Samboer som er negativ til det meste

[GlaJenta88]

Hei!

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men det er godt å få ut litt damp på forum av og til også.

For å begynne på "begynnelsen": Jeg er en ganske positiv og glad jente. Optimist og liker dårlig å ta sorger på forskudd. Samboeren min er rake motsetningen. Han liker ikke å møte nye mennesker, for hans forutinntatte oppfatning er at ingen ønsker andre noe godt uten å få noe igjen for det. Dette er i alle fall det han sier at han mener, om det er hans virkelige oppfatning av nye bekjentskaper tviler jeg litt på ettersom han er en fyr som raskt får nye venner osv.

"Problemet" nå er igrunn at jeg har jo blitt vant til denne negative holdningen hans, og forsøker å ikke la den påvirke meg. Vi er alle forskjellige, og ingen har "riktig" eller "gal" oppfatning på livet. (Selv om jeg tror jeg hadde blitt ganske så innesluttet og rar om jeg skulle gått rundt negativ hele tiden.) Det er bare sånn vi mennesker er. Men, nå i det siste har han vært så fryktelig negativ overfor meg også. Alt jeg foreslår at vi skal gjøre er bare stress og mas (f.eks. gå oss en tur i det fine været, dra på kino istedet for å se film hjemme for en sjelden gangs skyld, finne på noe med felles venner osv). Nei, det gidder han ikke. Uff, du maser så fælt. Jeg orker ikke dette her. (Og relativt hardere uttrykk jeg ikke gidder å gjengi.) Dessuten adopterte vi en innekatt i februar. Han var relativt skeptisk i begynnelsen, men nå merkes det at han har blitt oppriktig glad i katten. Vi bor i blokk, men ettersom vi har funnet ut at flere av naboene har hund, så er det ikke dyreforbud her hos oss. Vi bor i 1. etasje, så nå har jeg funnet ut at vi kan jo sette opp en permanent stige på verandaen slik at pus kan komme seg ut når hun føler for det. Jeg har gått litt med ho ute i sele, og sammen med ho uten selen. Hun var veldig skeptisk i begynnelsen, men har nå begynt å bli mer selvsikker. Så spurte jeg sambo om kanskje han kunne snekre en litt fin stige/trapp til katten, og det sa han ja til. Nå derimot var det plutselig så teit og dumt å la katten å ute, og at det bare blir unødvendig stress osv. Ja, han må nesten ta en tur ned til faren sin for å snekre den sammen (familien hans bor under 1/2 minutts gangavstand unna), men mer stress enn det er det i grunn ikke. "Åh, du maser så fælt!" "Hvorfor skal du alltid skape så mange problemer?" "Kan du ikke bare slappe litt av?" Jeg merker at jeg ikke klarer å unngå at det går innpå meg lenger. Han er så negativ til alt mulig for tiden. "Du lar meg aldri få noe tid til å spille lenger. Jeg er så lei.." Dette sa han etter han hadde sitti foran skjermen i ca 3-4 timer, og jeg spurte om han kunne holde katten mens jeg gikk ned utenfor og kunne ta ho i mot. (Det er bare 1 1/2-2 meter ned, men hun tør ikke hoppe enda). Nei, det gadd han i alle fall ikke.

Tror dere at det er noe mer som ligger til grunn? Eller er det bare at denne evindelige negativiteten har smittet over på hans syn av meg også? Vi har vært sammen i snart 6 år, og ellers er alt fint. Ingen økonomiske, seksuelle, eller andre problemer. Jeg er litt urolig for hvordan han kommer til å takle virkelige problemer, og virkelig mas, når vi får barn sammen i desember..

Vet at dette ble både usammenhengende og rart, men jeg fikk ut det jeg hadde på hjertet i alle fall.

[Gjest Gjest]

Kanskje han er spilleavhengig? Om han får frie tøyler til å spille så mye han vil, hvor mye spiller han da?

Og har han jobb?

[GlaJenta88]

Kanskje han er spilleavhengig? Om han får frie tøyler til å spille så mye han vil, hvor mye spiller han da?

Og har han jobb?

Nei, det tror jeg ikke. Han kaller seg selv "gamer" da, og det tar opp mye av fritiden hans, men ikke så mye som det gjorde før når han ikke hadde så mye annet å tenke på Han spiller vel til han går lei tenker jeg. Kan nok fint sitte på rumpa en hel dag, men han varierer litt mellom x-boxen, wii'en og pc'en. Det er jo den eneste hobbyen han har egentlig, så jeg kan ikke akkurat ta det fra han heller. Sitter nok litt for mange timer foran skjermen jeg også om dagen. Han ser jo på tv-serier og filmer osv også når han sitter der. Det er ikke bare spilling heller

Han jobber fulltid hver dag, også mye overtid nå etter at vi fant ut at jeg var gravid. Så det blir veldig lite spilltid på hverdagene. Da jobber han gjerne fra 07-19, kommer hjem, dusjer, spiser middag, ser på tv, og legger seg. (At den tilværelsen kan gjøre han litt negativ tror jeg på, men sånn har det igrunn vært en stund og dermed ingen grunn til å plutselig bli negativ mot meg..)

