Hva med respekten for livet?

[Gjest Zirine]

Jeg benekter ikke at det å ha funksjonshemmede barn kan være en stor påkjenning på foreldre så vel som familien som helhet, men hvis vi nå holder oss til Downs: er det greit å ta abort fordi det blir så slitsomt for foreldrene å ta vare på dette barnet. Burde vi ikke heller kreve at staten yter mer i form av ressurser, avlastning og økonomiske midler?

[Bettie]

Respekten for liv er mye mer enn en for eller mot abort-debatt.

Jeg er FOR at man har dette valget, og at det er kvinnen selv som avgjør det. Jeg vil ikke tilbake til de tider da en nemd, stort sett menn, skulle avgjøre om en kvinne ble funnet verdig til å få abort eller ikke. Aborter ble utført også da, både legalt og illegalt.

Jeg synes også det er leit at man snakker nedsettende om kvinner som har utført abort. Alle har sikkert hørt om noen som bruker abort som prevensjon....men vi vet lite om bakgrunnen for det som skjer og burde holde oss for gode til å se ned på andres valg.

Jeg vet ikke hvorfor noen velger alternativet abort, men jeg regner med at den kvinnen som velger det, gjør det ut fra en totalvurdering av eget liv, og et mulig barns liv.

Og jeg ser ikke abort som noe verre eller bedre enn en angrepille.

I et ideelt samfunn kan man nok si at staten, myndighetene eller hva man vil kalle hjelpeapparatet, skal stå der klar og hjelpe en familie gjennom et liv med et barn med store handicap. Men slik er ikke verden. Foreldrene kan kreve til de blir blå i fjeset, men kommunene trekker på skulderne og mumler om dårlig økonomi og nedlegging og nedbygging av tilbud. DET er realiteten kvinner må forholde seg til.

Og det er en kjempebelastning for en familie, ikke bare foreldrene, men også for søksken å ha et pleietrengende barn i familien. Man kan også spørre seg om hvilken livskvalitet en del av disse barna opplever. For noen kan det være et smertehelvete å være i live.

Klart man kan velge alternativet å ikke få barn hvis man vet det er arvelighet i forhold til en del tilstander, men det er jo ikke sånn at alle tilstander skyldes arv, og hva skal man da gjøre - la være å få barn i det heletatt for å eliminere risikoen og sørge for at hvis man gir liv, så skal dette livet få fortsette uansett.

Jeg synes det er helt på sin plass å sette søkelys på hvor mange ressurser som skal settes inn på å redde et barn som i utgangspunktet er lite levedyktig - bare fordi vi kan. Kanskje der er mer respekt for liv å la barnet få dø?

Men dette er er vanskelig tema, fordi det setter så mange følelser i sving.

Men å gå tilbake til et nemdsystem, eller totalt forby abort fordi men vil verne om liv, det blir helt galt for meg.

[Gjest Zirine]

Jeg er FOR at man har dette valget, og at det er kvinnen selv som avgjør det. Jeg vil ikke tilbake til de tider da en nemd, stort sett menn, skulle avgjøre om en kvinne ble funnet verdig til å få abort eller ikke. Aborter ble utført også da, både legalt og illegalt.

Det finnes abortnemder i dag. De som ønsker å ta abort etter uke 12 må få innvilget aborten i disse nemdenene. Og de består IKKE bare av menn.

Jeg synes også det er leit at man snakker nedsettende om kvinner som har utført abort. Alle har sikkert hørt om noen som bruker abort som prevensjon....men vi vet lite om bakgrunnen for det som skjer og burde holde oss for gode til å se ned på andres valg.

Det er da ingen her som har snakket nedsettende om kvinner som har tatt abort.

Jeg vet ikke hvorfor noen velger alternativet abort, men jeg regner med at den kvinnen som velger det, gjør det ut fra en totalvurdering av eget liv, og et mulig barns liv.

Vi vet at abort brukes som prevensjon.

og mange tar abort fordi:

- Det passer ikke akkurat nå, jeg går på skole

- Det passer ikke nå, men vi skal forsøke om et par år

- Jeg er 22 år og synes jeg er for ung

- Jeg er 40 år og synes jeg er for gammel

Det er klart man kan diskutere om dette er gode nok grunner for å avslutte et liv. Er ikke et liv verd såpass at vi kan diskutere dette, eller skal vi bare sope det under teppet fordi det er for ubehagelig å tenke på?

