Hva med respekten for livet?

[smil]

Dette er et vanskelig tema. Har ikke lest gjennom tråden, men jeg er enig med deg Zirine i mye. Livet burde være ukrenkelig. For meg er det umulig å sette en grense på f.eks 12 uker, for når embryoet blir et foster og senere et menneske. Livet begynner ved unnfangelsen. Å ta abort, er slik jeg ser det, å ta et liv. Forstår ikke hvordan det kan være noe annet enn det.

Smil

[Gjest gjesta]

Og da velger vi blant liv, istedet for å la det gå sin naturlige gang.

Jeg mener, om det skulle være noen tvil, på ingen måte at en voldtatt kvinne skal måtte bære frem et evt. barn. Men jeg syntes argumentene dine er interessante Zirine, og prøver å holde den konsekvente tankegangen din helt ut. Men jet kommer til at vi måtte akseptert unntak her også, og da er vi jo tilbake til start: noen bestemmer at det finnes gyldig grunn til å "ta livet av" det ufødte barn.

Om prevansjon, som spiral, er en form for tidlig abort tenker jeg følgende: En spiral hindrer et evt. befruktet egg å feste seg i livmoren. Før egget er festet er det ikke en del av morens blodomløp, det er ikke et lite menneske. Vet at mange vil hevde at det er et liv i det det er befruktet, men følelsesmessig for meg ihvertfall går det helt klart et skille her. Hadde vi ikke hatt spiral som prevansjonsmiddel hadde vi hatt mange flere tilfeller av uønskede graviditeter, noe som igjen hadde ført til flere aborter.

[Gjest Zirine]

Og da velger vi blant liv, istedet for å la det gå sin naturlige gang.

Jeg mener, om det skulle være noen tvil, på ingen måte at en voldtatt kvinne skal måtte bære frem et evt. barn. Men jeg syntes argumentene dine er interessante Zirine, og prøver å holde den konsekvente tankegangen din helt ut. Men jet kommer til at vi måtte akseptert unntak her også, og da er vi jo tilbake til start: noen bestemmer at det finnes gyldig grunn til å "ta livet av" det ufødte barn.

Ja, kanskje vi er tilbake ved start, kanskje ikke.

Jeg stilte et åpent spørsmål: "er det greit å ta liv hvis bare grunnen er god nok". Jeg hadde voldtekstofre i tankene, men også oss vanlige kvinner som må utsette skolegang, som ikke kan takke ja til drømmejobben hvis vi ikke tar abort - eller oss som det rett og slett ikke passer for.

Hvis man mener at livet er ukrenkelig (det gjør jeg) så tenker jeg både på mor og barn. Hvis uttalelser fra psykolog sier at denne kvinnen ikke klarer en graviditet og en fødsel uten å få varige mén - burde man ikke ivareta hennes liv først?

Etter hva jeg forstår så mener du ikke det. Er det riktig?

Tatt i betraktning alle midlene vi har for å beskytte oss selv - er det virkelig nødvendig med selvbestemt abort inntil 12 uke? De fleste av oss klarer å beskytte oss selv mot aids- hvorfor skal vi ikke klare det når det kommer til graviditet?

Er det så ille med behovsprøving - egentlig?

Det er ikke så lett å bli klok på meg i denne debatten Mie, jeg ser det :D Men kluet er, som DonPedro riktig sier, det interessante er å belyse de ulike sidene av saken - ikke å konkludere.

Om prevansjon, som spiral, er en form for tidlig abort tenker jeg følgende: En spiral hindrer et evt. befruktet egg å feste seg i livmoren. Før egget er festet er det ikke en del av morens blodomløp, det er ikke et lite menneske. Vet at mange vil hevde at det er et liv i det det er befruktet, men følelsesmessig for meg ihvertfall går det helt klart et skille her. Hadde vi ikke hatt spiral som prevansjonsmiddel hadde vi hatt mange flere tilfeller av uønskede graviditeter, noe som igjen hadde ført til flere aborter.

