Gå til innhold

Mitt nye liv!


Wepsa
 Del

Anbefalte innlegg

Er det noen som virkelig har opplevd ei livskrise?

En normal dag ser sånn ca slik ut:

En våkner grytilig med en fryktelig angst. Og kommer seg opp av sengen men føler seg helt utrolig hysterisk innvendig hele dagen. Noe som gjør at den enkleste ting er utrolig vanskelig. Panikk anfall flere ganger til dagen.

Alt er så uvirkelig. Griner så og si hele dagen og sånn har det vært i ca elleve uker nå. Sykemeldingen har vart like lenge og alt er bare svart og utrolig vondt.

Er det rart en føler en har et nervøst sammenbrudd så og si hele tiden, er det rart at en har tanker om å ikke orke leve mere? Mens det som egentlig en vil er å få vekk smerten og ubehaget som styrer tankene også!

En føler seg som en innesperra fugl som flakser rundt i et lite rom på jakt etter veien ut. Hysterisk og redd.

En kan beskrive det sånn:

Ingenting gir trygghet lengre, spenningen stiger mot det uutholdelige øyeblikk og en må gjøre noe, en klarer ikke sitte stille og slappe av og se på tv eller lese. Da løper jeg ut men uten noen mening med noe som helst. Bare hysterisk grinende løpende rundt i gatene...

Det føles ut som om alt jeg har oppnådd til nå i livet ikke har betydning. Fagbrev, gjort det bra på jobb osv.

Handlingsevnen er lammet men noe inni meg arbeider ødeleggende og verkende inni meg dag og natt hele døgnet uten stopp. Hvor lenge skal en klare dette her?

Prøver jeg å sove rives jeg ut av søvnen etter ett par timer av angstfylte drømmer.

Jeg drukner, ingenting er som det skal lengre. Livet er plutselig helt forandret, og gråten er den som har kontrollen sammen med det forferdelige ubehaget.

Krisen er så sterk at jeg vet ikke om jeg overlever en eneste dag til, sånn føles det ut og det er da de mørke tankene kommer snikende, som jeg nekter å høre på for langt langt inni meg er det et håp om at ting blir bedre, at det er jeg som er utolmodig og tenker feil?

Er det noen som har gjennomlevd en krise eller er oppe i en nå? Som vil dele sine råd erfaringer eller bare få ut å ille det er! Skriv please!

Endret av Wepsa
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg kan jo skrive at disse ukene som har gått har vært forferdelige. Men jeg har kommet meg gjennom hver eneste en! Bare det er noe å være stolt av. Hvis noen skulle forklart meg før jeg ble syk, om hvordan dette er hadde jeg aldri forstått det eller fattet omfanget. Så jeg vet jeg lærer utrolig mye. Jeg vet fordiom det ikke føles sånn at jeg har kommet meg litt fremover. Jeg tenker ikke så mørkt som jeg gjorde før. Og bare det er et stort skritt tror jeg. Jeg lar meg selv drømme om fremtiden, fordiom det er vanskelig å tro på at ting blir bra igjen!

Jeg har blitt kjent med kroppen min på en ny måte. Jeg trodde ikke oss mennesker var lagd til å bli så satt ut av spill. Og alle disse forferdelige følelsene!

Er det mulig tenker jeg. Hva er det et menneske har når det ikke har evnen til å sove og slappe av og kose seg?

Jeg går fast til lege og psykriatisk sykepleier. Og fordiom det er vanskelig bare det og komme seg der er det verdt det. Og jeg prøver å tenke på alt det jeg faktisk presser meg til hver dag og klarer og gjennomføre. Bare det hjelper. Og noen dager takler jeg ikke å gå ut av huset, og tror jeg er tilbake på null, men jeg vet innerst inne at jeg og kroppen min jobber seg fremover.

Jeg gikk fast på Sobril i 5-6 uker og sluttet brått, siden det fikk meg rolig ja, men jeg jobbet ikke med meg selv på den måten. Jeg døyvet det bare vekk! Men en blir så desperat i en sånn situasjon. Det å slutte brått var kanskje ikke så lurt, jeg sov ikke ordentlig og var hyper hysterisk og handlingslammet i over to uker så begynte det å bli litt bedre. Jeg var på legevakten opp til to ganger om dagen bare for å ha noen å snakke med. Jeg var innerst inne livredd for at jeg skulle gjøre noe med meg selv siden det var så uutholdelig.

Men den kampen klarte jeg siden jeg var bestemt. Jeg sluttet også på anti. dep cipralex etter 6 uker. Pluss jeg sluttet på sovetablettene jeg hadde gått på i tre mnd. Så det føler jeg at jeg kan være stolt av. Jeg vet at kroppen ikke trenger mer gift når den er sånn i ubalanse. Det er det som skal skje fremover. Den skal komme i balanse igjen. Så nå går det på alternativt.