Og jeg ser ikke abort som noe verre eller bedre enn en angrepille.

Ikke? En angrepille avbryter et svangerskap som er noen dager gammel. En abort avbryter et svangerskap hvor barnet har fått fingre og tær - de fleste vitale organer er intakt.

I et ideelt samfunn kan man nok si at staten, myndighetene eller hva man vil kalle hjelpeapparatet, skal stå der klar og hjelpe en familie gjennom et liv med et barn med store handicap. Men slik er ikke verden. Foreldrene kan kreve til de blir blå i fjeset, men kommunene trekker på skulderne og mumler om dårlig økonomi og nedlegging og nedbygging av tilbud. DET er realiteten kvinner må forholde seg til.

Hvis du tenker sånn så må du ha en utrolig liten tro på at du kan endre på ting.

Og det er en kjempebelastning for en familie, ikke bare foreldrene, men også for søksken å ha et pleietrengende barn i familien. Man kan også spørre seg om hvilken livskvalitet en del av disse barna opplever. For noen kan det være et smertehelvete å være i live.

Vel, nå tror jeg vi skal holde ting fra hverandre her. Det er ikke abortspørsmålet som er skylden i at folk får funksjonshemmede barn. Funksjonshemmet kan de bli etter en trafikkulykke, en stupeulykke - eller det kan ha en funksjonshemming legene ikke har kunnet forutse før det ble født ... vel, alt mulig.

Klart man kan velge alternativet å ikke få barn hvis man vet det er arvelighet i forhold til en del tilstander, men det er jo ikke sånn at alle tilstander skyldes arv, og hva skal man da gjøre - la være å få barn i det heletatt for å eliminere risikoen og sørge for at hvis man gir liv, så skal dette livet få fortsette uansett.

Hvorfor kan ikke disse folkene sterilisere seg?

Jeg synes det er helt på sin plass å sette søkelys på hvor mange ressurser som skal settes inn på å redde et barn som i utgangspunktet er lite levedyktig - bare fordi vi kan. Kanskje der er mer respekt for liv å la barnet få dø?

Jo, det ser jeg ikke bort fra, i enkelte tilfeller.

Men dette er er vanskelig tema, fordi det setter så mange følelser i sving. Men å gå tilbake til et nemdsystem, eller totalt forby abort fordi men vil verne om liv, det blir helt galt for meg.

Igjen, vi har allerede et nemd system, så det er ikke det vi diskuterer.

[Bettie]

Abortnemda for svangerskapsavbrudd etter uke 12 fungerer på en annen måte enn den gjorde den gang da, da alle måtte gjennom ei nemd. Og jeg synes det er helt greit å ha ei grense for ikke å overlate alt til tilfeldigheter.

Jeg synes de begrunnelsene du setter opp for hvorfor det ikke "passer" å bli gravid er nedsettende. jeg kan tro at abort brukes som prevensjon, og jeg kan mistenke det veldig sterkt, men vite det sikkert.....

Kanskje noen argumenterer sånn for eget svarnerskapsavbrudd, men så lenge man har et valg, bør det valget respekteres. Man kan være enig eller ikke enig i valget og begrunnelsen, men ofte er det mer bak enn akkurat den begrunnelsen som er offesiell. Så et er på sin plass å være forsiktig med å dømme.

Og HVEM skal dømme om en grunn er god nok eller ikke? Jeg kan ikke sette meg til dommer over andre kvinners valg, mener jeg. Og det er ikke ubehagelig eller under teppe feiing. Det handler om respekt for et annet menneskes valg.

Hvis du mener en angrepille er mindre alvorlig enn en abort, så er du selv med på å sette en grense for når liv begynner. Og da høres set ut som at du mener at liv begynner bår vitale organer er på plass. Ikke feridg utviklet, og ikke slik at fosteret kan overleve utenfor mor, men det er et liv. Mange vil være uenig med deg der, på begge sider av skalaen.

Jo - jeg tror på muligheten til å endre verden. Jeg jobber med det hver dag. Men jeg er realist også, og vet at den familien som får en så stor bør - de har ikke krefter til å sloss for sine rettigheter i tillegg. De har mer enn nok med å overleve fra dag til dag. Og i vårt samfunn er det bedriftsøkonomiske prinsipper som råder, og slike familier vil aldri bli lønnsomme, og kommunene har mer enn nok oppgaver å prioritere - og for lite midler å fordele.