Men takker for innspill!

[Gjest Gjest]

Er vel kanskje de lange arbeidsdagene som gjør det, eller har det skjedd noen endringer på jobben i det siste? Har han mulighet til å jobbe mindre overtid?

Kjenner meg litt igjen i det du skriver om spillingen hans, jeg EEEELSKER dataspill selv og har heller ingen problemer med å parkere ræva foran skjermen en hel dag Men den gjennomgående negative holdningen til alt du foreslår er bekymringsverdig... håper det går bra med dere og at dere finner ut av det

[Ethereal]

Kan han være deprimert, for eksempel? Jeg begynte å tenke i de baner når du sa at alt var så stress og mas for han, selv vanlige ting som å gå på kino.

[Gjest DumDumDumUnge]

Jeg forstår hvordan samboeren din har det. Mest fordi jeg var slik. Men jeg merker ikke i det du skiver at han har lyst å forandre seg heller. Min problem med spillingen var mest at jeg hatet meg selv. Fordi jeg spillte så mye at jeg ikke fikk gjort andre ting. Ergo jeg blir deprimert, ikke lyst å gjore andre ting etc.

Å slutte med spillinga er ikke svaret. For når jeg slutta i tider så fant jeg fort ut at jeg fortsatt ikke gjorde det jeg skulle. Jeg fortsatt lat og ble igjen deprimert over å ikke gjore ting etc. Noe som fikk meg til å gå tilbake til spillinga igjen.

Så å fjerne spillinga slik at han skal bli mer aktiv er ikke svaret. Å gjore andre ting som han liker å gjore slik at han bare ikke har tid til spilling og dermed slutter over tid å bruke så mye tid på det er rette måten å gjore det på.

Hvordan banke ambisjoner inn i hodet hans og latskap ut aner jeg ikke hvordan du skal fixe. Snakk meg ham en kveld hva han vil ut av livet. Men han må bestemme seg for å bli mer aktiv. Å tvinge ham til å gjore en hel masse ting som han egentlig ikke vil får ham bare mer frustrert.

[GlaJenta88]

Er vel kanskje de lange arbeidsdagene som gjør det, eller har det skjedd noen endringer på jobben i det siste? Har han mulighet til å jobbe mindre overtid?

Kjenner meg litt igjen i det du skriver om spillingen hans, jeg EEEELSKER dataspill selv og har heller ingen problemer med å parkere ræva foran skjermen en hel dag Men den gjennomgående negative holdningen til alt du foreslår er bekymringsverdig... håper det går bra med dere og at dere finner ut av det

Ja, kanskje det.. 12-timersdager kan lett ta på kroppen det, men det er helt frivillig. Han blir faktisk litt irritert hvis han ikke "får lov" til å jobbe mer overtid enn det han gjør. Han tjener jo ganske mye mer på overtiden, logisk nok, enn til vanlig. Så jeg tror nok det er lønna som driver han på det punktet. Men det sier seg selv at da går det jo utover både meg, spillingen og generell fritid på hverdagen. Selv jobber jeg annenhver helg også, så det er jo kun to helger i måneden hvor vi begge har fri samtidig. Vil jo gjerne at vi skal finne på noe sammen da, bare oss to. I alle fall nå, som vi ikke har mer en 6 måneder til "alene" før vi blir flere i familien. Ja, spillingen hans bryr jeg meg egentlig ikke så mye om. Han spiller såpass moderat nå uansett, så han må nesten få lov til å beholde de gledene han har. Jeg har problemer med å skjønne hvordan man kan se utelukkende negativt på ting, men sånn er han bare tror jeg. Det går nok fint sånn egentlig, men jeg blir så påvirket av denne negativiteten. Pleide ikke å la det gå så inn på meg før. Satser på at han kommer seg i løpet av dagen.

Kan han være deprimert, for eksempel? Jeg begynte å tenke i de baner når du sa at alt var så stress og mas for han, selv vanlige ting som å gå på kino.

Joja, jeg vet jo ikke. Han mener at hvis han møter problemer i hverdagen, er det lurest å bare "glemme det". Jeg skjønner ikke hvordan han klarer det, for jeg må prate meg igjennom noe jeg synes er vanskelig. Det vil han så absolutt ikke. Jeg tror ikke det hadde vært sunt for min del, men så er vi jo alle forskjellige. Synes jo ikke at jeg kan "prakke på han" mine metoder for å ordne opp med sine issues heller. Og han mener selv at hans måte er best. Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal gripe det an heller. Han kommer neppe til å si noe om noe til meg heller. Han pleier ikke det.

