Yrke hvor man følger noen tilbake til livet etter en hard påkjenning

[Gjest Gjest]

Jeg kan tenke meg å jobbe med folk med kreft, å snakke med dem..pårørende..være der når livet blir tøft.

Eller å jobbe på et voldtektsmottak eller senter for incest.

Å jobbe med familier og individer som opplever traumatiske hendelser og har behov for hjelp og oppfølging.

Drømmen min er å kunne være en terapaut/samtalepartner for mennesker som kommer opp i vanskelige livssituasjoner, gi råd og veiledning og følge dem tilbake til livet.

Hvilke utdannelse vil da passe best tror dere?

[Gjest Vampen]

Jeg kan tenke meg å jobbe med folk med kreft, å snakke med dem..pårørende..være der når livet blir tøft.

Eller å jobbe på et voldtektsmottak eller senter for incest.

Å jobbe med familier og individer som opplever traumatiske hendelser og har behov for hjelp og oppfølging.

Drømmen min er å kunne være en terapaut/samtalepartner for mennesker som kommer opp i vanskelige livssituasjoner, gi råd og veiledning og følge dem tilbake til livet.

Hvilke utdannelse vil da passe best tror dere?

Jeg vil tro det er flere veier å gå.. Jeg er ikke ekspert på dette, men den gangen jeg opplevde en krise fikk jeg tilbud om prest, sosionom, psykiatrisk sykepleier og psykolog. I en krise trenger man ofte råd på flere områder, så de som følger en opp har ofte forskjellig kompetanse som utfyller hverandre. Da kommer det jo litt an på hva du syntes virker spennende. Slik jeg opplevde det var presten den som snakket om begravelse og var en samtalepartner som først og fremst hadde medmennesklighet å tilby. Sosionomen har kunnskapen om det praktiske, rettigheter ect, noe som for oss var enormt verdifullt når hodet koker, tankene er ull og man skal prøve å finne ut hvor veien går videre. Den psykiatriske sykepleieren kom raskt inn i bildet, var en samtalepartner, som henviste videre til en psykolog, som tok seg av det tyngste sorgarbeidet. Etter det tok den psykiatriske sykepleieren seg av oppfølgingen over tid, etter at det verste har lagt seg litt, menman fortsatt har behov for et sikkerhetsnett. Både sosionom og prest finner man på de fleste sykehus, og det er vel de som settes inn i første omgang når noen opplever en krise. Vi fikk ihvertfall tilbud om det veldig raskt. Jeg har også sett at det er organisasjoner som tilbyr kurs til personer som ønsker å lede sorggrupper, men det er mer på frivillig basis. Det kunne kanskje vært en måte å teste ut om det er noe for deg?

DPS er ofte bygget opp slik at de har team som består av psykolog, psykiater, psykiatrisk sykepleier og lege, for å kunne følge opp forskjellige problemer.

Her kommer det rett og slett an på hva du brenner for.. Er det psykologi eller det praktiske? Er du religiøs? Omsorgsperson?

Slike personer er viktig, og riktig person til rett tid er gull verdt.

[Gjest Gjest]

Gikk nettopp gjennom en alvorlig livskrise, ingen som vile hjelpe meg da jeg var for ressurssterk;) Etter mine erfaringer må man hjelpe seg selv, for meg hjalp det å reise vekk.

Sosionomer, psykologer, spesialpedagoger, advokater og leger kan ev hjelpe.

Hvis en er heldig;)

[Gjest Gjest]

Tusen takk for 2 veldig flotte svar.

Sosionom har jeg hatt i tankene en stund, men ønsker å kunne være med på oppfølging og å kunne ha samtaler med personen i krise uten at det nødvendigvis trenger å handle bare om hvilke rettigheter de har, likeså om hvordan de personlig føler seg og opplever hendelsen som har inntruffet.

Psykolog er også et drømmeyrke for meg, men her tror jeg det vil være vanskelig å komme inn på skolen. Selv om karakterene mine er bedre enn gjennomsnittet så er det veldig høye poengsummer på dette studiumet.

Presten har nok på mange måter mye av de oppgavene jeg søker med tanke på samtaler og det å "være et medmenneske og lytte"..men religiøs er jeg ikke så det blir litt feil alikevel.

Sykepleier kan nok også være noe... men da må det være basert på samtaler og ikke det fysiske.

Takker for alt av innspill noen måtte komme med

[Noli]

Det finnes mange etterutdannelser for sosionomer. Svigermoren min har noe pedagogikk og psykiatri som etterutdannelse for sin sosionom-utd. og hun jobber med utredning og behandling på DPS, barne og ungdomsavd.

Ei venninne av meg har også noe psykiatrisk etterutdannelse, og hun jobber med utredning og behandling på DPS voksenavd. Ei annen venninne jobber på gruppepoliklinikken.

Ingen av disse har spesielt mye med folks rettigheter å gjøre i det daglige, men sier det er godt å ha det i bakgrunnen, fordi mange av deres pasienter vil slippe å forholde seg til flere enn nødvendig.

Enten du velger sosionom eller sykepleier, må du sannsynligvis ha en etterutdannelse. Basert på din (nest) siste setning, virker det kanskje som sosionom er den beste veien å gå, siden sykepleierutdanningen i større grad dreier seg rundt pleie og stell.

Endret 19. juli 2009 av Noli

[Gjest *]

Jeg ville tatt sykepleierutdannelse. Som sykepleier møter man alltid mennesker i krise. Sykdom er jo alltid en krise for den det gjelder.

Så kan du evt. videreutdanne deg til psykiatrisk sykepleier.

[Gjest Gjest]

Jeg tror kanskje selv også at sosionom er akuratt midt i blinken for meg!

Tusen hjertelig takk for at dere tok dere tid, og skulle noen ha noe på hjertet som kan være bra å tenke på/vite er det bare å fyre løs