Så hvis noen har noen gode råd er det bare å komme med de! :)

Jeg føler meg utrolig ensom men holder fast på det jeg faktisk har klart på bare to uker. Jeg har klart og vært med venner, klart å handlet alene på butikken, klart å forklare alle de jeg isolerte meg fra om hvordan jeg har det. Jeg har klart masse småting som også betyr noe i det lange løp. Alt er så rart. At sånne småting som man ikke tenkte over før plutselig har blitt så vanskelig. Det gjør en oppgitt og sinna.

Mitt mål og min drøm er å få kontroll igjen, kontroll over mitt eget liv. Være den positive solstråla som jeg er kjent for å være. Sosial igjen. Takle hverdagen og jobb igjen. Ha det bra med meg selv.

Jeg tenker at jeg skal klare dette, takle dette. Fordiom jeg ennå er hysterisk og griner og tenker mye så jobber jeg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I går var jeg hos ei vennine etter jeg sendte en mail om hvordan jeg egentlig hadde det!

Det var koselig. Og kanskje trygt siden det ikke gjorde noe om jeg var litt hysterisk og grein!

Hun kan kjempe masse om kroppen og energibanene og alt mulig. Det var så utrolig interesant å høre om. Og hun tok pulsen min og stakk ei nål i fingeren min, og utrolig nok kjente jeg at noe skjedde. Jeg følte meg mer rolig. Etter mange timers snakk om hvordan kroppen var lagd, satt sammen og overskudd og underskudd følte jeg meg frelst av denne metoden.

Jeg har veldig tro på det at kroppen kan ordne opp selv når noe er galt og ikke bli tilsatt masse gift fra medisiner som gjør mer skade enn godt!

Jeg sov til og med hos denne venninen og sov først tre timer så våknet jeg og drømmesovnet etter dette og sto opp ca halv ni.

Gleder meg til å kunne sove godt og våkne uthvilt.

Var så dum å var innom facebookprofilen til x-en i går, og det var den babsen som hadde skrevet til han. Hun hadde skrevet gullet til han. Må si den svei ja!

Men samtidig må jeg huske at det er skuespilleren jeg savner, den jeg trodde han var. Men nå er skylappene vekk som jeg gikk med i forholdet i fire år. Så nå kan jeg se alle løgnene og steroide bruken og party dop bruken også.

Og at han ikke hadde det jeg ønsket. At jeg alltid følte meg satt sist og ikke minst uelsket og trist og lei meg. At det var en grunn til at jeg jobbet meg i hjel.. Slet meg ut og hadde ikke noe annet liv enn han, jeg var konstant utslitt..

Jeg vet hva jeg må gjøre i denne krisen. Jeg må komme meg ut og jeg må jobbe med angsten og alt det drittet som har oppstått plutselig. Jeg føler meg heldig som kan se ting klart sånn som nå i øyeblikker.

Jeg skal prøve meg på jobb noen få timer til uken, og det blir forferdelig tungt og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det..... Men mamma og pappa og de presser meg og tror det er bra de gjør det.

Jeg taklet ikke være på kjøpesenteret i mer enn ett par timer så var det rett ut i bilen og hylgrine hysterisk og alle de automatiske onde tankene kom med en gang og jeg følte meg totalt tappet for energi!

Jeg er nok livredd for å få et nærvøst sammenbrudd på jobb. Men vet jeg ikke kommer noen vei av å sitte hjemme. Jeg vet jeg må kjempe for å bygge opp livet mitt igjen. Jeg vet jeg må holde ut, og ikke minst slutte å forvente at lysten skal komme av seg selv, eller at frykten for alt skal forsvinne mens jeg sitter hjemme.

Eller at livet mitt skal bli til av å sitte hjemme med angst for alt. Da forer jeg bare elendigheten.

Har tenkt litt på johannesurt. Kanskje den kan hjelpe meg litt! Noen som har noen erfaring med den?

Dette er mitt liv og min kamp som bare jeg kan forstå, men jeg skal klare dette, og det vil komme mange dårllige dager det vet jeg men jeg skal sette pris på alle de litt gode øyeblikkene mine =)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Wespa og gratulere med ny dagbok! Jeg tror det vil være godt for deg å få skrevet litt her, tømt hjertet sitt!

Det som er viktig er å prøve å finne ut hva som fremkaller angstanfallene.

En annen ting er å prøve å bli så bevisst at man ikke har angst for angsten. Bare det kan fremkalle et anfall, men vær bevisst på pusten din! Ta pusteøvelser og mediter når det herjer som verst.