Følelsesmessig er dette helt logisk for meg også, men der stopper det :D

[Gjest Poirot]

*lister seg inn med en digresjon*: Passer folk virkelig på at de ikke får aids. Står jo masse i avisene om hvor lite kondom nordmenn bruker. Tilogmed ens eget liv bryr man seg ikke om...

*lister seg ut og fortsetter å følge med fra gjerdet*

[Gjest Zirine]

Menn får aids, men menn tenker som kjent med pikken.

ok, den var biiiitelitt usaklig :D

[Gjest Vega]

Nå må jeg få korrigere litt.

Tidligere fikk flest menn hiv - og da helst i homofile miljøer, og blant sprøytenarkomane.

Men i dag beskytter de homofile seg bedre, det er ikke noen særlig økning av hivtilfeller blant den gruppen. Også de narkomane vet å beskytte seg bedre enn tidligere.

Blant kvinner derimot, og blant heterofile generelt - er det en merkbar økning. Det er vel like mange kvinner i dag som smittes - som menn, uten at jeg har noen tall her og nå.

Kvinner smittes også lettere enn menn. Dessverre.

[Leo]

Slettet. Kom to ganger.

[Leo]

Kvinner smittes stort sett av kjærester, samboere og ektemenn, m.a.o. mennesker de stoler på. Skal man være 100% sikker må man bruke gummihansker og kondom uansett hvem man har sex med. Det samme gjelder for så vidt graviditet; Det er ikke mulig å beskytte seg 100%.

Jeg på min side synes det er vitner om liten respekt for livet når man sier at alle barn bør få leve. Hvis man, av en eller annen grunn, får vite at barnet man bærer blir alvorlig handicappet og får et liv med mye sykdom og smerte, synes jeg det mest respektfulle ville være å avslutte det mens man kan. Vi skal ikke gå så veldig langt tilbake i tid før dette ble gjort etter at barnet ble født så å si at "sorteringssamfunnet" er av ny dato, er direkte feil. Det står ikke mye om det i historiebøkene, men eldre kvinner kan fortelle mangt og meget... Naturen har også innrettet det slik at de fleste handicapede barn dør enten under fødselsen eller like etterpå dersom de ikke får omfattende medisinsk hjelp. Det kan jo hende at naturen har en mening med dette, eller?

Å si at adopsjon er et godt alternativ til abort synes jeg også vitner om temmelig mye uvitenhet. De fleste av dere vet at man i de første ukene av svangerskapet merker svært lite til det hele og ikke har rukket å opparbeide noe nært og personlig forhold til livet der inne. Etter ni måneder derimot er forholdet et helt annet og de psykiske ettervirkingene av en fødsel for så å gi fra seg barnet tror jeg ikke noen av dere har lyst til å sette dere inn i. Det bør også være kjent at svært mange bortadopterte barn får problemer senere i livet og jeg vil anta at disse problemene vil kunne forsterkes dersom man vet at mor bor og lever i samme land og i teorien kanskje hadde en mulighet til å kunne ta seg av barnet.

Jeg må si at jeg er sjokkert hvis det virkelig er tilfelle at så mange unge kvinner i Norge er motstandere av selvbestemt abort. Ludvig Nessa fremstår jo nærmest som liberal i forhold til dere!

[Gjest gjesta]

Jeg syntes diskusjonen er interessant, og prøvde som sagt å tenke tanken til Zirine helt ut.

Men jeg ender uansett opp med det samme standpunkt til abort som jeg alltid har hatt: Jeg er for selvbestemt abort.

Jeg er enig med Leo i at det å måtte gi fra seg et barn man har båret inni seg i ni mnd, kan gi like store sår i følelseslivet som mye annet som er nevnt her.

