Innvandring

[Lew Skannon]

Jadda, jadda. I mangel av argumenter må du tydeligvis spille både fryktkortet og "de er dumme"-kortet.

Ingen av delene.

Men om du har litt kjennskap til politisk teori og vet hva liberalismen mener om

nasjonalstatene, fri flyt av mennesker og kapital så ville du kanskje forstått hva jeg snakker om.

Men for all del, ikke la meg ta fra deg livsløgnen din. for meg betyr det absolutt ingenting hvilken klovneforening folk velger. I praksis vil det mest sannsynlig ikke bety stort for deg heller.

Endret 11. juli 2009 av Lew Skannon

[Gjest Gjest]

Ingen av delene.

Men om du har litt kjennskap til politisk teori og vet hva liberalismen mener om

nasjonalstatene, fri flyt av mennesker og kapital så ville du kanskje forstått hva jeg snakker om.

Men for all del, ikke la meg ta fra deg livsløgnen din. for meg betyr det absolutt ingenting hvilken klovneforening folk velger. I praksis vil det mest sannsynlig ikke bety stort for deg heller.

Fremdeles tomt for argumenter, ser jeg...

[Gjest Apis]

Pr i dag er det vel den største utfordringen økning i mindreårige asylsøkere som kommer fra land som Afganistan.

Da syntes jeg det blir direkte ekkelt. Selv om den ikke er overaskende. Den løsningen som Frp kommer med. Å sende dem til asyl leire i Afrika.

[Gjest Gjest]

Pr i dag er det vel den største utfordringen økning i mindreårige asylsøkere som kommer fra land som Afganistan.

Da syntes jeg det blir direkte ekkelt. Selv om den ikke er overaskende. Den løsningen som Frp kommer med. Å sende dem til asyl leire i Afrika.

Hvorfor er det ekkelt?

Afrika er da ikke verre enn andre steder? Eller mener du at afrikanere er verre enn andre mennesker?

Hvor blir det av kulturrelativismen når den skal anvendes i praksis?

[Max Motstand]

Føler ingen det samme som meg? Jeg er et høyremenneske, men i år stemmer jeg frp utelukket på grunn av dette samfunnsproblemet som MÅ løses!

Jo, jeg føler akkurat det samme som deg. Men til forskjell fra deg er jeg ikke noe høyremenneske. Sånn sett ser jeg ikke hvilket "offer" du gjør ved å stemme Frp.

For det første er ikke en stemme til Frp noe offer for deg som høyrevelger. En stemme til Frp vil i all hovedsak oppfylle dine grunnleggende politiske behov som høyrevelger. Du er en liberalist! Det er også Frp' hovedprofil.

For det andre er virkeligheten at Frp ikke en gang står i opposisjon til den demografiske endringen Norge står overfor. Det er først og fremst de statlige velferdsytelsene, som også er tilgjengelig for innvandrere, som det liberalistiske partiet Frp er i mot.

Det er ikke innvandring i seg selv Frp er i mot. Tvert i mot! Det er først og fremst velferdsstaten Frp er i mot. Enten det er svartinger eller hvitinger som er velferdsmottagerne.

[ViljaH]

Dette er altfor vanskelig å håndheve.

Sett heller en 10-årsgrense for å få norsk statsborgerskap og gi reduserte velferdsgoder for ikke-norske. Det er penga som må rå, ikke søtladne historier om hvor høyt et par elsker hverandre.

Hva er vanskelig å håndheve??

Du glemmer at det ikke er alle innvandrere som ønsker å få norsk statsborgerskap, dette gjelder de aller fleste om ikke alle fra vestlige land. De jobber og betaler skatt og bidrar til samfunnet. Hvordan kan du da rettferdiggjøre at de skal få reduserte velferdsgoder sammenlignet med norske? Velferdsgoder er tross alt noe man opparbeider seg rettigheter til.

[ViljaH]

Det finnes allerede regler om tilknytning til riket. De funker dårlig. Om du søker litt rundt vil du finne ganske groteske historier i kjølevannet av dette reglementet.

Det finnes groteske historier i Danmark, men det tror jeg er fordi reglene i Danmark er litt for ekstreme. Jeg tror det går an å finne regler for Norge som treffer bedre.

Det blir også vanskelig fordi mange av pakistanerene, som du nevner, eller andre folkegrupper som har kommet som innvandrere for lenge siden, i dag er statsborgere. Mange av de som i dag henter ektefelle utenfra er andre eller tredjegenerasjon, født og/eller oppvokst i Norge, ofte med statsborgerskap. Da er det vanskelig å ramme disse, uten å ramme f.eks nordmenn som møter kjærligheten i andre land.