Jeg er glad for å se at du har kuttet det meste av piller. Bestem deg for at du er så tøff at du klarer deg uten :) Det sitter sikkert i kroppen enda og tar tid før det forsvinner helt. Å døvye angsten med piller kan gjøre at du får det verre.

Antidepressive er også en måte å døyve smerten på, noen ganger går ting over andre ganger sparer man det bare til senere!

Du er begynt å se fremover, og ikke minst tenke positivt! :) Det må du huske at du ikke gjorde for noen uker siden! Noe som igjen betyr at du er i ferd med å bli bedre, selv om det kanskje ikke føles sånn!

Jeg har hele tiden holdt fast i følelsen at om 3 mnd ville jeg ha det bedre. Den følelsen tok jeg med meg i hverdagen og byttet ut makteløsheta jeg følte. Jeg visste at ting ville ordne seg. Mest sannsynlig hvertfall, men jeg tok en råsjans! Jeg bestemte meg for at det skulle ordne seg! Det gjorde det! :) Det tok ikke 3 mnd heller, det tok 9 uker!

Da jeg ble innlagt på akuttpsykiatrisk sa legen at jeg måtte regne med et år for å komme meg ovenpå! Jeg sa ikke fan om jeg skal bruke sommeren til å ha kjærlighetssorg.

Joda, endel ting vil jeg bære med meg resten av livet. Det er ok. Men det skal ikke prege hverdagen min mer!

Å aktivisere seg er det viktigste man gjør når man er deprimert! Selv om man er deppa og sliten så føler man seg litt bedre etterpå! Stå på! Jeg er sikker på at du kommer deg gjennom dette, styrket!

Du har også muligheten nå å finne drømmeprinsen! Det er ikke en som doper seg, en som ikke ser og hører deg, en som er egoist! Det er nå tiden å finne en som vil behandle deg som gulljenta si, sånn man fortjener å bli behandlet!

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Wespa og gratulere med ny dagbok! Jeg tror det vil være godt for deg å få skrevet litt her, tømt hjertet sitt!

Det som er viktig er å prøve å finne ut hva som fremkaller angstanfallene.

En annen ting er å prøve å bli så bevisst at man ikke har angst for angsten. Bare det kan fremkalle et anfall, men vær bevisst på pusten din! Ta pusteøvelser og mediter når det herjer som verst.

Jeg er glad for å se at du har kuttet det meste av piller. Bestem deg for at du er så tøff at du klarer deg uten :) Det sitter sikkert i kroppen enda og tar tid før det forsvinner helt. Å døvye angsten med piller kan gjøre at du får det verre.

Antidepressive er også en måte å døyve smerten på, noen ganger går ting over andre ganger sparer man det bare til senere!

Du er begynt å se fremover, og ikke minst tenke positivt! :) Det må du huske at du ikke gjorde for noen uker siden! Noe som igjen betyr at du er i ferd med å bli bedre, selv om det kanskje ikke føles sånn!

Jeg har hele tiden holdt fast i følelsen at om 3 mnd ville jeg ha det bedre. Den følelsen tok jeg med meg i hverdagen og byttet ut makteløsheta jeg følte. Jeg visste at ting ville ordne seg. Mest sannsynlig hvertfall, men jeg tok en råsjans! Jeg bestemte meg for at det skulle ordne seg! Det gjorde det! :) Det tok ikke 3 mnd heller, det tok 9 uker!

Da jeg ble innlagt på akuttpsykiatrisk sa legen at jeg måtte regne med et år for å komme meg ovenpå! Jeg sa ikke fan om jeg skal bruke sommeren til å ha kjærlighetssorg.

Joda, endel ting vil jeg bære med meg resten av livet. Det er ok. Men det skal ikke prege hverdagen min mer!

Å aktivisere seg er det viktigste man gjør når man er deprimert! Selv om man er deppa og sliten så føler man seg litt bedre etterpå! Stå på! Jeg er sikker på at du kommer deg gjennom dette, styrket!

Du har også muligheten nå å finne drømmeprinsen! Det er ikke en som doper seg, en som ikke ser og hører deg, en som er egoist! Det er nå tiden å finne en som vil behandle deg som gulljenta si, sånn man fortjener å bli behandlet!

:klem:

Takk =)

Ja tror bare at det konstante ubehaget styrer tankene mine på en måte.

Og det gjør at jeg får panikk. Jeg er redd for alt på en måte, og det jeg er redd for er egentlig å knekke sammen forran folk. Så i går fortalte jeg en del venner åssen ting egentlig var og det hjalp meg! For da kan jeg drite i om jeg knekker sammen!