Så jeg tror hjelpeapparatet må være utbygd FØRST og stå klart og være forutsigbart og stabilt FØR vi kan pålegge noen å vele å føde et pleietrengende barn. Noen velger det uansett, og ære være dem for det.

Og vi snakker jo om abort - ikke abort og ikke ervervede funksjonshemminger. De kan man aldri beskytte seg helt mot uansett.

Mange velger faktisk ikke å få barn hvis de vat at det finnes en arvelig faktor som kan gi store funksjonshemminger, men noen ganger vet man det ikke selv, for det kan hende at både mor og far må være bærere før det blir sterkt nok til å slå ut. Og likevel kan det være 50% sjanse for at eventuelle barn er friske. Så jo-mange steriliserer seg, men det man ikke vet, kan man ikke verge seg mot. Vi kartlegger jo ikke alt arvemateriale hos oss selv og partneren før vi velger å få barn - heldigvis.

Som jeg sa - nemd i dag og nemd før retten til å vlege kom - det er to helt forskjellige ting.

[Gjest Zirine]

Jeg synes de begrunnelsene du setter opp for hvorfor det ikke "passer" å bli gravid er nedsettende. jeg kan tro at abort brukes som prevensjon, og jeg kan mistenke det veldig sterkt, men vite det sikkert.....

Vel, det er da ikke vanskelig å vite sikkert. De fleste av oss har snakket med kvinner som har tatt abort - og vi har hørt argumentasjonen. Jeg har også tatt abort. Vil du høre hva min begrunnelse var?

Nedlatende - for no tull og tøv. Det er sannheten.

Kanskje noen argumenterer sånn for eget svarnerskapsavbrudd, men så lenge man har et valg, bør det valget respekteres. Man kan være enig eller ikke enig i valget og begrunnelsen, men ofte er det mer bak enn akkurat den begrunnelsen som er offesiell. Så et er på sin plass å være forsiktig med å dømme.

Det utsagnet der tar jeg som et forsøk på å amputere hele diskusjonen, og si at dette er ikke no å diskutere. Jo, det er det. Det er viktig å berøre prinsipielle sider ved livet - hvem har rett til å leve og hvem skal dø? Hvem har rett til å ta liv? Har vi bare respekt for livet hvis det er friskt?

Og HVEM skal dømme om en grunn er god nok eller ikke? Jeg kan ikke sette meg til dommer over andre kvinners valg, mener jeg. Og det er ikke ubehagelig eller under teppe feiing. Det handler om respekt for et annet menneskes valg.

Hvem snakker om å dømme? Vi snakker om å diskutere.

Jeg stilte et spørsmål lengre opp som INGEN har svart på enda: altså, er det greit å ta liv bare grunnen er god nok?

Hvis du mener en angrepille er mindre alvorlig enn en abort, så er du selv med på å sette en grense for når liv begynner. Og da høres set ut som at du mener at liv begynner bår vitale organer er på plass. Ikke feridg utviklet, og ikke slik at fosteret kan overleve utenfor mor, men det er et liv. Mange vil være uenig med deg der, på begge sider av skalaen.

Nei, den diskusjonen har jeg ikke tatt. Jeg bare peker på at det ER forskjell mellom en angrepille og en abort i f.eks 12 uke. Er du uenig i det?

Jo - jeg tror på muligheten til å endre verden. Jeg jobber med det hver dag. Men jeg er realist også, og vet at den familien som får en så stor bør - de har ikke krefter til å sloss for sine rettigheter i tillegg. De har mer enn nok med å overleve fra dag til dag. Og i vårt samfunn er det bedriftsøkonomiske prinsipper som råder, og slike familier vil aldri bli lønnsomme, og kommunene har mer enn nok oppgaver å prioritere - og for lite midler å fordele.

Du kan få abort etter uke 12 hvis barnet har Downs. Hvordan det er med andre funksjonshemninger vet jeg ikke. Hvor mange som blir født med andre funksjonshemninger eller hvor mange som blir tatt bort pga annet enn Downs vet jeg heller ikke (men jeg kan finne det senere). Det jeg imidlertid vet er at hovedtyngden av de funksjonshemmede er ikke født med dette, dette er noe de har blitt som et resultat av sykdom eller ulykke. Samfunnet HAR allerede et samfunnsansvar i forhold til disse, og man SKAL jobbe videre med dette spørsmålet. Vi som er engasjert i samfunnsspørsmål - det er vår forbanna plikt. Å skylde på realisme er å backe ut.