Denne argumentasjonsrekken gir ingen mening. Jeg har ikke sagt at krav om tilknytning til riket skal skille på statsborger eller ikke. Jeg sa at hvis en andre-tredje generasjons innvandrer, f.eks. fra Pakistan, absolutt må gifte seg med en pakistaner fra Pakistan, så har de samlet større tilhørighet til Pakistan. Jeg ser ikke hvordan dette vil ramme nordmenn, som du sier.

Dette er i hovedsak basert på at pakistanere og andre grupper har en sterk tradisjon for arrangerte ekteskap, noe jeg ikke synes kvalifiserer for å få familiegjenforening i Norge. Pakistanere og andre trenger incentiver for å finne seg ektefelle i Norge eller andre land i Europa, ikke kun lete etter kandidater i Pakistan. Det vil gjøre veldig mye for integrasjonen bl.a. Man havner på bakleksa med integrasjonen når det er stadig påfyll av "konservative individer fra landsbygda i pakistan". Tenk deg all innsats som legges ned i å få innvandrerjenter til å integreres og delta i samfunnet. Så blir jenta 18, og giftes bort til en fetter fra landsbygda i Pakistan. All integrerings-innsats er bortkastet da hun slik får ny sjef som ikke tolererer at jenta er påvirket av det norske samfunnet.

Man må allerede gjennom interjuver for å "bevise sin kjærlighet". Der blir det lagt vekt på alt fra at man kan bevise kontakt (tlfutskifter, reiser, bilder ect), til at man kjenner hverandre og hverandres familie.

Det funker isåfall veldig dårlig, da arrangerte ekteskap florerer og såvidt jeg kan se alltid ender opp med familiegjenforening.

Det finnes ingen lover som forbyr en å forelske seg i/gifte seg med noen man har møtt noen få ganger, eller arrangert ekteskap, hvordan skal man da kunne lage slike særregler? Det man gjør er istedet å legge lista høyere når det kommer til å bevise kjærligheten og forholdet.

Nei, det finnes ingen lover mot å gifte seg med noen man ikke kjenner, eller bare såvidt kjenner. Det at man er gift gir dog ikke automatisk rett til familiegjenforening i Norge, det er her man må knipe inn. Par kan selvfølgelig gifte seg alt de orker. Jeg vil påstå det kommer en annen positiv ting ut ifra å knipe inn på arrangerte ekteskap - det vil bli mindre av det, og innvandrerjenter får lov å gifte seg med enten en person integrert i vesten, eller til og med velge selv. Det er udelt positivt både for jenta og for integrasjon som helhet. Er ikke noe poeng i å gifte bort ungdommene til slekta i Pakistan hvis det ikke er noe å tjene på det.

Igjen, så lenge norsk lov tillater at søskenbarn gifter seg, så ser jeg ikke hvordan man kan innføre restriksjoner i forhold til slike ekteskap.

Den loven bør og kan endres, og da er det enkelt å innføre slike restriksjoner. Dette er ikke engang en kontroversiell lovendring, og den støttes av medisinerne. Ren unnvikenhet at den ikke er kommet allerede.

[Gjest Apis]

Hvorfor er det ekkelt?

Afrika er da ikke verre enn andre steder? Eller mener du at afrikanere er verre enn andre mennesker?

Hvor blir det av kulturrelativismen når den skal anvendes i praksis?

Nå var det forslaget til Frp som er ekkelt og småbrunt.

Hva har kulturrelativisme med forslaget til Frp å gjøre?

[Gjest Gjest_liselotte_*]

Hei vil bare minne om FN s menneskerettserklæring;

■Artikkel 16

■1. Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløsning.

■2. Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller

■3. Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.

Dette er fakta i dag.

-uansett om du er norsk eller innvandrer har UDI en minimums saksbehandlingstid på 9 mnder.

-Hvis utlendingen som søker har så mye som fjertet foran politiet kan du banne på at de drar ut saken din i et par år. Hvis ikkie de utviser deg da...

-UDI kan straffe utlendinger uten lov og dom. d.v.s at de har en politifunkson. Utlendingen har ingen mulighet til å forsvare seg med mindre han ruinerer seg selv på dyre advokater og at alt skal skje fra et annet land kan jo komplisere ting.

-UDI tar som regel ikke hensyn hvis paret har felles barn. Noe denne artikkelen forteller ganske klart om; http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.6695810

-Ektefeller som er trygdet p.g.a alvorlig sykdom mister retten til familiegjenforening. Altså skal de straffes. Det kalles diskriminering.

-Ektefellen som er igjen i norge har ingen rettigheter hos UDI. De vil ikke engang få beskjed hvis det skjer ting i saken. Altså blir ikke deres situasjon tatt med i beregningen.

-Dere vil bli sjekket i tre år etterpå og utlendingen som kommer hit er hjelpesløs uten deg.