Vi kan også hevde at vi har prevansjon som fungerer, ønsker man heller ikke å ta den sjansen, kan man rett og slett avstå fra sex. Men slik fungerer jo ikke livet. Mennesker har sex, uønskede graviditeter oppstår. Jeg vet meget vel at man ikke alltid gjør som man "bør" gjøre her i livet, selv om man er et fornuftig og forstandig menneske ellers. Selv ble jeg gravid som 17 åring. Jeg valgte den gang å bære frem barnet, var aldri i tvil, men ante ikke hva jeg gikk til. Jeg hadde uansett så mange støttende faktorer rundt meg at det gikk bra og var mulig. Hadde det vært uaktuelt for meg å beholde barnet og valget var abort eller adopsjon - da hadde jeg valgt abort.

[Gjest Alive]

Det blir sagt at grensen mellom da man kan ta abort og til der man klarer å redde et prematurt barn stadig blir mindre...

Dette er mine tanker, mer rettet som et spørsmål, enn en mening...

Barn som blir for tidlig født, er det en grunn til. Kroppen kvitter seg med noe som ikke stemmer.

Legevitenskapen gir oss stadig bedre løsninger for å redde disse, men er det så lurt? Er ikke dette naturens gang?

Barn er ikke levedyktige ved 25 uker, de trenger masse legehjelp og bistand for å overleve.

Med all respekt for de som har stått i situasjonen, forstår jeg veldig godt at de ønsker at alt mellom himmel og gjord bør gjøres for å redde dette livet., og at det ikke er noe annet valg nå lenger.

Men det er ikke mange år siden man ikke hadde et valg, naturen gikk sin gang.

[Gjest Zirine]

slettes - dobbelt

[Gjest Zirine]

Jeg er enig med Leo i at det å måtte gi fra seg et barn man har båret inni seg i ni mnd' date=' kan gi like store sår i følelseslivet som mye annet som er nevnt her. [/quote']

Jeg skal ikke påstå verken det ene eller det andre, men kvinner adopterer allerede bort barna sine - hundretusener gjør det hvert år.

Når det kommer til voldtekt synes jeg tingene er litt anderledes - et svangerskap og en fødsel føles for mange voldtatte som et nytt overgrep som igjen kan føre dem inn i psykose eller andre store mentale problemer.

Jeg sier ikke at det er lett å adoptere bort et barn, men jeg synes ikke det er riktig å sammenligne disse. Vi snakker tross alt om å adoptere bort et barn som ikke er ønsket. Ombestemmer de seg og vil beholde barnet selv etter fødselen, vel - ingenting kunne vært bedre.

[Gjest Poirot]

Skal ikke være for skråsikker her, men er det ikke slik at det tar svært lang tid for å adoptere bort et barn i Norge i dag. Såvidt jeg vet er det ofte en prosess over mange år, nettopp fordi staten mener det biologiske båndet mellom barn og foreldre er viktig.

Vet om et par som fikk et fosterbarn som liten baby, og tanken fra stat og de var at hun skulle adopteres pga narkoman mor uten ønske om omsorg. Nesten 4 år etterpå ombestemte mor seg.

Sier ikke at det er galt, hverken for barn eller mor. Men kan det være en fare for at staten skaper unødige bånd mellom mor og barn. Bør man ikke ta konsekvensene av sine valg? Ønsker folk å adoptere hvis det er så usikkert?

Jeg vet ikke, er bare noen tanker.

[Gjest gjesta]

Jeg prøver heller ikke å sammenligne direkte, der er uansett umulig å sammenligne eller rangere følelser.

Men respekten for det ufødte liv er jo ikke absolutt hvis man i noen tilfeller skal ta hensyn til kvinnens følelser. Hvem skal da bestemme hva som er "ille" nok til å ta abort? Er det ved voldtekt? Er det hvis mor er disponert for alvorlig svangerskapsdepresjon? Er det hvis en familie allerede er hardt prøvet og nå venter et funkjsonshemmet barn? Og hva er evt hardt prøvet?