Ja jeg vet om folk i samme situasjon som har brukt et år og flere år på å komme seg ovenpå igjen. Og de har brukt masse medisiner samtidig. Men når jeg ser på de så skjønner jeg ikke den medisinbruken når de er sånn på felgen hele tiden. Jeg tror de medisinene enten bare døyver så en ikke gjør noe med problemet sitt, eller at de bare gjør vondt verre! Kroppen må få tid til å bearbeide og ordne opp selv, så en ikke lever på en slags løgn og får det i trynet en annen gang.

Ja jeg velger å tro på kjærligheten igjen. Og jeg skal få meg et liv igjen. Og holde ut rett og slett og gjøre så godt jeg kan.

=)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

GRATULERER med dagbok :blomst:

Jeg har opplevd mange tøffe ting oppigjennom livet, men jeg har ikke havnet så dypt nede som du har gjort. Det er vondt å lese at du har det så vanskelig.

Er dette noe som kom etter et samlivsbrudd, eller har du slitt hele livet? Hvor (sånn ca) er du i livet når det gjelder alder? Du må ikke svare på dette, hvis du syntes det blir for personlig... bare lettere å komme med evt råd, hvis jeg vet litt mer...

Sett deg ned og skriv opp de positive tingene i livet ditt.... deretter de negative... Jobb mot målet om å kunne stryke flere og flere negative ting fra listen din..... (det er en god begynnelse)..

:klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

GRATULERER med dagbok :blomst:

Jeg har opplevd mange tøffe ting oppigjennom livet, men jeg har ikke havnet så dypt nede som du har gjort. Det er vondt å lese at du har det så vanskelig.

Er dette noe som kom etter et samlivsbrudd, eller har du slitt hele livet? Hvor (sånn ca) er du i livet når det gjelder alder? Du må ikke svare på dette, hvis du syntes det blir for personlig... bare lettere å komme med evt råd, hvis jeg vet litt mer...

Sett deg ned og skriv opp de positive tingene i livet ditt.... deretter de negative... Jobb mot målet om å kunne stryke flere og flere negative ting fra listen din..... (det er en god begynnelse)..

:klemmer:

Takk for hilsen og råd :)

Jeg har aldri slitt før. Men de siste to årene har jeg sovet vekk livet og jobbet meg i hjel, men har trodd jeg har hatt det helt topp. Taklet alle utfordringer og ting som har skjedd. Vært terapaut og støttekontakt for alt og alle hele livet, spesielt eks!

Trodde jeg skulle takle samlivsbruddet greit jeg. I begynnelsen klarte jeg gå på jobb, den første måneden. Var mye lei meg og sleit med søvnen men det er jo normalt. Bruddet kom som et sjokk! Jeg sa han bare måtte flytte langt vekk og ikke ta noe kontakt og dette skjedde.

Men plutselig kom panikk anfallene om hverandre og den indre uroen ødela meg litt etter litt. Kroppen sa vell bare stopp rett og slett, og tankegangen min endret seg dratisk. Mørke tanker vil jeg kalle de! Jeg er bare 21 år og trodde vell jeg var uovervinnelig, har alltid følt meg så sterk og selvsikker og nå er det stikk motsatt liksom. Jeg føler ikke jeg er meg selv! Men jeg prøver å tenke riktig.

Jeg er bare så redd for at jeg aldri skal bli meg selv igjen men merket for livet.

I dag våknet jeg med panikk følelse og klarte å dra meg opp av sengen og ut å ta en røyk. Fikk så vidt i meg mat og klarte å sitte litt ute i solen. Men så er det akkuratt som noe rart skjer i hjernen og den snur seg som jeg kaller det. Ubehaget som kjennes ut som en vond klump med tusen sommerfugler blir så sterkt og jeg satt ut av spill. Da føler jeg bare for å være alene for da må jeg grine. Så satt jeg alene mens jeg prøvde finne roen og grein noen timer samtidig som tankene bare flyr avsted i hodet. Og jeg klarer ikke rikke meg av flekken. Til slutt roet det seg litt og jeg klarte å stelle meg litt og være med min far til byen og handle. Men føler meg helt forferdelig blant folk! Skal klare å gå en liten tur med en kamerat nå. Håper det går greit. Men problemet er at plutselig er det som noe tapper meg bang for energi og jeg klarer ikke gå en meter til når jeg er ute og må sette meg ned og hyperventilere litt. Er skummelt alt som skjer med kroppen min. Er så vanskelig å forstå at det er mulig og bli så invalid!

Ei vennine av meg skulle ringe meg senere for hun ville stikke ei akupunkturnål en plass jeg ikke hadde fått nål før! Så det blir spennende! Jeg prøver å holde humøret oppe og tenke positivt fordiom jeg mest har lyst til å stenge meg inne i et mørkt rom å være alene. Hver dag er forferdelig tung når en ikke finner roen og kan slappe av/ koble av! Se på tv, lese bok. Kose meg. Ingenting går lengre!