-Det er nå engang sånn i Norge i dag at man må ha vært produktiv for å få hjelp av støtteapparatet. Så trygd mm er faktisk ikke den enkle løsningen alle frammstiller det som. Det burde prøves før man uttaler seg.

Min konklusjon er dermed; Selvfølgelig finnes det barnebruder, lykkejegere og proforma ekteskap, men hvem skal bestemme hvem det gjelder? Du? Er du helt sikker på at det ikke ville bli begått ihvertfal et bittelite justismord i ny og ne. Jeg er enig i en restriktiv politikk, men man skal trå litegranne forsiktig. Dette er mennesker det er snakk om. Ikke bare de skumle "mørke" menneskene som irriterer deg sånn på bussen. En god del av disse er faktisk nordmenn og. Tilogmed noen som er blonde! Det er et litt farlig det emne det her, for grensen mellom politikk og diskriminering er i noen tilfeller meget uklar.

Sist men ikke minst vil jeg legge til; Det er et faktum at det er enklere å få gjenforening fra feks et schengen land en et land som er visum pliktig. Er da et ekteskap mere verd en et annet? Er dine barn mindre verd og har ferre rettigheter en naboens fordi far eller mor er fra f.e.k.s Namibia og ikke tyskland? Hvem bestemmer hvem som burde få lov og ikke? Kan du tenke deg å bli tvunget bort fra kjæresten/ektefellen din i kanskje to -tre år?

Bare et lite notat til ettertanke....

[Sia444]

En annen ting en kan gjøre er å fremsette krav om utdannelse etter at de har ankommet Norge. Det vil gjøre at de blir lettere integrert, lærer norsk og kan etterpå få seg en jobb slik at de bidrar til samfunnet. At sosialstønad bare skal gis til de som er villige til å gå ut i jobb og lære norsk skikkelig. En må rett og slett gjøre mye mer for å få folk ut i jobb så sant de ikke er syke.

[Gjest Gjest]

En annen ting en kan gjøre er å fremsette krav om utdannelse etter at de har ankommet Norge. Det vil gjøre at de blir lettere integrert, lærer norsk og kan etterpå få seg en jobb slik at de bidrar til samfunnet. At sosialstønad bare skal gis til de som er villige til å gå ut i jobb og lære norsk skikkelig. En må rett og slett gjøre mye mer for å få folk ut i jobb så sant de ikke er syke.

Bare en kommentar til det som er uthevet:

Vi har kvalifiseringsprogrammet som er ment for dem som av ulike grunner ikke er i jobb eller aktivitet.

Støtte til dette programmet vil Frp i sin helhet kutte.

[Gjest pastablasta]

Hei vil bare minne om FN s menneskerettserklæring;

■Artikkel 16

■1. Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløsning.

■2. Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller

Dette er fakta i dag.

Jaaa.. og hvor mange av de punktene gjelder i praksis, i pakistanske henteekteskap tror du? Om de burde gjelde, ser ikke ut til å bry det patriarkalske pakistanske miljøet nevneverdig..

Min konklusjon er dermed; Selvfølgelig finnes det barnebruder, lykkejegere og proforma ekteskap, men hvem skal bestemme hvem det gjelder? Du?

Tja.. kanskje FN s menneskerettserklæring lenger opp i innlegget ditt?

Er du helt sikker på at det ikke ville bli begått ihvertfal et bittelite justismord i ny og ne. Jeg er enig i en restriktiv politikk, men man skal trå litegranne forsiktig. Dette er mennesker det er snakk om.

Uff ja. Tenke seg til å provosere.. det er nok best å holde seg unna, i toleransens navn..

[Gjest Gjest]

Lover og regler om tvangsekteskap

[Gjest Bilbo Sekker]

I disse tider er innvandringspolitikken et tema det er satt mye fokus på. De siste årene har vi sett en markant økning av nye landsmenn, og "tiltakene" den rødgrønne regjeringen satte til verks, har slått i motsatt retning. På nytt vil det komme rekordmange asylsøkere til landet vårt i 2009. Er det ingen som reagerer på dette? De gangene det kommer argumenter inn i nyhetbildet, for at vi skal stramme inn, blir det full oppstandelse. Vil vi ha et land der mesteparten av befolkningen etterhvert ikke er etniske nordmenn? Hva skjer med vårt land da?

For all del, det er spennende med andre kulturer. MEN I ANDRE LAND. Vi må gjøre noe for a Norge forblir Norge. Og det finnes så mange gode grunner til å skjerpe innvandringspolitikken:

1) Det er ikke overdrevet å si at MINST 80% av innvandrerne er lykkejeggere som kommer hit fordi de har hørt hva Norge stiller opp med. Bolig, masse penger (tatt fra vår skatt), mulighet for familiegjenforening.

