Gå til innhold

Et liv med oppturer og nedturer


Go'jenten
 Del

Anbefalte innlegg

Hei.

Jeg er en jente på 20 år som trenger å lufte tanker og følelser. Jeg har alltid likt å skrive og føler ofte at jeg er roligere etterpå. Ved å skrive på kvinneguiden vil jeg også kunne få andres tanker på det jeg skriver.

Det som angår meg akkurat for øyeblikket er et brudd med min fantastiske kjæreste som jeg har vært sammen med i syv måneder. Kanskje ikke så lenge, tenker dere, men for meg var han utrolig viktig og tanken på å miste han er veldig vond. Jeg merker at jeg sliter med å samle tankene mine, og det eneste jeg har gjort siden bruddet er å gråte. Nå føler jeg meg omtrent tom for tårer, og trenger å ta litt ansvar for mitt eget liv.

Saken er at eksen (au..) er langt ifra sikker på sine egne følelser oppi dette. Han sier at han ikke er sikker på om det er riktig å slå opp, men at han ikke vil såre meg ved å si at han trenger tid. På denne måten blir jeg bare satt på vent, og det synes ikke han er riktig for min del. Vi har snakket veldig mye om dette, og jeg vet at han har vansker for å takle sine egne følelser. Dette grunnet vonde opplevelser med å snakke om følelser i tidligere forhold, slik at han stenger mye inne og blir sint istedenfor å si det han egentlig føler. Jeg blir ofte opprørt når han nekter å snakke, nettopp fordi jeg ser at han har så mye på hjertet, men han klarer ikke å få det ut. Denne uken fikk jeg snakket en del med han, og da han forsto at jeg aldri ville kjeftet på han pga noe han følte, begynte han å strigråte. Han sa at han følte han ikke var en god kjæreste for meg, at han ikke elsket meg så høyt som han burde, og at han var altfor forvirret. Han gråt når han så på bilder av oss, han gråt når jeg først ikke ville beholde en gave jeg har fått av han fordi det minnet meg så mye om han.

Samtidig sier han at han ikke vet om det er best for han å være singel nå. Han kom nettopp ut av et langt forhold da vi ble sammen, og jeg tror kanskje han sliter med det bruddet enda, selvom han sier han er helt over henne. Mulig han er helt over henne, men kanskje han ikke har fått tid til å bli seg selv igjen, ellernoe.

Vi kom til slutt frem til at han trenger tid til å tenke og kjenne på om han savner meg og vil ha meg i hans liv eller om dette er riktig beslutning for han.

Jeg for min del elsker gutten av hele mitt hjerte, og har det utrolig vondt med tanke på at jeg mest sannsynlig mister han. Samtidig er jeg rolig nok til å forstå hans side av saken, og tenker mye på hva han har sagt i løpet av forholdet, hvordan ting har forandret seg, osv.

Jeg synes det er utrolig vondt å erkjenne at jeg har mistet meg selv litt i dette forholdet. Istedenfor å gjøre "som jeg selv vil" og avtale med venner, osv har jeg gjort meg tilgjengelig for han og deretter blitt skuffet de gangene han har prioritert annerledes. Jeg ser nå at dette har plaget han, ettersom han sa rett ut i går at han nesten hadde blitt glad hvis han måtte "vente på meg" litt, at jeg ikke hele tiden valgte han istedenfor andre.

Det er så mye å tenke på, og jeg klarer ikke å gi fra meg tanken på at det kan ordne seg. Men jeg forstår også at hvis det skal fungere må jeg gi han den tiden han trenger, og selv bruke tiden på å bli meg selv igjen.. Få opp hobbier og være mye med venner. Jeg tror også at han da vil se at jeg ikke lar meg selv forfalle. Han har sagt så mange ganger at mye av grunnen til at han ble forelsket i meg er at jeg var så selvstendig og tøff, på tross av vonde ting i min fortid. Jeg forstår han så godt, og jeg er utrolig glad i han..

Uff, ble mye dette. Trenger å få det ut merker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ønsker foresten alle lesere velkommen og setter umåtelig stor pris på tanker, støtte og konstruktiv kritikk..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner at det er vanskelig å holde meg unna, ikke kontakte han.. Jeg vet at det er det beste, jeg vet at det ikke hjelper om jeg virker desperat.. Men samtidig så vet jeg hvor god han er til å trøste, hvor godt det er å ha ham nær meg. Det er så vanskelig, og jeg føler meg så alene. Hvor er vennene mine når jeg trenger dem som mest..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke hvorfor han kan være så lei seg, gråte, sende meldinger når vi har avtalt avstand, osv.. når han ikke vil mer? Det er jo jeg som burde gråte... Jeg forstår han ikke, og håper sånn på at han ombestemmer seg.. Dette er så tøft :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har bedt ham om å la være å kontakte meg. Han gråt, men respekterte det. Idag angrer jeg bare, og savner han mer enn noen gang. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Purple Haze

Hei :vinke:

Huff, vet hvor vondt du har det nå, så jeg vil gi deg en liten :klem:

Håper virkelig dere finner ut av det, på en eller annen måte. Syns du er flink som setter grenser for hva du ønsker at han skal/ikke skal gjøre. Det er tøft å be han ikke ta kontakt, når det er det dere er blitt enig om. Og når du attpå til savner han så fælt, er det enda mer vanskelig.