[Gjest Gjest]

Det kan jo godt hende at han er bekymra/stressa rundt det at dere skal få barn. Det er mange menn som føler litt ekstra på å skulle få ansvar for en familie, spesielt siden det ser ut til at han er hovedforsørger for dere allerede. Det er jo også mulig at du maser litt mer enn vanlig. Å skulle få barn er en ganske stor ting og det vil endre mye. Det kan hende at dette er med på å endre dynamikken dere i mellom.

Jeg har forresten også en samboer som i perioder jobber veldig mye. Du sier at sånn har det vært lenge og derfor bør ikke han ta det ut på deg, men det er mulig at først nå har begynt å tære på han. Kanskje dere burde diskutere litt rundt arbeidssituasjonen hans, muligheter for en jobb der han vil tjene nok med normal arbeidstid, hvor avhengige er dere egentlig av at han jobber så mye osv.

[GlaJenta88]

Jeg forstår hvordan samboeren din har det. Mest fordi jeg var slik. Men jeg merker ikke i det du skiver at han har lyst å forandre seg heller. Min problem med spillingen var mest at jeg hatet meg selv. Fordi jeg spillte så mye at jeg ikke fikk gjort andre ting. Ergo jeg blir deprimert, ikke lyst å gjore andre ting etc.

Å slutte med spillinga er ikke svaret. For når jeg slutta i tider så fant jeg fort ut at jeg fortsatt ikke gjorde det jeg skulle. Jeg fortsatt lat og ble igjen deprimert over å ikke gjore ting etc. Noe som fikk meg til å gå tilbake til spillinga igjen.

Så å fjerne spillinga slik at han skal bli mer aktiv er ikke svaret. Å gjore andre ting som han liker å gjore slik at han bare ikke har tid til spilling og dermed slutter over tid å bruke så mye tid på det er rette måten å gjore det på.

Hvordan banke ambisjoner inn i hodet hans og latskap ut aner jeg ikke hvordan du skal fixe. Snakk meg ham en kveld hva han vil ut av livet. Men han må bestemme seg for å bli mer aktiv. Å tvinge ham til å gjore en hel masse ting som han egentlig ikke vil får ham bare mer frustrert.

Heisann! Takker så mye for svar!

Jeg tror nok ikke han ser på spillingen som et problem, men det gjør vel igrunn ikke jeg heller. Nå ser ikke jeg på meg selv som en "gamer" heller, men jeg liker jo å spille jeg også. Jeg spiller derimot når jeg ikke har noe annet å gjøre, mens han føler at han må sette av tid til det. Jeg har ikke noe lyst til at han skal slutte med spillingen sin, for det er jo den eneste hobbyen hans. I alle fall i forhold til noe han driver på med på regelmessig basis. Så å slutte burde han ikke. En liten holdningsendring hadde kanskje gjort seg, men der har mye skjedd de siste årene av seg selv uansett, så det kommer seg nok der også.

Jeg tror nok også at han egentlig har lyst til å gjøre mye mer enn det han faktisk gjør, men det er så ork å få det igang. Derfor blir det ikke noe av. Dette er igrunn gjennomgangen hos han egentlig. Han har ikke fått rotet seg til å ta lappen enda heller, og også her er det snakk om å orke. Det er så stress å starte på den osv. Jeg tror ikke den mestringsfølelsen man oppnår når man klarer det er nok til å drive han. Men det skal ikke være snakk om mestringsfølelse av å dra på kino heller.

Han har ambisjoner for livet da. Han skal jobbe seg oppover der han jobber nå, slik at lønnsnivået blir hevet, så skal vi selge denne leiligheten og kjøpe hus om noen år. (Dette er vel også noe av grunnen til at han jobber så mye). Jeg har sagt til han om igjen og om igjen at det ikke er noe vits i å stresse så mye med det, ettersom vi klarer oss fint på lønningene våre samt stipendet mitt ellers i året, men han har vel fått litt "forsørgerfølelse" også

[GlaJenta88]

Det kan jo godt hende at han er bekymra/stressa rundt det at dere skal få barn. Det er mange menn som føler litt ekstra på å skulle få ansvar for en familie, spesielt siden det ser ut til at han er hovedforsørger for dere allerede. Det er jo også mulig at du maser litt mer enn vanlig. Å skulle få barn er en ganske stor ting og det vil endre mye. Det kan hende at dette er med på å endre dynamikken dere i mellom.