2) Oslo blir stadig mer utrygt, og vold og ransepisodene stiger, i takt med innvandringen. Politiet sier at nesten alle tilellene skjer der gjerningsmannen er av utenlandsk opprinnelse.

Frp foreslår å lage asylmottak i andre land, slik at dette på mange måter vil lette på trykket til norge. Genialt!

Føler ingen det samme som meg? Jeg er et høyremenneske, men i år stemmer jeg frp utelukket på grunn av dette samfunnsproblemet som MÅ løses!

Kan du gi oss en fornuftig analyse av hvordan FrP kommer til å løse dette samfunnsproblemet eller for den saks skyld et hvilket som helst annet samfunnsproblem?

Hvilken pragmatisk og gjennomførbar løsning ser du på innvandringsproblemet? Ta i betraktning at den opprinnelige europeiske befolkning er på vei til å dø ut og mest sannsynlig vil være borte i løpet av 5-7 generasjoner.

[Gjest Fropessor Snurre]

Jeg er enig med deg at asylpolitikken har gått helt av hengslene. Jeg synes imidlertid at FRPs forslag om å lage asylmottak i Kenya og Tanzania er helt idiotisk, nok et eksempel på at FRP er utrolig korttenkte og bare tilbyr enkle (og ekle) løsninger på komplekse problemer.

Jeg tror nok kanskje idéen er at man skal hjelpe dem der de er, snarere enn at man skal få inn altfor mange til at man kan håndtere alle. Hvilket man ikke har klart til dags dato.

Jeg er også drit lei av at SV skal løse fattigdomsproblemet i verden med å la alle fattige få bo i Norge. Det å være fattig ER IKKE grunnlag for asyl.

Hvis alle fattige skulle bo i Norge, ville dette vært et hundretalls millioner mennesker- hvor skulle alle disse bo? Hvordan skulle man ordnet problemene som hadde oppstått? Norge hadde kollapset totalt.

Jo, enig i at det er alt for mange innvandrere/ mye innvandring til Norge.

FRP står imidlertid for så mye annet som jeg ikke støtter, så får meg ikke til å stemme på det partiet uansett - selv om det frister p.g.a. innvandringspolitikken.

Jeg kommer antakeligvis til å stemme FrP. I år også. Selv om det kun blir pga innvandring, formueskatt og arveavgift. Resten av det FrP står for er jeg svært lite fornøyd med.

En annen ting en kan gjøre er å fremsette krav om utdannelse etter at de har ankommet Norge. Det vil gjøre at de blir lettere integrert, lærer norsk og kan etterpå få seg en jobb slik at de bidrar til samfunnet. At sosialstønad bare skal gis til de som er villige til å gå ut i jobb og lære norsk skikkelig.

Det Norge trenger er integrerte innvandrere som behersker språket og forstår kulturen.

Jeg kom over et eksempel på norskproblemer her om dagen. Jeg kjenner en skomaker som er "norskimportert" (gift med norsk kvinne). Han fikk beskjed av sin kone om å lære seg norsk på egen hånd- hvilket han ikke klarte, så de ble skilt. Men nok om det.

Han driver et skomakerverksted og har fått det for seg at han skal bli lege. Mannen er 50 år og synes at han er flink nok til å bli lege. Problemet er at mannen knapt kan norsk etter 7 år i Norge. Det er nesten umulig å forstå hva han sier.

Dette fikk jeg se etter å ha vært inne til en liten prat her om dagen. Da kom det inn en kinesisk kunde. Denne kunden kunne ikke et døyt norsk, så da skomakeren skulle snakke med ham, kom de ingen vei. Kunden kunne heller ingen ord på engelsk, så hele seansen ble merkverdig.

Det er soleklart at man må kunne norsk for å i det hele tatt kunne prate sammen.

Jeg synes at man må lære norsk fortest mulig, slik at man unngår å få folk som har bodd i landet i mer enn 5 år uten å snakke språket. Det vil også gjøre tingene lettere for dem og for oss andre.

[Gjest Gjest_lulle_*]