Du virker som en oppegående og fornuftig jente, så du vil nok klare deg bra, uansett :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hei, og velkommen i min dagbok :) Kjekt å få gode ord, spesielt nå.. :) Det er utrolig vanskelig.. Nå tenker jeg mest på at jeg mister en utrolig god venn i han også, han har på en måte vært den jeg har gått til uansett, den jeg har stolt på mest.. Tøft å gi slipp..

Ikveld har jeg hatt besøk av venner, var godt å få le litt og tenke på andre ting.. Men stillheten når de er gått er drepende, og savnet blir så stort når jeg er alene. Jeg pleier ikke sove alene.. Noe mangler..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Purple Haze

Hei igjen :)

Vet at du har det kjempetøft nå. Venner er kjempeviktig generelt, men kanskje spesielt viktig når livet går i motbakke. Håper dine stiller opp og støtter deg, nå som du har det vondt.

Følelsen av å miste en god venn når kjæresten forsvinner, er fryktelig tung. Når man har delt alt, ramler liksom grunnen litt vekk når det blir borte. Venner er en ting, men kjæresten er liksom den som bryr seg det lille ekstra, og kan gi på en annen måte.

Og selv om man gjerne vil være venner etter at det er blitt slutt, kan det være litt sårt også, for man tenker på alt det man hadde i tillegg.

Er det ikke håp for at det kan ordne seg for dere da?

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har forsøkt alt, så det er nok ingen håp. Nå vil han ikke ha kontakt heller, og jeg blir bare mer og mer sint på han. Jeg hater at jeg ikke kan ha han i livet mitt. Jeg hater dette over alt.

Det eneste jeg gjør er å grine, hele tiden og uten stopp. Dette er jævlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Purple Haze

Uff, stakkars deg. Vet akkurat hvordan du har det, og det er bare forferdelig.

Dessverre hjelper det ikke det minste hva andre sier. En må bare gjennom den vonde perioden, sørge, rase og gråte, og så kan man bygge seg opp igjen.

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Idag går det litt bedre.. Iallefall føles det slik. Men selv om jeg vet at det er slutt, og at jeg ikke kan gjøre noe fra eller til, tar jeg meg selv i å savne han og håpe på at en dag så forstår han, en dag tar han meg tilbake..

Det er så vondt å innrømme at jeg har mistet meg selv i kampen for å beholde han. Hvorfor skal jeg krype for en gutt som åpenbart ikke er glad nok i meg? Hvorfor skal jeg gråte hver dag når han går på jobb, er med venner o.l uten videre problemer? Jeg skal prøve å skjerpe meg, gjøre det som passer meg og komme videre. Jeg er bare så utrolig lei meg for at han ikke er en del av livet mitt lenger..

Han vil vi skal kunne være venner, det vil såklart jeg også. Men jeg vet jeg ikke klarer det nå, og er redd for at han ikke vil senere.. Jeg har så lyst å ringe han, sende han en melding, ta kontakt.. Men siden jeg snakket med han sist og han sa rett ut at det jeg holdt på med, overtalelser og lignende ikke hjelper i det hele tatt, så har jeg latt være.. Jeg skjønner at jeg ødelegger for meg selv ved å kontakte han.. Jeg innser at han mister totalt respekten for meg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Purple Haze

Så fint at det føles litt bedre i dag. En kan ikke gjøre noe annet enn å ta en dag om gangen. Og så går det bedre, sånn litt etter litt.

Og det er sikkert veldig fornuftig å ikke ta kontakt, selv om du har aldri så lyst. Det er nok som du sier, at da mister han bare mer respekt for deg. Og oppfatter det som mas og krav.

Kanskje klarer dere å være venner etter hvert, når sårene får grodd litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...

Nå har det gått nesten tre måneder siden bruddet, og det er **** meg like tøfft enda. Jeg gråter, stresser, tenker og har det generelt bare vondt :( Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har jo ikke kontakt med han, og jeg går på skole, jobber og gjør ting på fritiden.. Men det er så vondt, og det går jo aldri over.. Det har ikke blitt bedre engang.. :s

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Legger igjen et lite spor her jeg!

Hvordan går det med deg? Har ikke lest skikkelig gjennom det du har skrevet, men har fått med meg at du har det litt tøft :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...