Hvordan skal jeg klare dette?

[naerin]

Vi mistet barnet vårt i 17. svangerskapsuke, men det ble ikke oppdaget før på ordinær UL i uke 19, mandag 8. juni. Sjokket var stort, siden jeg hadde hatt UL i uke 14 og alt var helt fint. Babyen vår var helt perfekt sa legen. Men nå er den ikke mer.

Og jeg sitter her med masse tanker og følelser som jeg ikke visste eksisterte engang. Mye tid går til å gå gjennom dagene i denne uka, fra vi fikk vite at de ikke fant hjerteaktivitet, til jeg fikk lov til å reise hjem fra sykehuset. 4 dager som har endret hele livet vårt.

Jeg føler en enorm sorg for barnet vårt vi ikke får. Gleden var stor, det var høyst planlagt. Barneseng og vogn var kjøpt inn, siden alle besteforeldrene bor på andre siden av landet og de ville være med på innkjøpene. Barnerom skulle bli bygd på, og permisjonen var annonsert på jobb og delvis planlagt.

Jeg føler skam og skyld fordi vi har brukt masse penger på ting vi ikke lenger trenger. Skam fordi jeg ikke klarer å bære fram et barn. Tenk om det var min feil at babyen vår døde? Jeg er flau fordi vi har lagt så mange planer som nå må endres, flau for å ha brydd andre unødvendig.

Jeg er sint fordi folk tar avstand fra meg. Jeg er sint på de som tror de kan ta hensyn i to dager, og så berolige meg med at "slapp av, det går nok snart over". Jeg er sint og misunnelig på alle andre som er så heldige at de får lov til å bære fram et barn som de får treffe, klemme på og være glad i. Jeg er sint på meg selv.

Jeg er trist fordi jeg ikke fikk se barnet vårt. De sa det var en jente, men at det var litt vanskelig å være helt sikker. Jeg er så trist for at jeg ikke fikk ta på nesen hennes, stryke henne litt over kinnet. Om hun bar preg av å ha vært død en stund fikk vel bare være? Men å ha en jordmor som skulle støtte meg uten at hun hadde særlig sympati for situasjonen orket jeg ikke.

Hun kom kanskje ikke til verden, men hun lever i hjertene våre. Forventningene vi hadde og kjærligheten vi har vil ikke forsvinne, og derfor er sorgen så utrolig tung for meg å bære. Det gjør vondt, og det er vanskelig å sette ord på hvordan jeg har det. Alle disse følelsene er for mye for meg å takle. Det føles lettere å bare skulle dø jeg også, da kunne jeg slippe å ha det så vondt. Jeg klarer ikke å se hvordan jeg skal komme gjennom det å ha mistet barnet vårt.

[Gjest Gjest]

[Gjest Gjest]

Hei, jeg ville bare si at dette hørtes veldig trist ut. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan du har det så klart, men jeg fikk masse medfølelse med deg da jeg leste innlegget ditt. Skjønner at du blir skuffet over folk som bare skjønner at det er trist "i to dager", som du sier. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si deg enn at jeg leste innlegget ditt og ser at du har det vondt. Jeg skjønner at det ikke er lett for deg å se for deg at du skal komme deg gjennom dette nå. Ta deg god tid, du har all rett til å sørge. En klem fra meg.

[Gjest Christina19]

Det første du skal vite er at du har lov til å sørge og du har lov til å gråte! Du har lov til å takle sorgen på den måten som er best for deg.

Til de nære som gjerne ikke forstår deg, vis dem dette innlegget!

Tror ingen virkelig kan ta til seg og skjønne hva du går igjennom før de er i en slik situasjon selv. Og kjærligheten en mor har til sitt barn skal være den største. I løpet av de 17(19) ukene barnet var i magen din har du såklart knyttet sterke bånd til henne/han allerede, og når det blir tatt bort fra deg helt uten noen som helst forvarsel når du/dere hadde så sterke håp og forventninger skjønner jeg må være ekstremt smertefullt.

Så lenge du ikke har gjort noe du ikke skal som f.eks å drikke alkohol osv under svangerskapet må du prøve å ta vekk tankene om at du har noe med dette å gjøre så fort som mulig. Det er IKKE din feil, og å ta på oss skylden for noe vi ikke kunne gjort noe med, er noe vi jenter gjør altfor ofte.

Jeg tror og håper det blir din tur til å bli mamma også en dag, og vil ønske deg masse lykke til! Går ikke sorgen over, ville jeg prøvd å snakke med en psykolog. De hjelper fler enn man tror...

[Reveal]

Jeg kan i stor grad identifisere meg i mye av det du skriver.