TO WHOM IT MIGHT CONCERN

Jeg møtte En mann i oslo i begynnelsen av 2006, vi ble kjærester og flyttet ganske raskt sammen han var da asylsøker. i 2007 fikk han avslag på asyl. Vi kontaktet en advokat og begynte ankeprosessen. I mellomtiden ble vi mere og mere seriøse, begynte å snakke om barn hus og båt...I bunn og grunn bestemte vi oss for at det ble oss for fremtiden jeg var da 26. Egentlig naiv i mange forstander. Jeg hadde en viss ide om rettferdighet og en blind tro på systemet. som følge ov våre avgjørelser trakk vi så tilbake asylanken og bestemte oss for å reise til hans hjemland å gifte oss. Vi så på det som å ikke utsette problemene og få ordnet opp sånn at vi raskest mulig kunne fortsette vårt samliv uten å ha en eventuell adskillelse hengede over oss. Vel alt bra så langt. Vi satte oss på flyet med nesen mot fremtiden og den tredje verden. 8 februar 2008 leverte vi inn søknaden om gjenforening på ambassaden. Der ble vi forspeilet 6-9 mnders behandlingstid. Så kom den vanskeligste dagen i mitt liv (trodde jeg) Da jeg måtte passere passkontrollen og se min elskede stå igjen på den andre siden. Jeg kom hjem til Norge og fortsatte å jobbe og vente. Så kom sjokket. Jeg var gravid! Dere kan ikke forstille dere den enorme mengden motstridende følelser som raste i meg den gang. Jeg hadde ikke brukt prevansjon tidligere, men ble ikke gravid, Utenom en gang jeg var tre måneder på vei og så endte det i spontanabort. I ettertid innså jeg at jeg mest sansynlig hadde vært gravid flere ganger, men at jeg ikke hadde merket noe fordi det altid endte nesten før det hadde begynt. Jeg vet i hvertfall at jeg hadde forsinket menstrausjon flere ganger for så å plutselig få større og uvanlige blødninger. Den gang ble jeg alvorlig redd for at det var noe i veien for min fertilitet. Det var vel dette som til syvende og sist fikk meg bort fra ideen om abort. Jeg må inrømme at jeg heller ikke hadde stor tro på at svangerskapet skulle bli fullbyrdet. Advokaten min advarte meg og sa at det ikke ville blitt tatt hensyn til at jeg var svanger hos UDI, men idealisten i meg ville vel ikke helt tro henne. Jeg tror nok i ettertid at jeg hadde litt " skylapper". Vel jeg vokste og blomstret. Da jeg begynte å nærme meg 6 mnd skjønte jeg at det lille vesenet som vokste i meg var kommet for å bli. Da begynte imidlertid noen skjær i sjøen opp. Først så ble jeg syk. Jeg slet med bekkenløsning og i perioder kunne jeg ikke gå. Legene ville sykemelde meg , men siden jeg flyttet hit i 2006 og hverken har nær familie eller venner her jeg bor i dag, var jobben min nettverket mitt. Jeg ble derfor sendt til kiropraktor som konstaterte at det ene benet mitt var to cm kortere en det andre, men jeg skulle ikke bekymre meg da det ikke var medfødt, men en konsekvens av at hoften min hadde" hengt seg opp". Jeg ringte sjefen og var så fornøyd og gav beskjed om at; joda jeg skulle bli bra igjen. Det skjedde i midlrtid ikke. Det kostet meg bare ca 3000 kr hos kiropraktoren. Vel jeg nektet å gi meg og fikk aktiv sykemelding. Jeg klarte meg ut syvende mnd. Da måtte jeg kaste inn håndklet. Da begynte jeg å bli alvorlig redd, noe var feil. Ikke hadde vi hørt noe fra UDI og jeg gikk alene. Syk, høygravid og redd. Jeg fikk da et skriv fra legen om at jeg trengte prioritering i saken. Dette skrivet fremmet advokaten vår. Så var det å vente igjen. Så fikk jeg beskjed om at prioritering var innvilget, muntlig altså fra UDI til min advokat. Livet så med ett lysere ut. Jeg ventet og jeg ventet...Så kom tiden for nedkomsten, uten at UDI hadde gitt lyd fra seg. Jeg ble alvorlig redd. Tanken på å føde alene var uoverkommelig. Jeg hadde jo ingen andre en min mann som kunne være der og støtte meg. Jeg hadde også så store poblemer med å bevege meg at renhold hjemme, matlaging og handling var umulig. Når jeg tenker tilbake skjønner jeg egentlig ikke hvordan jeg overlevde de to siste månedene. INGEN hadde jeg som kunne hjelpe meg og jeg ble heller aldri tilbudt noe hjelp fra helseNorge, enda mange viste om min situasjon. Så en dag i oktober begynte riene. Jeg ringte mamma og sa at nå var det i gang, mamma forklarte at hun skulle jobbe de neste dagene så hun kunne ikke komme. Jeg gjorde som forventet og gikk hjemme til det var så og så kort tid mellom riene. I mellomtiden hadde jeg kontakt med fødeavdelingen og de ba meg til slutt om å komme inn fordi de var bekymret for fargen på fostervannet mitt. Jeg reiste inn og de konstaterte at fostervannet var forurenset så de overvåket meg og barnet nøye. Da ringte mamma og sa at hun hadde snakket med sjefen sin og hadde fått fri så hun kunne komme og være der sammen med meg. Hun rakk akkurat å komme fram (etter å ha kjørt gjennom halve Norge) til fødselen satte ordentlig i gang. Jeg lå og skulle føde i et og et halvt døgn. Til slutt klarte jeg ikke mere og fikk epidural, det var dumt for da gav riene seg. Jeg husker ikke så mye fra de neste seks timene. Jeg tror jeg sov innimellom. Så plutselig ble det hektisk aktivitet. Det kom en lege og foretok en ganske brutal undersøkelse. To minutter etterpå ble det beordret umiddelbart keisersnitt. Da knakk jeg og bare gråt og gråt. Jeg kan ikke huske hva jeg tenkte eller følte, men måneder med angst og frustrasjon kuliminerte og flommet ut av meg. Mindre en en halvtime senere