Alle råd mottas med stor takk

Klem :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da har jeg vært med kameraten min. Gikk sånn tålig greit. Vi var å spiste på bryggekanten. Jeg hadde sånn spyd med fisk og scampi og masse gode grønnsaker og ei cider. Men så tok noe overhånd inni meg og jeg måtte komme meg hjem...

Mamma og de kjefter så sinnsykt siden jeg vil være for meg selv, og at jeg sitter så mye med dataen og leser om alt jeg kan finne om utbrenthet, angst, depresjon og alt mulig...

Men jeg finner bittelitt roen når jeg sitter med dataen!

Savner å være selvstendig og ha mitt eget liv og klare meg på egenhånd uten mamma og de.

Nå er det som å være tilbake på babystadiet.

Takler ikke kritikk noe særlig merker jeg. Utrolig sårbar. Og jeg som ikke pleier å bry meg om hva andre sier tenker og tror!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da har jeg vært med kameraten min. Gikk sånn tålig greit. Vi var å spiste på bryggekanten. Jeg hadde sånn spyd med fisk og scampi og masse gode grønnsaker og ei cider. Men så tok noe overhånd inni meg og jeg måtte komme meg hjem...

Mamma og de kjefter så sinnsykt siden jeg vil være for meg selv, og at jeg sitter så mye med dataen og leser om alt jeg kan finne om utbrenthet, angst, depresjon og alt mulig...

Men jeg finner bittelitt roen når jeg sitter med dataen!

Savner å være selvstendig og ha mitt eget liv og klare meg på egenhånd uten mamma og de.

Nå er det som å være tilbake på babystadiet.

Takler ikke kritikk noe særlig merker jeg. Utrolig sårbar. Og jeg som ikke pleier å bry meg om hva andre sier tenker og tror!

Jeg kjenner til den rastløse følelsen man får når man prøver å gjøre andre ting eller kose seg med venner, man må bare dra og det er sporenstreks. Ikke noe særlig, men noen ganger sliter man å være i sitt eget selskap til og med, og da blir man rastløs.

Jeg syns du skal si fra til familien din at de får prøve å la deg få litt space nå, at du trenger det. At du må finne ut ting på egenhånd.

Det er ikke dumt å lese seg til info slik at man kan få noen tips eller lære mer om situasjonen man er i, men husk at du må bli ferdig å lese også.. om du skjønner?

Jeg leste alle bøker jeg kom over om psykopater, leste 4 bøker på 4 dager. Så tok jeg en pause og prøvde å fokusere på andre ting. Da hadde jeg kunnskapen jeg søkte.

Gjør koselige ting når du klarer. Tror det er lurt av deg å begynne å jobbe litt igjen. Syns du er flink jeg :):klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner til den rastløse følelsen man får når man prøver å gjøre andre ting eller kose seg med venner, man må bare dra og det er sporenstreks. Ikke noe særlig, men noen ganger sliter man å være i sitt eget selskap til og med, og da blir man rastløs.

Jeg syns du skal si fra til familien din at de får prøve å la deg få litt space nå, at du trenger det. At du må finne ut ting på egenhånd.

Det er ikke dumt å lese seg til info slik at man kan få noen tips eller lære mer om situasjonen man er i, men husk at du må bli ferdig å lese også.. om du skjønner?

Jeg leste alle bøker jeg kom over om psykopater, leste 4 bøker på 4 dager. Så tok jeg en pause og prøvde å fokusere på andre ting. Da hadde jeg kunnskapen jeg søkte.

Gjør koselige ting når du klarer. Tror det er lurt av deg å begynne å jobbe litt igjen. Syns du er flink jeg :):klem:

Takk Lissi :)

Ja jeg har sagt det, men de vil jo bare hjelpe... Men de har ikke vært i situasjonen selv så er ikke lett for de å forstå. Ja jeg leser vell veldig mye av det samme.

Vet jeg må bli ferdig med det hehe... Håper vell på å finne en mirakelkur som ikke finnes :)

Ja det er viktig å prøve å fokusere på noe annet,men er så vanskelig når det herjer inni meg.

Ja jeg skal prøve jobb, men vet ikke åssen det går.. Så lenge jeg ikke takler å være med venner ordentlig engang..

Jeg prøver å være flink :)

Du er hverfall flink. Gleder meg til å komme så langt som deg, og skjønner ikke at du klarte det så fort.

Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk Lissi :)

Ja jeg har sagt det, men de vil jo bare hjelpe... Men de har ikke vært i situasjonen selv så er ikke lett for de å forstå. Ja jeg leser vell veldig mye av det samme.