Jeg har forresten også en samboer som i perioder jobber veldig mye. Du sier at sånn har det vært lenge og derfor bør ikke han ta det ut på deg, men det er mulig at først nå har begynt å tære på han. Kanskje dere burde diskutere litt rundt arbeidssituasjonen hans, muligheter for en jobb der han vil tjene nok med normal arbeidstid, hvor avhengige er dere egentlig av at han jobber så mye osv.

Ja, det at vi nå skal få barn er nok en stor stressfaktor for han. Han mener selv at han har blitt godt vant til tanken og at han gleder seg, så jeg føler jo egentlig at det nesten bare er jeg som "freaker ut" fra tid til annen. Når jeg tar dette opp med han og slikt, så sier han at når sånne tanker kommer, bare tenker han på noe annet istedet. Mer enn det vil han egentlig ikke ut med. Han synes nok at jeg stresser litt for mye rundt dette allerede, men jeg vil jo gjerne får det meste "tunge" unnagjort nå som jeg føler meg så frisk og rask. Man vet jo aldri hva som venter meg i morgen, og fra høsten av blir det jo stress igjen med nytt skoleår. Jeg forventer ikke at han skal ta noe del i den delen enda uansett, men jeg liker jo å pusle med det (f.eks. gå over alle tingene i kjelleren hjemme hos mamma og pappa som er fra når broren min og jeg var liten. Sånn at vi vet hva vi kan få/låne der av utstyr o.l. og dermed hva vi ikke trenger å kjøpe inn når den tiden kommer.) Det er jo ikke sikkert at jeg orker å rote rundt der nede om 5-10 uker, og da har jeg nok ikke så mye tid til det heller. Heller føre var tenker nå jeg. Han føler seg nok (endelig) som en forsørger her hjemme. Jeg har vært hovedforsørger med fulltidsstudier og to deltidsjobber for å få det til å gå rundt når han fullførte vgs for et par år tilbake. Da levde vi fortsatt godt, og fikk spart unna ganske mye.

Inntektsnivået per idag ligger ca på 50/50, så hovedforsørger er han ikke, men jeg studerer ved siden av min jobb og han jobber fulltid. Vi betaler regninger og andre fellesutgifter fra felleskonto hvor vi setter inn like mye hver. Så det han jobber over, får han nyte godt av selv. Fordi jeg nå har jobbet i flere år enn han, har jeg allerede opparbeidet meg en god sum på både sparekonto og bsu, og jeg unner virkelig han det samme.

Jeg er veldig klar over at det å få barn kommer til å påvirke forholdet oss i mellom, om vi liker det eller ikke. Jeg føler at jeg kjenner han ganske godt, og selv om man ikke kan vite på forhånd hvordan ting kommer til å bli når man får barn, så tror jeg at han kommer til å stille opp 100%. Vi har blitt enige om at vi er virkelig to om dette, og vi skal likestille så langt det går an å gjøre det. (Opp om natten for å gi mat osv, sier seg selv at når jeg kommer til å gå hjemme, mens han skal på jobb, blir min oppgave) Det samme gjelder jo så lenge, hvis jeg får det til, amming. Når det gjelder bading, bleieskift og legging er vi to om ansvaret og to om arbeidet. Det viktigste er jo at han er interessert. At alt dette også legger press på han, tviler jeg ikke på, men han kan jo prate om det hvis han vil.

Vi har ikke noe behov for at han skal jobbe noe overtid i det hele tatt egentlig, men han vil gjerne gjøre det. Jeg forsøker jo å hinte til han at han ikke må slite seg ut og at jeg gjerne vil se han litt på ettermiddagen osv (såfremt jeg ikke jobber kveld selv), men han synes vel at de pengene kommer godt med selv. Og for all del, vi har jo ikke den beste økonomien i verden, men som sagt, helt i orden. Etter at lånet, og alle andre faste utgifter er betalt, sitter vi fortsatt igjen med mye penger. Fint å få spart såpass mye som vi gjør, men likevel.

[Gjest Sativa]

Jeg tror kanskje samboeren din rett og slett er sliten. Han jobber jo utrolig mye, og har kanskje behov for å slappe skikkelig av med sine ting når han har fri. Når han er negativ og ikke deler din entusiasme for ting og tang, så er det muligens fordi han ikke har energi og overskudd til det. At dine velmente forslag faktisk virker som en slitsom og energikrevende aktivitet for ham.

Siden det er barn på vei, så hadde det jo vært flott for dere om pappan var uthvilt og positiv til barnet kommer. Kanskje han kunne jobbe litt mindre? Og evt du jobbe litt mer? Noen mennesker møter seriøst veggen med et sånt jobbkjør. Og hvis han ikke kan jobbe mindre så burde han ha mulighet til å hente seg skikkelig inn igjen hjemme mellom øktene.