Sommeren for 9 år siden mistet jeg en gutt i uke 25 av svangerskapet (oppdaget død ved ultralyd- måtte gjennom fødsel). Var som om hele verden raste rundt meg. Var vondt å være hjemme i leiligheten- planene satt i veggene, og mye babyutstyr sto klart på barnerommet.

Jeg var redd for å gå ut- møte venner med nyfødte.

Sorgen var vond. Bodde et godt stykke fra mine nærmeste venner og familie. Mannen taklet sorgen ved å jobbe døgnet rundt.

Men jeg kom meg "gjennom det". Jeg mannet meg opp. Tok en telefon til ei venninne med nyfødt. Forklarte hva jeg tenkte og følte- at jeg gruet meg til å møte dem. Men jeg reiste på besøk. Fikk holde babyen- og kom over den dørstokkmila.

Nå er det jo endel ukers forskjell og jeg vet at rutinene kan være ulike i forhold til antall uker inn i svangerskapet. Men du kan jo ta en sjekk med sykehuset for å høre rutiner (dersom du føler deg sterk nok)

Jeg var på etterkontroll etter 1 uke og da fikk jeg vite at det fantes bilder- som jeg kunne få når jeg var klar for det. Fikk vite at det var tatt obduksjon av gutten og dermed også grunnen til at han døde. Dette var til stor trøst. Han hadde så store indre missdannelser at han ville vært sterkt sterk handicappet dersom han i det heletatt hadde overlevd. Stygt sagt; han var såpass skadet at svangerskapet egentlig skulle endt i "vanlig" spontanabort- han hadde bare så sterk livsvilje. På mange måter har det vært en enorm trøst å vite at han slapp å ha det vondt.

Sorgen i slike situasjoner er ofte veldig vond og ensom. Jeg følte meg forferdelig ensom- det var jo ingen som forsto. I etterkant kan jeg jo også forstå det. Det var jo ingen andre enn mannen og jeg som hadde noe forhold til gutten. De andre hadde hørt om han med ord- og sett et bilde fra ul (fra 7 uker før han døde). Men ingen hadde sett han, kjent han (vi hadde jo kjent sparkene).

For å unngå at andre skulle trampe i salaten (slippe såre spørsmål) valgte vi å sette inn en dødsannonse. Vi bodde som sagt et stykke unna "tilhørigheten vår"- så mange fikk ikke med seg hendelsen. Men vi følte at ved å sette inn en annonse kunne vi unngå spørsmål om "hvordan går svangerskapet"-"er det lenge igjen" etc etc.

Vi valgte å gravlegge han på en anonym minnelund på fødestedet. Vi valgte anonym fordi vi visste at vi skulle flytte fra stedet- og dermed ville vi ikke ha et sted å holde vedlike, men ville jo samtidig ha et sted å gå til.

Nå har vi minnelunden. Jeg har vært der på fødselsdagen hans flere ganger (har med tiden flyttet nærmere). Mannen og jeg (ikke sammen lengre) sender en liten hilsen til hverandre for å minnes han.

Et halvt år etter at han ble født ble jeg gravid igjen. De første 25 ukene var et helvete av frykt for gjenntagelse. Men jeg fikk veldig god oppfølging og var definert som et "risikosvangerskap"- var hos spesialist en gang i mnd for kontroller- og hadde oftere ultralyd for å kunne følge uthviklingen.

Om nøyaktig en uke ville han fylt 9 år. Hender jo at jeg tenker på han- men for meg er det en enorm trøst i å ha datteren min (snart 8). Tenker på at om gutten hadde overlevd ville jeg høyst sannsynlig ikke hatt henne- og jeg ville jo ikke for alt i verden levd livet uten henne.

Vet ikke om dette hjelper å lese- men ville dele litt med deg- kanskje du klarer å finne et fokus som hjelper deg gjennom sorgen.

Alle gode tanker til deg.

[Smashing]

[Mbelle]

Føler så inderlig mye med deg i sorgen. Her er et lite dikt jeg vil dele med deg. (Tror det er fra boken "små føtter setter også spor")

To pene øyne

Et lite smil

Et varmt lite hjerte

Et altfor kort liv

Det første ord ble aldri sagt

Det første skritt ble aldri tatt

Du fikk ikke tid til å bli stor -

men små føtter setter også spor.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner deg godt.. Jeg kan bare tenke at det er ganske tris, min pappa døde da jeg var 5 år. Men jeg ville kanskje prøvd og få et nytt barn. Det vil nok ikke dekke over tomrommet, men jeg tror det ville hjulpet dere gjennom sorgen!

Endret 28. juni 2009 av Trampe

[Wonders]

:cry:

[Synne-Marie]

Jeg føler med dere i sorgen