lå jeg klar på operasjonsbordet. Det meste av det som skjedde er bare et virrvarr, men jeg husker en ting; Legen som skulle operere bannet og kjeftet på jordmoren for at de ikke hadde barbert meg. Det er utrolig at jeg hadde krefter til å reflektere over dette, men jeg husker faktisk hvor flau jeg ble. Av selve operasjonen husker jeg bare to ting. Det første var at jeg kjente noen harde rykk i mage regionen og tenkete; hvorfor røsker de så fælt? Det andre var når bedøvelsen krøp opp og lammet brystkassen min så jeg ble kvalt. Mamma sa i ettertid at det er det ekleste hun noen gang har sett da hodet mitt ble hovent og rødt. Jeg husker ikke at sønnen min ble født, jeg husker heller ikke at han ikke skrek og at de løp ut av rommet med han for å starte det jeg antar var gjenopplivning. Jeg har faktisk heller ikke spurt mamma om det i ettertid da jeg faktisk enda er redd for å få vite nøyaktig hva som skjedde. Så våknet jeg opp av at to sykepleiere skulle vaske meg nedentil. Jeg husker ikke annet enn at jeg følte meg euforisk. Heldighvis sa sykepleierene så hadde alt gått bra til sist og min sønn på 4,5 kg var frisk og fin og sammen med min mor på en annen avdeling. Så sovnet jeg. Degene som fulgte var jeg helt tom jeg kan ikke huske om jeg tenkte eller følte noe som helst. Alt jeg vet er at det lå en liten alien og sov ved sengen min og krevde og krevde. Jeg tror ikke dere som leser dette kan forstå uten å ha opplevd det selv, men depresjon kan slå deg i trynet som en knytteneve! Det eneste jeg ønsket meg var å forsvinne. Jeg orket ikke å være på sykehuset. Så jeg kranglet meg til å få reise hjem den andre dagen. Hjemme satt jeg med knusktørre øyne og glodde på sønnen min døgnet rundt. All glede var erstattet med angst og panikk. Etter en uke ringte jeg mamma og sa at nå må jeg ha folk rundt meg ellers så dør jeg. Hun kjørte fram og tilbake halve Norge rundt igjen for å hente meg. Jeg ble hos mamma en måned. Mens jeg var der kjøpte jeg en babysense 2(pustealarm for småbarn). Den ble min frelse. Nå kunne jeg om enn urolig ihvertfall for et par timer av gangen tørre å sove igjen. I min halpsykotiske tilstand hadde jeg nemlig klart å imbille meg selv at sønnen min skulle slutte å puste om natten og jeg var sikker på at han skulle dø.Jeg har i ettertiden sagt til mamma at hadde det ikke vært for henne den gangen så hadde alt gått til *******. Bokstavlig talt. Så begynte kampen mot UDI. Jeg husker ikke når, men kort tid etter så fikk vi beskjed fra UDI at prioriteringen var trukket tilbake, grunnet at dette var "en vanskelig" sak og at det manglet noen dokumenter. De nevnete dokumentene greide jeg selv å spore opp på to forskjellige steder, men det tok UDI måneder å "rekonstruere" saken, som det så fint hette seg enda advokaten vår overleverte navn og telefonnr til vedkomne som satt på papirene våre(en statsutnevnt advokat i Tronheim som ønsket en sum på 3000 kr for å utlevere papirene til meg. I tilleg så hadde politiet hatt papirene, men svarget på at de var registrert inn hos UDI 18 mai 2008. Dette benektet UDI. Så var det atter en gang opp til meg å holde det skipet som bar vår maltrakterte familie flytende mens UDI sneglet seg i vei. Så 12. desember 2008 kom sjokkmeldingen som la vår verden i ruiner atter en gang. De vurderte min mann utvist p.g.a. at de hadde en mistanke om at han hadde oppholdt deg ulovlig i landet tidliger. Dette kom som et sjokk på meg. Grunnen til dette var visst at han hadde søkt asyl i Norge tidligere (2003) og de ikke trodde på de bevisene han la fram om hvor han opholdt seg til han kom tilbake og fikk søke asyl på nytt. Dette vet jeg svært lite om fordi det forgikk før min tid. Beviset hans besto av vitneutsagn fra venner og bekjente der han hadde oppholdt seg.Bare for å gjøre det klart UDI har ingen beviser på det motsatte så det er ord mot ord. Min mann bedyrer at dette ikke medfører riktighet. Jeg vet ikke hva jeg skal tro og ærlig talt så gir jeg blaffen! Hva så ? Kanskje han har vært her kanskje ikke..Jeg bare spør meg selv; hadde deres mistanker holdt i retten? Er det så graverende at det tilsvarer straffen de pålegger tre mennesker (av dem to som ihvertfall er uskyldige)? Vel nok om det. Jeg var ruinert sykisk og fysisk. Jeg hadde en hardnakket infeksjon i livmoren og hadde et sammenbrudd på gynekologisk poliklinikk. Jeg ble sendt hjem med en resept jeg ikke hadde noen mulighet til å hente ut. I Tilegg slet jeg fortsatt med bekkenløsning. De første fem månedene av min sønns liv greide jeg ikke engang å være gla i ham. Jeg var for redd og for tynnslitt. Fremtiden hadde jeg liten tid til å tenkte på. Jeg levde i en surrealistisk kokong der jeg drømte om døden i våken tilstand. Dessuten hadde jeg vært i kontakt med NAV trygd i tiden rett før min sønn kom og de fortalte meg at joda hvis min man skulle utebli så hadde jeg krav på overgangsstønad, de måtte bare lage en sak ut av det. Det var mitt sikkerhetsnett og en medvirkende faktor til at jeg drev fremtiden foran meg. Jeg fikk bare beskjed om å ta kontakt igjen når min sønn var eldre og min manns situasjon var litt klarere. Så jeg gjorde det i februar....Da var marerittet i gang. NEI NEI NEI var svaret jeg hadde ikke krav på noen ting! Jeg var ikke enslig forsørger fordi jeg var gift. Men....prøvde jeg å si. Det ble