Derfor skjønner jeg ikke hvorfor du bringer sterk funksjonshemning inn i abortdiskusjonen. De som ikke har livets rett, de som sannsynligvis blir så syke at de kommer til å leve i et evig smertehelvete - de blir tatt bort, til det beste for dem selv. De som man ikke oppdager under svangerskapet, de fødes. Og de ER her i samfunnet.

Det jeg lurer på er om du mener at mennesker med Downs ikke har rett til å leve fordi det blir for slitsomt for samfunnet vårt?

Mange velger faktisk ikke å få barn hvis de vat at det finnes en arvelig faktor som kan gi store funksjonshemminger, men noen ganger vet man det ikke selv, for det kan hende at både mor og far må være bærere før det blir sterkt nok til å slå ut. Og likevel kan det være 50% sjanse for at eventuelle barn er friske. Så jo-mange steriliserer seg, men det man ikke vet, kan man ikke verge seg mot. Vi kartlegger jo ikke alt arvemateriale hos oss selv og partneren før vi velger å få barn - heldigvis.

Jeg skjønner ikke hvorfor du drar inn disse med store funksjonshemninger.. Det er mulig at disse burde få avsluttet livet sitt i svangerskapet - av hensyn til dem selv. Men jeg har aldri diskutert dette, den eneste gruppen jeg har sagt no om er de med Downs.

Som jeg sa - nemd i dag og nemd før retten til å vlege kom - det er to helt forskjellige ting.

Hvordan kan du vite det? Jeg mener, du hevdet til og med at den nemden bare kom til å bestå av menn.

[Gjest Poirot]

Burde vi ikke heller kreve at staten yter mer i form av ressurser, avlastning og økonomiske midler?

Jo i aller høyeste grad!!

Men er det foreldrene til handikappede som må ta denne kampen? De fører ofte en daglig kamp allerede. Mange stønader og hjelpetilbud må søkes om hvert eneste år, selv om tilstanden til barnet er stabil. Og søkingen forsvinner ikke når barnet er 18, den varer helt til foreldrene dør, hvem skulle ellers gjøre det?

Men siden du nå vil holde deg til Downs: Helt enig i at dette "ikke er det verste som kan skje" mtp handikapp. Mange er særdeles velfungerende. Men vær obs på at det finnes mange grader av syndromet. En del av de med Downs har tilleggshandikapp, de kan være uten språk, og med voldelig og det mange mener er ekkel oppførsel. Og de er mye mer skjult fra samfunnet ennn de som klarer å ta bussen til og fra jobb alene.

[Gjest Zirine]

donpedro

Det er mulig du kjenner bedre til mennesker med Downs enn meg. Jeg har gått på skole med folk med Downs, jeg har en i familien, men jeg kjenner ikke igjen det du sier (men jeg sier ikke at det du sier er feil)

Men la oss snu på det. Skal det være greit å ta liv fordi samfunnet ikke skjøtter sin oppgave godt nok - så godt vi kunne ønske?

[Gjest Poirot]

Skal det være greit å ta liv fordi samfunnet ikke skjøtter sin oppgave godt nok - så godt vi kunne ønske?

Da vil jeg si at utgangspunktet må være nei.

Men hvis resultatet blir at folk gjør det illegalt og setter sitt liv i fare (slik kvinner gjør i land der det er forbudt), mener jeg ja.

Har selv ryggmargsbrokk i min familie, og kan ikke med beste evne forstå hvorfor det kvalifiserer til sen abort. So what om du får et barn som er lam!! Det er ikkeverdens undergang, og kan eks være bedre enn å få et barn som blir kriminell og narkoman. (Men noen dør jo av sykdommen, da; som min bror)

Mener egentlig det samme med Downs. Når man venter til man er 45 med å få barn, må man ta konsekvensene av det. Hva jeg selv hadde gjort hvis jeg fikk beskjed på ultralyd vet jeg ikke. Har jobbet så mye med handikappede... Så mange gleder, men så mye arbeid.

Trisomi 18 blir noe annet igjen. Et ekstremt syndrom der de fleste dør rimelig raskt (men igjen: ikke alle...).

Uansett synes jeg at familier som får barn med arvelige handikapp er i sin fulle rett til å ikke få en til, hvis de kan finne det ut på forhånd. De har også krav på respekt for sine liv.