Du kan jo prate med ham? Finne ut hvor skoen trykker, og hva du kan gjøre for å hjelpe ham? Synes du burde være stolt av samboeren din som faktisk jobber og står på for deg og barnet som skal komme.

[GlaJenta88]

Jeg tror kanskje samboeren din rett og slett er sliten. Han jobber jo utrolig mye, og har kanskje behov for å slappe skikkelig av med sine ting når han har fri. Når han er negativ og ikke deler din entusiasme for ting og tang, så er det muligens fordi han ikke har energi og overskudd til det. At dine velmente forslag faktisk virker som en slitsom og energikrevende aktivitet for ham.

Siden det er barn på vei, så hadde det jo vært flott for dere om pappan var uthvilt og positiv til barnet kommer. Kanskje han kunne jobbe litt mindre? Og evt du jobbe litt mer? Noen mennesker møter seriøst veggen med et sånt jobbkjør. Og hvis han ikke kan jobbe mindre så burde han ha mulighet til å hente seg skikkelig inn igjen hjemme mellom øktene.

Du kan jo prate med ham? Finne ut hvor skoen trykker, og hva du kan gjøre for å hjelpe ham? Synes du burde være stolt av samboeren din som faktisk jobber og står på for deg og barnet som skal komme.

Ja, det ville ikke være så rart om han er sliten. Han jobber mye, nesten like mye som meg. (Jeg har ofte 12-timers faste vakter på hverdagene, i tillegg til helgejobbingen) Men igjen, all denne overtiden er helt og holdent frivillig fra hans side. Han synes ikke så mye om at jeg jobber så mye som jeg pleier nå som jeg går gravid, og jeg sa til han at det er klart jeg kan trappe ned noe, men det betyr ikke at han trenger å trappe opp. Han blir regelrett sur på arbeidsgiver når han ikke får lov til å jobbe overtid nå for tiden, bl.a. når han ikke fikk lov til å jobbe lørdag osv. Og jeg skjønner jo at det er digg med mye penger, men nødvendig er det ikke. Vi deler jo som sagt de faste utgiftene 50/50.

Jeg er klar over at det hender jeg blir litt for entusiastisk overfor enkelte ting, og vil gjerne ha ting gjort i går. Likevel er det jo enkelte ting som må gjøres her hjemme også, i tillegg til det man "vil gjøre". Når han er sånn som idag, ender jeg opp med alt av husarbeid hele uka, ettersom han ikke har ork og jeg ikke "tør" å mase på han. Jeg har jo ikke så mye ork om dagen jeg heller, men tøyet må nesten vaskes og senga rees opp for det. Så går det noen dager, så ringer han fra jobben og sier at han får besøk rett etter jobb kl. 15. Så han har jo ork til å finne på ting og tang med vennene sine i hverdagen til og med.

Hvor positiv jeg kan få han vet jeg neimen ikke, for han er og blir et "nei-menneske". Han har jo som sagt hevdet at han gleder seg til å bli pappa og slikt, så postiv til barnet kommer han nok til å være, men om han kommer til å se på livet med nye øyne vet jeg neimen ikke. Det er flott at han står på som han gjør på jobben, og det er bra både for meg, for barnet og for arbeidsgiver, men det betyr ikke at han skal få lov til å gå rundt og spre negativitet heller. Det er klart at alle skal få lov til å ha dårlige dager, men dette er ikke bare en dårlig dag hvor han er sliten heller.

Jeg har også forståelse for at jeg ikke er den letteste å være rundt for tiden. Ting svinger veldig her, og jeg kan nok være litt slitsom, men jeg kan jo bli snakket til på en ok måte for det. Jeg vet av erfaring at det ikke er noe vits i å fortsette "gnålet" om dette her og nå. Det må blåse over fra hans side, for så å bli tatt opp senere. Kanskje. Det er nok ikke så stor sannsynlighet for at han vil prate da heller, men jeg forsøker jo. Jeg har et veldig stort behov for å prate ut om ting som engasjerer meg på en eller annen måte, han har det ikke. Hvis jeg ikke får det ut muntlig, går jeg og dveler ved det i evigheter. Da er det mye bedre å bare få det ut. Men igjen, det er sånn jeg velger å gjøre ting. Jeg kan jo ikke bestemme at det slik han skal gjøre det også, når han selv hevder at alt er i orden. Og når det ikke er det, så ordner han opp selv. Uten å snakke med noen.

Sånn i bunn og grunn så er jeg heldig som har funnet en så flott fyr som det han egentlig er, men jeg er nok litt for påvirkelig nå om dagene tror jeg. Han er en bra mann, som jeg vet kommer til å stille opp både for meg og barnet når det kommer. Det er ikke det at jeg vil endre oppførselen heller, det er bare at jeg vil at han skal forstå hvordan det påvirker meg rett og slett. Men lett er det neimen ikke.