Det blir umulig for meg å finne gode svar og det er slettes ikke mulig å finne standard svar som passer alle, derfor er jeg for selvbestemt abort. Å være for at kvinnen skal ta avgjørelsen selv, er ikke det samme som å oppfordre til abort eller se på det som en god løsning. Men i noen tilfeller er det kanskje det rette? Slik jeg ser det er det kun kvinnen selv som kan svare på det.

[Gjest Zirine]

Jeg prøver heller ikke å sammenligne direkte, der er uansett umulig å sammenligne eller rangere følelser.

Men respekten for det ufødte liv er jo ikke absolutt hvis man i noen tilfeller skal ta hensyn til kvinnens følelser. Hvem skal da bestemme hva som er "ille" nok til å ta abort? Er det ved voldtekt? Er det hvis mor er disponert for alvorlig svangerskapsdepresjon? Er det hvis en familie allerede er hardt prøvet og nå venter et funkjsonshemmet barn? Og hva er evt hardt prøvet?

Jeg skjønner hvor du vil.

Vel, jeg tenker som så at når det kommer til voldtekt og det traume som ligger i forhold til å gjennomgå et svangerskap samt føde, så ligger det en stor fare for at morens liv og helse. Hvis man skal behandle en kvinne som har vært utsatt for voldtekt så kan man ikke kreve at hun skal gjennomgå en ny situasjon som vil få henne til å gjennoppleve dette et helt år. Slik som jeg ser det må man her velge mellom 2 liv.

Det å få et handicappet barn er noe annet (jeg holder meg til downs i og med at det å få et barn med downs kvalifiserer til abort) kan ikke sammenlignes. Vi har et helsevesen som skal hjelpe disse menneskene som trenger ekstra ressurser som følge av den ekstrabelastningen det er å få et barn med denne sykdommen. Jeg ser ikke bort fra at en kvinne som får et barn med downs vil kunne få påvirket sitt sjelsliv, men tross alt stiller barnevern opp, helseapparatet stiller opp (bør iallefall det), skole stiller opp - det er mange her som kan og bør avlaste.

Vi, som samfunn, har et ansvar til å hjelpe disse familiene, avlaste dem. En kvinne som tvinges til å føde etter en voldtekt må stort sett deale med ettervirkningene selv - alene - i all ettertid. Pskykolog? Jo, men likevel ...

Dette mener jeg er forskjellen.

[Gjest Poirot]

Men kvinnen vil jo like fullt være voldtatt.Kan man ikke si at samfunnet bør stille med all den hjelp hun trenger også, slik hun blir istand til å takle å få et barn?

Nei, jeg er enig med Mie. Har vl ikke så mye mer å tilføye dabatten nå.

[Gjest gjesta]

Har vl ikke så mye mer å tilføye dabatten nå.

Nei, ikke jeg heller. Nå tar jeg helg :D Men dette har vært en interessant og god debatt. Måtte vi ha mange slike her på KG!

[Gjest Zirine]

Slik at hun skal få et barn som er resultat av en voldtekt, et barn som har en overgriper som far?

Mulig det burde vurderes om dette barnet skulle bli adoptert bort - det må isåfall vurderes av psykolog og øvrig helsevesen i hvert enkelt tilfelle. På bakgrunn av kvinnens situasjon og mentale helse, ER det slik at man faktisk velge mellom 2 liv.

Nei, jeg har i grunnen ikke så mye å tilføye jeg heller Don. Jeg begynner å gjenta meg selv - så jeg tror jeg trekker meg tilbake :D

Takk for diskusjonen jenter!

[Gjest Poirot]

OK, dette er siste gang jeg sier noe her:

et barn som har en overgriper som far?

Mange barn har slike fedre....

[Gjest Zirine]

Ja, og? Du må ta ressonementet videre - jeg leser ikke tankene dine :D