[Gjest Embla s]

Til denne diskusjonen har jeg noen spørsmål: (diskusjonens opprinnelige problemstilling)

Er barn noe foreldre "kan ha" som et slags assesoir, noe de kan tilføre livet sitt akkurat i det de finner ut at det vil passe godt? '

-Slik at de som ikke kan få barn naturlig har krav på å få det kunstig,

-de som får barn men som ikke vil ha det allikevel, har krav på å få det fjernet på en mest mulig skånsom måte (barnet heter "foster" og det kastes, uten begravelse, uten at foreldrene behøver ta stilling til det)

-mens foreldre som ønsker barn men som aborterer ved et uhell kaller like gamle foster "mitt ufødte barn" og begraver det på kirkegården.

-de som står i fare for å få barn med downs kan få særskilte prøver (med fare for barnets liv) slik at barnet kan lukes vekk hvis det har kromosom feil og foreldrene ikke har lyst på et slikt barn

Er barna der for foreldrene eller er det foreldrene som skal være der for barna?

[Pip]

Til denne diskusjonen har jeg noen spørsmål: (diskusjonens opprinnelige problemstilling)

Er barn noe foreldre "kan ha" som et slags assesoir, noe de kan tilføre livet sitt akkurat i det de finner ut at det vil passe godt? '

-Slik at de som ikke kan få barn naturlig har krav på å få det kunstig,

-de som får barn men som ikke vil ha det allikevel, har krav på å få det fjernet på en mest mulig skånsom måte (barnet heter "foster" og det kastes, uten begravelse, uten at foreldrene behøver ta stilling til det)

-mens foreldre som ønsker barn men som aborterer ved et uhell kaller like gamle foster "mitt ufødte barn" og begraver det på kirkegården.

-de som står i fare for å få barn med downs kan få særskilte prøver (med fare for barnets liv) slik at barnet kan lukes vekk hvis det har kromosom feil og foreldrene ikke har lyst på et slikt barn

Er barna der for foreldrene eller er det foreldrene som skal være der for barna?

Takk Embla s! Jeg syns du tilførte denne diskusjonen noe svært viktig nå! For hvordan ser vi på barn i vår kultur? Jeg jobber selv i skolen, og blir til tider sjokkert av foreldres holdninger. Hvis barnet deres mobber andre, er det skolens problem. Hvis barnet er sykt og jeg ringer mor/far for å få dem til å hente barnet hjem, ler de rått av meg. -De er på jobb, så dette får jeg ta meg av.

Men kommer vi til 17.mai eller juleavslutning, da er det viktig at vårt barn får stå fremst på bildene, sånn at alle kan se den vakre kjolen og det nydelige håret...

Skjønner dere hva jeg mener?

Er barn en 'pyntegjenstand' mer enn et menneske? Er det noe vi har for å vise frem og skryte av? I så tilfelle er det jo forståelig at man fjerner barn med downs - de gjør seg kanskje ikke like godt på bilde?

Ellers så vil jeg svare på Zirines opprinnelige spørsmål: NEI, det er ikke greit å ta liv!

[Gjest Poirot]

Virker som et flertall her inn meenr at vi ikke burde ha fri abort på vilkår slik vi har i Norge.

Mener dere at illegal abort er bedre? Bør man fremdeles komme i fengsel for drap hvis man foretar en illegal abort? Hva hvis man er 13 eller har 5 barn fra før?

[coda]

Zirine: takk for at du forsøker å ta opp et spørsmål som jeg stilte for ikke så veldig lang tid siden, i en annen abortdiskusjon. Den var riktig nok mer fokusert på for/imot selvbestemt abort, men jeg mener at grunnspørsmålet er det samme:

Er det riktig å ta liv bare grunnen er god nok?

Jeg har fått så mange svar som sier "Jeg vil ha rett til å velge, men jeg er mot abort som prevensjonsmiddel".

Javel? Hva sier man da? Hvorfor er det rett i noen situasjoner, men ikke i andre?

Skjønner Maiken her, det er lett å tråkke noen på tærne, fordi mange har sterke følelser knyttet til emnet. Men det må være mulig å diskutere på et prinsipielt plan.

Embla S: Du tilførte diskusjonen noe viktig! ( i motsetning til meg selv, men måtte bare skrive et innlegg ettersom flere her klarte å uttrykke min mening bedre enn jeg selv gjorde i forrige debatt).

[Gjest Poirot]

Javel? Hva sier man da? Hvorfor er det rett i noen situasjoner, men ikke i andre?

Mange kriminelle handlinger er tillatt i gitte situasjoner, så dette er ikke noe nytt, det at man kan sklille mellom ulike omstendigheter.