Endret 21. juni 2009 av GlaJenta88

[Gjest Gjest]

Det er jo helt umulig for oss utenforstående å vite hva som er "galt" med mannen din. Det er sikkert en konminasjon av flere ting. Jeg personlig tror ikke det har noe med antall timer på jobb å gjøre. Tvert om, jeg tror heller han søker en slags flukt i jobben. Så lenge han jobber gjør han i hvert fall noe fornuftig. Jo mere han jobber, jo mere føler han seg som en mannlig forsørger, og holder seg unna dataspilling og annet kjedelig "husarbeid" som han ikke har mentalt (ikke fysisk) overskudd til å gjøre.

Jeg tror nok ikke han ser på spillingen som et problem, men det gjør vel igrunn ikke jeg heller

Som med andre avhengighetsproblemer, er det sjelden den det rammer er villig til å innrømme problemer. Spillinga kan også være et tegn på at noe annet er galt. Noen drikker, bruker stoff, eller trøstespiser for å dempe dempresjoner/angst - andre spiller.

Når du spiller kobler hjernen ut det negative, og konsentrer seg om spillet og gleden det gir der og da. Etterpå (etter x antall timer) gjerne etter å ha blitt mast på av sin kjære om ditten og datten ørten ganger - melder den dårlige samvitigheten seg, og depresjonene kommmer tilbake sterkere en før. En veldig ond sirkel med andre ord.

Jeg har ikke noe lyst til at han skal slutte med spillingen sin, for det er jo den eneste hobbyen hans

Det er en elendig hobby. Enkelt og greit. Alt annet er bedre.

Hvis han skammer seg over sin depresjon eller manglende tiltakslyst/negativitet, men likvel ikke klarer å finne en vei ut av den onde sirkelen, kan ditt nærver alene være et ytterligere irritasjonsmoment. At du i tillegg maser om å gjøre ting som han kanskje føler for, eller viser at du ikke lenger er på bølgelende med han - vil bare føles ytterligere deprimerende og tungt.

Eller kanskje han bare er en egoistisk slabbedask. Det vet DU best.

[Gjest Gjest]

Kanskje dere hadde trengt en ferie sammen. Komme seg litt bort og tenke på noe helt annet. Få energi og overskudd.

[Gjest BlueGirl]

Det er jo helt umulig for oss utenforstående å vite hva som er "galt" med mannen din. Det er sikkert en konminasjon av flere ting. Jeg personlig tror ikke det har noe med antall timer på jobb å gjøre. Tvert om, jeg tror heller han søker en slags flukt i jobben. Så lenge han jobber gjør han i hvert fall noe fornuftig. Jo mere han jobber, jo mere føler han seg som en mannlig forsørger, og holder seg unna dataspilling og annet kjedelig "husarbeid" som han ikke har mentalt (ikke fysisk) overskudd til å gjøre.

Som med andre avhengighetsproblemer, er det sjelden den det rammer er villig til å innrømme problemer. Spillinga kan også være et tegn på at noe annet er galt. Noen drikker, bruker stoff, eller trøstespiser for å dempe dempresjoner/angst - andre spiller.

Når du spiller kobler hjernen ut det negative, og konsentrer seg om spillet og gleden det gir der og da. Etterpå (etter x antall timer) gjerne etter å ha blitt mast på av sin kjære om ditten og datten ørten ganger - melder den dårlige samvitigheten seg, og depresjonene kommmer tilbake sterkere en før. En veldig ond sirkel med andre ord.

Det er en elendig hobby. Enkelt og greit. Alt annet er bedre.

Hvis han skammer seg over sin depresjon eller manglende tiltakslyst/negativitet, men likvel ikke klarer å finne en vei ut av den onde sirkelen, kan ditt nærver alene være et ytterligere irritasjonsmoment. At du i tillegg maser om å gjøre ting som han kanskje føler for, eller viser at du ikke lenger er på bølgelende med han - vil bare føles ytterligere deprimerende og tungt.