et svakt pust som blåste bort i vinden. Så i Mars fikk jeg endelig hjelp. Da hadde jeg vært hos flere leger og forklart og forklart. Jeg hadde vært hos barneværnet og forklart og forklart. Det var helsesøster på helsestasjonen som til slutt sa; Du trenger hjelp. Jeg var stum. I møte med dette malende gigant maskineriet som helseNorge er så blir man så bitteliten at man til slutt ikke tror det når noen strekker ut en hånd. Da fikk jeg tildelt en studentpsykolog på Alines poliklinikk. Hun var en sol i min tilværelse, selvom jeg syntes hun var håpløst naiv og idealistisk. Hun møtte meg med holdningen;Dette fikser vi. Jeg følte meg om ikke klokere så 1000 år eldre en henne. Hun tok initiativet til et møte med NAV trygd. Jeg var skeptisk, men en liten spire av håp hadde hun tross alt satt igang i meg. Det håpet blåste bort i det sekundet jeg trykket den slappe hånden til den lille grå og avvisende kvinnen som møtte oss på NAV. Det hadde tatt meg over tre uker å få til et møte. Det første hun gjorde når vi kom dit var å sette seg bak skrivebordet sitt med armene i kors og informere oss om at hun kunne ikke hjelpe oss med noe. Bare informere. Hun fulgte opp med å oppfordre meg til å skille meg. Da tok den lille stoltheten jeg fortsatt hadde i besittelse overhånd og vi gikk. Studentpsykologen var sjokkert over mottagelsen vi fikk, så jeg er overbevist om at det ikke bare er jeg som er overfølsom. Vet dere hvordan det er å sitte å legge ned timesvis med arbeid i å skrive søknader når du bare såvidt føler du har hodet over vannet? Min psykologiske tilstand gjorde at jeg hadde mistet oversikten. Jeg hadde ikke kontroll. Ingen plan. Det gikk i surr for meg og jeg gjorde ting for sent og ufullstendig. I tillegg er min sønn kronisk syk, han har atopisk eksem. Jeg var hos seks leger. Den sjette var i stand til å hjelpe oss. I mellomtiden hadde sønnen min kjøttsår i ansiktet og skrek døgnet rundt. Det var blod over alt. I dag har han fått påvist melke og nøtteallergi. Jeg mistenker også at han har astma, men det er for tidlig å si noe sikkert. Jeg brukte ca 1500 kr i måneden på diverse remedier for å lindre, roe og forhåpentlighvis kurere han. Jeg famlet i blinde. Utslettet dukket opp når han var 4 mnder gammel. Alikevel har vi fått avslag på grunnstønad. Videre har vi fått avslag på overgangsstønad, utvidet barnetrygd, bostøtte, kontantstøtte og vi har ikke farsbidrag. Min mann tjener rundt 2000 kr i måneden. Det landet han kommer fra har ca 110 millioner mennesker som lever under fattigdomsgrensa. Permisjonen min var slutt 24.07.09 den første september nærmer seg og vi har 0kr på kontoen. Jeg kan ikke returnere til mitt arbeid da det innebærer turnus og jeg har ikke krav på dagjobb da jeg hadde vikariat. ikke får jeg barnehageplass heller da NAV trygd nekter å gi meg dokumentasjon på at jeg er alene med sønnen min og det er det barnehagekontoret krever for å få prioritering. For å få sosialstønad så måtte jeg avvikle min BSU først fikk jeg beskjed om. 32339 kr surt oppspart gjennom flere år. Det eneste jeg og sønnen min har. Vår eneste mulighet til å etablere oss for fremtiden. Jeg er for gammel til å opprette kontoen på nytt senere. det er det som er surt ikke pengene. Jeg må tydelighvis være konkurs på alle måter før jeg kan motta noe som helst. Gjelden min tar de ikke hensyn til.For å få arbeidsledighetstrygd må jeg juge. Det byr meg imot. Det er ikke slik jeg er. Uansett hva jeg gjør så taper jeg. Mitt opp i dette så mistet jeg psykologstudenten. Hun var ferdig med praksisen. Jeg fikk en ny psykolog ..som skulle i ferie og ikke hadde tid til meg før om to måneder. Igjen var jeg mutters alene. I går fikk jeg beskjed om at UDI har avist advokatens anmodning om prioritering igjen. Enda jeg har fått skriv fra leger, barnevernet og en psykolog på at det er av vital interesse for oss at vi får min mann hjem snarlig. Jeg var en oppegående, resurssterk,arbeidsdyktig og lykkelig peson. I dag er jeg en utslitt, strsset og syk alenemamma uten noen rettigheter. Jeg sørger over alt min mann ikke har fått sett og vært med på. Jeg sørger over det som burde vært de lykkeligste månedene i mitt liv. Jeg sørger over min arbeidsplass og jeg sørger over en fremtid som virker sort. Først nå klarer jeg å gå i dusjen uten sønnen min(mens han sover) Riktignok med baby sensen og callingen på. Vi har fått eksemet sånn nogenlunde under kontroll og jeg nyter en deilig liten krabat som jeg elsker. Angsten for min sønns ve og vel har avtatt så jeg i hvertfall kan fungere sånn nogenlunde i hverdagen, men tenken på min økonmiske sikkerhet tynger meg så jeg ikke klarer å samle nok styrke til å dra meg opp av søla. Jeg føler meg stemplet som et arbeidsky, sytende problem som blir kastet rundt uten mål og mening. Det er ihvertfall det intrykket jeg føler de har av meg rundt om kring på alle disse offentlige kontorene. Og slipper UDI min mann så blir vi igjen stoppet p.g.a min økonomiske stilling. Uansett hva jeg gjør så går ikke dette. Hadde min mann kommet hjem i morgen så hadde også mine problemer endt i morgen. Jeg kunne gått tilbake til jobben jeg elsker og gode kollegaer. Jeg kunne forsørget oss til min mann fikk seg en jobb. Jeg hadde vært omgitt av en som elsket meg, støttet meg og avastet meg. Kan dere skjønne at jeg er bitter?