Jeg synes det er stor forskjell på å ikke gidde å beskytte seg, og å bli voldtatt. Det er forskjell å få barn med sin far som følge av incest når man er 13 , og å ha sex med ektemannen på sydentur og bli gravid.

[Gjest Zirine]

Virker som et flertall her inn meenr at vi ikke burde ha fri abort på vilkår slik vi har i Norge.

Mener dere at illegal abort er bedre? Bør man fremdeles komme i fengsel for drap hvis man foretar en illegal abort? Hva hvis man er 13 eller har 5 barn fra før?

Jeg tok initiativ til denne diskusjonen, ikke for å få vite om folk var for eller imot abort, men fordi jeg synes det er viktig med en prinsipiell diskusjon rundt respekten for livet. Hvem har rett til å ta liv? Hvem har rett til å få leve? Å argumentere med at hvis man ikke kan ta lovlig abort, så må man ta illegal abort har nå ingenting med den opprinnelige problemstillingen å gjøre.

[Gjest Poirot]

Jeg synes det er veldig vanskelig å dra den skillelinjen Zirine, så du får unnskylde meg. Forøvrig vil jeg hevde at mors liv er mer verdt enn ufødte barns liv.

[Gjest Zirine]

Hvorfor må liv gå tapt når det står så mange ufrivillig i kø for å adoptere?

[Gjest Poirot]

Hvorfor må liv gå tapt når det står så mange ufrivillig i kø for å adoptere?

Godt spørsmål.

Liten tradisjon i Norge for å adoptere, og folk står i mkø i USA også der flere adopterer bort.

Tror vel at mange ville ombestemt seg etter fødselen, at de ville beholde det allikevel. Og det er jo ikke så negativ (me dmindre mødrene er virkelig ressurssvake...)

[Gjest Zirine]

Ingen steder snakker "dere" om en økning i midler til Alternativ til Abort, til sterkere holdningskampanjer i forhold til prevensjon (det var visst nevnt bare EN gang i denne tråden, tror jeg) eller en økt vilje og tilrettelegging for å adoptere bort barn, evt. oppfølging av barn som foreldrene likevel vil beholde - jeg leser kun et forsvar for å kunne ta abort etter eget forgodtbefinnende.

Folk generelt svarer (mer eller mindre indirekte) er at det er greit å ta liv hvis bare grunnen er god nok. Og det synes jeg er skummelt - virkelig. For hva sier det om oss i et større perspektiv - når vi vet hvilke grunner vi bruker for å ta abort?

Til ettertanke.

[Pip]

Ikke for å bringe debatten ut på viddene altså...

Men hvis det altså er helt OK å ta abort (noe jeg anser som å ta livet fra et ennå ufødt barn) hvis omstendighetene taler for det. Hva da når jeg midt i utdannelsen min, med gjeld opp til ørene og bare en liten hybel får vite at min gamle far har alzheimer? (Dette er et tenkt eksempel altså). Alt tilsier at hans livskvalitet vil bli dårligere og dårligere, jeg kommer til å måtte kjempe med min samvittighet, han kommer til å føle seg som en byrde (kanskje)... Da kan man vel gi ham en injeksjon da, så er det ett problem mindre for alle parter?

Ja, dette er satt på spissen, men jeg syns faktisk ikke veien er så veldig lang mellom selvbestemt abort og aktiv dødshjelp... I begge tilfeller dreier det seg om menneskeverd, livsrett og bestemmelse over liv og død... Mener jeg. Forventer ikke at alle er enige med meg, men kanskje det kan være noe å tenke på?

[Gjest Anonymous]

må si meg enig med zirine.. abort er blitt alt for enkelt her i landet.

vi må huske på at de som oftest tar abort er i alderen 20-25!

og de burde da være voksne nok til å ta ansvar for sine handlinger(og jeg snakker om de som har hatt sex frivillig, ikke voldtekt osv..)

livet er dyrebart og hvem gav oss rett til å leke Gud?

mer støtte til enslige mødre!mer støtte til det flotte arbeidet aan gjør!

og at det skal være lovt å velge å beholde barnet selv om du er ung eller i utdannelse, føler ofte at viss en ung jente blir gravid "skriker"folk abor!

jeg dømmer ingen men min mening er at abort er å ta liv...uansett.

men det er mitt syn på saken og det har jeg lov å mene..

ellers: mange gode innlegg!!!