komme innom, og midt oppe i det hele var det vaktskifte. Jeg ble litt bekymret, for jeg begynte å kjenne antydning til trykketrang. Når jordmor omsider kom innom (en svært hyggelig dame forøvrig) fikk jeg henne til å sjekke åpningen - og nå var det bare en liten kant igjen før det var full åpning! Da var vel klokka sånn ca. 09. Det ble gjort klar "landingsplass" til babyen, og jeg ble lagt på siden med en pute mellom beina for at babyen skulle få den riktige vridningen nedover fødselskanalen. Et kvarter senere ble det konstatert full åpning, og jeg ble flyttet over på fødebenken. Trykketrang hadde jeg hatt en stund nå, men hadde vært nødt til å bare puste meg gjennom riene fram til nå. Nå fikk jeg endelig lov til å presse! Jeg ble lagt på ryggen med beina i bøyler, epiduralen ble slått av og jeg fikk drypp for å få litt mer trøkk i pressriene. Som jordmor sa: "Vi trenger jo ikke å drøye dette lenger enn nødvendig"... Denne delen av fødselen var ganske mye mer heftig enn jeg hadde forestilt meg på forhånd. Jeg trodde åpningsriene skulle være det verste med fødselen, men jeg synes faktisk at selve utdrivningen var verst. Det var utrolig tøft både psykisk og fysisk å skulle presse barnet ut, men samtidig er det noe av det mest fantastiske jeg har opplevt. Mannen min satt bak meg og gav meg oppmuntrende ord hele tiden, mens jordmor og barnepleier var rolige og sindige og gav meg klare instruksjoner på hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg veldig trygg selv om jeg i små øyeblikk ikke trodde jeg skulle greie det... Heldigvis viste det seg at jeg hadde en god fødselskanal, og jeg slapp unna med bare 15-20 minutter med pressrier. Kl 09.50 sa det plopp! Og der skled hele barnet ut på ett trykk. Den følelsen når barnet ble født var bare helt ubeskrivelig. Jeg ble liksom helt tom inni meg, og all smerte var som blåst bort! Og der nede mellom beina mine kunne jeg se den nye verdensborgeren som trakk pusten for første gang! En nydelig liten jente som kikket opp på sine foreldre med rynker i panna og et litt bekymret blikk... Jeg slapp heldigvis å sy, så vi ble trillet ut av fødestuen nesten med en gang og fikk nyte et par timer alene før jeg ble tildelt rom på barsel.

Alt i alt vil jeg si at jeg hadde en fin fødsel, og selv om det til tider var tøft, så har jeg ingen betenkeligheter med å gjøre det flere ganger! Å føde barn må være noe av det største en kvinne kan oppleve, og jeg er ikke så rent lite stolt over at nettopp jeg greide å gjennomføre det!

Jeg vil ønske alle gravide her inne lykke til med fødselen, og jeg håper flest mulig sitter igjen med en like god følelse som meg etterpå. Stol på dere selv og stol på personalet på sykehuset, så går det nok bra!

Klem fra Eliza - endelig mamma!

[Salamandra]

Gratulerer så mye med den lille jenta, Eliza :blomst_opp:

Så bra at du fikk en fin opplevelse av fødselen selv om du måtte vente en stund før den satte i gang.

Kos deg med den lille datteren din..

[Eliza]

Da er det vel på tide å si takk for meg inne på dette forumet...

Lille nurket vårt er når tre og en halv uke gammel, og om en uke skal vi feire 1-måneds bursdag! Ting begynner å gå seg til nå, men jeg skal innrømme at den første uka hjemme var litt tøff. Men nå har vi blitt mye bedre kjent med barnet vårt, og skjønner litt mer hva hun vil. Selv om hun av og til er en gåte for oss... Hun har litt problemer med luft i magen på kveldstid, men det varer heldigvis ikke så lenge. Og så er hun veldig sosial! Skal helst være i armene til mamman eller pappan sin hele tiden, og det får hun jo selvfølgelig lov til... Ellers er det helt fantastisk å se hvor mye hun vokser og utvikler seg for hver dag som går. Vi gleder oss til fortsettelsen!

Takk til alle som har lest dagboka mi og lagt igjen hilsener gjennom prøvetiden og graviditeten min - det var veldig hyggelig! Jeg kommer nok ikke til å forlate forumet 100% enda, må jo følge med dere alle sammen... Og hvem vet - kanskje er jeg tilbake igjen om et par års tid