Eller kanskje han bare er en egoistisk slabbedask. Det vet DU best.

veldig god følelse. Den følelsen er farlig!!!!Den vil binde deg til han med sterke bånd. Og det er fordi man har vært i kjelleren, mistet håpet og SÅ smiler han og sier EN positiv ting. For ETT smil vil du sannsynligvis orke en måned meg sur gjeip, tenk på det! Husk at ogJeg tror at noen mennesker bare ER negative. De

liker

å være negative. Det de ikke vet er at det tapper andre for krefter. De er energityver. Man kan ikke fortelle negative mennesker om sine egne følelser for de er så opptatt av seg selv og sin egen "sorg" over det begredelige livet sitt at de har ikke evnen til å føle med noen andre. Det er DET de vil, at andre også skal være like ulykkelige som dem. De kan bruke mye krefter på å snu en optimist til innesluttet, depressiv og sint "terrier" bare for å ha en forbundsfelle. Når du sier i fra så nedvurderer han rett og slett din intellektuelle evne. Ikke tro på han!!! Jeg tror det er de gode periodene som holder en oppe. Man ser håpet, og deter en så negative mennesker er smarte. De skjønner når de må smile for ikke å miste deg.

Jeg tror at mange som forlater sine menn, er egntlig veldig glade i dem. Men de må jo, til slutt. Og så sitter mannen der og sier: Jeg skjønner ikke hvorfor. For han ser jo bare de gode periodene sine, da han IKKE har vært fullt så negativ. Han vil jo ikke tenke på de negative timgene han har sagt eller gjort. Bare tenk på deg selv. Prøv å tenke på alle de dumme tingeen du har gjort. Man vil jo fortrenge dem! Slik tror jeg mange negative, sure og voldelige menn har det. Først når de er villige til å bryte sine negative mønstre kan de bygge gode relasjoner til kvinner.

Så du lille venn. Ikke for å skremme deg, men husk mine ord: Denne mannen din har et negativ mønster som vil prege ditt liv og din mentale helse på mange måter. (sannsynligvis mange år). Les på nettet hvordan et negativt mønster hos noen du er glad i kan ødelegge livet til hele familien. Du kommer til å være mye trist og lei deg:-( Tvile på deg selv, tro DU er sinnsyk, skrike tilbake av fortvilelse (han kommer til å si til deg, at DU terroriserer han, ikke tro på han) osv. Og det er mest sannsynlig at han nyter at du er desperat. For det handler om makt. Vær forberedt!!!! Jeg skal gi deg et godt råd: Begynn å spare til din fremtidig leilighet. (Selvom du er glad i han). Spar jevnt og trutt. Forsikre deg, livsforsikring, ulykkesforsikring osv. IKKE ta deltidsarbeid og mist pensjonspoeng. Ta heller 80% hvis du må. Forhør deg på forhånd hvor du kan få hjelp til å etablere deg på nytt. Startlån f. eks. NAV, hva kan de hjelpe deg med hvis det skulle gå galt. Og så må du for Guds skyld ikke bosette deg der han er fra, men der du er fra, der DU har nettverk. Det er viktig. For hvis det verste skulle skje, så kommer du ikke til å kunne forlate han, om du ikke har folk som kan hjelpe deg.

Husk alltid å fokusere på barna selvom triste ting skjer. Det er lett å glemme dem midt i egen sorg og tristhet. Gi masse kjærlighet med ord, blikk, smil, kroppspråk osv. Forklar dem ting, hva er riktig, hva er galt, hva er lov å si, gjennom eventyr, lignelser osv. Til litt større barn, gi mye skryt og klemmer og småoverraskelser, slik at de vet du er der. Man kan bli ganske "psykotisk" av å gå der å gruble hvorfor folk sier så mye negativt til deg. Det er utrygt for barna å se far eller mor utøve psykisk vold mot hverandre. Man skjønner det først etterpå. Ungene kan ha masse symptomer. Irritasjon, aggresjon, konsentrasjonsvanker, prestasjonsagst, sosialangst, depresjon og tristhet. Se dem!

I mellomtiden, der du strever, og ikke greier å forlate han, skal du lære deg teknikker for å distansere deg fra hans negativitetet. Jeg fant ut at jeg måtte menge meg med positive folk, le mye, kommunisere, skrive, chatte, dra på fester. Han vil sannsynligvis prøve å hindre deg ved å gi deg skyldfølelse. Men drit i skyldfølelsen. Kommer den ikke naturlig til deg er det hans verk.

Snakk med han om negativitet sånn generelt sett på forhånd, og kjøp boken; Bryt mønstrene! Studer det sammen og le av personene i boken:-)Når han er evisst på hvilken type han ikke vil være, så vil han kunne forandre seg, kanskje.

Stor og positiv klem fra meg, selvom jeg sikkert virket litt negativ selv. Men bedre føre var en etter snar. Ønsker virkelig ikke at han er som min!

[Gjest BlueGirl]

Svarer på Samboer som er negativ til det meste

Må bare skrive alt på nytt. For halvparten falt ut av en eller annen grunn. Håper nettet tåler så mange ord. men de er viktige!