Vet jeg må bli ferdig med det hehe... Håper vell på å finne en mirakelkur som ikke finnes :)

Ja det er viktig å prøve å fokusere på noe annet,men er så vanskelig når det herjer inni meg.

Ja jeg skal prøve jobb, men vet ikke åssen det går.. Så lenge jeg ikke takler å være med venner ordentlig engang..

Jeg prøver å være flink :)

Du er hverfall flink. Gleder meg til å komme så langt som deg, og skjønner ikke at du klarte det så fort.

Klem

Gi det litt tid, du er ung! Jeg har møtt veggen mange ganger!! :ler: Begynner å få erfaring! Du kan si til foreldrene dine at man må hjelpe seg selv :) Sånn er det når man er deppa.

Jeg sliter enda med mange ting, men det er heldigivs ikke altoppslukende lenger. Det er deilig. Jeg føler kanskje at jeg skal begrave meg litt i jobb nå fremover. Blir rastløs av å være alene nå! Litt tunge tanker innimellom, sånne teite tanker om at jeg aldri kommer til å finne noen. Men det ordner seg for snille jenter!

Husk om ting er aldri så svart nå, så blir det bedre, jeg lover deg!! :):klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gi det litt tid, du er ung! Jeg har møtt veggen mange ganger!! :ler: Begynner å få erfaring! Du kan si til foreldrene dine at man må hjelpe seg selv :) Sånn er det når man er deppa.

Jeg sliter enda med mange ting, men det er heldigivs ikke altoppslukende lenger. Det er deilig. Jeg føler kanskje at jeg skal begrave meg litt i jobb nå fremover. Blir rastløs av å være alene nå! Litt tunge tanker innimellom, sånne teite tanker om at jeg aldri kommer til å finne noen. Men det ordner seg for snille jenter!

Husk om ting er aldri så svart nå, så blir det bedre, jeg lover deg!! :):klem:

:)

Hehe ja jeg trodde jeg visste hva det ville si å møte veggen, men det var før jeg gjorde det ordentlig. Trodde ikke kroppen kunne reagere på den måten!

Ja jeg snakker til de, og prøver å ikke ha dårlig samvittighet hvis jeg ikke kommer meg utforbi døren en dag.

Ja jeg håper også at jeg kan begrave meg litt i jobb og ikke klikke hihi:)

Ja jeg tenker også sånn at jeg aldri kommer til å finne noen. Mest siden jeg har et underlivsproblem som jeg har slitt med. Så meg og ex hadde ikke samleie på halvannen år, og dette brukte han som unskyldning f.eks så han slapp å være hjemme med meg. Det har psyka meg lengre og lengre ned.... Så når jeg blir litt friskere så skal jeg kanskje inn på rikshospitalet på vulvaklinikken....

Jeg vet at ting må bli bedre, fordiom jeg lurer meg selv noen ganger ved å si at jeg ikke kommer noen vei, så vet jeg at det gjør jeg. Det blir vell litt sånn ett skritt frem to tilbake opplegg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I går hadde jeg en grei dag :) Kanskje det har med akupunkturen å gjøre?

Håper det og at det skal holde seg littegrann.

Jeg var hos legen og fikk aktiv sykemelding. Og var i byen litt og handlet med mamma. Var hos ei kusine i to og en halv time så måtte jeg hjem siden det begynte litt inni meg... Så kjørte jeg bilen min rundt i byen litt og var med ei vennine og ridde litt på hest. Det var skummelt men gud å god den følelsen er i forhold til det monsteret inni meg :)

Snakket med sjefen og alt sammen og skal på jobb noen timer i dag og gruer meg noe helt sinnsykt nå i dag. I går tenkte jeg at dette går fint mens jeg fartet rundt i bilen min og sang for full hals. Jeg har alltid elsket å synge. Har til og med vært på idol men det er en annen historie hihi..

Jeg skal sitte på med ei vennine siden det er en time til arbeidsplassen min.

Så skal jeg være der så lenge jeg klarer, og må snakke med sjefen også. Oi dette blir skummelt. Er litt hysterisk innvendig nå og litt tung i hodet og litt kvalm.

Mamma skal hente meg på jobb, og hvis det blir ille så kan jeg ta en taxi opp til farmoren min som ikke bor så langt unna!

Jeg håper det skal gå greit altså... Jeg vet ikke å mye jobbing det blir, siden er utdannet prosess operatør og det er sinnsykt mye innviklet piss.. Spesielt når jeg ikke kunne prosessen fra før av når jeg ble sykemeldt..

Men poenget er jo å begynne en plass...

Off sier lykke til til meg selv

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det gikk ikke så bra på jobb...

Nå er jeg nede i hullet igjen og tusen sommerfugler kravler inni magen min sammen med alle de onde tankene....