[liselotte1]

Hmm he var det mye å gruble på.

[Gjest Gjest]

Kan dere skjønne at jeg er bitter?

Dette er et eksempel man idag må regne med. Burde være som skrekk og advarsel til andre.

Selv om det ikke overhodet er overraskende. Dessverre.

[Gjest Gjest]

Jeg tror nok kanskje idéen er at man skal hjelpe dem der de er, snarere enn at man skal få inn altfor mange til at man kan håndtere alle. Hvilket man ikke har klart til dags dato.

Neppe, Frp vil fjerne omtrent all bistand.

Da sier det seg selv at forholdene der de bor blir enda verre.

[Gjest Gjest]

Neppe, Frp vil fjerne omtrent all bistand.

Da sier det seg selv at forholdene der de bor blir enda verre.

Problemet er at all bistanden som liksom skal gå til dem, ikke nødvendigvis gjør det på den måten som det skal gjøres likevel.

Man har folk i de landene som bistand sendes til som ikke ser noen grunn til for eksempel å utdanne seg til bilreperatør fordi med bistanden som man får så kan man jo bare skaffe seg en ny bil. Hva er liksom vitsen med utdanning når man får tilsendt bistand i store mengder uten noen krav?

Det eneste som hadde blitt "verre" var at de måtte klare å gjøre noe på egen hånd- hvilket egentlig bare skulle mangle. Slik vi gjør det idag- gagner det INGEN.