Jeg tror at noen mennesker bare ER negative. De liker å være negative. Det de ikke vet er at det tapper andre for krefter. De er energityver. Man kan ikke fortelle negative mennesker om sine egne følelser for de er så opptatt av seg selv og sin egen "sorg" over det begredelige livet sitt at de har ikke evnen til å føle med noen andre. Det er DET de vil, at andre også skal være like ulykkelige som dem. De kan bruke mye krefter på å snu en optimist til innesluttet, depressiv og sint "terrier" bare for å ha en forbundsfelle. Når du sier i fra så nedvurderer han rett og slett din intellektuelle evne. Ikke tro på han!!! Jeg tror det er de gode periodene som holder en oppe. Man ser håpet, og deter en veldig god følelse. Den følelsen er farlig!!!!Den vil binde deg til han med sterke bånd. Og det er fordi man har vært i kjelleren, mistet håpet og SÅ smiler han og sier EN positiv ting. For ETT smil vil du sannsynligvis orke en måned meg sur gjeip, tenk på det! Husk at også negative mennesker er smarte. De skjønner når de må smile for ikke å miste deg.

Jeg tror at mange som forlater sine menn, er egntlig veldig glade i dem. Men de må jo, til slutt. Og så sitter mannen der og sier: Jeg skjønner ikke hvorfor. For han ser jo bare de gode periodene sine, da han IKKE har vært fullt så negativ. Han vil jo ikke tenke på de negative timgene han har sagt eller gjort. Bare tenk på deg selv. Prøv å tenke på alle de dumme tingeen du har gjort. Man vil jo fortrenge dem! Slik tror jeg mange negative, sure og voldelige menn har det. Først når de er villige til å bryte sine negative mønstre kan de bygge gode relasjoner til kvinner.

Så du lille venn. Ikke for å skremme deg, men husk mine ord: Denne mannen din har et negativ mønster som vil prege ditt liv og din mentale helse på mange måter. (sannsynligvis mange år). Les på nettet hvordan et negativt mønster hos noen du er glad i kan ødelegge livet til hele familien. Du kommer til å være mye trist og lei deg:-( Tvile på deg selv, tro DU er sinnsyk, skrike tilbake av fortvilelse (han kommer til å si til deg, at DU terroriserer han, ikke tro på han) osv. Og det er mest sannsynlig at han nyter at du er desperat. For det handler om makt. Vær forberedt!!!! Jeg skal gi deg et godt råd: Begynn å spare til din fremtidig leilighet. (Selvom du er glad i han). Spar jevnt og trutt. Forsikre deg, livsforsikring, ulykkesforsikring osv. IKKE ta deltidsarbeid og mist pensjonspoeng. Ta heller 80% hvis du må. Forhør deg på forhånd hvor du kan få hjelp til å etablere deg på nytt. Startlån f. eks. NAV, hva kan de hjelpe deg med hvis det skulle gå galt. Og så må du for Guds skyld ikke bosette deg der han er fra, men der du er fra, der DU har nettverk. Det er viktig. For hvis det verste skulle skje, så kommer du ikke til å kunne forlate han, om du ikke har folk som kan hjelpe deg.

Husk alltid å fokusere på barna selvom triste ting skjer. Det er lett å glemme dem midt i egen sorg og tristhet. Gi masse kjærlighet med ord, blikk, smil, kroppspråk osv. Forklar dem ting, hva er riktig, hva er galt, hva er lov å si, gjennom eventyr, lignelser osv. Til litt større barn, gi mye skryt og klemmer og småoverraskelser, slik at de vet du er der. Man kan bli ganske "psykotisk" av å gå der å gruble hvorfor folk sier så mye negativt til deg. Det er utrygt for barna å se far eller mor utøve psykisk vold mot hverandre. Man skjønner det først etterpå. Ungene kan ha masse symptomer. Irritasjon, aggresjon, konsentrasjonsvanker, prestasjonsagst, sosialangst, depresjon og tristhet. Se dem!

I mellomtiden, der du strever, og ikke greier å forlate han, skal du lære deg teknikker for å distansere deg fra hans negativitetet. Jeg fant ut at jeg måtte menge meg med positive folk, le mye, kommunisere, skrive, chatte, dra på fester. Han vil sannsynligvis prøve å hindre deg ved å gi deg skyldfølelse. Men drit i skyldfølelsen. Kommer den ikke naturlig til deg er det hans verk.

Snakk med han om negativitet sånn generelt sett på forhånd, og kjøp boken; Bryt mønstrene! Studer det sammen og le av personene i boken:-)Når han er evisst på hvilken type han ikke vil være, så vil han kunne forandre seg, kanskje.

Stor og positiv klem fra meg, selvom jeg sikkert virket litt negativ selv. Men bedre føre var en etter snar. Ønsker virkelig ikke at han er som min!

[AnonymBruker]

Tråden er over 1 år gammel.