Hjelp meg noen tenker jeg, men ingen kan gjøre noe..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Exen har allerede funnet en ny flamme.. Modell og greier...

Er så forbanna for at jeg måtte havne i krise og ikke leve videre sånn som han har fått til...

Han har flyttet fått ny jobb og masse nye venner samt dame nå virker det som...

Håper ikke hun får svi sånn som jeg....

Det eneste jeg klarer å tenke er at jeg vet han må være så utrolig lettet nå.. Endelig fått livet sitt på stell uten meg å tenke på....

Skjønner han jævla godt jeg, det eneste jeg gjorde var å kjefte og mase og jobbe og sove... Og ikke hadde vi sex heller... Er det rart han stakk... Hvem er det jeg prøver å lure?

Men fy faen og han har ødelagt meg også.. Men han var virkelig bestevennen min. Jeg valgte å se bort fra det vonde i han...

Men fire år sammen... Og han var den eneste utenom familie nesten jeg forholdte meg til...

Livet mitt før var så fint.. Jeg hadde en krevende tung jobb men klarte meg så lenge jeg hadde han å komme hjem til samme med hunden....

Og nå er begge borte og har det helt topp...

Og jeg sitter igjen alene og ikke makter hverdagen...

Tragisk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare få ut litt mere her...

I begynnelsen når meg og ex var sammen slo han ned alle og en hver på byen.. Og exen min før han slo han ned mange ganger...

Det var sånn det begynte.. Og samtidig som han gikk på steroider..

Han brydde seg ikke om skolen men jeg hjalp han så godt jeg kunne med alt fra lesing til prøver og få han til å bry seg om ting. Så gikk det veldig fint et år egentlig. Vi var sammen hele tiden og koste oss veldig..

Så begynte begge som lærlinger og dagene ble mer hektiske egentlig...

Jeg trivdes veldig godt men det gjorde ikke han.. Hann havnet i konflikter med alt og alle og begynte å blande seg litt med feil folk på fritiden...

Vi flyttet sammen for første gang og fikk oss katt. Ting gikk greit..Men så begynte jeg å bli sliten..Det var vell da jeg skulle kjent på kroppen at jeg var trøtt og ikke fornøyd...Dette er to og et halvt år siden.. Jeg begynte å jobbe veldig mye, spesielt overtid..Mitt fluktsted var jobben, der jeg kunne være meg selv.. Slet veldig med urinveisinfeksjoner og det var da underlivsproblemet mitt startet...

Det var helt forferdelig å ha sex.Men fortsatte for han sin skyld mer enn for min egen.. Dette gjorde meg også lei meg..Begynte å isolere meg uten å tenke over det..

Så ble mamma syk, hjerneslag og alt..Svevde mellom liv og død og det var ei forferdelig tid. Mens jeg var på riksen og håpte hun skulle overleve satt exen hjemme og prøvde dop!(fikk vite det senere)

Han var også på en kamerattur og prøvde alt av dop som han kunne komme over..

Kom hjem som det vraket..

Jeg valgte etter dette og gjøre det slutt og flytte hjem.. Men vi havnet tilbake etter jeg hadde bedd på mine kne...Det gjorde så vondt å se han ikke kjempe for meg, men jeg gav alt sammen. Elsket han jo...

Vi flyttet sammen igjen og tre mnd der slipper han bomben om at han har vært med ei annen ei. Jeg fortrengte følelsene mine nok ei gang og han trøstet meg ironisk nok.Underlivsproblemet ble verre etter dette og sex var bare å glemme.Har nå i ettertid funnet ut at p-sprøyta har ødelagt meg helt, er allergisk og gikk på den i fire år....

Anyway. Jeg spilte veldig kostbar og levde livet litt etter det siden var utrolig såret og sinna...Men elsket han, og man gjør jo alt for dem man elsker sant??

Men han fortsatte å lyve og feste og ikke ta hensyn, ta dop,steroider og likte seg bedre med kamerater enn med meg..

Men jeg holdt ut helt til han ikke orket mere og nå har han levd videre og alle sier jeg må gjøre det samme...At jeg fortjener tusen ganger bedre enn han...

Men jeg gav opp livet mitt for han. Alle vennene og alt sammen og ettersom jeg er på denne smellen her og sliter max så er det vanskelig og skal begynne å leve igjen..

Eier ikke selvtillit i det hele tatt..Fordiom alle sier jeg kan få hvem jeg vil..

Han knekte selvtilitten min.... Og trodde aldri NOEN skulle knekke meg....

Hater han tror jeg, mye enklere det...

Jeg som gjorde alt for han.. Ordnet opp i innkassorot og betalte regninger.. Jeg som støttet han og beskyttet han i absolutt alt..Anmeldelser og trusler gjennomgikk jeg får han sin skyld...For hva? Å bli dolket i ryggen..

Håper faen med han får et deilig liv....Skulle bare ønske jeg kunne slutte å savne ferieturene våre til familien hans...

Århh er skikkelig sinna i dag....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Sisu

Ny dagbok jo *snoke* Velkommen :klem:

Jeg ser at du har det tøft for tiden. Lissi har gitt deg mange gode råd som jeg bare kan signere. Selv sliter jeg med angst, men er nå inne i en ganske god periode som jeg prøver å nyte så godt jeg kan... :jepp:

Håper du får en bra helg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Sisu

Det er i motbakke det går oppover vet du... Kikk gjerne innom dagboka mi hvis du vil lese om mine opp- og nedturer....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dritt dager....

Men kommer jo gjennom de...

Jeg klarte å komme meg til ei vennine i går..Fikk litt flere nåler..

Sov hos en kamerat i natt. Men klarte bare sove tre timer så våknet jeg i panikk som vanlig og løp hjem!

Det er ikke angstanfallene som ødelegger meg men det konstante ubehaget som minner om det rett før man får panillanfall... Den følelsen sitter og jobber inni meg konstant døgnet rundt....

Skal prøve meg på jobb igjen noen få timer i morgen kveld så håper formen er bedre til da!!!

Uansett tankene i dag har handlet mye om hunden min som jeg måtte selge..Savner han enormt mye..Han var mamma sin sønn som jeg sviktet føles det ut som.. Men har kontakt med de som kjøpte han og han kunne ikke fått det bedre og har vært der i over to måneder nå..

Tenker på exen og det som er så rart er at han plutselig er så nærme meg...Jeg har ikke tenkt så mye på han i alle disse ukene som har vært...Men nå er det akkuratt som om jeg tenker på alle øyeblikkene våre sammen....

Ser han for meg rett forran meg...Tror jeg blir hjemsøkt hehe...

Nei men jeg må vell regne med det siden han allerede er med ei annen ei..

Jeg gleder meg så sinnsykt til jeg har fått livet mitt på stell igjen, blitt meg selv igjen..Gleder meg til å leve livet igjen...

Da kan han bare ha det så godt...

Men jeg må akseptere at jeg har møtt veggen.. Jeg må akseptere at jeg må bygge opp selvtillitten min som han ødela...Var pga han jeg begynte å bli usikker blant folk, for jeg følte meg aldri bra nok... Det var pga han at jeg bare lå og sov når han hadde besøk siden taklet ikke være med han sine venner...

Før det ble slutt klarte han å fortelle om underlivsproblemet mitt.. Så flyttet han vekk mens jeg må møte alle kompisene han sine som bare tenker at ex må være så glad som er blitt kvitt meg og funnet seg ei han får noe av...

Jeg er blitt så ødelagt av dette her!! årrh!!!!!!!!!

Det værste er at han mente på jeg straffet han og ikke hadde et underlivsproblem... Og det er dette han drev å sa rundt i den lille byen her...

Han fattet ikke mye nei, ikke etter jeg hadde vært hos gynekolog engang...

Jaja det er nå jeg skal drite en lang marsj i hva som var fint i forholdet...For sannheten er den at jeg har brukt fire år på å få han til å se meg, elske meg... Og han har brukt årene på å endelig få ei mor som han ikke hadde fra før...

Så nå når han var klar for den store verden var det ikke bruk for meg mere nei....

Men det som er verst er at jeg er livredd for nærkontakt..Husker jeg begynte å bli det etter det gjorde så vondt med samleie.. Men merker nå at jeg er utrolig usikker på meg selv og nærkontakt gjør meg nærvøs og litt redd....

Jeg tenker jeg må få fikset underlivsproblemet mitt... Men det kan også ta tid og i mellomtiden holder jeg meg unna menn ja.......

Er takknemlig for folkene som tar kontakt med meg, men det at jeg ikke kan ta en telefon og ringe og spør noen om kino eller ut å spise eller hva som helst pga ubehaget og frykten for sammenbrudd er der er ikke noe greit...forferdelig faktisk...

Og ikke fungere i jobben sin er forferdelig....Jeg som er vant med å være sprudlende full av liv, selvsikker og glad. Ikke redd for folk og ikke slitt med noe som dette i fortiden..

Jeg som er vant med å se så mye lysere på livet, men det er først nå jeg har funnet ut å elendig mange har det...Det er mye jeg har fått rede på som jeg ikke skulle ønske jeg hadde fått rede på...Men det er vell på tide at man lærer seg at livet er tøft og jæv... og ikke en dans på roser... På tide å bli voksen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...